Stikkordarkiv: lynge

Redaktør Lynge, av Knut Hamsun

Dette er Knut Hamsuns tredje roman, etter Sult og Mysterier. Den er ikke i nærheten av å komme opp i de to romaneness kvaliteter, til det er den for flat og for tendensiøs. Sult og Mysterier bringer også noe forfriskende nytt inn i den tidens litteratur, med sin subjektive måte å skrive på, med hovedpersonenes irrasjonelle handlinger og med oppmerksomheten rettet mot hovedpersonenes psykologi, i stedet for samfunnsproblemer og urettferdighet. I Redaktør Lynge går Hamsun tilbake, og skriver som de andre gjorde det i tiden før ham. Her skal problemer settes på dagsorden, her finnes objektive sannheter og her er det forskjell på rett og galt.

Redaktør Lynge er skurken i romanen. Det er vel kjent at han er modellert av datidens redaktør i VF, Olaf Thommesen, men jeg har ikke lest noe av det Thommesen har skrevet eller utdrag fra VG på den tiden, så jeg kan ikke gå god for det. Derimot kan jeg gå god for at det er troverdig at en redaktør i en tabloidavis tenker og oppfører seg som Lynge. Det er en type kritikk som vekker gjenklang hos meg.

Men det blir ikke stor litteratur av det. Vi som på forhånd er skeptisk til media får bekreftet våre fordommer. Det er ingen motstand i karakterene eller i stoffet. Det er helt umulig å forsvare Lynge slik han oppfører seg i verket, han blir utlevert på alle kanter. Fortelleren er allvitende, han har tilgang på alle handlinger, tanker og følelser.Vi kommer også på innsiden av Lynge, og ser at han er akkurat så grunn og slett som vi tenker han er.

 

Jeg legger også ved karakteristikken jeg gav av romanen ved første gangs lesning, i 2001.

 
REDAKTØR LYNGE (1893) – Lest 12-14 feb 2001.
Jeg synes Hamsun treffer med nålestikkene sine, men så har jo også jeg i alle henseender et anstrengt forhold til media. Hvordan legger så Hamsun det opp?

Han er overbevist om at Lynge er en skurk, og det er heller ingen tvil om at Lynge faktisk er en skurk. Hamsun lar mange konkrete hendelser understreke dette, for eksempel faren som indirekte selger datteren sin, bevisste og tydelige løgner, og det at vi får se tankene hans, som stort sett dreier seg om abonnemnet og om å være i vinden. I mange av disse går han opplagt for langt, men han faller ikke ned i det bitre, bedrevitende, vi aner mesterkloen, som Kjetsaa har uttalt det om Tolstoj. For å kompensere for det tendensiøse, får Lynge nemlig de aller beste overflateegenskaper. Han er blid og omgjengelig, og rundhåndet med pengene. Riktignok er alt dette for å tjene seg selv, først og fremst, men dette motivet er ikke så overflatisk fremstilt som dem jeg nevnte ovenfor. Lynge er også populær og blir sett opp til, slik mange mennesker i hans posisjon kan være populære og bli sett opp til, fordi de oppfører seg som Lynge. En nådeløs dom over Lynge, ligger i avslutningen, hvor en som har hjulpet ham og blitt avslørt, ikke kan vente seg noensomhelst hjelp tilbake. Den seirende og beseirede, på en måte som får én til å tenke tilbake på endatil de gamle sagaer.
Denne lille detaljkarakteren, som har som funksjon i romanen kun å oppfylle denne siden ved Lynge, kan innlede vår gjennomgang (vår gjennomgang?) av de andre karakterene i romanen. Hamsun går egentlig igjen i den samme tendensiøse fellen, samtlige gode karakterer går under, samtlige dårlige overlever blide og fornøyde. Den skarpeste kontrasten ligger i bunnhederlige Høibro. Denne hederlige mannen problemer med sin samvittighet, på en måte som nesten minner om den tidlige Dostojevskijnovellen om mannen som tar livet av seg på grunn av for stor lykke. Han klarer ikke snakker ordentlig, fordi han ikke kan opptre så lempfeldig med sannheten, som Lynge og for eksempel Bodesen. Dessuten har han for å kjøpe en sykkel til Charlotte, lånt unna noen penger av banken på tvilsomt vis. Dette feller ham til slutt. I motsetning til Lynge, har denne karakteren alle sine gode egenskaper under overflaten, hva omverdenen ser er kjedelig og høytidlig, og temmelig uinteressant. Han har også et såpass strengt moralsk syn, at vi ikke fullt ut kan trykke ham til vårt bryst. Han er en problematisk karakter, det er ikke så svart hvitt som med Lynge, og kjærlighetsforholdet med Charlotte synes jeg er vidunderlig skildret. Birkeland og Nordmanden har samme funksjon som Høibro, de viser hvor vanskelig det er å nå frem med ærelige, gjennomtenkte standpunkter. Det enkle og lettvinte når frem.
Denne parallellen ligger også i romanens kjærlighetsmotiv. Bondesen får Charlotte så lenge han vil ha henne, og når han blir lei av henne, grubler han litt og så er han ferdig. Det er så man er fristet til å ta på seg literaturviterhatten, og kalle Charlotte for sannheten. Lynge har samme forholdet til sannheten, som Bondesen har til Charlotte. Tunge Høibro får henne ikke før det er for sent. Hans tunge ærlighet kan ikke holde ut at hun har elsket andre som hun vil elske ham, han kan ikke fornekte det, som Bondesen og Lynge kan, og derfor er han også nødt til å avvise henne. Den som kommer trekkende med moralsk sneversyn i denne forbindelse, mener jeg er på ville veier. Det er ingen grunn som jeg ser til å tolke Charlottes skifter som noe videre enn det menneskelige.
På det menneskelige plan får Hamsun frem detaljer i være- og tenkemåte det er meget vanskelig å oppdage på egenhånd. Han er en mester i å la det koke litegrann, det er ikke alt som er så klart og nøye uttenkt, det er ikke alltid man handler til eget beste, eller til noens beste i det hele tatt. Det er alltid så mange hensyn å ta når man skal oppføre seg, at når man tenker etter er det umulig. Hamsun har fått dette bedre frem andre steder enn denne nokså karikerte romanen, men det finnes også her.
Og språket hans er alltid mesterlig. Det er en sann fryd å lese det. Ingen kan som ham med uhyre få ord få sagt tingene som de skal være, med en autoritet som rydder unna all tvil om at det kan være annerledes. Jeg ville aldri, aldri, vært i amper brevveksling med Hamsun.

Reklamer