Stikkordarkiv: Modernisme

Dikter (1916), av Edith Södergran

Det var så gøy å skrive om diktsamlingene til Gunvor Hofmo forrige uke, at jeg skriver om samlingene til Edith Södergan denne. Som vanlig begynner jeg litt forsiktig, og utvikler etter hvert, når det blir tid. Det er en monumental oppgave, og posten blir atskillig lenger enn planlagt. Merk at den er skrevet direkte ned, få ting er endret eller bearbeidet, og den er skrevet til litt forskjellige tider, så sammenhengen kan være så som så, og dumheter kan forekomme.

Edith Södergran (1892 – 1923) var en svært begavet som vanskelig lar seg sammenligne med noen av de norske. Poesien hennes er så mye rikere, kvaliteten også på de middelmådige diktene så mye høyere. Jeg har allerede rukket å lese debutsamlingen hennes et par ganger, og som god musikk, er det som om samlingen vokser for hver gang. Perler jeg først ikke la merke til, viser seg når jeg leser på ny og får fordøyet stoffet. Perler jeg la merke til, vokser, og blir enda vakrere.

Jeg vil prøve å sammenligne henne litt med noen av de norske poetene jeg har jobbet mest med. Gunvor Hofmo debuterte også 25 år gammel, og viste seg straks som et stort talent. Men Hofmos diktning er veldig selvbiografisk, det handler om hvordan det er å være henne, og et fortvilet og uoppnåelig ønske om å slippe unna eget liv. Hofmo tilbyr ingenting. Det er heller ikke den rikdom i tanker, motiv og følelser, som man finner hos Södergran. Man kan se hvor Hofmo har deler av inspirasjonen fra. Noen Hofmoske vendinger står også her i Södergran, et par tiår tidligere. Billedrikdom og fri form bruker Södergan suverent, det faller liksom naturlig for henne, mens for Hofmo blir det av og til anstrengt.

Blant kvinnelige poeter finner jeg bare Södergrans like i russeren Anna Akhmatova. Akhmatova fikk leve lenger, og skrev senere i livet noen svært lange og kompliserte dikt, noe Södergan aldri gjorde. Södergan er observatøren, filosofen, følelsesmennesket, hun som ikke vil finne seg i grensene livet og verden har å tilby henne, og gir seg hen til å skrive noe bedre. Jeg vil kanskje trekke inn Simone deBeavoir, her, også, som 30 år senere sa at kvinner skrev om å være kvinner, mannen om å være menneske. Södergran gjør begge deler. Noen av diktene er så absolutt kvinnelige, og ser det fra kvinnens side i et parforhold, da alltid med mannen ute av stand til å forstå og godta den sjelelige rikdommen i en kvinne som Södergan. Jeg skal komme tilbake til det, når jeg går gjennom diktene.

Også Tor Jonsson var liksom litt fanget i sitt eget liv, når han skrev. Han ville løse sine egne problemer med skrivingen, ikke menneskets livsbetingelser. Til og med Obstfelder, den beste av dem alle, er veldig personlig i den ene diktsamlingen han fikk gitt ut. Det Edith Södergan skriver, gjelder alle. Til tross for at hun hadde en livsskjebne som ikke står noe tilbake for våre store poeter, med både verdenskrig og russisk borgerkrig, tuberkolose gjennom hele sitt voksne liv og økonomisk ruin da kommunistene overtok makten i Russland.

Jeg har flere steder skrevet om biografien til Södergran. Her gjør jeg det bare helt kort: Født i St. Petersburg, vokst opp i byen Raviola på det karelske nes. Foreldrene var  finlandsvenske, svensk var hennes morsmål, men hun snakket også selvfølgelig russisk, og gikk på den tyske pikeskolen i St. Petersburg. Faren døde av tuberkolose i 1907, da Edith var bare 15 år gammel. Snart etter fikk hun selv påvist sykdommen. Årene fremover tilbrakte hun på ulike sanitorium i Europa, Svetis og nord-Italia.

Så det er en prøvet ung pike (eller dame) som prøver seg i lyrikken med debutsamlingen Dikter, i 1915. Samlingen vekker liten oppmerksomhet, dristig og uvanlig som den er, og det er først senere den er blitt lest som den interessante debutsamlingen den er. Her er det en del dikt der Södergan ennå holder på de gamle formene, hun gir liksom ikke helt slipp på rimet og rytmen (slik heller ikke Hofmo gjorde det, til å begynne med), men det er helt tydelig at temperatmentet hennes ikke lar seg fange og binde av det.

Blant motivene som går igjen er trær og tregården (trädgården), det er med i mange av diktene. Mange av diktene har også formen at de gjentar og gjentar samme ord som de forsøker å forklare, et dikt med Gud, og flere med Jeg (jag). Ordet lengsel (längtan) går igjen i mange av diktene, alltid med et drag om også å få den oppfylt. Dette er ikke den uoppnåelige lengselen så mange av de norske poetene opererer med. Årstiden er ofte høst, men det er ikke alltid hos Södergran noe negativt.

Kanskje kan jeg også ha med i starten at svensk muligens er et mer poetisk språk, enn norsk. Det er mange vakre setninger her, som ikke ville lyde like vakkert direkte oversatt til norsk.

Det første diktet heter også Jag såg et träd

Jeg såg ett träd…

Jag såg ett träd som var större än alla andra
och hängde fullt av oåtkomliga kottar,
jag såg en stor kyrka med öppna dörrar
och alla som kommo ut voro bleka och starka
och färdiga att dö;
jag såg en kvinna som leende och sminkad
kastade tärning om sin lycka
och såg att hon förlorade.

Jeg så en kvinne som leende og sminket kastet terning om sin lykke, og så at hun tapte. Det er setningen sin. Diktet slutter En krets var dragen kring dessa ting/ den ingen överträder.

Neste dikt heter Dagen svalnar, og har en svært berømt avslutning.  Det er her det heter

IV
Du sökte en blomma
och fann en frukt.
Du sökte en källa
och fann ett hav.
Du sökte en kvinna
och fann en själ
du är besviken.

Dette er kanskje det beste eksempelet i samlingen (og i forfatterskapet) hvor vanskelig det er for Södergran med kjærligheten. Hun lar seg imidlertid ikke knekke, eller bremse, det er ingen kverning om dette vonde temaet, som det er det for Jonsson. Det er et motiv hun sneier innom, før hun går videre til andre ting. Om det å være kvinne innebærer å gi slipp på sin sjel, så kan det bare være, for Södergran. Hun gir ikke engang inntrykk av at hun sørger over det, eller skulle ønske det annerledes.

For å komme til denne slutten er det fire strofer til innledning. De er konkrete, og vare, her er ingen tanker og følelser gitt bort, her er det bare nøye og treffende beskrevet hva som skjer: Dagen svalnar mot kvällen .../Drick värmen ur min hand,/ min hand har samma blod som våren./ Tag min hand, tag min vita arm,/ tag mina smala axlars längtan .../Det vore underligt att känna,/en enda natt, en natt som denna/ditt tunga huvud mot mitt bröst.

Strofen er et eksempel på hva jeg mener med at svensk er et mer poetisk språk en norsk. Kanskje er det bare en smakssak, jeg synes det er virkelig vakkert, den svenske klangen drick värmen ur min hand, og en enda natt, en natt som denna/ ditt tunga hovud mot mitt bröst. Merk også den treffende fargebruken hos Södergran, min vita arm, i kontrast til blodet som i hånden er det som i våren, blod som bruser. Tag min smala axlars längtan, dette er poesi i verdensklasse. En som jeg, blir revet med.

Det gamla huset er et bilde på det som var, tiden som er forbi. Også dette diktet har et sterkt, sansende jeg, som lever ganske intenst i tingene, både i det som er, og det som var. Diktet begynner Hur nya ögon se gamla tider/ likt främlingar som intet hjärta ha ..., og diktets jeg lengter bort til en fortid, selv om den bare gir henne sorg og bitre tårer. Hun er en verden, det skal vise seg igjen og igjen, i denne samlingen, og i de kommende. Setninger som jag talar sakta med de fångna träden/ och tröstar dem ibland, gir utmerket mening for meg, hun må til og med trøste trærne. Menneskene kan ikke forstå, for eksempel, eller hun føler en sterk tilknytning til sine barndoms trær, sin barndoms minner. I stemningen i det korte diktet har det helt naturlig sin plass. Det slutter med en lengsel til den milde døden, som kan bringe frihet åt min själ!

 Nocturne er et dikt med rim, hvor Södergran viser at hun behersker den type poesi også.

Nocturne

Silverskira månskenskväll,
nattens blåa bölja,
glittervågor utan tal
varandra följa.
Skuggor falla över vägen,
strandens buskar gråta sakta,
svarta jättar strandens silver vakta.
Tystnad djup i sommarens midt,
sömn och dröm,
månen glider över havet
vit och öm.
Diktet Önskan er enda en helt annet måte å skrive dikt på: den helt enkle. Her er det drømmen hun skriver ut, et ønske om å ha en sofa i tregården (igjen trädgården!), og der sitte med et brev i barmen. Det er det hele, et eneste lite brev.

EN ÖNSKAN.

Av hela vår soliga värld
önskar jag blott en trädgårdssoffa
där en katt solar sig …
Där skulle jag sitta
med ett brev i barmen,
ett enda litet brev.
Så ser min dröm ut ..

Mange av diktene handler om høsten. Höstens dagar er det første. Det er et gledesdikt dette også, høstens dager er gjennomsiktige og malt på skogenes gyllne grund, de er i stand til å le at hele världen. Etter starten rimer diktet i annenhver linje, uten at det ser ut til å være noe stort poeng. Du som aldrig gått ut ur ditt trädgårdsland er et kort dikt på to strofer, fire verselinjer i hver, og et uvanlig rimmønster: a – b – c – b og d – a – b -a. Södergran er en mester i endelser som dette: Var det icke en försmak av ogråtna tårar/som liksom en eld din tunga brann,/när över vägar du aldrig gått/en blodröd sol försvann? «En blodrød sol over veier du aldri har gått, forsvant», og så vakkert og poetisk det faller på plass.

Jag har jeg skrevet om på helt grei poesi. Det begynner med at jeg er fremmed i landet, noe som hos Södergran godt kan være selvbiografisk, men som ikke trenger være det. Diktet foregår på flere plan, noe kan leses direkte, annet kan vanskelig være annet enn symbolsk. For eksempel at landet ligger dypt under det trykkende havet. Og at solen der kommer inn, slik at hun – eller jeg – får luft mellom hendene. Igjen kan det leses konkret at de sier henne hun er født i fangenskap, og at her ikke er noen kjente ansikter. Men deretter er det ganske sikkert i overført betydning hun spør om hun er en stein eller en frukt, stein kastet ned på bunnen, eller frukt for tung for greinene på treet. Steinen er også død, mens frukten er livgivende. Greina kan være landet eller samfunnet, det har båret henne frem, men til slutt modnes hun og faller ned. Diktet slutter med et bilde, der hun – eller jeg – har klatret opp i trekronene, hvorfra hun sitter og speider over til hjemlandet, der røyken kommer fra skorsteinspipene. Som sagt, det står mer om diktet på helt grei poesi.

En strimma hav er et annet kort dikt.

Det är en strimma hav, som glimmar grå
vid himlens rand,
den har en mörkblå vägg,
som liknar land,
det är där min längtan vilar
innan den flyger hem.

Gud er et av disse diktene som er skrevet på formen X er…, jeg har skrevet om det på Helt grei posei. Her må jeg vel kanskje ta med at den Gud det er snakk om ikke er noen kristen Gud, eller annen Gud i verdensreligionene, men heller en menneskapt Gud, slik Nietzsche kunne godtatt ham. Det slutter gud är vad längtan kan förmå att stiga ned jorden! Så Gud er svaret på lengselen etter ham, lengselen etter noe mer. Oppfatningen av Gud endrer seg med de senere diktsamlingene, som jeg skal skrive om senere, her, og som det står litt om i posten på helt grei poesi. Der er også diktet Bön, fra Septemberlyran to år senere, presentert.

Violetta skymningar er til å begynne med litt gåtefullt, mer enn som er vanlig hos Södergran, med setninger som Violetta skymningar bär jag i mig ur min urtid, og nakna jungfrur lekande med galopperande centaurer... Ordet skymning er på norsk skumring eller tussmørke, centaur er mytologiske vesener med hestekropp og menneskelig overkropp med ansikt og armer som hals, en blanding mellom hest og mann. Fra femte linje blir det imidlertid nye forklaringer på formen X er…, denne gangen fire linjer om hva mannen er. Blant annet Mannen har icke kommit, har aldrig varit, skall aldrig bli og Mannen är en falsk spegel den solens dotter vredgad kastar mot klippväggen. Om kvinne, derimot, heter det:

köna systrar, kommen högt upp de starkaste klipporna,
vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, ryttarinnor,
oskuldsögon, himmelspannor, rosenlarver,
tunga bränningar och förflugna fåglar,
vi äro de minst väntade och de djupast röda,
tigerfläckar, spända strängar, stjärnor utan svindel.

Linjeinndelingen i første linje er fordi det ikke er plass. Klipporna skal være med, der. Det er en tidlig samling til kvinnekamp, dette, men Södergran fortsetter vel aldri kampen så veldig. Hun ble aldri så veldig politisk.

Oroliga drömmer er kort og vakkert. Det begynner at jeg ligger naken på en øy i havet, og sover. Derfra kommer drømmene, jag drömmer oroliga drömmar om krig och stora fester/ och att min älskade står ett skepp och ser/ hur svalorna flyga och känna ingen längtan!  Skipet blir en metafor på hans vei mot fremtiden, där allt vad han gör är förgäves, og han befinner seg i de tomma och fåfänga dagarnas land långt borta från ödet. Igjen en av disse åpne og assisasjonsrike avslutningene Södergran er så god på, som om diktet også begynner når det slutter.

Vierge moderne er det første diktet med Jeg er…, og med den berømte starten som er gjengitt mange ganger: Jag är ingen kvinna. Jag är ett neutrum. Det er så vidt jeg har registrert første gangen Södergran har punktum midt i et vers. Det fortsetter med stort temperament og tempo, før forrige linje er forøyd smeller neste i én,  jeg gjengir resten av diktet i sin helhet:

Jag är ett barn, en page och ett djärvt beslut,
jag är en skrattande strimma av en scharlakanssol ...
Jag är ett nät för alla glupska fiskar,
jag är en skål för alla kvinnors ära,
jag är ett steg mot slumpen och fördärvet,
jag är ett språng i friheten och självet ...
Jag är blodets viskning i mannens öra,
jag är en själens frossa, köttets längtan och förvägran,
jag är en ingångsskylt till nya paradis.
Jag är en flamma, sökande och käck,
jag är ett vatten, djupt men dristigt upp till knäna,
jag är eld och vatten i ärligt sammanhang fria
villkor ...

Merk at det er plutselige og usystematiske rim også her. Det kan se ut som om Södergran har skrevet hele diktet i et eneste temperamentsfullt øyeblikk. Det er litt tøylesløst, og skal være det. Som kvinnen. Personlig er jeg svak for: Jag är blodets viskning i mannens öra, en av få linjer med stor bokstav i starten. Det er også en meget sensuell linje, jeg vil ikke ødelegge den med flere ord. Vierge er for øvrig stjernetegnet Jomfruen. Dette er den moderne kvinnen. YES!

Fargarnas längtan er også på mange måter typisk Södargran, og viser hvor rik en poet hun allerede med debuten var. Hun skriver mye om fargene, alltid treffsikkert, og lengselen er liksom ordet hennes. Lengselen, og ønsket om å få den oppfylt. Her er det fargene som lengter, også karakteristisk for Södergran og perioden. Det finnes ingen grenser for personifiseringen, selv fargene kan ha følelser og lengsler. Det er likevel skikkelig, ikke noe tilgjort og abstrakt, her. För min egen blekhets skull älskar jag rött, blått och gult,. Her er det vare kontraster, og hennes egen blekhet blir flere steder brukt som kontrast eller virkemiddel i diktene, den stora vitheten är vemodig som snöskymningen, fortsetter det. Färgernas längtan är blodets. Om du törstar efter skönhet/skall du sluta ögonen och blicka in i ditt eget hjärta. Så løfter diktet seg, med at skjønnheten frykter altfor mange blikk (blickar), og vi böra icke störa tystnadens och ensamhetens förnäma ringar. For Södergran virker det så utrolig lett å komme opp med aforismer som Vad är större att möta än en olöst gåta med sällsamma drag? Diktet fortsetter og slutter, nesten som en bibelsk lignelse,

En tigerska skall jag vara i hela min levnad,
en talerska är som den sladdrande bäcken som förråder sig själv;
ett ensamt träd skall jag vara slätten,
träden i skogen förgås av längtan efter storm,
jag skall vara sund från topp till med gyllene strimmor i blodet,
jag skall vara ren och oskyldig som en flamma med slickande läppar.

Linjene til Södergran er lengre enn WordPress i mitt format tillater. Det får så være. Jeg skal være ren og usykldig som en flamme med slikkende lepper. Det er usedvanlig billedrikt.

Mot alle fyra vindar begynner med noen metaforiske fugler på vei, svale med lengsel, måke med storm. Så blir villskapen hennes (min vildhet) selv et bilde på disse fuglene, klar til å fly bort ved den minste rasling (färdig att fly för minsta rassel). Så kommer den vakre avslutningen, med portene mot de fire vinder.

Jag har en port mot alla fyra vindar.
Jag har en gyllene port mot öster för kärleken som aldrig kommer,
jag har en port för dagen och en annan för vemodet,
jag har en port för döden den står alltid öppen.

Det er uhyggelig og vakkert på en gang. Porten til døden står alltid åpen, den eneste av de fire portene der dette blir understreket. Porten mot øst og kjærligheten er gyllen, men den er det ingen som vil gå gjennom.

Våre systrar gå i brokiga kläder er et dikt med følelse, med medmenneskelighet og medfølelse. Brokiga kläde betyr spraglete klær, så her kan det være overført betydning i at kvinnen kommer i mange sorter og utgaver, det er mange forskjellige. Det begynner litt fjernt og forsiktig, nesten litt russisk,

Våra systrar i brokiga kläder,
våra systrar stå vid vattnet och sjunga,
våra systrar sitta stenar och vänta,
de hava vatten och luft i sina korgar
och kalla det blommor.

Det er billedrikt og assisasjonsrikt dette også, synes jeg, søstrene som står ved vannet og synger, sitter på stenene og venter, og kaller vann og luft for blomster. Tolkningsmulighetene er legio. Så blir det med en gang meget konkret:

Men jag slår mina armar kring ett kors och gråter.

Det fortsetter, med Södergrans følsomme farvebeskrivelser, aldri en farve påklistret hos henne

jag var en gång mjuk som ett ljusgrönt blad
och hängde högt uppe i den blåa luften,

Det slutter kanskje litt mystisk, kanskje litt vanskelig tilgjengelig, med to sverdklinger som krysses i hennes indre, og en seierherre som fører henne til sine lepper, kanskje en elsker som skal få henne. Det går i så fall ikke så bra.

Hans hårdhet var öm att jag icke gick sönder,
han fäste en skimrande stjärna vid min panna
och lämnade mig skälvande av tårar
en ö som heter vinter.
Kanskje er dette vannet og luften i kurvene bilde på kjærligheten, de kaller det blomster, noe fint, men slutten viser at det er ikke det. Det er vinter. Garantert finnes det andre måter å lese diktet på. Det er også andre ting å gripe tak i, som at han var så hard, at om hun ikke ble ødelagt av det (gikk sönder), så ville han feste en skinnende stjerne i pannen hennes, og altså forlate henne skjelvende av tårer på øyen ved navn vinter. Det er hvis hun ikke går i stykker.
Höstens siste bloma er et av samlingens mange høstdikt. Her er det blomsten som ennå ikke har rukket å blomstre, tross lang vår og sommer, og nå allerede gått utpå høsten. Når blomstringen en gang kommer, om den kommer, så vil den være kort før døden og vinteren tar den. Kanskje kan det være et bilde på Södergran selv, og hennes liv, der hun skrev på sine dikt med små håp om at det skulle kunne bli til noe. Og selv om hun skulle lykkes med diktene, venter døden om ikke så altfor lenge. I diktet blir linjen Jag er höstens sista bloma gjentatt flere ganger, hver gang med endret effekt, og hver gang med forskjellige ting denne blomsten har sett, men aldri får sagt. Det slutter
Jag har sett höstens djupa stjärnevärldar,
jag skådat ljus från fjärran varma härdar,
det är lätt att följa samma väg,
jag skall stänga dödens portar.
Jag är höstens sista blomma.

Etter henne, er det ingen.

Höstens bleka sjø er et annet høstdikt, denne gangen med mer tradisjonell inndeling, tre strofer med fire linjer, og rim. Som alltid hos Södergran går rimmønsteret litt ut på egen hånd, med linjer som henter opp rim fra langt tidligere, og aldri noe fast å bli vant med. Hun er en poet som elsker friheten. Første strofe er den vakreste, med ordet drömmar som blir gjentatt som substantiv og verb, til flott rytme, og om en vårvhit øy som synker i sjøen:

Höstens bleka sjö
tunga drömmar drömmer
om en vårvit ö
som sjönk i havet.
Svart eller vit er et kort dikt på seks linjer, strengt tatt fire, men de to viktigste, siste, er delt i to. De første tre linjene er hvordan alt er vanlig, elvene renner som før, blomstene lyser ved veien og skogene bøyer seg til marken. Men for meg, diktersubjektet, er det ikke lenger svart eller hvitt, høyt eller lavt, ikke orden på noe, for hun har sett en vitklädd kvinna i min älskades arm. Leken med svart eller hvit er på sin plass, også med det at den hvitkledde kvinnen ikke er uskyldsren, og skulle vært kledd i sort. Det er et dikt med sterkt uttrykk, der utrrykket blir forsterket ved at det holdes igjen.
Höst er et nytt dikt som bruker høstmotivet. Det er litt vagt og utilgjengelig, om nakne trær (nakne träden) som står omkring huset, så stiger ned til stranden, for å speile seg i vannet. Dette er første halvdel. Så er det et barn som leker i høstens grå røyk, ei jente som går med blomster i hånden, og sølvvite fugler flyr opp ved himmelranden. Det er det hele.
Diktet Stjärnorna er også kort, bare med seks linjer, og på ny er det en jeg som står og lytter i tregården. Dikterjeget som sansende subjekt i tregården eller blant trær er mye brukt i samlingen. Her står hun riktignok på trappen, i mørket, og stjerner svermer i trädgården. Så er det en stjerne som falt, med en klang (föll med en klang). Det er det som gir advarselen i de to siste linjene: icke ut i gräset med bara fötter;/ min trädgård är full av skärvor. Skärvor er fragmenter.
Två stranddikter må jeg få lese litt nærmere, for å se om det er noen sammenheng mellom dem. Det første diktet er skrevet med jeg, det er mitt liv som er så naket/ som de gråa klipporna og så kallt/ som vita höjderna. Tross dette sitter min ungdom med heta kinder, og den jubler: solen kommer! Det er også «jeg» som ligger naken på klippene når solen kommer, og kjenner en kald vind (kald fläckt) fra det røde havet, og at solen går ned. I det andre diktet skifter perspektivet. Der er det din vita kropp som ligger Mellan gråa stenar, og som sörjar/ över dagane som kommer och gå. Så er det sagaene som du hørte som barn, de gråter i ditt hjerte. Og slutten: Tystnad utan eko/ ensamhet utan spegel,/ luften blånar gjennom alle springor. Det er litt gåtefullt og utilgjengelig, men inneholder kanskje et lite levd liv, med ungdommens glød, og de såre minnene fra barndommen. Det er også om å se seg utenfra, og innenfra. Og det er så vagt skrevet at denne måten å lese diktet på ikke lukker seg, det trenger ikke være samme person, det kan være en annen.
I Fönsteret står et ljus inneholder en russisk tradisjon om å tenne lys i vinduet når noen dør. For lenge siden skrev jeg et innlegg på Helt grei blogg om dette, om et dikt av den russiske poeten Marina Tsvetaeva, Her er igjen et vindu, tilfeldigvis er det diktet også fra 1916. Til overmål har de to kvinnelige samme fødselsår, 1892, og var følgelig like gamle da de gav ut vindusdiktene sine. Södergrans dikt skiller seg litt ut fra hennes øvrige, det er antydninger til rim, 6 av de 8 linjene har lyden i i avslutningen, brinner – därinne – tiga – dimma – piper – därinna, det er så rimete som det blir hos Södergran. Diktet er også ganske konkret, til henne å være. Det brenner et lys, og det varsler om at noen er døde derinne. Det er noen grantrær som tier, rundt (eller kring, med i) en stig som stannar tvärt/ i en kirkegård i dimma. Det er en fugl som piper spørsmålet: vem är därinne? Ganske følsomt.
Irrande moln (forvillede skyer) er et ganske ordrikt dikt til Södergran å være. Verselinjene er ganske tunge, mange ord og stavelse, og det er rim i utgangene av noen av dem. Jeg limer inn noen vers fra midten av diktet, som illustrasjon:
Irrande moln ha ställt sig i solens väg,
vardagens sorgefanor hänga tunga,
nere i dalen går livet med släpande steg,
en flygels toner ur öppnade fönster sjunga.
Irrande er villfaren, forvillet, moln er sky, så det er villfarne skyer som har stilt seg i veien for solen. Og vi ser hverdagens sorgefaner henger så tungt, slik også linjene i diktet henger tungt. Den enkleste linjen er den siste, bare med ordene: Jättarna le, der Jättarna er jettene, en form for troll. Det er vel kanskje litt av en ordlek, dette diktet, det er noen litt rare linjer: Lapp lapp är dalens brokiga matta,/fast som socker är höjdernas eviga snö ... eller «fast som sukker er høydenes evige snø». Det er et naturbilde, om skyer rundt toppene, stemningsskapende skrevet.
Skogsjön vil jeg gjengi i sin helhet:
Jag var allena solig strand
vid skogens blekblå sjö,
himlen flöt ett enda moln
och vattnet en enda ö.
Den mogna sommarens sötma dröp
i pärlor från varje träd
och i mitt öppnade hjärta rann
en liten droppe ned.
Her har Södergran skrevet et dikt med rim. Det er klare rim i andre og fjerde (sjö – ö), sjette og åttende linje (träd – ned). I tillegg ser vi at endingen i linje 1, strand, blir hentet opp igjen i linje 8, rann. Kanskje kan man også trekke frem vokalen ö som går igjen ikke bare i rimene, men i flöt. sötma dröp og delvis öppnade (der er den kort, ellers er den lang). Lydene og motivene binder seg sammen til en enhet. Det er en solig strand, solfylt strand, det er skog og  og blekblå sjö, på himmelen en eneste sky (moln), på vannet en eneste øy (ö). Jeg-personen er også alene, som skyen på himmelen, øyen på vannet. Den modne sommeren sødme dryppet i perler fra hvert tre, slik det også renner en dråpe i jeg-personens åpnede hjerte. Hva den dråpen er, kan man spekulere videre i, jeg leser det som det er en av de samme dråpene som drypper fra treet, som perler. Alt henger sammen, jeg-personen er en del av det, har åpnet hjertet, og får en dråpe med næring, med innsikt eller hva det er, ned i det. Man skal ikke spekulere for mye, stemningen i diktet er det viktige. Les det heller på ny, enn å lese igjen hva jeg har skrevet.
Stjärnenatten er også et dikt med rim. Det har 11 linjer, mange av dem korte, to ord, den lengste, den nest siste, har syv. I tillegg til rimene, har diktet gjentakelse. Ordet Onödigt og onödig innleder linje 1, 2 og 8, i linje 8 står det en gang til inne i verset, Onödig fruktan, onödig smärta (unødig frykt, unødig smerte). Världen innleder linje 3 og 9. Kärleken har linjene 6 og 7: Kärleken ler under sömnen,/ kärleken drömmer om evighet ... Og det står inni verset i linje 10, som går ned til avslutningen i linje 11 (jeg tar med linje 9 for å få med rimet):
världen är mindre än ingenting,
ned i djupet glider från kärlekens hand
evighetens ring.
 Rimene er ellers i linjene 3 – 5:
världen är tom som ditt skratt.
Stjärnorna falla
kalla och härliga natt.
Det er et litt mystisk og kanskje smått utilgjengelig dikt. Det er verden, kjærligheten og evigheten, der verden i møte med kjærligheten og evigheten – er ingenting. Slik leser jeg det.
Ord er også et kort dikt. Litt lignende det forrige diktet, er det ordene som her møter kjærligheten, og de klarer seg vel litt bedre enn verden gjorde det? Sammenligningen er i linje 2 og 3:  De äro som doften av en blomma i natten/ den man icke ser. Ordene er som en blomst om natten, altså, den man ikke ser. Bakom dem lurar den tomma rymden ... Rymden er rommet, jeg tenker verdensrommet. Diktet slutter: Kanske de äro den ringlande röken/ från kärlekens varma härd? Kanskje er ordene røykringer fra kjærlighetens varme hånd? Litt mystisk og utilgjengelig, dette også, kanskje. Sikkert skrevet ganske fort, slik man får inntrykk mange av diktene til Södergran er.
Vägen til lyckan rimer som bare juling. Det er overflod av rim i dette diktet. Med det skiller det seg litt ut fra de andre diktene i samlingen, og i Södergrans forfatterskap. Men man skal ikke se særlig nøye på diktet før man ser at rimene er i Södergrans stil, ikke særlig systematisk, og som det passer henne. Det virker umiddelbart og raskt skrevet, dette også. Men det gir en mening, også sånn det rimer og ikke. Første og andre linje i første strofe er: Det skall vara obegripligt,/ hur det underbara sker, – Ordet ubegripelig rimer ikke med noe, er ikke i nærheten av de andre ordene i diktet, det står helt for seg selv, uten sammenheng med de andre, ubegripelig. Andrelinjen hur det underbara sker har imidlertid litt slektskap med avslutningen av strofen: som till lyckans lönndörr för. Nesten  så det nesten passer, det underbare skjer, som fører én til lykkens hemmelige dør. Tredje og fjerrde linje i strofen rimer som bare det:
ingen väg till lyckan finnes,
ingen lycklig stigen minnes
Så kommer strofe 2, i bundet form, rimmønster a-B-a-a-B, trykklett i liten a, trykktung stor B. Alltid vokal. Rimene er jaga – taga – saga, gå – stå. Det handler om at man ikke blir konge i lykkens saga, ikke fanger lykken ved å jage den, da vil man ende opp med å dum och häpen stå.
Tredje strofe gjengir jeg i sin helhet:
Under vänta vi av dagen,
dagen vissnar kall och blek.
Fråga åter, trötta hjärna,
är din dröm, din lyckas stjärna,
sken och svek?
 Så hva er veien til lykken? Diktet gir svaret, vil jeg si, like kryptisk og megetsigende som diktet selv.
Skogsdunkel er et litt dunkelt dikt, og et kort dikt, i likhet med de andre diktene rundt denne delen av samlingen. Det er på 8 linjer, ingen rim, men tre av linjene (1, 3 og 7) begynner med i: I den svårmodiga skogen//, I den dunkla skogen (..)/// og I skuggan… En nøkkel ligger kanskje i linjene 5 og 6: Varför är vinden full av varnande viskningar/ och vägen mörk av dystra aningar? I andre linje introduseres en sjuk gud, i linje 7 og 8 ligger den sjuke guden og drømmer vonde (elaka) drømmer. Det er skogsdunkel, dystert.
I de store skogarna er et litt enkelt dikt, men kanskje likevel effektfullt. Og til Södergan å være, ganske kommunikativt. I de to første av de tre strofene går jeg-personen vill. Først i de store skogene, der hun søkte sagaene hun hørte i barndommen, så i de høye fjellene, der hun ville søke drømmeslottet hun bygde i ungdommen. I tregården, trädgården, går hun derimot ikke vill. Der har hun hjemmet sitt. Tregården går igjen i mange, mange av diktene til Södergran, både i denne samlingen, og i de kommende. Siste strofe er slik:
I min älsklings trädgård gick jag icke vilse,
där satt den glada göken, min längtan följt.
 Kanskje skulle man slenge på en kommentar om gjøkungen, gjøken er en fugl med bestemte egenskaper. Det er kanskje ikke tilfeldig det nettopp er gjøken, den glade gjøken, som fulgte lengselen hennes.
Lyckokatt er en liten barneregle, ganske søtt. Det er en lykkekatt, som spinner lykketråder. Hun, jeg-personen, ber katten skaffe henne tre ting: En ring som sier hun er lykkelig, en spegl som sier hun er pen, og en solfjær (solfjäder – er ikke helt sikker på om det er solfjær) som jager bort tunge (påhängsna) tanker. Så har hun et ønske til: Lyckokatt, lyckokatt,/ spinn mig ännu litet om min framtid!
Skogens ljusa dotter er mer komplisert, lengre, og vanskeligere. Det er diktet om skogens lyse datter, hvem det er, er ikke klart for meg. Som vanlig for Södergan, forklarer hun i vei, uten at leseren får sjansen til å bli så mye klokere: Hon var den lätta fågeln och den ljusa källan,/ hon var den hemliga vägen och den skrattande busken,/ hon var den druckna och orädda sommarnatten. Dette var linje 4-6. I de tre første linjene blir det spurt om det ikke var i går/ da skogens lyse datter feiret bryllup/ og alle var glade? Videre ler hun uten hemninger, for hun er skogens lyse datter, og hun har lånt instrument fra gjøken (igjen gjøken), og hun spiller fra sjø til sjø (igjen sjøene).
Kanskje er Skogens lyse datter en drømmefigur? Kanskje er det Södergan selv, slik hun ser seg selv, slik hun drømmer om å være?  Sånne spekulasjoner kommer man ikke langt med. I andre halvdel av diktet står det om hvordan det under hennes bryllup ikke fantes ulykkelige mennsker på jorden, hvordan hun er fri for lengsel og stiller alle drømmer. Typisk for Södergran er det fantasifullt og kontrastfullt, og store sprang, under bryllupet står først granarna, tallarna og enarna, (tresorter) på hver sin måte, så de små blommorna hade alla vita kragar. Det blir laget en helhet i dette diktet også, som i så mange av de andre diktene, for eksempel Skogsjön jeg gikk gjennom tidligere. Også her er det noe som havner i menneskets hjerte, den gang dråpe, nå frø. Skogens lyse datter slutter: och de vita fjärlarna fladdrade oupphörligen förbi. Eller: Og de hvite sommerfuglene flyr uopphørlig forbi.
Vi kvinnor er et sterkt dikt. De fire første linjene er «vi kvinner», og hva vi gjør.
Vi kvinnor, vi äro nära den bruna jorden.
Vi fråga göken, vad han väntar av våren,
vi slå våra armar kring den kala furan,
vi forska i solnedgången efter tecken och råd.
Jeg skal bare antyde litt hva det kan bety. Så nære den brune jorden, det er der skitten er, det er også fra der livet vokser opp. Det kan forbindes med arbeid, slit, og det kan forbindes med naturen, livet. Kvinnen er nær tingene. Når de spør gjøken, så er det gjøkungen, den uvelkomne, som stjeler seg plass. Den venter seg nok likevel noe godt av våren, den også. Gjøken kan også være den dumme, idioten.  Å slå armene rundt en kald furu gir ikke noen varme tilbake, ikke noe kjærlighet. De slår armene rundt den likevel. Etter solnedgangen kommer natten, da er det slutt, da er det over, da blir det mørkt. Der søker kvinnen etter tegn og råd. For eksempel. Typisk Södergran er det ganske intuitivt det hun skriver. Man skal ikke tolke og spekulere for langt, synes jeg, bare introdusere ideer, la fantasien spille med.
Uansett, i andre halvdel, de fire siste linjer, så endrer diktet karakter. Det begynner:
Jag älskade en gång en man, han trodde ingenting ...
Sjekk «ingenting» i Södergrans dikt, det er et ord som går igjen. Som så ofte ellers slutter det hos Södergran betydningstungt, men vanskelig å forstå:
Han kom en kall dag med tomma ögon,
han gick en tunga dag med glömska över pannan.
Om mitt barn icke lever, är det hans ...
I alle fall er det vanskelig å lese diktet uten å sette vi kvinner i første halvdel i kontrast med mannen i det andre. Kvinnen tror helt åpenbart på mange ting, også der det ikke er noe å tro. Hva barnet er, vil jeg ikke begi meg ut på. De er åpne og fine, diktene til Södergran, det er vær så god å dikte med!
Tidig gryning er et rolig, søvnig dikt, når dagen gryr, og søvnen langsomt forlater øynene, eller ikke gjør det.
Några sista stjärnor lysa matt.
Jag ser dem ur mitt fönster. Himlen är blek,
man anar knappast dagen som börjar i fjärran.
Det vilar en tystnad utbredd över sjön,
det ligger en viskning lur mellan träden,
min gamla trädgård lyssnar halvförströdt
till nattens andetag, som susa över vägen.
Kanskje skal man legge merke til bruken av lyden s, den roligste, stilleste lyden, og hvor mange av orden som har med stillhet å gjøre: tystnad, visking, andetag, susa. Det er også svake, rolige ord, avslappende: matt, blek, knappast, og verbene er rolige likeså: anar, vilar, ligger, lyssnar. Handlingen jeg-personen foretar seg er: Jag ser dem ur mitt fönster. Dikter slutter ut med nattens andetag, som susa över vägen. Og man kan sove videre.
Nordisk vår  er et dikt på 8 linjer, delt i to. Første fire strofer er hvordan dikter jeg-et har mistet alle sine drømmer, «smeltet som snø», «rent bort som vann», og nå bare har igjen av alt hun har elsket en blå himmel och några bleka stjärnor. De fire siste linjene beskriver en scene, et bilde i naturen. Det er vinden som beveger seg mellom trærne, tomheten hviler, vattnet er tyst. Ordet tyst som ender linje 6, møtes igjen i diktets eneste rim, i siste ordet i siste linje, der det også er en besjeling: Den gamla granen står vaken och tänker/ det vita molnet, han i drömmen kysst. Igjen er det billedrikt og assosiasjonsrikt, til å dikte videre på. Jeg-et har mistet sin drøm, grantreet har ennå sin, om en sky den har kysset. Hva det er, og hva det skal bety, er opp til hver og én å tenke på og fantasere om.

Den sörjande trädgården vender tilbake til trærne. Det er sterk besjeling i dette diktet, som i så mange av Södergrans dikt. Hun identifiserer seg nesten mer med trærne, sjøene og skyene, enn med menneskene. De siste er det få av, og de er alltid upersonlige og flyktige. Trærne er mer til å stole på, kan man nesten si. Her sørger trærne i tregården. De kan også stille spørsmål, nesten som et menneske ville spurt dem: Vem har icke kommit och vad är icke väl,/ varför är tomheten tung och säger ingenting? Det er de bitre nellikene som avslutter diktet, i nest siste linje, der de kan stå som hovedmening når De bittra nejlikorna sluta upp vid vägen, slik at den uutrgunnelige dunkelheten til granen blir en bisetning: där granens dunkel bliver outgrundligt. Uutgrunnelig er diktets siste ord, og det man står igjen med.
Det underliga havet er litt mystisk. Det er ikke så rart, når det er det underlige havet det skal handle om. Det er 6 linjer, uten rim, og det er på overflaten enkelt skrevet. Med det mener jeg at ordene er enkelt forståelige, meningen i hver linje er klar, men sammenhengen mellom dem er ikke så enkel. Det er ikke engang så sikkert det skal væer så veldig mye sammenheng, om det trengs. Det er jo det underlige havet.  Først er det fisker som glir i dypet, så blomster som lyser på stranden. Det er nesten som en overflødig opplysning, det blir ikke brukt videre, ikke så jeg kan se. Derimot står det i linje 3 og 4 at jeg har sett rött och gult och alla andra färger, –/men det granna, granna havet är farligast att se,. Så kommer at assosiasjonssprang, slik som Södergran har så mange av, «dette gjør en tørst etter eventyr», og så sluttlinjen: vad som har hänt i sagan, skall hända även mig! Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, enn hva jeg alt har sagt.
Den låga stranden er litt lenger, 13 linjer, men det har bare tre punktum. Så det er tre setninger, tre meninger. Først er det at fuglene som flyr, ikke flyr for «meg», mens stenene som hviler, gjør det for meg. Det er skrevet mer poetisk enn jeg har gjengitt det. Så er det en setning om at «jeg» lenge lå og lyttet ved berget, lyttet til vindens stemme i furuens gren. Den siste setningen er lengst, hele 6 verselinjer, nesten halve diktet. Den er også i presens, i nåtid, hun (jag) ligger i gresset, alt er fremmed og vekker ingen minner, det er den lange, lave stranden, der hun ikke hører hjemme. Her er ikke tankene hennes født, her er luften rå og stenarne hala, her er alt dødt, og vekker ingen munterhet, utenom den söndriga flöjten våren lämnat stranden. Et litt mystisk dikt, altså. Lest best, synes jeg, i sammenheng med de andre diktene i samlingen. Dette er en litt annen stemning, som kanskje fyller ut de andre stemningene i de andre diktene.
Sången på berget er om en sang som noen synger oppe på berget i det solen går ned over havets skum. Over to linjer får Södergran satt scenen. Ordene, som faller i vannet, er døde innen de når dit. Sangen forsvinner i skumringen, blir tatt med seg av den. Det sansende diktersubjektet trer frem i andre halvdel av diktet, for å anta det er hjerteblod den kvällskumma klippan, og at sangen handler om noe som aldri komer tilbake. Det er en scene, et bilde, men virkningen er sterk.
Kväll er et litt vemodig dikt. Det er igjen om enheten eller forsøket på enhet mellom det sansende subjektet og skogen, naturen. Dikterjeget vil liksom gå i ett, med det. Slik som i så mange av de andre diktene. Det er mye om skog og sjøer og berg og strand, lite om mennesker. Også her i diktet Kväll.
Jag vill ej höra den sorgsna sagan
skogen berättar.
Det viskar ännu länge mellan granarna,
det suckar ännu länge uti löven,
ännu länge glida skuggor mellan de dystra stammarna.
 Det slutter med en personifisering, så typisk for Södergran, med vägen som löper långsamt og och vägen stiger varligt/ och sär sig länge om efter solens sken. Sånn er det i hele diktet, personifiseringen og besjelingen av naturen gir et spesielt fellesskap mellom mennesket og naturen, eller dikter-jeget og naturen, karakteristisk for Södergran.
De främmande ländern er nok et dikt jeg vil gjengi i sin helhet:
DE FRÄMMANDE LÄNDERNA
Min själ älskar de främmande länderna,
som hade den intet hemland.
I fjärran land stå de stora stenarna
vilka mina tankar vila.
Det var en främling som skrev de sällsamma orden
den hårda tavla, som heter min själ.
Dagar och nätter ligger jag och tänker
saker som aldrig hänt:
min törstiga själ har engång fått dricka.
Jeg blir liksom ikke ferdig med det, slik det er med så mange av diktene til Södergran. Det er en rikdom i dem ikke lett å finne hos andre diktere. Det er et veldig overskudd, som hun har truffet en nerve, og fra den har en utømmelig kilde av ord å skrive ut. Hun skriver helt ubundet, uten rim, uten fast rytme, og med frie assosiasjoner. Hun er ikke redd for å berøre de helt store tema, og bruke de helt store ord. Hun skriver seierrikt. Her er det sjelen, og derigjennom sin egen situasjon hun skriver om, den som bare liker de fremmede land. Det passer på henne, fremmed som hun er de fleste steder, med sin spesielle bakgrunn. I fjerne land står de store steinene, der tankene hviler, i det som vel må kunne kalles en dristig billedbruk. Men steinen har karakteristiske egenskaper, evige egenskaper, tanker som hviler i stein, de vil kanskje vare. Södergran tillater ikke leseren å bli så lenge ved hvert bilde, hun utbroderer dem ikke, men går straks videre. Främlingen, eller den fremmede, er typisk for Södergan når hun skriver om andre mennesker, særlig menn. De er alltid upersonlige, har mye mindre menneskelige egenskaper enn trærne, steinene, fjellene, vannet og skogen, de er alltid litt fjerne, fremmede. Det er aldri hvile, trygghet og samhold i dem, de er alltid på et vis på vei vekk, eller utilgjengelige. De selsomme ordene blir ikke utdypet hva er, om det er starten på diktet, hele diktet, eller andre ord, ikke nevnt her i diktet. Heller ikke dette lar Södergan leseren bli lenge ved. På karakteristisk vis går hun straks videre, til dager og netter hvor hun ligger og tenker på ting som aldri har hendt, og så min tørste sjel har en gang fått drikke. Om det er dette hun ligger og tenker på, og som aldri har hendt, blir heller ikke svart på. Man får liksom inntrykk av at det skal være en forbindelse der, mellom de ulike delene av diktet, men det er ikke sikkert at det er det. Men hver linje og hver setning har mye å gripe tak i, mye å assosiere ut i fra, og det er inspirerende å gjøre det.
Lat ej din stolthet falla er ikke det diktet det er mest med. Diktet har et lite rim i første strofe, Låt ej din stolthet falla,/ skrid ej du nakna/ i hans armar ömt,/ hellre bort i tårar/ dem världen aldrig skådat/ och aldrig dömt. Jeg har uthevet rimene. Stoltheten som faller ser ut til å gi seg naken hen til en mann, men det blir ikke utbrodert så mye, verken her i første strofe, eller i de to korte strofene som følger.
De to gudinnene i Två gudinnor  er Lykken og Smerten. Lykken skuffer, den er en soverska med slappa drag, den hersker over det som er lett og fint, vindstille hav, blomstrende trær, endeløse solskinnsdager. Henne vil du ikke tjene, står det i diktet. Smerten, derimot, er aldri kallet, mest kjent, og minst forstått, men heller ikke dette blir det så mye mer ut av enn denne opprinnelige ideen. Det er kanskje litt uforløst, eller kanskje er det slik at denne ideen ikke bærer mer enn det her står.
En fången fågel går slik:
En fågel satt fången i en gyllene bur
i ett vitt slott vid ett djupblått hav.
Smäktande rosor lovade vällust och lycka.
Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen,
där solen är konung och tystnaden drottning
och där karga små blommor i lysande färger
vittna om livet, som trotsar och består.
Midtlinjen, nummer fire av de syv, er sentral: Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen. Kanskje er det det russiske i Södergran som gjør at hun kan skrive noe sånt? Pusjkin har jo også en syngende fugl, i et av vinterdiktene sine, vinterkveld. De første tre linjene er hvordan fuglen sitter i buret, fanget, om buret er aldri så gyllent og det er aldri så mye slott og lovet vellyst og lykke, der. De tre siste linjene er drømmen, sangen, som lar tankene og fantasien fly. Södergran kan vel kanskje selv identifisere seg med denne fuglen, de har jo noen felles trekk, med denne rike fantasien, og livet, livet som trosser og består.
Avsked er et langt, sterkt og vondt dikt. Det er behandlet også på Helt grei poesi, i 2012, før jeg hadde lest så mye av Södergran og visste så mye om henne. Det er et ganske langt, og kjent dikt, et dikt som gjerne blir plukket ut og vist frem fra denne samlingen. Det har mange motiv typiske for Södergran, snakket om søstrene, de alltid uspesifiserte, og menneskene som er utilgjengelige, de merker ikke att jag icke mera ser på dem. Det er sterke kontraster og motsetninger, med hjertet som først er er egensindig og kallt, siden lyckligt og skrattar ot alt.

Sorger er et av flere dikt av Södergran som henvender seg til en søster hun ikke har. I de senere samlingene hennes blir det flere slike. Södergran var enebarn, og før hun kommer i kontakt med Hagar Olsson, har hun ingen nære venninner heller. Det er et vakkert og sterkt dikt, den avmålte tonen forsterker effekten, hun dikter til den søsteren hun mangler.

Syster, du fagra, icke upp i bergen: de bedrogo mig,/ de hade ingenting att giva åt min längtan, begynner diktet. Senere heter det: Tusende leksaker har havet söndrat och kastat upp i sanden –/ förgäves söker jag ett smycke som ger min skönhet glans. Det er billedrikt, symboltungt, havet har hun søkt seg tilbake til i sine gamle spor, i linjen over, hva havet har kastet opp i sanden kan være så mangt, det samme kan smykket hun søker. Det har også en egen virkning på meg når kvinner snakker om sin egen skjønnhet, særlig kvinner som Södergran, syk, med tuberkolose, der den viktigste skjønnheten kommer innenfra. Lengselen i andre linje, det var ingenting mot den i fjellene, og havet kaster ødelagte lekesaker opp på stranden. Kom, sier hun til søsteren, så skal jeg fortelle deg om mine sorger:
Kom, sätt dig ned till mig, jag skall berätta dig ommina sorger,
vi skola tala med varandra om hemligheter.
Du skall visa mig din skönhet och ditt sätt att blicka
och jag skall bjuda dig min tystnad och min vana att lyssna.
Det er en lengsel søsteren kan lindre, om hun fantes. Hun skal visse henne skjønnheten sin, og hun – poeten, jeg-et i diktet – skal tilby stillheten sin og evnen til å lytte. Det er et varmt, nært vennskap, med en person som altså ikke finnes. Det er et sterkt uttrykk for lengselen.
Min själ begynner med fire linjer definisjon, typen min själ er, slik mange av diktene i samlingen gjør. Eller, her er det ikke min själ är, men min själ kan, eller rettere sagt, kan icke. Det er negativ bestemming. Sjelen kan ikke berette og vite noen sannhet, kan ikke minnes og forsvare, kan ikke overveie og bekrefte. Min själ kan endast gråta och skratta och vrida sina händer; heter det i linje to. Det er en sjel som ikke kan gjøre noen beregninger, som ikke behersker noen fornuft eller logikk, som bare kan gråte og le, bare er følelser. Så følger noen linjer om farger, og om havet som motiv, det er blått. En blomst er rød. En fremmed er uten farger. Men hun er ikke redd ham, ikke mer enn jomfruen var dragen – et bilde som kanskje betyr at hun er litt redd, for dragen er alltid skummel for jomfruen, selv om ridderen redder henne fra den. Uanstett, diktet slutter kryptisk: När riddaren kom var jungfrun röd och vit,/ men jag har mörka ringar under ögonen. Kanskje et litt usammenhengende dikt av Södergran, dette.
Kärlek er også et vondt og litt utilgjengelig dikt, om det er en sterk lengsel eller avvisning av denne lengselen. For Södergran vil jeg ikke lese diktene så personlig, hun prøver jo som få andre å skrive seg ut av eget liv, å avvise livsbetingelsene, å triumfere mot alt livet har å slenge i mot henne. Men en ung kvinne, hun må jo savne kjærligheten hun også, og forbanne sykdommen som gjør alt så mye vanskeligere for henne. Her, i dette diktet, er det nesten som billedrikdommen i starten skjuler følelsene, heller enn å fremheve dem.
Min själ var en ljusblå dräkt av himlens färg;
jag lämnade den en klippa vid havet
och naken kom jag till dig och liknade en kvinna.
Min sjel en lyseblå drakt av himmelens farge? Forlatt på en klippe ved havet? Naken kom hun til ham – eller deg – og lignet en kvinne? Er det så at hun har lagt bort sjelen, følelsene, og kommer til ham som kropp? Naken i overført betydning betyr også blottet, man viser frem sjelen, skjuler ingenting. Her kommer hun uten å åpne seg helt, sjelen et annet sted, med tankene dekket, kanskje. Uansett, hun sitter der ved bordet, dufter roser, og han synes hun er vakker, slik som drømmen. Hun glemmer alt, glemmer barndommen og hjemlandet, det som betyr så mye i andre dikt. Smigeren hans, holder henne fanget. Det har vel slektskap med et drømmebilde, dette, det er ikke noe virkelig og konkret som blir skrevet frem, slik jeg leser diktet. Og så tar han et speil, og viser henne henne selv. Hun ser der skjønnheten er syk, og ikke vil annet enn å forsvinne. Det er ganske personlig. Slutten er også sterk:
O, håll mig sluten i dina armar fast att jag ingenting behöver.
Det er et inderlig ønske.
Den speglande brunnen, eller speilende brønnen, på norsk, handler knapt nok om en brønn, og lite om et speil. Det er ødet som sier i starten, hvit skal du leve, rød skal du leve. Jeg-personen – eller hjertet hennes – beslutter seg imidlertid for at rødt skal være liv, og bor så i et mystisk land, der alt er ditt, og døden ikke kan tre inn. Hun sitter hele dagen med armen på brønnens marmorrand. På spørsmål om lykken har vært her, ler hun, lykken er langt borte, der en ung kvinne syr (sömmer) et barnelaken (barnatäcke). Her er jeg ikke helt sikker på om jeg fikk de svenske ordene helt rett. Frasen lyckan är längt borta blir gjentatt, i neste linje er det en mann som tømrer seg en stue. Det slutter slik, litt kryptisk:
Här växa röda rosor kring bottenlösa brunnar,
här spegla sköna dagar sina leende drag
och stora blommor förlora sina skönaste blad ..
Man har av og til den følelsen at Södergran ikke selv alltid vet hva bildene hennes betyr. Effektfulle er de allikevel, som at de store blomstene mister sine skjønneste blad. Jeg skal ikke begi meg ut på hva det er, men for meg fungerer det, og gjør også dette diktet til et inderlig dikt, et av mange hos Södergran.
Sången om de tre gravarna er litt forglemmelig. Det vokser tre rosebusker over tre graver. I den første ligger en mann, han sover tungt. Så er det en kvinne, med sørgelige drag, hun holder en rose. Til slutt er det en andegrav, usalig, der en mørk engel sitter og synger: oförlåtligt är att underlåta! Hver grav har sin egen strofe på to linjer, så er det en strofe til innledningen, slik at det blir fire i alt. Den siste, om engelen, har tre linjer. Det er nesten som en liten regle, en liten legende, men det er ikke så mye med den, synes jeg.
Det främande trädet, eller det fremmede treet, har også noe litt legendeaktig over seg. Det er et tre med magiske egenskaper, det kan si hvor lykken kommer og hvor den går. Det er to som kommer, den røde, og den bleke. Den hvite skal gå langt bort, der ingen kjenner henne, og leve der fjernt fra sitt hjem, og være lykkelig. Kanskje er den bleke Södergran selv?
Det neste diktet er litt beslektet, To vägar, heter det, eller to veier. Det er den gamle veien, en skitten, der ordet lykke høres fra alle lepper, og gribbene (gamarna) sliter i stykker en kvinnes kropp, som ligger der fremme på veien. Den nye veien er ren, der leker morløse barn med vallmoblommar, og kvinner i svart snakker om sorg. En blek helgen har foten på en død drages nakke. Draken er tidligere nevnt som dyret jomfruen ikke er redd for. Diktet er billedrikt, men hva det betyr, er ikke så godt å si.
Tre systrar følger opp stilen med å være legendeaktig, sånn som flere av diktene her i denne delen av samlingen. Den første søsteren elsker de søte smultringer, den andre de røde roser og den tredje de døde kranser. Det er første strofe. I neste strofe blir den første gift, og det blir sagt om henne at hun er lykkelig. Den andre søsteren elsker av hele sin sjel i neste strofe, om henne blir det sagt hun er ulykkelig. Den tredje søsteren ble en helgen. Om henne ble det sagt hun skal vinne det evige livets krone.
Kristen trosbekjennelse er et av de mange diktene som er skrevet på formen X er. Her er det lykken, eller lyckan, som er. Eller som icke är.  I første halvdel av diktet er det tre linjer med hva lykken ikke er, den er ikke vad vi drömma om,/ (…) icke natten, den vi minnas,/ (..) icke i vår längtans sång. Så er det tre linjer med hva den er, prøvende, den er något, som aldrig velat (villet (vilja) eller tvilt (vela)),/ (..) något, som vi svårt forstå (vanskelig forstår), og til slutt: lyckan är korset som ble rest för alla. Der kommer trosbekjennelsen inn, og Södergran vet at det er dristig. Korset å bære er noe som er tungt. Her er det lykken som er korset.

Skönhet er et annet av disse diktene som beskriver hva noe er for noe. Første linje er: Vad är skönhet? Fråga alla själer -. Resten av diktet er svaret, fullt av overskudd og motsetninger, skrevet demonstrativt fritt slik Södergran så godt behersket på denne tiden. For eksempel kan det være: skönhet är att vara sommaren trogen och naken intill hösten; Eller: skönhet är en stor förlust och ett tigande sorgetåg. En sammensatt linje er fin:

skönhet är att vara vällustig som rosen
eller att förlåta allting för att solen skiner;

Det er den eneste beskrivelsen som går over to linjer. Skjønnhet er å forlate allting fordi solen skinner, det er eneste linje som begynner med «eller» (eller noe annet enn skjønnhet). De to siste linjene er slik:

skönhet är att föra krig och söka lycka,
skönhet är att tjäna högre makter.

Noe av poenget med disse tiradene er at disse begrepene ikke lar seg fange. De kan være hva som helst. Man må selv fylle dem med mening, og i det kan man godt være fri og ubegrenset. Jeg tror man skal være forsiktig med å analysere for nøye eller lese for mye ut av dem. Neste dag kan det være noe helt annet skjønnheten er. Södergran er ikke ute etter å lage noen definisjoner på ordene hun beskriver, hun bare fyller dem med mening. Og vil at den meningen skal være rik, slik hun ser ordene er og verden er.

 Konungens sorg er skrevet som en liten fortelling. Det er på vers, men uten rim. Det begynner med at kongen har forbudt noen ord ved hoffet, fordi det gjør ham vondt. Ordene indikerer at det har skjedd noe med dronningen, eller kvinnen hans, for han vil ikke ha ordene «kjærlighet» og «lykke», slik han heller ikke vil ha «sorg» og «ulykke». Men hon och hennes funnos ännu kvar, som poeten skriver. Så er det hvordan kongen lukker seg inne med sorgen sin, og ikke vil se mot våren. Alt som var godt og fint ble bannlyst, ingen ung kvinne med blonde lockar, og de små danserskorna i korta kjolar, de fikk ikke vise seg. Mye av det som blir fortalt ligger i det ufortalte, det som ikke blir sagt.
Livets søster er et til Södergran å være litt langt dikt, som jeg likevel vil gjengi i sin helhet:
Livet liknar döden mest, sin syster.
Döden är icke annorlunda,
du kan smeka henne och hålla hennes hand och släta hennes hår,
hon skall räcka dig en blomma och le.
Du kan borra in ditt ansikte i hennes bröst
och höra henne säga: det är tid att .
Hon skall icke säga dig att hon är en annan.
Döden ligger icke grönvit med ansiktet mot marken
eller rygg en vit bår:
döden går omkring med skära kinder och talar med alla.
Döden har veka drag och fromma kinder,
ditt hjärta lägger hon sin mjuka hand.
Den som känt den mjuka handen sitt hjärta,
honom värmer icke solen,
han är kall som is och älskar ingen.
 I dette diktet er livet og døden søsken. Personifiseringen er effektfull, og blir kanskje enda mer effektfull når man vet døden allerede har merket dikteren som skriver. Södergran er rammet av tuberkolose, og har gitt opp behandlingen for å bli frisk. Kanskje blir det vel nært, slik at det blir en mann som har kjent dødens myke hand på hjertet sitt? Og som ikke lenger varmes av solen, som blir kald som is og elsker ingen. Det er ganske sterkt.
Ur «Liliputs saga» får jeg ikke så mye ut av. Jeg er ikke så sikker på hvem Liliput er, om det er basert på en kjent figur eller noen Södergran dikter opp. Diktet er på 10 linjer, igjen kommer søstermotivet (Södergran var enebarn), og siste linje er Allena gick en ung kvinna som han aldrig älskat. Kanskje kan man si om diktet at den har den Södergranske hangen etter å bety noe, det ser ut til å være noe der, man gjerne vil ha tak i, men det er ikke alltid så lett å skjønne hva det er og å gripe det. Hun klarer å få interesse også om setninger hun bare skriver ned, og som ikke er så lette å få så mye ut av.

Vid stranden er imidlertid et nytt flott dikt, med mange minneverdige linjer.

När det regnar och havet är grått, blir jag sjuk .../ Jag skrattar med solen, jag driver med vinden, jag retas med sjön. Det er vidunderlig så Södergran bare slipper følelsene fri, skriver hva hun vil, fritt og utvunget.
Hög sjö är det enda jag älskar.
Der, på stranden, er hun vakker i egne øyne.
Mina fötter äro det vackraste jag sett,
jag sköljer dem ständigt i vatten och skum.
Mina händer äro sköna och bländande,
jag strålar upp som hela den muntra och leende kusten.
«Mine føtter er det vakreste jeg har sett». Det er en flott setning. Diktet slutter dog ikke så ovenpå:
Jag stötte mig hårt mot en klippa den gången, jag ville ,
för att jag förgäves sträckt ut min arm
mot en främling, som jag en gång sett ...
Er det en mann hun her strakte ut hånden etter? En annen fremmed? Diktet lar det stå åpent.
Livet er et annet dikt på formen X er. Det er mange fine setninger i det. Jeg skal skrive mer om det senere, men vil nå frem til mål.
Helvetet er et annet slikt, beskrivende dikt, men på en litt annen form. Tonen i diktet er også en annen, ikke så livsbejaende som de andre.
Den väntande själen slutter: jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek.
Smärtan personifiserer smerten, slik Södergran tidligere har personifisert livet og døden. Det er siste diktet i samlingen. Det slutter med seks linjer om hva smerten gir:
Hon ger pärlor och blommor, hon ger sånger och drömmar,
hon ger oss tusen kyssar som alla äro tomma,
hon ger den enda kyssen som är verklig.
Hon ger oss våra sällsamma själar och besynnerliga tycken,
hon ger oss alla livets högsta vinster:
kärlek, ensamhet och dödens ansikte.
Foreløpig er ikke hele diktsamlingen gjennomgått skikkelig. Det blir den forhåpentligvis med tiden.

Digte (1893), av Sigbjørn Obstfelder – en fantastisk diktsamling!

Jeg vil la denne bloggen våkne til liv igjen med å skrive litt  om diktsamlingen Sigbjørn Obstfelder gav ut i 1893. Det er den eneste diktsamlingen han fikk gitt ut, og den heter enkelt og greit «Digte». Den skiller seg helt ut fra alt norske poeter hadde skrevet tidligere, og står for seg selv også mot alt som siden skulle skrives. Det er bare Obstfelder som får grep om denne formen for modernismen, eller nyromantikken, alt etter hva man vil kalle det. Det er kun han som skildrer det plagede sinnet, angsten, en verden som er skremmende og uforklarlig, og der individet ikke kan finne sin plass. Gode, lyse følelser som forelskelse, kjærlighet og naturopplevelser blir hos ham skumle og truende, og om noe for en kort stund skulle være godt, står døden over der og venter. Verden lar seg ikke forklare, i hvert fall ikke rasjonelt. Så man skulle ikke engang forsøke. Det er det mystiske, syke, uforklarlige som råder, det er det man skal forsøke å uttrykke.

I Norge hadde Obstfelder kanskje likesinnede i forfatteren Knut Hamsun og maleren Edvard Munch. I Hamsun finner Obstfelder slektskap med i det irrasjonelle, der menneskets handlinger er styrt av innfall og følelser, ikke av rasjonelle overveielser, i Munch finner Obstfelder slektskap i angsten og fremmedheten. Men Munch er en ekspresjonist, hans kunst er sterkt uttrykksfull, virkemidlene brøler mot deg, de er påtrengende, mens Obstfelder mer går inn i seg selv. Diktene hans har ikke noe «skrik». Også med Hamsun er forskjellene store. Hamsun skriver med humor og vidd, det er aldri noen angst og depresjoner hos ham, det er handlende mennesker, som vil gjøre noe. Hos Obstfelder er jeg-et innadvendt, og vil orientere seg i egne følelser og stemninger, uten noe håp om egentlig å finne ut av dem.

Dette er en blogg, og ikke noen vitenskaplig avhandling. Jeg skriver som det faller meg inn, og får sjelden tid til å redigere og strukturere. Jeg er begeistret for disse diktene, og håper å få formidlet begeistringen videre. Opprinnelig skrev jeg virkelig bare i vei, men nå tenkte jeg å være litt systematisk, og få skrevet litt om hvert eneste av diktene i denne samlingen. Sånt tar veldig lang tid, så det er ikke sikkert jeg noensinne vil bli ferdig.

De fantastiske nettsidene til Nasjonalbiblioteket inspirerer meg til å gjøre noe litt mer skikkelig ut av bloggene mine. Med det blir den eldre litteraturen mye mer tilgjengelig, og det aller meste av nasjonallitteraturen vår er mulig å få lest i originalutgave. Jeg bruker den til å gå gjennom dikt for dikt.

Venner

Det første diktet i samlingen er Venner.  Det begynner slik:

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, —

Venner skal være noe positivt, noe som gir mening i tilværelsen. Men hos Obstfelder er det skrevet i fortid, enda han bare var 27 år da samlingen ble utgitt, yngre da den ble skrevet. Likevel skriver han om en tid som er forbi, dagene og nettene som gikk «dengang». Det er livet som går, døden som kommer, og selv noe så håndfast og positivt som «Venner» blir bare et blaff.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var saameget at tale om,
der var saameget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var saa lange og lyse!

Selv i dag er dette friske ord. Det er dristig og spesielt å skrive slik i 1893, og kalle det dikt. Her er ingen, eller bare tilfeldige rim, ingen fast rytme. Stemningen veksler mellom en optimisme dikteren vet ikke kan vare, den er fra da de «sad sammen i røykskyer», i direkte og overført betydning, og begeistringen når sitt høydepunkt i strofen som begynner med livet! og slutter med lyset!

Diktet slutter også med et mystisk varsel om døden, og om venner mon kan treffes på andre kloder.

Tror du,
tror du, at venner mødes paa nye kloder?

Eva

Diktet Eva må være om urkvinnen, her mer som idé, enn som den konkrete, bibelske Eva. Det introduserer også kvinnen i samlingen, en kvinne som ikke tilbyr trøst, lindring og kjærlighet, men skummelt begjær, utilgjengelighet og fortapelse. De blir aldri ordentlig ett, kvinnen og mannen hos Obstfelder, aldri ordentlig sammen. Det er alltid en intens skildring fra mannens perspektiv, så står kvinnen utenfor som noe utilgjengelig, uforståelig og uoppnåelig. Adjektivet som brukes er kald (kold) – ikke varm, det gjelder i dette diktet om Eva, og i flere av diktene i samlingen. At Eva er urkvinnen eller naturkvinnen blir markert flere ganger i diktet.

Diktet slutter slik

Nei. Jeg skal ikke tale mere.
Tause vil vi sidde og lytte
til havets lange, sugende suk,
stirre mod taagernes angstfulde nat.

Eva! . . .

Ordene er representative, og blir hentet opp igjen utover i samlingen.

Orkan

Romantikken var opptatt av naturfenomener. Det var mennesket i naturen, men som oftest spilte naturen på lag, og været var akkurat som det trengtes i kunstverket det ble plassert i. Mange av nasjonalromantikkens malerier har vakkert solskinn, eller truende skyer, og hvis det er storm, er det alltid dramatisk og spennende. Det er ikke så oppsiktsvekkende akkurat det, til alle tider og i alle typer kunst er været blitt brukt til å understreke sinnsstemninger.

I sin samling har Obstfelder to dikt direkte om været. Det ene er barnereglen, Regn, det andre er dette, om orkan. Det er den sterkeste av vindene. Poeten påkaller den, og ber den bare om å blåse sterkere. Han kler seg naken i den, og vil virkelig kjenne på naturkreftene.

Som de fleste av diktene i samlingen er det ingen rim og ingen fast rytme. Her er bare begeistring. Siste strofe er betegnende:

Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!

Jeg ser

Dette er det suverent mest kjente diktet i samlingen, og det står vel kanskje litt i fare for å bli analysert litt i hjel etter hvert. Jeg har selv skrevet en ganske omfattende tekst om diktet på poesibloggen, og det finnes en rekke andre tolkninger og omtaler på nettet eller i lett tilgjengelige lærebøker.

Her i samlingen kommer det altså etter det ganske lange og kanskje mest optimistiske Venner, kvinnediktet til Eva, og det litt ukontrollerte Orkan. Det skiller seg ut med å være veldig strukturert, til Obstfelder å være. Det er fire strofer med tre verselinjer som alle begynner med Jeg ser (paa),  de to første fulgt av to linjer med Dette er altsaa…, men så går det i oppløsning mot slutten av diktet. Til slutt er det heller ikke mulig med jeg ser paa, det er bare jeg ser, og poeten klarer ikke engang å uttrykke hva han ser. Han kan bare konstatere at han er kommet til feil klode. Dette skjønner han ikke.

Det er virkelig et rystende dikt, der verden og ordene går i oppløsning, og dikteren ikke klarer å orientere seg. Man kan bruke et fint ord på det, og kalle det subjektet, men det er altså et menneske, og om dette mennesket er representativt, så er det god grunn til å bli skremt og redd. Man kan forklare det med at det er modernismen, at mennesket nå mangler en Gud, og at det ikke klarer å orientere seg i byen, at det er ensomt og alene og fremmedgjort, og alle de tingene der, men man har ikke skjønt diktet om man ikke kjenner igjen den angsten Obstfelder forsøker å beskrive. Dette er dikt som skal føles, ikke analyseres.

Navnløs

Diktet som følger Jeg ser heter Navnløs, også om det har jeg skrevet på poesibloggen. Det er også et rystende dikt, særlig når det kommer rett etter Jeg ser. Første strofe er sånn:

Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller —
gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Jeg tror jeg vil prioritere diktene jeg ikke har skrevet om før, og venter med dette.

 Ene

Dette er et langt dikt som ikke blir så mye brukt, tror jeg, men det har passasjer som har brent seg fast i meg, i alle fall. I originalutgaven strekker diktet seg over 5 sider, det er ingen rim, ingen fast rytme, og det ser nesten ut til å være skrevet uredigert, som om det ene ordet griper det andre, og diktet bare farer av gårde.

Motivene som det blir grepet fatt i er ild, ung, ord, hjerteslag, Gud, du, og så blir det vanskelig, med kvinnelinjer, hjerteslag på ny, dødsdronning, og så først helt til slutt, dette ordet ene, som også er tittelen på diktet. Motivrikdommen gjør nok diktet ganske vidt å tolke, her kan mye være så mangt, men vi har nok på ny å gjøre med en ensom og plaget sjel som tenker gjennom livet sitt. Obstfelder er født i 1866, i 1893 var han 27 år, og slett ikke ennå noen gammel mann, enda han bare hadde 7 år igjen å leve. Likevel er det liksom et oppgjør her, som om livet er slutt. Han snakker om ungdommen sin, at han hadde ild nok den gangen, og han beskriver denne ilden, men det er ingenting ved denne ilden som ser ut til at den kan brukes til noe. Det er ganske famlende:

— Noget, som tabtes,
noget, som ei fandtes,
haab, som brast,
ild, som sluktes . . .

Som kommer det om at det er en forpint mann, og en jaget sjel, før passasjen som har fanget meg:

Ord…

Mit liv er ord.
(Og det er skade.)
Visne ord.
Stivnede hjerteslag

Her ser vi litt av formelen diktet er skrevet etter. Strofen over går: Der arbeider sig frem her inat/ hos en forpint mand,/ i en jaget sjæl,/ ord. Ordet «ord» blir gjentatt, i en egen linje, og så kommer en kort strofe om ord. Neste nøkkelord er hjerteslag, som får en ny, egen linje, og sånn fortsetter det. Jeg brukte også mye av min ungdom på å skrive og lese, og var sen med å gifte meg, så i en alder av 27 år kunne også jeg si at mitt liv var ord, og at det var skade. Kafka har uttrykt litt av det samme, men det er hos Obstfelder det står skrevet sånn rett ut, og det er også et tema i dagbøkene hans.

Diktet omtaler også Gud, noe som alltid er interessant i litteraturen, og kanskje spesielt i den modernistiske litteraturen, der Gud ikke lenger finnes, eller der det blir opp til mennesket å definere Gud. Det kan ikke-religiøse mennesker innvende at det alltid har vært, men det er en forskjell i at i tidligere tider var Gud etablert som en gitt størrelse, men etter modernismen og Nietzsche er Gud blitt et spørsmål. Hos obstfelder er Gud!/  Du som er jeget i livsfylden!

Videre blir Gud litt av hvert annet også. Og det er kanskje litt uklart om det er han eller en annen som er du, i de videre strofene, eller om dikteren henvender seg til flere du, det blir ganske innadvendt utover, dette diktet. Når mørke aander og dødsdronningen etterhvert kommer, har diktet nesten glidd over i drøm, også det et yndet tema i tiden. Men det fjerner oss fra det egentlige temaet i diktet, som er nattlige tanker hos en plaget sjel, den samme som i de fleste av de andre diktene i samlingen er plaget.

Julaften

Julaften har jeg også skrevet om på poesibloggen. Det må være noe av det minst julete julediktet som er skrevet. Som i så mange av de uhyggelige tekstene skrevet om julaften, blir de positive assosiasjonene til dagen brukt som kontrast mot ensomheten og smerten til subjektet i diktet. Det står ikke mye akkurat i dette diktet hva smerten og de vonde følelsene skyldes, det må man eventuelt hente fra de andre diktene i samlingen, men det ender med at han folder sine hender over Bibelen, og gråter. Slik det er bygget opp og stemningen er satt, er det en gråt i stor smerte, dette. Litt av det som får frem denne smerten, er at det er så tydelig at dikter-jeget ikke deltar i julefeiringen, han er helt fremmed for det. Han tenker på sin døde mor når han hører barnesanger, og han ser ikke lys, men skygger  som glir hen over skygger, og det av dødningarmede trær. Til slutt er det gjentakelser av hele setninger som får frem av at knelingen over Bibelen, og blåsingen av støvet av den, tar veldig lang tid. Det er ikke med letthet dette blir gjort. Det er tung gråt.

Al skabningen sukker

Dette diktet brukte vi da vi studerte nordisk språk og litteratur på midten av 1990-tallet, men det skulle ikke forundre meg om det er tatt bort nå, slik som så mye av det som er litt krevende og vanskelig blir fjernet fra pensumslistene, i stedet for at man gjør det ekstra arbeidet som skal til for å sette seg inn i det. Den gang fikk jeg fint lite ut av dette diktet, men jeg tok på ingen måte skade av det, og jeg har i ettertid alltid hatt det som referanse, og kjent diktet igjen og husket at vi arbeidet med det.

Dette er et dikt som kan brukes av dem som argumenterer for at perioden skal kalles nyromantikken, ikke tidlig modernisme. Det var akkurat på 1990-tallet dette stod på, mellom de nå avdøde professorene Asbjørn Aarseth og Atle Kittang. Det er et mystisk fellesskap i naturen, det sukker, spørger (spør) og hvisker, det er store spørsmål, enkelt formulert: Bækker og elve/ iler – hvorhen? og Kvinder føder/ og dør.

Diktet må i denne samlingen kalles ganske optimistisk. Det er så vidt jeg vet skrevet litt tidligere enn de første diktene i samlingen, i 1890, men jeg er ikke sikker på når de andre diktene i samlingen er skrevet. Her er heller ikke poenget noen biografisk lesing. Diktet har motiv med en vismann, med hvitt skjegg, og en linjedeling som gjør det bevisst uklart om det er han eller andre som sier at kjærlighet kjenner ingen, lengsel kjenner alle. Dette er i midtdelen av diktet, det er delt i tre deler, markert med stjerne (eller asterisk: *).

Til slutt er det i alle fall en forløsning. Skapningen sukker ikke lenger, den jubler, thi jorden er svanger! som det står. Og diktet slutter

— Al skabningen jubler!
Thi jorden er svanger!

og kjærligheden, den kommer,
kommer
med sommer,
med straaleglød,
kommer med smerte,
med verdensfryd!

Brudens blege ansigt

Dette diktet er også skrevet i 1890. Det er også langt og vanskelig skrevet, litt sånn som Al skabningen sukker, men innholdet i diktet er ikke så vanskelig. Dette er en brud i et ulykkelig ekteskap, eller en brud som er blek av angst, uten at vi får vite så mye mer om hva angsten består i, annet enn at det dreier seg om ekteskapet hun har inngått. Litt sånn som i diktet julaften er gledesbegivenheten en kontrast til stemningen, men her er det gjort på en annen måte. Her står dikter-jeget utenfor, og obsereverer den ulykkelige, og vil liksom trøste henne med ordene, enda de ikke er sagt direkte til henne.

Vaar

Vaar er også et av diktene fra 1890. Diktet er mest kjent for slutten:

Faen i huller paa hoserne!
Faen i huller paa hoserne!
Jeg har sol, jeg har skygge!
— hele verden!
Skulde bare havt . . en liden rødklædt
. . blond kjærest. . .

Elskovshvisken

Dette diktet er litt spesielt for meg, for dette diktet har jeg opptrådt med, lenge før jeg egentlig ble opptatt av dikt. Det er skrevet i mars 1890, da Obstfelder var 24 år, omtrent på den alderen jeg var da jeg opptrådte med det, sammen med en flott ung kvinne som tok kvinnereplikkene. Det var store saker den gang, og det er store saker nå.

En del av de skandinaviske kunstnerne i denne perioden hadde et litt spesielt kvinnesyn. At kvinnen var en demonisk kraft, klar til å suge ut alt blod og alt liv og all kraft av mannen, det var ganske utbredt, og mannen hadde aldri noen særlig sjanse til å stå i mot. Obstfelder hadde aldri noe lett forhold til kvinner, og i alle fall ikke i dette diktet. Så selv om det er en dialog mellom en mann og en kvinne, så er det kvinnen som har hele kontrollen, og som kjenner sin kraft, mens mannen blir revet i stykker.

Diktet har også elementer at det er redsel for synden, altså en religiøs synd i seksualakten. Men denne redselen er det bare mannen som føler, i dette diktet. Kvinnen er rene fristeren, slangen, og hun sier det i de reneste ord:

___________________     „Saa synd!
___________________     Saa ta mig!
Min hvide ynde den skjænker jeg dig
Mit runde legem jeg lænker til dig!
Mit sorte øie skal vinde dig!
Mit bløde haar skal binde dig!
Kyssene ilder dig op!
Barmene tænder din krop!
_______   Men gaa ei fra mig!“

Her er det veldig kroppslig og direkte med hvide ynde, runde legem og sorte øie, og kyssene som ilder opp og barmene som tenner hans kropp, det er ganske sterkt. Det er elskovshvisken, og det er kvinnen som hvisker.

Fantasi

Dette diktet er skrevet i desember 1890, i Milwauke, og er et av de vanskeligste i samlingen. Det er et navn der, Tzjiolitzka, det navnet virker veldig østeuropeisk, men hvem eller hva det er, vet ikke jeg. Hun er en kvinne, med bryster som kan skjelve og hår som kan falle ned, og hun kan kysse en ham, også det forbundet med synd, som i elskovshvisken, men det kommer heller ikke frem hvem «han» i diktet er. Diktet heter Fantasi, så kanskje er hele Tzjiolitzka en fantasi.

Drikkevise

Dette er et annet av 1890-talls diktene, også dette handler om kvinne og mann, eller kvinner og menn. Til å begynne med er det veldig kåtskap, drikking, og det som kanskje er fantasier, eller prostituerte, nakne kvinner, og støyende menn. Så er det en som ren, og som sover, og som han derfor ikke tør vekke. Diktet slutter med at han har ber om brennevin igjen, drikker det bort.

Kval

Dette diktet er litt skikkelig igjen. Det har ingen markering for at det er skrevet i 1890, og kvalene ser på ny ut til å rive dikteren litt skikkelig. I Drikkevise, Fantasi og noen av de andre er det litt som en lek, her er det ingen tvil om at det er alvor.

Hvad er det, I vil mig, fordømte roser?
Fordømte maane, fordømte trær!
Kvindesmil paa alle kanter!
Kvindehvisken, kvindehænder!

Sånn begynner diktet. Det er motiv som går igjen, han går i naturen og irriterer seg over at de liksom ser på ham, at de holder på som de gjør. Stadig forbanner han dem, og spør hva de driver med, og hvorfor.

Hun smøg sine hænder om min hals —
Død og helvede, hvorfor staar I og dirrer?

Spørsmålet blir rettet til liljene, som skjelver i vinden, men det kan jo også være til ham selv, som også skjelver i det han blir utsatt for, som dirrer i kvalene.

Sistelinje er så vidt jeg vet ganske berømt, og ganske spesiell:

Daggry!
Gi’s der paa jorden blandt kvinder én
kysk?

Det er mye å si om den. Jeg lar det være.

Kan speilet tale

Kan speilet tale har jeg skrevet om på poesibloggen. Det er et nydelig, skremmende lite dikt.

Genre

Genre har jeg også skrevet om. Det er nok kanskje det vakreste diktet i samlingen. Her har poeten en kvinne, og et lite barn, han kaller dem den store deilige og den lille deilige. Det er nydelig gjort. Før jeg selv ble gift og fikk barn var dette en smertefull lengsel, etterpå er det å sette ord på deilige følelser.

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Det er virkelig et vakkert dikt om å holde sammen. I mange av de andre diktene i samlingen er gjenstander til for å understreke dikterens ensomhetsfølelse og smerte, han er bare sammen med ting, det er bare livløse gjenstander rundt ham. Her fungerer det trygt og hjemmekoselig, med natlampen, rullgardinet, gaslygten utdenfor (selv at den flimrer vemodig gjør ikke noe vondt her!), han er den eneste som er våken, og som ser alt dette. Han er nok ensom, som dikter-jeget i de andre diktene også har vært, men her har han et menneske å være med. Det er redningen.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten faar ikke se
det hvide, som jeg eier!

Det hvide blir sagt om flere av kvinnene i diktene, her er det fysisk med fargen på huden, men også et symbol på renhet. Det er viktig hva han vil kysse

Jeg vil trykke to kys paa dine smilehuller,
— som smiler i søvne, —
og paa dine fingre,
og paa trolovelsesringen,
og paa sølvkorset om halsen.

Smilehull, bare ordet smil , gir glede. Og han kysser trolovelsesringen, det at de to er sammen, og skal holde sammen. Slutten er en påminnelse til alle ektepar som krangler:

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.

Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

 Piger

Idyllen i Genre varer ikke lenge. Dette diktet er delt opp i fire, og her er forholdet mellom kvinner og menn smertefullt igjen, etter hva jeg kan se.

Melodier

Diktene i denne delen av samlingen får jeg forhåpentligvis sett på senere en gang.

*

På poesibloggen har jeg skrevet mer om diktet Venner, samt om Jeg ser, Navnløs, og  Andre kjente dikt å anbefale er Orkan, Ene, Al skabningen sukker, Elskovshvisken, Kval, kort sagt, alle diktene som utgjør selve samlingen. Diktene som står i det som har fått undertittelen «Melodier» er ikke så kraftfulle, her er det mer lek og ro, og arbeid med klang og rytme. Her er imidlertid klassikere som Nocturne og Regn, begge mye brukt i skoler og høyskoler rundt omkring i Norge, og til glede, trøst og oppmuntring i de tusen hjem. Allerede fra starten, der blygrått er havet, himmelen og Evas øyne.

 

Hele samlingen finnes på Wikisource. Ellers kan man svært billig få kjøpt både denne samlingen og alt Obstfelder har skrevet hos flere norske forlag, så vidt jeg vet.

II Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Maksim Maksimitsj og En fatalist)

I dag følger fortsettelsen på Mikhail Lermontovs roman «Vår tids helt». Forrige torsdag hadde vi en lang post der romanen ble satt inn i en sammenheng, og der vi ganske grundig gikk gjennom romanens første fortelling Bela. Det er en ganske rystende fortelling, så leseren blir satt igjen med en ganske eiendommelig følelse da historien bare avsluttes og alle deltagerne i den forsvinner. Vi får riktignok et løfte om at den som har fortalt romanens forteller historien om Bela, som mer enn om henne handlet om mannen som tok henne, Petsjorin, om vi ikke skal møte Petsjorin eller Bela igjen, så skal vi i hvert fall møte Maksim Maksimitsj. Det er også tittelen på kapittelet som følger.

Men foreløpig er det bare romanens ganske uinteressante og ganske selvutslettende jeg-forteller vi har å følge. Han fortsetter øyensynlig sine reiseskildringer, der han nå kommer frem til Vladikavkaz, hvor han må oppholde seg et par dager mens han venter på skyss videre. Vi har også den ganske interessante starten, der jeg-fortelleren skriver at han ikke vil kjede leseren med landskapsbeskrivelser, nettopp det han har skrevet side opp og ned med i første kapittelet om Bela. Kanskje har vi å gjøre med en upålitelig foreller allikevel?

Избавляю вас от описания гор, от возгласов, которые ничего не выражают, от картин, которые ничего не изображают, особенно для тех, которые там не были, и от статистических замечаний, которых решительно никто читать не станет.

Jeg skal spare dere for å skildre fjellene, fra utrop, som ikke uttrykker noen ting, fra bildene, som ikke skildrer noe, særlig for dem som ikke har vært der, og fra statistiske bemerkninger, som bestemt ingen holder ut å lese.

Det er under dette oppholdet i Vladikavkaz jeg-fortelleren i følge seg selv finner tid til å skrive ned den lange fortellingen til Maksim Maksimitsj, den om Bela og Petsjorin. Jeg-fortelleren er imidlertid ikke særlig i stand til å holde på leserens oppmerksomhet alene, og snart bringes inn først Maksim Maksimitsj, så Petsjorin. Begge deler blir fremstilt som en stor overraskelse, og det ville det også vitterlig vært, om det hadde skjedd i virkeligheten, at nettopp disse tre på samme tid skulle befinne seg på samme gjestgiveri i Vladikavkaz. Særlig er det underlig at Petsjorin dukker opp der, men det gjør han altså. Og nå får vi ham skildret direkte gjennom romanens jeg-forteller, med nye interessante påpekninger om at beskrivelsene er subjektive. Denne gangen er de også fysiske. Det ytre blir skildret som det indre, tiltrekkende, ubestemmelig, tankene mine går til portrettene av Lermontov selv, vakker og gåtefull, et ytre kvinner faller for og menn kan misunne. Øynene blir beskrevet i særlig detalj.

Во первых, они не смеялись, когда он смеялся! Вам не случалось замечать такой странности у некоторых людей?.. Это признак – или злого нрава, или глубокой постоянной грусти. Из-за полуопущенных ресниц они сияли каким-то фозфорическим блеском, если можно так выразиться. То не было отражение жара душевного или играющего воображения: то был блеск, подобный блеску гладкой стали, ослепительный, но холодный; взгляд его – непродолжительный, но проницателный и тяжелый, оставлял по себе неприятное впечаление нескромного вопроса и мог бы казаться дерзким, если б не был столь равнодушно спокоен. Все эти замечения пришли мне на ум, может быть, только потому, что я знал некоторые подробности его жизнь, и, может быть, на другого вид его произвел бы совершенно различное впечаление; но так как бы об нем не услышите ни от кого, кроме меня, то поневоле должни довольствовааться этим изображением.

For det første så lo de ikke når han lo! Har det ikke hendt dere at dere har lagt merke til slike merkverdigheter hos noen mennesker? Det er et tegn på enten en ond karakter eller en dyp og varig sorg. Fra de halvt nedlukkede øyenvippene strålte de som med en fosforescerende glans, hvis man kan kalle det det. Det var ikke en refkleksjon av en sjelelig ild eller lekende fantasi, det var skinn, som av glatt stål, blendende, men kaldt; blikket hans, kortvarig, men gjennomtrengende og tungt, etterlot seg et ubehagelig inntrykkk av uforskammede spørsmål og kunne syne seg frekt, hvis det ikke var så likegyldig rolig. Alt dette falt meg i hodet, kanskje fordi jeg kjente noen enkeltheter fra livet hans, og kanskje, ville utseendet hans på en annen gitt et helt forskjellig inntrykk. Men nå er det slik at dere får høre noe her fra noen andre enn meg, så dere må slå dere til ro med disse beskrivelsene.

Det er ikke så mye det at dette er en ganske treffende beskrivelse av Petsjorins sjel, enn av øynene hans, som det at fortelleren selv gjør oppmerksom på at denne beskrivelsen er subjektiv og farget av det han allerede har hørt om ham. Det er igjen modernismens «det finnes ikke en sannhet», eller det finnes ikke engang en subjektiv sannhet. Alt er farget av øynene som ser, og hvilke forhåndsinntrykk disse øynene som ser har. Vi kan aldri i våre liv forestille oss at en forfatter som Tolstoj, for eksempel, skulle skrive noe lignende.

Petsjorin gjør imidlertid bare en gjesteopptreden i dette kapittelet til Maksim Maktimitsj, som mest av alt bare er et lite intermezzo uten at det skjer så mye mer. Vi får sett at Maksim Maksimitsj er aldeles begeistret over å se Petsjorin igjen, at han åpenlyst har tilgitt ham alt, at han gjerne vil være med ham, snakke om gamle dager og høre hvordan det har gått med ham. Dette er tydelig noe Maksim Maksimitsj har tenkt mye på. Men Petsjorin har like tydlig ikke tenkt noen ting, han er på vei til Persia, og har ikke engang tid til å spise en liten middag med den gamle stabskapteinen Maksim Maksimitsj er. Maksim Maksimitsj blir meget skuffet, oppriktig skuffet, men kan ingenting gjøre. Petsjorin er seg selv lik, gammelt vennskap betyr ingenting for ham, han har sitt eget.

Det viser seg imidlertid at Petsjorin har etterlatt seg noen papirer hos Maksim Maksimitsj. Dette er dagboksnotatene hans. Den ansiktsløse jeg-fortelleren ber om å få dem, og den gamle stabskapteinen leverer dem gladelig fra seg. Han forstår at han aldri mer vil få treffe Petsjorin igjen, og er ikke så rent lite irritert på ham. Om jeg-fortelleren vil ha glede av disse papirene, kan han bare få dem. Og slik blir dagboksnotatene til Petsjorin nokså finurlig overlagt romanens forteller, som kan legge dem ut i det som omtrent skal utgjøre resten av verket. I dagens post skal vi først og fremst ta for oss det som har fått tittelen Taman, og skal være hentet fra dagbøkene, men godt kan leses som en selvstendig novelle.

Taman

Også denne delen – altså delen med Petsjorins dagboksnotater – begynner med et lite forord. Det er romanens aldri sviktende jeg-forteller, som kan berette om at Petsjorin er meldt død på sin reise i Persia, og at fortelleren derfor finner det legitimt å trykke dagboksnotatene. I forordet er det verd å merke seg at fortelleren gjør et poeng at Petsjorin utleverer seg uten tanke for den virkning utleveringene har på leseren, dagboksnotatene er ment å være for ham selv, og det er fortelleren som føler de er verd å legge ut, siden slike intelligente og nøkterne observasjoner av et enkeltmenneske kan være vel så nyttig som historien til et helt folk. Lermontov har jo også skrevet i sitt forord til romanen at Petsjorin er representativ for det russiske folk i den nye tid, eller en del av det fra den høyere sosieteten. Jeg-fortelleren gjør også et poeng av at han har skiftet ut navn og steder, slik at de som opptrer ikke skal være gjenkjennelige. Dette er et virkemiddel for å gi fiksjonen et sterkere skinn av «virkelighet». Romanen er skrevet som var det ekte reiseskildringer, og historiene er lagt frem som var de historier denne reisende jeg-fortelleren hørte på sin vei. Historien som har fått tittelen Taman, blir slik bare et kapittel i Petsjorins dagbok. Aller sist må med at fortelleren oppgir at det bare er en liten del av dagboken han nå utgir, resten blir spart til eventuelt senere. Dette er også med på å legitimere det fragmentariske ved romanen, som jeg skrev mye om i forrige post.

Det er mye som gjør fortellingen Taman lite troverdig som dagboksnotat. Den bruker for mange virkemidler, begynner med en interessevekkende påstand og et frempek, ikke slik man ville skrive noe som har hendt en selv og som det ikke er meningen andre skal lese. Det er også altfor detaljert med replikkvekslinger og treffsikre beskrivelser av uviktige folk som kusken på vognen Petsjorin kjører med. Men man må godta romanens premiss, og det er i det minste klart at jeg-fortelleren i fortellingen Taman er Petsjorin. Så kan man også lese teksten som en vakker, liten novelle, med betydning ut over seg selv, siden den også er med på å gi en personkarakteristikk av Petsjorin. Ellers er ikke denne fortellingen nødvendig for verkets struktur. Det vil si, den kunne godt være tatt bort, uten at romanen ville falle sammen.

Novellen, hvis man kan kalle den det, handler altså om jeg-personen Petsjorin som ankommer Taman, en by han påstår er den usleste (скверный) av alle Russlands havnebyer. I andre setning skriver jeg-fortelleren at han i denne byen nesten sulter i hjel  (умер от голода) og nesten drukner (утопить). Han finner til slutt et hus helt nede ved vannkanten, etter å ha prøvd mange andre å overnatte i. Vi får et klassisk oversettelsesproblem, der den blinde fattiggutten i huset svarer på ukrainsk når Petsjorin spør om verten er inne. Нема, svarer fattiggutten, нету, skal det være på russisk, og oversetteren må gjøre oppmerksom på dette siden det får betydning senere. «Er ingen, lød det med lillerussisk aksent» er varianten Erik Egeberg velger (s. 74, utgave Solum 2004), fullgode løsninger finnes ikke. Petsjorin som jeg-forteller får i alle tilfeller gitt til kjenne sin forakt for alle blinde og andre som har fysiske mangler, han mener det er en sammenheng mellom det ytre og sjelen, så når det ytre mangler noe, gjør sjelen det samme. Slik snakker en som snakker ærlig, og ikke er ute etter å virke snill og god. Petsjorin ytrer også mistanken om at den blinde bare spiller blind, at han ikke virkelig er det. Vi får ikke noe egentlig svar i hele novellen, det er sterke argument for begge, og i måten det er gjort på minner Lermontov meget om Hamsun. Egeberg skriver i etterordet at romanen gir en «realistisk beskrivelse av en romantisk type» (om Petsjorin), med det at Petsjorin med sine egenskaper er en typisk, romantisk helt (eller antihelt), men beskrivelsen av ham er gjort på avstand, med realismens virkemidler. Helt enig er ikke jeg i dette, siden det i store deler av verket er Petsjorin som fører pennen, men Egeberg har ikke mye plass i det korte etterordet, han kommer nok ikke med påstander og argumenter som ikke holder. Jeg leser i alle fall romanen mer slik at den peker fremover mot modernismen, nettopp det at så mye er uklart er et trekk vi finner i mange modernistiske romaner, og altså særlig hos Hamsun. Sterke akademiske krefter i Norge har argumentert for å kalle modernismen eller vår form for den for ny-romantikken, sammenhengen mellom Lermontov og Hamsun vil da være helt klar.

Samme kveld får Petsjorin styrket sin mistanke om at det er noe spesielt med denne blinde gutten. Det er noe spesielt med hele stedet. Den blinde gutten smetter ut av huset, og løper ned til vannkanten der han lett og ledig hopper fra stein til stein, uten å snuble, og som om han har gjort det mange ganger før. Petsjorin følger nysgjerrig med for å se. Det er en kvinne der også, og de to snakker sammen. Den blinde snakker nå rent russisk, mens han altså når Petsjorin kom snakket ukrainsk. Kvinnen kaller ham «blindegutt», så det blir ikke der noen klar avslutning om han ser eller ikke. De venter tydeligvis på noen, og denne kommer etter en stund. Lenge før han kommer klarer den blinde gutten å høre åretakene, ganske utrolig, mellom de andre bølgeskvulpene. Det går ti minutter fra den blinde hører ham, til roeren kommer. Det kan bety mye, enten at han som blind har godt utviklet hørsel, at han bare hører godt uten å være blind, eller at han bare gjettet at han snart ville dukke opp. Som så ofte ellers i romanen og særlig i denne novellen får vi ikke noe klart svar. Petsjorin undrer seg også hvorfor denne roeren tok den store risikoen å ro over så stort et sund så sent, og i slikt vær.

Taman, med sundet over til Krim som roeren må ro over for å frakte smuglervarer til den blinde gutten og den unge kvinnen.

Det blir skulet og mumlet noe mer fremover de neste par sider. Det er opplysninger fra andre i landsbyen, det er noe skummelt med dette huset, hva er det med denne blinde gutten, og det viser seg at moren først er døv, men så hører hun likevel. Petsjorin griper den lille gutten i øret, og vil ha et klart svar fra ham hvem han er for en, og hva han gjorde på stranden dagen i forveien. Nå hyler han, og snakker ukrainsk igjen. Og det er nå moren hører plutselig.

Samme dag får Petsjorin øye på kvinnen fra i går. Hun står nå og synger på taket på skuret hans. og oppfører seg i det hele tatt ganske merkelig. Petsjorin har et ganske spesielt forhold til kvinner, som vi har sett i kapittelet om Bela, og skal se i det følgende kapitelet om Fyrst Mary. Han blir tiltrukket av det mystiske og uforklarlige med henne. Han forsøker først å spørre henne til rette, hva gjorde hun på taket, hvorfor synger hun, hvem er hun, men hun svarer bare uforklarlig og unnvikende. Han forteller at han har sett henne om kvelden nede ved sjøen, og hva som skjedde der da båten kom, men dette ler hun bare av, og snakker bort det også. Deretter truer han med å fortelle hva han har sett, det skal få en virkning, om enn ikke øyeblikkelig, som jeg-fortelleren Petsjorin også selv skriver.

Den natten får den unge kvinnen lokket Petsjorin ned til stranden. Det skjer lidenskapelig, og med kyss, men det som skjer der nede er ikke bare lidenskapelig, eller er lidenskapelig på en helt annen måte. Petsjorin aner uro, og tar med pistolen, han gir til og med kosakken som følger ham om å komme etter om han hører skudd. Petsjorin følger den unge kvinnen i måten, hører plutselig et plask, det er pistolen som faller i vannet, og Petsjorin aner de aller verste. I kampen som oppstår er det som om kvinnen ikke er helt menneskelig, som en slags trollkvinne eller heksekvinne med overmenneskelig styrke, til tross for at Petsjorin er mann og voksen er utfallet av kampen ikke opplagt. Til slutt får han kastet henne på sjøen. Det er som om det er en demon som forsvinner.

Med en halvbrukket åre han finner på bunnen av båten ror Petsjorin inn igjen. Der finner han kvinnen, som allerede har svømt i land og sitter og vrir håret sitt tørt. Den blinde gutten kommer også, og roeren som de kaller Janko. Og med ett blir hele gåten avslørt. Petsjorin skriver det hele direkte inn i teksten, som om han før ikke har skjønt noen ting, men nå skjønner alt. De er smuglere, og nå er de avslørt og må innstille virksomheten. Slik slutter den lille novellen, det er ikke mer enn dette. Som en slags oppsummering skriver Petsjorin at de fikk rappet med seg verdisakene hans også før han dro, og at han ingenting kan gjøre med det. Skammelig er det å melde til myndighetene at han er bestjålet av en blind guttunge og nesten druknet av en 18-årig jente. Neste morgen får han anledningen til å reise bort fra Taman, og gjør det. Mer er det ikke.

Om man presenterte teksten for en litteraturkyndig som ikke kjente den fra før (om det skulle være mulig), og ba denne plassere den i tid, tror jeg det ville være vel så lett å plassere den på 1890-tallet som på rundt 1840-tallet. Den har en slags uhyggelig mystisme, den har en jeg-forteller som ikke vet alt i historien, og den gjør ikke noe forsøk på å ha noe klart og tydelig budskap. Plassert inn i romanen blir den enda mer moderne eller ny-romantisk, med sine lag på lag med fortellinger og fortellerstemmer, og denne jeg-fortelleren som velger ut akkurat denne historien blant alle papirene til Petsjorin, for å trykke den. Tolkningsmulighetene er legio.

Historien har også en funksjon å vise en ny side av Petsjorin, eller vise en kjent side på en ny måte. Han er eventyrlysten, og fryktløs i å følge eventyret når det byr seg. Han har heller ingen moralske skrupler, selv om det ikke kommer så tydelig frem i akkurat denne historien, som i de andre. Vi kan se på reaksjonen hans da han finner ut at de er smuglere og at de har tatt tingene hans, det er verken forbannelse eller irritasjon, han gir i alle fall ikke noe uttrykk for noe slikt. Han konstanterer bare fakta.

Til tross for det at vi får et visst utfyllende bilde av Petsjorin i denne lille fortellingen, mener jeg den står seg vel så godt på egne ben, denne lille novellen, som del av romanen Vår tids helt. Vi er ikke avhengig av at fortelleren skal være Petsjorin, for at fortellingen skal fungere. Det ser også ut til ut i fra nettsidene til FEB (Fundamentalnaja elektronitsjekaja biblioteka) har levd sitt eget liv også, og bare etter hvert ble plassert inn i Vår tids helt. At det virkelig er Petsjorin som er fortelleren i historien, står heller ikke eksplisitt noe sted, annet enn i forordet der det står at romanens egentlige forteller i det følgende skal utgi Petsjorins dagbok. Så følger denne novellen. Igjen ser det ut til at vi må konkludere med at vår forteller i romanen og formidler av historiene kanskje ikke er så pålitelig allikevel, og at det som i virkeligheten her i romanverket er vanskelig å uttale seg om hva som er og ikke er.