Stikkordarkiv: Meta

Seks personer søker en forfatter (Sei personaggi in cerca d’autore), av Luigi Pirandello

 

 

Siamo qua in cerca d’un autore.

Dette er åpningsreplikken til de seks personene som trenger inn på en teaterscene under en prøve. Frem til denne replikken, har skuespillerne og instruktørene øvd inn et annet av Pirandellos stykker, Il giuco delle parti (Direkte oversatt: «Spillet til delene», på engelsk heter stykket The rules of the game, jeg kjenner ikke noen norsk tittel). Forfatteren selv, Pirandello, er med som en virkelig person i omtale, der Il Capocomicio, direktøren i teatertruppen uttaler:tidlig i første akt:

Ridicolo! ridicolo! che vuole che le faccia io se dalla Francia non ci viene più una buona commedia, e ci siamo ridotti a mettere in iscena commedie di Pirandello, che chi l’intende è bravo, fatte apposta di maniera che né attori né critici né publico né restino mai contenti?

Litt om sceneinstruksjonene

Jeg studerte aldri teatervitenskap selv, men jeg hadde venner som gjorde det, og jeg kjenner ganske godt hva som rørte seg i teatervitenskapen ved universitetet i Bergen rundt år 2000. Jeg fikk også sett i noen av bøkene de brukte. Jeg husker at jeg bet meg merke at de påpekte at alle som har revolusjonert teateret, har vært svært detaljerte i sceneinstruksjonene. Her finnes det unntak, med klassisk gresk teater, der det knapt er noe, og Shakespeare, der den eneste instruksjonen er hvor handlingen skjer, og at folk kommer ut, inn, og blir drept. Dette kan sammenlignes med Henrik Ibsen, der instruksjonene er så detaljerte at alt som skal være med blir beskrevet, hele utseendet til stuen, og alt som er i den. I tillegg kommer rikelig med instruksjoner om hvordan skuespillerne skal si frem replikkene sine, baktanker, og hva de skal gjøre samtidig. Man kan si det sånn at Ibsen ikke stolte på sine teaterregissører og skuespillerne, han måtte fortelle dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Lignende finner man hos Beckett, der scenen og instruksjonene er veldig annerledes, men også veldig, veldig detaljerte.

Hos Pirandello er det nesten som en tekst i seg selv. Det er beskrivelser, nøyaktige beskrivelser, både hvordan det skal se ut, og hvilken virkning det er tenkt å ha. Beskrivelsen går veldig til regissøren, de ser ikke ut til å være ment for noen som leser stykkket som en tekst. Det står for eksempel veldig at man må passe på at de skuespillerne som er der allerede, må skilles tydelig ut fra de seks som kommer inn. Det er en selvfølge, selvfølgelig, men Pirandello bruker flere setninger på å understreke hvor viktig det er, og kommer også med forslag hvordan det kan gjøres.

Litt om Luigi Pirandello

Pirandello ble født 28. juni i en ville ved navn Kaos, nær Agigento (den gang Girgenti), i Sicilia. Da Luigui blir født går det en koleraepidemi i området, slik at han kanskje med rette senere kan kalle seg «sønn av kaos». Begge foreldrene var aktive i bevegelsen til Garibaldi, da Italia ble samlet på 1860-tallet. Unge Pirandello får sin skolegang og første utdannelse på Sicilia.

Da han flytter fra Sicilia for å studere ved universitetet i Roma, har han allerede mistet barnetroen. Da han flytter videre, til Bonn, har han også kranglet med professorer ved universitetet, og brutt forlovelsen med kusinen, Paolina. Han studerer så i Tyskland, i Bonn, der han tar en grad i den Agrigentoske dialekten fra hjemstedet.

På 1890-tallet er det ganske urolige forhold i Italia, noe som ikke er så godt kjent her hos oss. En bondebevegelse, fasci siciliani, blir brutalt slått ned av den italienske statsmakten. Pirandello kjenner personlig noen av lederne i denne bevegesen, fra oppholdet ved universitetet i Palermo. På det personlige plan får Pirandello flere barn, med Maria Antonietta Portulano.Hun er datter av businesspartneren til Pirandellos far.

Forholdet til henne får alvorlige problemer da det skjer en oversvømmelse ved svovelgruven der Pirandellos far har investert det meste av formuen sin, og også medgiften til Maria Antonietta. Hun får psykiske problemer av dette, hun blir gal, og hele familien får også akutte økonomiske vanskeligheter.

Fra han var lite barn har Pirandello skrevet tekster i ulike sjangre. På 1890-tallet er han aktiv i litterære kretser, og får treffes og omgås betydelige italienske forfattere. Ennå kan farens rikdom sikre Pirandellos og familiens økonomi, slik at Pirandello kan bruke tiden sin på å dyrke den litterære interessen. Dette blir altså ødelagt av oversvømmelsen i svovelgruven. Etter det, må Pirandello ta strøjobber, og skrive for penger.

Pirandello gjør karriere i akademia, og fremgang som forfatter. Han ender opp som professor, og han gir ut en rekke noveller, fortellinger og romaner. Han skriver også teaterstykker, og han skriver tekstkritikk. Interessene går mot psykoanalysen, og Freud, også fordi kona hans og moren til hans barn, er i ferd med å bli gal. Han er også interessert og aktiv i de litterære strømningene som råder i tiden.

Den virkelige berømmelsen kommer etter første verdenskrig. Hans i dag mest kjente stykke, stykket denne posten handler om, hadde premiere 10. mai, 1921, ved teateret i Roma. Det ble en forferdelig fiasko. Det gikk imidlertid bedre, da stykket ble vist i Milano, året etter.

1920-tallet var begivenhetsrikt i Itala. Og det tiåret er kjent, også oppe hos oss. For det var her Italia ble fascistisk, under Mussolini. Pirandello blir med i partiet, i 1924, noe han i ettertid selvsagt får kritikk for, nå som man vet hva fascistpartiet til Mussolini endte opp med å bli. Dette partiet går ikke an å forsvares, men Pirandellos valg går kanskje an å forstå, når man ser på hans bakgrunn, fra en nasjonalistisk og/eller patriotisk familie, og med en sterk følelse av urettferdig både på det personlige plan og for den italienske nasjonen.

1920-tallet er også usedvanlig begivnhetsrikt i litteraturen. Hvert eneste år kommer det litterære verk med enorm betydning og innflytelse. Italienerne bidrar med Pirandello, Montale og Italo Svevo. Pirandello har mest betydning innen teateret. Nå har ikke jeg lest romanene og novellene hans, de kjenner jeg bare av omtale, men det skal være god dekning for å si at Pirandello med sitt metateater representerte noe helt nytt og banebrytende innen teatersjangeren. Det er vel særlig Bertolt Brecht som tar dette videre. Det absurde i Pirandellos stykker, blir ivaretatt av folk som Beckett, Ionesco og Pinter, senere.

I 1934 får han nobelprisen i litteratur. Det var ikke alle modernistene som fikk denne prisen, fremdeles ble det jo tatt hensn til at litteraturen skulle være «oppbyggelig», som dt står i Nobels testamente. Det var ikke all litteraturen som ble skrevet som kan sies å være det, noe av den var radikal, og ville heller rive ned det bestående, og erstatte det med noe annet. I 1936, 10 desember, dør han i Roma. Hans testamente sier at det ved kremasjonen ikke skal være noen seremonier av noen art.

Reklamer