Stikkordarkiv: Middelalderen

Kvinnen som lærte å jage djevelen inn i Helvete (Gionata terza, novella decima in Il Dekameron), av Giovanni Boccaccio

Første gang jeg leste Dekameronen av Boccaccio var jeg nok en bitter ung mann for jeg lot meg plage av at den var så umoralsk. Nå er jeg eldre og mer utlært, og kan gå rett på en av de mest skjendige novellene i hele samlingen. Det er den i god konkurranse.

Det er Dioneo som griper ordet, etter en samling saftige fortellinger de ti ungdommene forteller hverandre tredje dagen de er samlet ute på landet i flukt fra Svartedauden, de korter ned tiden med å fortelle hverandre historier. Hver dag har et nytt tema, temaet tredje dagen er det amorøse, og vel så det, og alle er spente på hva Dioneo har å si, han som får fortelle til slutt, og velge tema selv.

Dioneo velger å holde seg til det samme temaet som de andre, denne dagen, og han uttrykker det i en snirklete italiensk karakteristisk for Boccaccio:

Graziose donne, voi non udiste forse mai dire come il diavolo si rimetta in inferno; e per ciò, senza partirmi guari dallo effetto che voi tutto questo dì ragionato avete, io il vi vo’dire; forse ancora ne potrete guadagnare l’anima avendolo apparato, e potrete anche conoscere che, quantunque Amore i lieti palagi e le morbide camere più volentieri che le povere capanne abiti, non è egli per ciò che alcuna volta esso fra’folti boschi e fra le rigide alpi e nelle diserte spelunche non faccia le sue forze sentire; il perché comprender si può alla sua potenza essere ogni cosa suggetta.

Høyst yndige damer, dere har kanskje aldri hørt si hvordan man setter djevelen tilbake i Helvete; og derfor, uten å bevege meg langt fra effekten dere har samtalet om hele denne dagen, vil jeg si dere det; kanskje også noen vil kunne tjene sjelen når den er tilberedet, og vil kunne kjenne at, selv om kjærligheten heller bor i de glade palass og de bløte rom enn i stakkarslige stråhytter, ikke er det slik at den ikke derfor enkelte ganger mellom tette skoger og mellom de harde fjell og i øde huler gjør sine krefter å føle; og derfor kan man forstå at til dens makt er alle saker underlagt .

Hele passasjen er som man ser uten et punktum. Folk som er litt kyndige i italiensk eller andre latinske språk ser straks her er en del sjeldne ord og former, og mange verbtider brukt. Det er helt i ytterkanten av mine italienske evner å oversette dette. Jeg har lagt min oversettelse veldig tett til originalen, med noen ord for ord oversettelser slik jeg har funnet dem i ordboken, der Magnus Ulleland som først oversatte dekameronen til norsk, har omskrevet litt så passasjen fungerer på norsk ogk kanskje ligger tettere opp til hva Boccaccio har ment. Det får være nok om oversettelse.

Det dreier seg om en ung pike ved navn Alibech, datter av en søkkrik kar, og ikke kristen, enda hun hørte mye godt om denne Gud hun burde tjene. Så hun forhører seg om hvordan hun skal gjøre det, og får beskjed om at den beste måten å gjøre det på er å dra ut i  ensomheten i Tebadiaørkenen, flykte fra denne verden. Hun er ikke mer enn i fjortenårsalderen (d’etá forse di quattordici anni), så vi ser at gamle Boccaccio går kule norske rappere i næringen, forskjellen er at han provoserer med eleganse mens de gjør det for å være tøffe.

Uti ørkenen møter hun først en kar, som har reist ut dit for å forsake denne verden og leve for Gud og den kommende, han ser straks hvilke farer djevelen kan utsette ham for om han beholder denne unge og meget skjønne piken, og sender henne videre til en annen hellig mann (un santo uomo). Det er glimt i øyet allerede her, de hellige menn er ikke så nøye på å la være å sende hverandre fristelser de vet de ikke kan motstå.

Og ganske riktig, denne veldig fromme og gode personen (assai divota persona e buona) bestemmer seg for å beholde piken, for å gi sin fasthet en stor prøve (fare della sua fermezza una gran pruova), som det står. Husk her at det er Dioneo som fører ordet, han snakker til forsamlingen på ti andre, og kan legge litt til og trekke litt fra i motivasjonene til sine hellige menn i historien. Man kan nesten forestille seg at han tar i der han vet publikum vil gi respons, slik at denne andre, kalt Rustico, blir beskrevet som svært hellig og from og bra, der alle nok skjønner hva han egentlig har lyst til, og hva som kommer til å skje.

Kampen mot og overgivelsen til lystene for Rustico finner sted i denne setningen her:

Questo fatto, non preser guari d’indugio le tentazioni a dar battaglia alle forze di costui; il quale, trovandosi di gran lunga ingannato da quelle, senza troppi assalti voltò le spalle e rendessi per vinto; e lasciati stare dall’una delle parti i pensier santi e l’orazioni e le discipline, a recarsi per la memoria la giovinezza e la bellezza di costei ’ncominciò, e oltre a questo a pensar che via e che modo egli dovesse con lei tenere, acciò che essa non s’accorgesse lui come uomo dissoluto pervenire a quello che egli di lei disiderava.

Så gjelder det hvordan han skal overtale henne:

E tentato primieramente con certe domande, lei non aver mai uomo conosciuto conobbe e così essere semplice come parea; per che s’avvisò come, sotto spezie di servire a Dio, lei dovesse recare a’ suoi piaceri. E primieramente con molte parole le mostrò quanto il diavolo fosse nemico di Domeneddio; e appresso le diede ad intendere che quello servigio che più si poteva far grato a Dio si era rimettere il diavolo in inferno, nel quale Domeneddio l’aveva dannato.

Den unge Alibech har hørt oppmerksomt på hva den hellige Rustico har sagt, og i rollen hun skal spille i fortellingen er det ingen motstandskraft eller kritisk tenking eller noen ting forstyrrende, hun lurer bare på hvordan dette skal gjøres.  – Det vil du få å vite hardt, og av den grunn vil du gjøre (- Tu il saprai tosto, e perciò farai quello che a me far vedrai), svarer Rustico, og begynner å kle av seg de få klærne han har, han er jo en eremitt i ødemarken. Nå om dagen blir det delt ut premier til de dårligste seksualskildringer i litteraturen, og i en slik kåring ville ikke Boccaccio hatt noen sjanse, for hos ham er det saftig og uimotståelig, godt hjulpet av den naive unge skjønnheten han har foran seg.

E così stando, essendo Rustico più che mai nel suo disidero acceso per lo vederla così bella, venne la resurrezion della carne, la quale riguardando Alibech e maravigliatasi, disse:

– Rustico, quella che cosa è che io ti veggio che così si pigne in fuori, e non l’ho io?

– O figliuola mia, – disse Rustico – questo è il diavolo di che io t’ho parlato. E vedi tu? ora egli mi dà grandissima molestia, tanta che io appena la posso sofferire.

Allora disse la giovane:

– Oh lodato sia Iddio, ché io veggio che io sto meglio che non stai tu, ché io non ho cotesto diavolo io.

Helvetet denne djevelen skal inn i er det bare Alibech, som har det, som ikke skjønner hva er.  Så hun må ha forklaringen før akten kan gjennomføres.

A cui Rustico disse:

– Hai il ninferno; e dicoti che io mi credo che Iddio t’abbia qui mandata per la salute della anima mia, per ciò che se questo diavolo pur mi darà questa noia, ove tu vogli aver di me tanta pietà e sofferire che io in inferno il rimetta, tu mi darai grandissima consolazione e a Dio farai grandissimo piacere e servigio, se tu per quello fare in queste parti venuta se’, che tu di’.

La giovane di buona fede rispose:

– O padre mio, poscia che io ho il ninferno, sia pure quando vi piacerà.

Disse allora Rustico:

– Figliuola mia, benedetta sia tu; andiamo dunque, e rimettiamlovi sì che egli poscia mi lasci stare.

E così detto, menata la giovane sopra uno de’ loro letticelli, le ’nsegnò come star si dovesse a dovere incarcerare quel maladetto da Dio.

Som det så søtt står, hadde den unge piken (la giovane) aldri puttet noen djevel i Helvete før, og derfor kjentes det første gang litt vondt.  Rustico kan forsikre om at vil det ikke gjøre hver gang, og for å vise henne dette, gjør de det seks ganger til med en gang. Sånn får de også roet djevelen lite grann ned, han vil jo hele tiden reise seg opp.

Senere gjør de det flere ganger. Og det viser seg etter hvert at Helvete er mer interessert i å ta i mot djevelen, enn djevelen er i stand til å komme seg inn. Rustico er jo en gammel, hellig mann, han lever på gress og urter, han har ikke krefter til å holde tritt med Alibech, som har dette brennende helvete som alltid lengter etter djevelen sin. De to har noen bekymrede – og sjarmerende – samtaler om hva de skal gjøre med det.

Løsningen blir at en brann rammer hjembyen Capsa, slik at Alibech blir arving til famliens rikdommer, og en ung mann, Neerbale, mister alt. De to skal gifte seg, det blir alt sammen ordnet i et par setninger, akkurat disse detaljene er jo ikke så viktige. Det viktige er hvordan Alibech i utsiktene til en ny livssituasjon, lurer på hvordan hun nå skal få djevelen inn i Helvetet sitt, nå som hun skal flytte fra Rustico. Hun blir med det gjenstand for latter i byen, også fortalt kort og greit i forbifarten, de andre damene – merk: damene – kan forsikre henn om at dette vil det nok bli en ordning på, Neerbale skal nok også kunne utstyre henne med en djevel. Eller tjene herren, som de kaller det.

Sånn slutter ikke novellen med en dårlig moral, men med en god, man skal så ofte som mulig putte djevelen der han hører hjemme, og på den måten gjøre oss selv og vår Gud glad. Eller som Boccaccio uttrykte det gjennom ordene til den oppdiktede figuren Dioneo, en gang mellom 1351 og 1353, da dette verket ble skrevet:

Poi l’una all’altra per la città ridicendolo, vi ridussono in volgar motto che il più piacevol servigio che a Dio si facesse era il rimettere il diavolo in inferno; il qual motto passato di qua da mare ancora dura.

E per ciò voi, giovani donne, alle quali la grazia di Dio bisogna, apparate a rimettere il diavolo in inferno, per ciò che egli è forte a grado a Dio e piacer delle parti, e molto bene ne può nascere e seguire.

Siden gjenfortalte den ene det til den andre over hele byen, slik at det ble et motto for folket her at den mest behagelige tjenestenman kan gjøre for Gud er å putte djevelen i Helvete; og dette mottoet som kom hit over havet varer ennå.

Og derfor, unge damer, dere som trenger Guds nåde, tilbered å putte djevelen i Helvete, av den grunn at det er sterk tilfredshet for Gud og til behag for alle parter, og mye fint kan komme av det og fødes.

På italiensk har jeg lest novellen på PDF lastet ned fra letteraturaitaliana, og på norsk leste jeg denne og resten av Dekameronen i utgaven utgitt på det norske samlaget, 1996. Den var oversatt av Magnus Ulleland i 1968, førsteutgaven kom i 1969, andre i 1992, og altså den tredje i 1996. Denne oversettelsen har også vært en god starthjelp i mitt arbeid med novellen på italiensk.

 

Reklamer

Canto VII, Inferno, Dantes Divina Comedia

CANTO VII

Vi kommer nå ned i fjerde ring, der vi skal finne gjerrige (avari) og ødslere (prodighi). Dante har ferske inntrykk fra tredje ring, de grådige (golosi), hvor han nettopp har truffet og snakket med sin medborger Ciacco fra Firenze. Etter dette har Vergil og Dante en kort liten prat om forholdene i Inferno, før forrige sang slutter med at de på vei ned til fjerde ring møter Plutos. Dette er den greske guden for rikdom, som hos Dante er blitt et ulvelignende monster, og en passende vokter for passasjen ned til de gjerrige og ødslerne. Han møter dem med en av de mest usikre passasjene i hele komedien.

«Pape Satàn, pape Satàn aleppe!»,
cominciò Pluto con la voce chioccia;
e quel savio gentil, che tutto seppe,

disse per confortarmi: «Non ti noccia
la tua paura; ché, poder ch’elli abbia,
non ci torrà lo scender questa roccia».

Pape Satan, Pape Satan aleppe!
begynner Pluto med sin kaklende stemme
og den kloke mann, som vet alt

sa for å roe meg: “Ikke la deg harme
av frykten din; for hva gods han enn måtte ha
kan han ikke hindre deg å klatre ned denne skråningen.

Det er nettopp starten som er underlig. Hvorfor møter Pluto Dante med denne hilsenen? På italiensk er ordet papa både “pave” og “far”, og pape blir da flertall. Aleph er første bokstaven i det hebraiske alfabetet. Den norske overseteren Magnus Ulleland skriver i noteverket at “Dante har vel meint at det skal vere uskjønleg”, og i min italienske utgave blir det foreslått at paven skal være Satan, uten at noen av forslagene kan sies å være helt tilfredsstillende. Jeg skal ikke våge meg inn på diskusjonen, annet enn å si at Pluto er et monster man ikke skal forvente seg for mye av.

Vergil benytter seg av samme teknikk som han har brukt for å komme seg forbi alle andre udyr og voktere på vei nedover Helvete, han sier det er villet fra himmelen at Dante skal gå denne veien, og da blir det slik. Her faller monsteret straks til jorden av Vergils ord (tal cadde a terra la fiera crudele. Inf VII,15). Dante og Vergil kan fritt passere ned til fjerde ring.

Ahi giustizia di Dio! tante chi stipa
nove travaglie e pene quant’ io viddi?
e perché nostra colpa sì ne scipa?

O’ Guds rettferdighet! Som hvem har stuet sammen
så mange nye lidelser og straffer som jeg har sett
Og hvorfor lar vi skylden vår skade oss?

Med dette utropet begynner Dante beskrivelsen straffen til de gjerrige og ødslerne. Som for de andre synderne i Inferno er straffen å bli plaget av den samme synden som de har begått i livet. Her er de som ikke har hatt et riktig forhold til tingene i livet. De har enten villet samle seg for mange av dem, og vært gjerrige, eller sløst dem bort, og vært ødslere. Her blir de straffet ved å måtte samle seg ting i all evighet, eller forsøke å kvitte seg med dem. Fra vers 22 til 34 blir det beskrevet hvordan synderne dytter steiner til og fra hverandre, mens de kjefter på hverandre og skjeller hverandre ut. Bevegelsen blir sammenlignet med sjøstrømmene i Cariddi, der det i følge gresk mytologi er en strømhvirvel. Virvelen ligger i det smale stredet ved Messina, Sicilia. Også skyggene her i fjerde ring går rundt i ring, som en strømvirvel, men skyver altså på disse store steinene mens de gjør det. Steinene blir skjøvet med brystet, slik at hele kroppen blir straffet. Synderne er delt i to grupper som går rundt i ringen hver sin vei, og når de møtes, skifter de retning og skjeller på hverandre. Alt foregår i mørket, og er det rene kaos av plage og lidelse. Det er også en moral her at de havesyke kjemper om unyttige ting med hverandre.

Dante blir også her forferdet, og føler det som om hjertet nesten blir spiddet (lo cor quasi compunto, Inf VII,36). Han ber veiviseren Vergil forklare hva som skjer, og Vergil forklarer hva det er det som Dante bare har observert. Han forteller hva slags syndere det er, og hva straffen går ut på. Han har en tilleggsinformasjon om at blant her er mange “klerker, paver og kardinaler”, (piloso al capo, e papi e cardinali, Inf VII,47). Noe av bakgrunnen for at Dante har så i mot forvalterne av den katolske kirken, er at han i det han skriver verket er landsforvist på grunn av dem. Dante er en hvit guelfer, mens pave Bonofatius VII i striden mot slutten av 1200-tallet støttet de svarte guelferne. Se ellers mer i Canto VI, Canto IX og mange andre. Her er det bare et lite spark, Veril sier at mange klerker, paver og kardinaler er havesyke, og for dette vil få sin straff i Helvete.

Dante har friskt i minnet samtaler med noen av de andre sjelene i Inferno, og vil snakke med noen her også. Men Vergil sier dette er et tomt ønske, siden det uforstandige livet de levde på jorden, har skitnet dem til for enhver gjengjennelse (Ed elli a me: «Vano pensiero aduni:/ la sconoscente vita che i fé sozzi,/ ad ogne conoscenza or li fa bruni. Inf VII,52-54). Denne cantoen går uten samtale med noen av de fordømte. Vergil ser at Dante ennå moralsk sett befinner seg i den mørke skogen han skal reddes ut av, han trenger å få i klartekst hva dette her er for noe. En del av prosessen med å komme seg ut av villveien, er å få det klart hva som betyr noe i livet og hva som ikke gjør det.

Or puoi, figliuol, veder la corta buffa
d’i ben che son commessi a la fortuna,
per che l’umana gente si rabuffa;

ché tutto l’oro ch’è sotto la luna
e che già fu, di quest’ anime stanche
non poterebbe farne posare una».

Og nå, sønn, ser du den korte moro
fra alt det fine som er bestilt hos fru Fortuna
for hva menneskene kjemper for;

at alt gullet som er under månen
og har vært her allerede, for disse slitne sjeler
ikke kan gi en eneste av dem hvile.
Inf VII,61-66

Jeg leser Dantes svar slik at Vergils budskap ikke helt går inn. Dante spør hvem denne Fortuna er, som Vergil nevner, og som er så involvert i det som foregår i verden (questa fortuna di che tu mi tocche,/ che è, che i ben del mondo ha sì tra branche? Inf VII,68-69). Det er vanskelig å lese Vergils svar annet enn ergerlig, når han innleder med: “Åh dumme skapning, hvor stor er ignoransen som skader dere (E quelli a me: «Oh creature sciocche,/ quanta ignoranza è quella che v’offende! Inf VII,70-71). Dante har ikke skjønt noen ting. Og så kommer Vergil med en utlegning om forholdet mellom Gud og Fortuna, som nok kan være litt vanskelig å trenge inn i for en moderne leser. Jeg gjengir innholdet i utlegningen, men går ikke inn i verdensbildet og teologien det målbærer. Talen om Fortuna går fra vers 73 til 96, jeg går gjennom dem fortrinnsvis på norsk. Spesielt interesserte kan sjekke selv i en av de mange originalutgavene på nettet for Dantes originaltekst der jeg selv ikke legger dette inn.

Vergil forteller om Fortuna at ingenting står over Guds vilje, han skapte Fortuna som en slags minister og guide som kan veksle rikdommer og hell fra folk til folk, og fra blod til blod (i meningen familie til familie, eller klan til klan). Menneskets kunnskap kan ikke fatte kraften hennes, for hun forvalter sitt regime (suo regno) som andre guder forvalter sine. Hennes forandringer har ingen ro (triegue), det er nødvendig de er raske, og det er derfor lykken skifter så ofte for et menneske. Hun blir ofte forbannet, også av dem som skulle prise henne. Men hun er velsignet og hører ikke noe av dette, hun snur rundt på sin sfære og gleder seg salig (volve sua spera e beata si gode). Dette gir i min lesning en god beskrivelse av hell og lykke, og lykkens omskiftligheter, selv om man ikke tror at det finnes noen makt som styrer disse omskiftelighetene.

Deretter går Dante og Vergil ned til neste ring, den femte, der de finner de vrede. De ligger i elven Styx, som navnet på elven i den greske mytologiske underverdenen, men som hos Dante her er en mørk sump i femte ring. I den ligger alle de vrede, og hamrer løs på hverandre med hele kroppene sine. På ny ser vi at synderne blir straffet med synden. Om man var så vred i livet at man ville slåss hele tiden, skal man jammen få gjøre det i all evighet i Helvete. De ligger nedi sumpen og gjør det, som de i hele sitt liv har befunnet seg i den moralske sumpen vreden utgjør.

Vergil kan fortelle at det ligger sjeler også under vannet, og at det er sukkene deres som får vannet til å boble. De kan ikke snakke helt, men de klarer å på en måte gurgle frem denne klagen:

Fitti nel limo dicon: «Tristi fummo
ne l’aere dolce che dal sol s’allegra,
portando dentro accidïoso fummo:

or ci attristiam ne la belletta negra».

Fulle av slim sier de: “Vi var triste
i den søte luft som får sin glede fra solen,
vi hadde bærende i oss det leie:

nå beklager vi oss i den svarte sump”.
Inf VII,7.121-124

Dante og Vergil går rundt sumpen, langs kanten av den, til de kommer til et tårn. Der slutter denne sangen.

Neste sang:Canto VIII Forrige sang: Canto VI

Oversikt over sangene: Divina Commedia