Stikkordarkiv: Napoleonskrigene

I Krig og fred, av Lev Tolstoj

Den første gang jeg leste ut denne romanen til Lev Tolstoj skrev jeg et sted at man skulle ønske man hadde en «skru av hukommelsen-knapp», slik at man kunne lese Krig og fred på ny og på ny hele livet. Det var i 1998, jeg var 24 år, og ble med dette verket enda mer fortapt i russisk litteratur enn jeg allerede var.

I fjor leste jeg romanen på ny. Denne gangen på russisk. Artig nok er dette sammen med Gontsjarovs herlige roman, Oblomov, som jeg leste parallelt, det første russiske jeg leser i russisk original uten noen støtte i norsk oversettelse. Lesningen begynte for alvor i sommerferien. Jeg husker hvordan jeg satt på balkongen i leiligheten i Petsjersk, Kiev, i forskjellige zjilie, som det heter, ferieboliger på Krim, på et forferdelig varmt tog fra Krim til Kiev, på ny i Kiev, så i leiligheten i Bergen, barndomshjemmet på Ganddal, sommer og høst, og leste og skrev gloser til hele verket var lest innen jul. At min russisk ble bedre kan man se av glosefrekvensen, til å begynne med kom jeg meg ikke gjennom de små kapitlene uten å fylle siden med 40 gloser jeg hadde satt av, til slutt fikk jeg plass til flere kapitler på glosesidene mine og forlot systemet med ett kapitel, én side.

Men dette er en litteraturblogg som skal behandle verket, og ikke min lesning av det. Verket er skrevet mellom 1863 og 1869, og ble publisert i tidskriftet Russkij vestnik – eller Den russiske budbringeren – mellom 1865 og 1869. På norsk finnes romanen i flere oversettelser. Jeg eier praktutgaven fra Fonna forlag i 1967, oversatt av Arne Gallis, Bjarne Fidjestøl og Olav Rytter, men leste den i sin tid i en ufullstendig utgave som jeg puslet sammen så godt jeg kunne fra ulike utgivere og oversettere. Den gang mente man at deler av romanen «ikke passet for norske lesere», og sløyfet like godt disse delene. Det samme forsøkte den russiske utgiveren å gjøre med Toltsojs etterord. I stedet for å publisere hele, skrev han et sammendrag av Tolstojs hovedsynspunkt. Som svar fra en sint Tolstoj fikk han: «Jeg har også skrevet en annen roman. Den kan sammenfattes slik. En kvinne er gift, og ulykkelig med ham. Hun blir sammen med en elsker. Det ender med at hun tar livet av seg.» Det er forfatteren som bestemmer hva som skal være med. I hvert fall når foratteren er av et format som Tolstoj. Nå for noen få år siden fikk vi endelig en full oversettelse på norsk, gjort av nå avdøde Geir Kjetsaa.

Geir Kjetsaa har gjort valget å la den franske teksten i originalen bli stående på fransk. Andre norske oversettere har ikke gjort det, deriblant oversetterne i utgaven til Fonna forlag. Der står alt på norsk, som om alt står på russisk i originalen. Det gjør det ikke, og det er i denne romanen et stort poeng. Den store handlingen i romanen krig og fred er lagt til 1805-1820, til Napoleonskrigenes tid, der Russland havner i krig med Frankrike, og får oppleve en fransk invasjon som først ender med katastrofen, så med en enorm seier. Den russiske nasjonalfølelsen blir på denne tiden sterk, som den alltid blir når et folk tvinges til å holde sammen mot en ytre fiende. Men denne russiske nasjonalfølelsen er blandet sammen med en nesten nesegrus beundring for den europeiske kulturen, og særlig for den franske. Russerne har nå en gang sin særegne blanding av en sterk stolthet for alt russisk, og en like sterk underlegenhetsfølelse for alt som ikke er russisk. Det er den evige motsetningen, skal Russland gå den russiske vei eller den europeiske? For den russiske eliten stod den franske kulturen høyere, det franske samfunn var kommet lenger, Napoleon var et geni ingen russer kunne måle seg med. Å krige mot ham, var nesten som menneskenes krig mot gudene. Russerne kunne aldri vinne noen slik krig, og dette er nok med å forklare alle nederlagene den russiske hæren fikk i begynnelsen av krigen. Tolstoj har riktignok et noe annet syn på disse tingene, og hva som bestemmer historiens gang. Og det gjør han grundig rede for i romanen, som vi i denne posten og i de påfølgende ukene skal se.

– Eh bien, mon prince. Gênes et Lucques ne sont plus que des apanages, des пометься, de la famille Buonaparte. Non, je vous previens, qui si vous ne me dites pas, que nous avons le guerre, si ous vous permettez encore de pallier toutes les infamies, toutes les atrocités de cet Antichrist (ma parole, j’y crois) – je ne voue connais plus, vous n’etês plus non ami, vous n’etês plus non ami, vous n’etêc, plus мой верный раб comme vous dites.

Dette er starten på romanen i den russiske originalteksten. De er lagt i munnen på Anna Pavlona Scherer, en nær venninne til keiserinne Maria Fedorovna, og hun møter med disse ordene fyrst Vasilij som kommer til en mottakelse hos dem. Ingen av disse karakterene kommer til å bli noe særlig viktige i denne romanen. Det viktige er språket det russiske aristokratiet fører. De snakker sammen på fransk, språket til fienden, også når han nærmer seg stuedøren deres. Vi kan også ane for fjernt den russiske høyadelen i St. Petersburg står fra de faktiske begivenheter. De diskuterer den alvorlige situasjonen som de diskuterer et hvilket som helst litt kjedelig emne, med vekt på dannelse og kultur, og med oppmerksomheten rettet mer mot formene, enn mot innholdet. Her i romanen kommer det grelt frem når sosieteten målbærer sin støtte for Russland og forakt for Frankrike på fransk.

 

Reklamer