Stikkordarkiv: Much ado about nothing

Much ado about nothing

Dette er posten om Shakespeares teaterstykke Much ado about nothing. Stykket er antagelig skrevet mot slutten av 1590-tallet, og markerer noe av høydepunktet i Shakespeares komedieskriving. Sammen med stykkene As you like it og Twelfth night, or what you willst regnes det som trilogien av romantiske komedier. Det er komedier som er rett frem morsomme, harmoniske og lykkelige, uten de mørke undertonene som finnes i mange av hans øvrige komedier. Det er heller ikke det farseaktige som finnes i mange av hans tidlige. Her finner man hverandre dem som skal ha hverandre, og de fleste av konfliktlinjene som har vært ender i full forsoning. Riktignok finnes det alltid noen skurker som blir holdt utenfor harmonien, men på et visst nivå kan man hevde at disse «får som fortjent» og at verdensbalansen er gjennopprettet ved avslutningen.

Much ado about nothing er et høydepunkt i så måte. To av skurkene, Borachio og Conard, blir til og med fanget, og innrømmer full skyld og ønsker bot og bedring synlig i teksten og uten antydning om at det ikke er ment oppriktig. Den tredje skurken, Don John, er nok litt for slem til at en omvending skal bli helt troverdig. Hans arrestasjon og straff blir holdt utenfor teksten. We’ll think of him tomorrow er direkte sitat fra avslutningen av teksten. Straffen tar vi senere. Nå er det bryllup og fest.

Hva stykket handler om ligger i tittelen. Her er det mye styr for ingenting. I begge forholdene som til slutt ender med ekteskap er det mange hindringer som må overvinnes før ekteskapet kan fullbyrdes, men ingen av hindringene har noen egentlig substans. Det er ingenting, nothing. Hero har aldri gjort noe galt, det finnes ingen grunn for Claudio til ikke å gifte seg med henne. Likevel tror han det etter å ha blitt forledet av den onde Don John og hans kumpaner. Slik blir det mye styr før de endelig kan gifte seg, og styret har sin årsak i – ingenting. Likeledes er det med Benedick og Beatrice. Også med dem er det bare ord som hindrer ekteskapet å komme i stand raskere og mer smertefritt. Det er deres evinnelige kappestrid i vidd mot hverandre som gjør at deres kjærlighet ikke kan få fritt utløp, i hvert fall ved en viss tolkning av teksten. Alt styret kunne enkelt vært unngått. Det er bare å ikke legge så mye i ordene, de er ingenting, nothing.

Man leser imidlertid komedien for overlatisk om man lar det bli med dette. Noe av dobbeltheten ligger faktisk allerede i tittelen. Ordet «nothing» uttales som alle vet med tungen mellom tennene, og lyd mer av ‘s’ enn av ‘t’. På Shakespeares tid var uttalen derimot mer i tråd med skrivemåten, t’en var hørbar, og ordet lignet på det som i dag og den gang har en helt annen betydning «noting». «Noting» og «Nothing», de to er nesten rene motsetninger. Men når man ser på stykket, ser man at begge passer meget godt på det stykket handler om, både sammen og hver for seg. Vi kan like gjerne si at problemet for Claudio og Hero at det er for mye «noting«, Claudio legger for mye i det han hører og tror han ser, det er for mye oppmerksomhet, noting. Tingene kunne bare ligge, det er ingenting – nothing. Like godt passer dette for Benedick og Beatrice. De er for oppmerksomme på hva de sier til hverandre, de følger for mye med på ordene, og kommer ikke ned til det som egentlig betyr noe. Det er for mye noting, de skulle heller evne å se hva som er nothing. Denne dobbeltheten og spennvidden i ord og uttrykk går igjen gjennom hele stykket. Det er hele tiden en lek mellom hva som er noe, og hva som ikke er noe, og ord som kanskje egentlig betyr noe annet enn hva de utgir seg for å være. Der uttrykkene «nothing» og «noting» blir brukt i selve teksten, er det temmelig åpenbart at denne dobbeltheten er til stede, noe jeg så vidt har prøvd å vise i min lille gjennomgang av sitater og utdrag fra teksten.

Som en liten kuriositet må man nevne også en tredje tolkning av ordet nothing i stykkets tittel. Det er en tradisjonell benevnelse for kvinnens genetalia. Tanken er at mannen har something mellom beina, kvinnen har nothing. Det er her også en tanke om at mannen med sitt utstyr skal fylle kvinnens tomhet, en tanke jeg for all del ikke vil være stolt av å ha tenkt ut. Slike små metaforer og hentydninger til kjønnsorgan og seksualakten har vist seg meget levedyktige, uenig eller enig, så husker man dem. I Shakespeare er det som man tjukt av dem, og det er opp til enhver leser selv å bedømme om de er lagt ned i teksten tilsiktet eller lest inn i dem etterpå. Jeg synes det er en artig finale i tolkningen av en tittel som på overflaten ser veldig enkel ut. Det er ikke stor ståhei for verken ingenting eller noenting (nothing/noting), men for det som livet jo veldig gjerne dreier seg om, det å få seg en kvinne.

 

 

Reklamer

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Sitater

Shakespeares komedie Much ado about nothing har som vanlig i Shakespeare mange replikker med doble og multiple betydninger. Særlig i replikkvekslingene mellom Benedick og Beatrice er det mye moro. Det meste av handlingen denne gangen ligger i replikkene, i ordene. Det er ord som får Claudio til å tvile på sin Hero, og det er ord som må til for å få Benedick og Beatrice forent. Jeg er ingen skolert kjenner av Shakespeare, men jeg mener å ha dekning for at dette stykket har mer tekst i prosa enn det som er vanlig for Shakespeare. De ulike karakterene snakker med hverandre, det er få som deklamerer.

Leserne får ha meg unnskyldt at jeg ikke helt har bestemt meg hvordan jeg skal organisere disse sidene ennå. Her har jeg en liten replikkveksling mellom Benedick og Beatrice, der de først møtes i stykket. Referansen nederst er Akt, Scene og Vers. Jeg har foreløpig valgt ikke å oversette replikkene.

BENEDICK

Then is courtesy a turncoat. But it is certain I
am loved of all ladies, only you excepted: and I
would I could find in my heart that I had not a hard
heart; for, truly, I love none.

BEATRICE

A dear happiness to women: they would else have
been troubled with a pernicious suitor. I thank God
and my cold blood, I am of your humour for that: I
had rather hear my dog bark at a crow than a man
swear he loves me.

BENEDICK

God keep your ladyship still in that mind! so some
gentleman or other shall ‘scape a predestinate
scratched face.

BEATRICE

Scratching could not make it worse, an ’twere such
a face as yours were.

MA 1,1,116-129

Det neste sitatet har ved siden av sitt lille ordspill å gjøre med stykkets tittel. Nothing på Shakespeares tid ble uttalt som noting.

CLAUDIO

Benedick, didst thou note the daughter of Signior Leonato?

BENEDICK

I noted her not; but I looked on her.

MA 1,1,152-154

 

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Synopsis

Det er to plott i dette stykket. Det ene følger kjærlighetshistorien til Claudio og Hero, det ene den til Benedik og Beatrice. Man kan også kalle det et lite underplott hvordan politibetjent Dogberry får gjort jobben sin og arrestert de to slynglene Conrad og Borachio, og får en liten slant for strevet. Disse tre historiene er tett vevet sammen.

De to kjærlighetshistoriene fungerer som en slags motsetninger. Claudio og Hero ønsker ekteskapet fra første stund, men får sine ønsker forkludret av Don John og hans slemme kumpaner. De får Claudio og Don Pedro til å møtes utenfor det de tror er Heros soverom kvelden før bryllupet, og hører en mannsstemme der inne. Overbevist om at det er Hero de hører, bestemmer de seg for å avlyse hele bryllupet og offentliggjøre beslutningen under selve vielsen, slik at Hero blir stilt ut til spott for alle som straff for hva de tror er utroskapen hennes. Den de egentlig hører er imidlertid Margaret, en av Heros kammerpiker. Denne viktige scenen er utelatt fra selve stykket. Den blir bare omtalt før og etter, den står ikke i manuskriptet. Noen regissører velger imidlertid å ta den med likevel, siden man ikke trenger noen replikker for å vise den. Skandalen blir naturligvis fullkommen når den fullstendig uskyldige og uvitende Hero får disse forferdelige beskyldningene mot seg akkurat i det hun tror hun skal få sin lykke beseglet og få giftet seg med en mann hun vil ha. Det er til å begynne med ingen som forsvarer henne, og fra seg av sjokket beskyldningene gir henne er hun knapt i stand til å forsvare seg selv. Denne scenen som er et klimaks i dette handlingsplottet slutter med at Claudio, Don Pedro og skurkene forlater kirken, mens Hero ligger igjen besvimt på gulvet. Det gjelder nå å få reparert skaden. Claudio må forstå at Hero er uskyldig, og ville gifte seg med henne likevel. Hero må også bli forsonet med ham og med sin far, slik at komedien kan ende lykkelig som en komedie skal.

Den andre kjærlighetshistorien er mer underholdende. Det er de to kamphanene Bendik og Beatrice, som stadig forsøker å overgå hverandre i vittige tunger og skarpe replikker. De blir dermed noen ordentlige kranglefanter, og avviser kategorisk enhver tanke om ekteskap overhodet, og i hvert fall ikke med hverandre. Det er opp til regissøren hvor mye de egentlig skal elske hverandre fra første stund, og hvor mye de skal være klar over dette selv. For en leser står det enhver fritt til å tolke selv. Handlingsgangen i dette plottet går ut på å få Bendik og Beatrice sammen, enkelt og greit. Det er egentlig klart for alle i stykket at de to er ment for hverandre, det gjelder bare å få dem til å forstå det selv. Her er det ingen utenom de to selv som legger hindringer i veien.

Det tredje plottet, som egentlig ikke er noe selvstendig plott, er med for at kjeltringene som ville ødelegge for Claudio og Hero skal bli avslørt. I det tettpakkede stykket Much ado about nothing er, er det ikke mye plass å gjøre dette på. Det er ikke tid for noen grundig etterforskning, ikke rom for noe detektivarbeid. Shakespeare løser det med å la to av gjerningsmennene avsløre seg selv i en nattlig samtale, og at denne samtalen blir overhørt. Til dette trengs ikke noen spesielt begavede karakterer. Det rekker at karakterene forstår det som blir sagt. Shakespeare lar derfor antagonistene i dette handlingsplottet være to absurd dumme politikonstabler, Dogberry og hans assistent Verges. Denne delen av stykket er ren underholdning, og Shakespeare tar det helt ut med å utstyre særlig Dogberry med noen aldeles latterlige replikker. Det blir svært komisk når det er nettopp en slik skrulling som avslører de ondsindede skurkene og redder Heros uskyld.

 

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Karakterene

Dette er karakterne som opptrer i William Shakespeares skuespill Much ado about about nothing. Det er antagelig skrevet i 1598, og ble først publisert i år 1600. Det regnes som den første av Shakespeares romantiske komedier, den første av de tre store festivitas komediene, der Shakespeare mest til fulle oppfyller komediekriterene med en festlig og lykkelig avslutning, der alle får hverandre og gifter seg og lever lykkelig etterpå.  I Much ado about nothing er det to par som skal ha hverandre, disse to parene er det handlingen og resten av karakterene kretser seg rundt.

DON PEDRO er prins av Aragon.

BENEDIK av Padua er den som skal gifte seg med Beatrice. Han er kjent for sitt vidd, som bare møter sin like og kanskje til og med om man så kan si det sin overkvinne i Beatrice. Det er den ene av de to kjærlighetskonfliktene i dette stykket. Selv om Benedik er en nær venn av Claudio og Beatrice er slektning og nær venninne av Hero, så er forholdet mellom de to parene motsetninger. Claudio ønsker ekteskapet straks han kommer hjem fra krigen, hans og Heros kommende vielse ser ut til å være idyllisk og uproblematisk. De ønsker det begge. Benedik er imidlertid en svoren motstander av ekteskapet og det å leve sammen med en kvinne, det ligger ikke for ham, han vil aldri gjøre det. Og han kritiserer Claudio som så lett ser ut til å være villig til å forlate soldattilværelsen.

CLAUDIO av Firenze (Florence) er den som skal gifte seg med Hero. Han er tradisjonelt regnet som en flatere og mindre spennende karakter enn Benedik. Og det er klart, på overflaten virker han ganske grunn, slik han forelsker seg i Hero ved første blikk og straks er parat til å erklære henne evig kjærlighet og ville gifte seg med henne. Like snart vender han seg bort fra henne og fordømmer henne når Don John og hans medsammensvorne får ham til å tro Hero er utro. Her ofrer han ikke en tanke til Heros forsvar. Han lar heller ikke henne eller noen annen komme med en annen versjon av hva som har skjedd. Og han slår til på det tidspunktet det gjør mest vondt, akkurat under vielsen. Deretter svinger han fullt og helt tilbake igjen når han skjønner at han er lurt. Da er han villig til å gifte seg med Heros slektning, om hun så skulle være fra Etiopia, som det så fint står skrevet i teksten. Det er ikke mulig å tolke hans anger særlig dypt, her, enda han han slik sakene ser ut har forårsaket et uskyldig menneskes død. Det er til og med kvinnen han elsket og ville gifte seg med. Da denne kvinnen likevel er i live, tar det en stund før Claudio forstår det. Men så er han fullt og helt lykkelig igjen.

Hva gjør man så med en slik karakter? Hvordan skal man spille ham? Hvordan skal man lese ham? I min forståelse av stykket er Claudio som han er for å gi maksimal effekt i dramaet han er en del av. Han kan ikke være særlig intelligent, for så ville han ganske sikkert ha gjennomskuet Don Johns planer eller i det minste være noe mer mistenksom til dem. Han er nødt til å være et følelelsesmenneske, som lett lar inntrykkene kaste ham hit og dit. Han er dessuten en mann av ære. Det vil si, han er en mann som til det ytterste vil følge æreskodeksene som gjelder i tiden han lever i. Både Claudio og Benedik er svært unge, de kan være rett rundt 20 år, eller til og med enda yngre, og Claudio vil gjerne vise seg som voldsomt til kar. Han gjør det som kreves av ham, eller det han tror er det som kreves av ham. Derfor sier han allerede før han blir stilt overfor Heros påståtte utroskap, at om det Don John sier er sant, så vil han offentliggjøre skandalen nettop under vielsen slik at Hero får sin rettmessige straff. Kanskje kan vi også si at Claudio får vist at han er i stand til å velge rett når han er stilt overfor Heros umoral. Talen han holder under anklagen mot Hero er helt legitim under de brusende følelser han fremfører den i. Om skuespilleren skjønner Claudio, vil det være lett for ham å spille denne scenen.

BALTHASAR er i følget til Don Pedro, og gjør ikke mye av seg i stykket. Han er sanger.

DON JOHN er halvbroren til Don Pedro, og skurken i stykket. Han kan være lett å overse, om man ikke er sterkt interessert og leser stykket på nytt igjen og igjen. Det er jo stykkets helter som holder oppmerksomheten etter hvert som stykket går mot slutten. Don John setter bare i gang plottet som får Claudio vendt mot Hero, så forsvinner han mer eller mindre fra handlingen. Han har bare kort og mindre viktig gjesteopptreden i kirken når skandalen når sitt klimaks.

I akt I scene III er en samtale mellom Don John og Borachio der Don John får lagt litt ut om synet på seg selv og på livet. Om man ikke kjenner stykket på forhånd, eller bare husker sånn måtelig at det var noe med to vordende kjærestepar som ville gifte seg, så vil man mens denne scenen går være på jakt etter hva som vil bli stykkets handling. Man vil lure på hvem er denne Don John, og hva han har med det som skal foregå videre å gjøre. Jeg tror ikke man vil være altfor motagelig for hva Don John egentlig sier for noe. Han har ennå ikke rukket å gjøre seg interessant.

Hvis man skal ta Don John på alvor som et levende menneske – og det skal man jo, i en komedie av Shakespeare – så har vi med en av de mest uforståelige og umotiverte slemminger i Shakespeares univers. Vi har en parallell i Iago, som opptrer i Othello, men Iago er besettende i sin gjennomførte ondskap. Hans ondskap krever også talent, som Iago beviser at han har. Don John vil ødelegge for Claudio og Hero. Midlene han har å gjøre det med er primitive, og han bidrar ikke selv.

BORACHIO og CONRAD er i følge til Don John. Det er Borachio som utfører handlingen som får Claudio til å tro at Hero er ham utro. Slik jeg ser det er disse to nærmest som redskap å regne. De er midlene Don John bruker for å få Claudio til å tro at Hero bedrar ham. Vi ser at de er ikke grundige tegnede karakterer, med det at de lett omvender seg til de gode og fullt ut innser feilen de har gjort og er innstilt på å gjenopprette den. Det har i løpet av stykket egentlig skjedd noe med dem som motiverer et slikt skifte av sinnelag.

LEONATO er guvernøren i Messina, og far til Hero. Han er en av de motsetningsfylte karakterne i stykket. Over store deler av stykket ser han ut til å være en god og snill guvernør, og en god far for Hero. Han ønsker det beste for datteren sin, og hilser det kommende ekteskapet med Claudio velkommen. Det er imidlertid problematisk slik han reagerer i kirken under vielsen når beskyldningene mot Hero blir kjent. Etter først å ha reagert med vantro, tar han fullstendig anklagernes parti mot datteren sin og er også med på å frata henne all ære. Det kan stilles spørsmål ved om oppførselen hans siden i stykket er nok til å oppveie hva han her gjorde.

HERO er datteren hans. Hun skal gifte seg med Claudio. I dette fremstår hun som lykkelig og viljeløs, helt i tråd med idealet man kan tro rådet på den tiden. Hun gjør ingen antydning til protest mot den mannen faren peker ut for henne, verken første eller annen gang han blir utpekt. Da hun blir beskyldt for utroskap blir hun fullstendig knust. Ingen kan være mer uskyldig enn henne. Hennes rolle i dramet er å være den som blir uskyldig beskyldt for noe hun aldri kunne gjort. Jeg har tenkt at hennes rolle er umulig å spille for en umulig kvinne. De vil aldri kunne bli så fullstendig knust som rollen krever. De vil alltid mene at faren og Claudio er en idiot, og selv om Hero var skyldig i anklagene, skulle hun ikke bli straffet slik hun blir i stykket. Hun skulle heller ikke gifte seg med noen som Claudio, eller finne seg i behandlingen som hun får gjennom hele sitt liv. Hun er gått helt ut på dato. Det er mye lettere å spille Beatrice. Men når jeg har tenkt slik, har jeg glemt at Hero opprinnelig ble spilt av en mann. Han vil heller aldri fullt ut forstå hvordan det er å bli beskyldt for noe det ville være Hero motbydelig å gjøre. Jeg mener det er en nøkkel for å forstå Hero rett, at hun selv ville være helt enig i straffen hun får, om bare beskyldningene fra Claudio hadde vært riktige. Hun er helt enige i konsekvensene Claudio setter opp for henne, det er ingenting urimelig i dem gitt hva Claudio tror har skjedd. Saken er ene og alene at Claudio tar feil. Det som gjør henne knust, er at hun ikke er i stand til å få gjenopprettet denne feilen.  Hun får ikke forklart seg, blir ikke trodd. Hun er ikke uenig i premissene, at hun som kvinne kan bli beskyldt av menn for grusom umoral og ikke kan ta seg i forsvar, disse premissene er det bare Beatrice som protesterer mot.

Det er neppe mulig å holde Hero opp som noe ideal i dag. Det er nesten noe bibelsk over hennes uplettehet, hvordan hun tilgir alt og føyer seg i alt, hun har ikke en ond tanke om noen og ikke en eneste tanke om hevn, enda alt hun blir utsatt for. Hun blir urettferdig behandlet, men ser ikke ut til å ha andre mål enn å få rettferdigheten gjenopprettet. Det er opp til leseren å tenke seg hvordan det kommende ekteskapet med Claudio vil bli. Hun ser ut til å være den rette til å utholde hans luner og til å kunne elske ham tross hans enkelhet, hun vil være en guds gave til ham. Knapt har han gjort seg fortjent til den. Og vår tids lesning krever mer av en kvinne at hun skal være en gave til mannen.

Jeg vil imidlertid ikke gjøre meg til talsmann for denne vår tids lesning. Hero er utstyrt med en del forsvar for beskyldninger om at hun er viljeløs og svak. Det er ingenting i teksten som tyder på at hun ikke selv velger det livet hun lever, og at hun selv tror på idealene hun følger. Forholdet mellom henne og Claudio må også ses i forhold til forholdet mellom Beatrice og Benedik. De er på mange måter motsetninger, her blir idealet satt opp mot antiidealet. De som blindt tror på kjærligheten og som følger konvensjonene blir satt opp mot de som blindt frasier seg den, og som er villige til å ta kampen opp mot konvensjonene.

BEATRICE er niesen til Leonato. Selv er hun foreldreløs. Hun skal gifte seg med Benedick. Dette er en kvinne som mye sterkere enn Hero holder gjennom skiftende tiders idealer. Hero får ikke sin livsoppgave fullført uten gjennom en mann, hun er helt beredt til å legge sin vilje først under sin far, så under sin mann. Hun er fullt og helt føyelig, og reagerer på problemene som oppstår da Claudio ikke vil gifte seg med henne, ved å besvime. Beatrice kan stå opp for seg selv, hold her own, som de sier på engelsk. Hun er meget smart, og meget kvikk i replikken. Hun utmerker seg i vidd over alle andre, selv ikke Benedick kan effektiv stoppe munnen på henne (annet enn ved å kysse henne, som han gjør til slutt i stykket), og ingen andre er engang i stand til å utfordre henne. Hun ser det slett ikke som sin livsoppgave å legge sin vilje under noen manns, tvert i mot sier hun høyt og tydelig og tvert kategorisk at det kommer hun aldri til å gjøre. Hun er også den som går aller mest aggressivt ut når Claudio har avvist Hero. Hun vil ikke ha Claudio til å ta Hero tilbake, hun vil ha ham drept. Og hun klandrer Benedick som er så feig at han ikke vil utføre denne handlingen, og hun må nok tolkes oppriktig når hun i den samme scenen klager over at hun ikke er mann som kan gjøre det selv. Her kan vi nesten lese inn et veldig tidlig opprør mot kjønnsrollemønsteret i samfunnet, enn si et opprør mot naturen som har gjort mannen sterkere slik at en kvinne som Beatrice ikke vil være i stand til å ta hevn mot ham. Hun må finne en annen mann til å gjøre det for henne.

 

ANTONIO er en gammel mann, bror til Leonato.

MARGARET og URSULA er hjelpekvinner hos Hero. Margaret er den som Borachio besøker når de slemme skal få Claudio til å tro at Hero er utro, men selv deltar hun ikke i dette plottet og kjenner ikke til den egentlige årsaken til Borachios besøk. De to er gamle venner, han besøker henne omtrent daglig. Hun skal være helt fri for mistanke. Derimot har hun en del friske replikker med seksuell dobbeltbetydning.

PRESTEN (Friar) FRANCIS er presten som skal vie brudeparene. Han spiller også en nøkkelrolle etter skandalen da Claudio under første vielse frasier seg Hero med beskyldninger om at hun ikke er jomfru. Det er han som tenker ut planen om at de skal melde at Hero er død, slik at Claudio i sin anger får også Heros død på samvittigheten.

DOGBERRY er en kostelig konstabel som på en gang spiller rollen som narr og den som oppdager ugjerningen og avslører den. Han er en komplett idiot, han går seg vill i selv de enkleste fremmedord og greier ikke engang å telle skikkelig. Men selv i et stykke der alle de andre karakterene kan fremstå troverdige, finner Dogberrys absurde dumskap sin plass og gir bare et artig krydder til handlingen.

VERGES er Dogberrys partner, og står ikke noe tilbake for hans dumskap.

Øvrige karakterer er en SEXTON, WATCHMEN og en GUTT som tjener Benedik. Ingen av disse har noen fremtredende roller. Vaktmennene skal på oppdrag fra Dogberry holde vakt over byen. Det er de som overhører Borachio og Conrad avsløre sitt eget plott, og det er de som melder dette videre til Dogberry. Rollen til gutten er ikke stort mer enn å hente en bok.