Stikkordarkiv: Naturalismen

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Jeg har for året en liten uhøytidlig nedtelling av mine norske favorittforfattere. Forrige måned startet vi med nr 10, Olav Duun, og i dag er det nummer 9, som er Amalie Skram.

Hun er kjent som den store naturalisten i norsk litteratur. Jeg har lest og har egentlig grei kjennskap til en god del av verkene hennes, Constance Ring (1885), Forraadt (1892), Professor Hieronimus (1895), Paa St. Jørgen (1895) og selvfølgelig flere av novellene .

Først bind av Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel, har jeg lest flere ganger, også i forbindelse med studiet av nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, men jeg tok ikke notater av bøkene jeg leste den gang. Det går for å være den sterkeste boken i samlingen. Her, i denne første boken av de fire samlingen skal bestå av, finnes det en positiv karakter, i lille Sjur Gabriel. Da han dør, er det veldig symbolsk på at alt håp er ute. Da er det to som drikker på Hellemyren.

Neste bind i serien, To venner, leste jeg en sommer jeg ikke selv hadde det så bra. Det var sommeren 1999, de første dagene av juni. «Det var smertefullt å lese den», er alt jeg skrev om den, den gang.

De to første bindene i serien kom ut i 1887. Det neste, og større, S. G. Myre, kom ut i 1890. Det er en dyster, skitten og vond bok. Tidlig skjer det er overgrep, det er Sivert som forgriper seg mot Lydia, og han er stolt av sin gjerning, selv om han ødelegger Lydias liv. Dette er en verden Skram ofte beskriver, der menn er ute etter kvinnens seksuelle tjenester, og der seksualkraften er skitten og destruktiv. Det ødelegger forholdet mellom mennesker, og det ødelegger kvinnenes liv. I denne romanen ødelegger det også for Sivert, men hans liv var vel også ødelagt før overgrepet.

Det er et tidsskille i boken. Underveis dukker det opp to graviditeter, ikke direkte beskrevet, men først å se mellom linjene, så helt sikkert. De gjør galt alle sammen, men det er tydelig Skram mener Smith gjør verst. Hun forsvarer ham godt, og gjør ham snill på overflaten, men det er typisk at de som viser seg snillest ikke er det. Verden blir full av smerte som ingen kan slippe unna. Dette miljøet er dødsdømt, disse menneskene er født inn i ulykken og vil ende i ulykken. Til slutt blir Petra og Sivert blir gift. Det er ingen ende på jammeren.

Siste bind i Hellemyrsfolket, Avkom, kom ut i 1898. Her blir den uløselige situasjonen som er spunnet sammen gjennom hele verket, konsolidert. Sivert og Petra forstår hverandre ikke, Petra har gitt opp hele livet og har bare forakt igjen av sin innbilte kjærlighet. Lydia gjør så godt hun kan, og Konsul Smith konsentrerer seg om overflaten. Det er sex og spetakkel på kryss og tvers, alle har noe på samvittigheten, det er stygt, vondt og vanskelig.

Det dukker imidlertid opp en positiv person her i dette miljøet, tante Mille. Som en liten kurositet har hun lest, «Ekteskapslykke», en fin, liten bok av Lev Tolstoj. Den vil nok finne sin vei hit ut til bloggen. Tante Mille står som en person der ærlighet og oppriktighet for sine egne følelser er det riktige og viktige, hun står for det naturlige, ikke det tilgjorte. I omgivsler som dem vi leser om i Hellemyrsfolket, er dette nokså naivt, nesten komisk, og Skram viser også at slike personer går under. Det er noe symbolsk over dette. Det ville selvsagt stått frem enda mer symboltungt, om ikke alle i denne romanserien gikk under.

De går på sitt vis til grunne hver og en som er med i historien, særlig dem det er en kime til noe godt i. Severin har ingen sjanse i livet, Fie blir misbrukt og manipulert, og ofrer seg til sist og må utvilsomt lide meget. Sivert dør etter at han har funnet lykken i forsonelsen med sine synder (og blir således en del av ærligheten til Mille), og lille Lousie vil nok gå til grunne siden Petra ikke viser noen tegn til forbedring. Den eneste som klarer seg, er slabbedasken konsul Smith, som står over alt sammen og rolig styrer alt dit han vil, med et fungerende lokk over alt negativt han har gjort. Han innser det ikke, og har det bra.

Dette er det store, store naturalistiske verket i norsk litteratur. Her er det slik at de vanskeligstilte er dømt til å ha det vanskelig, nesten som en naturlov. Fødselen er avgjørende, man har ingen sjanse til å kjempe seg opp og frem. Problemene i starten for Hellemyrsfolket, gjør at alle senere generasjoner også møter undergangen. Det er et dypt pessimistisk syn på mennesket og på samfunnet. Kanskje vil man ved å få en sånn virkelighet slengt opp i ansiktet, bli provosert til å gjøre noe med den. Kanskje er det også det som er hensikten.

For denne leserens del blir det for mye. Når håpløsheten så brutalt blir vist frem, er det mer fristende å gi opp for den, enn til å kjempe i mot. Det blir knapt i glimt vist muligheter for håp. Skram står på de svakes parti. Hun vil forsvare dem, hvorfor de er som de er og gjør som de gjør. Det har sin forklaring i hvor de kommer fra. Vi får unektelig sympati for mange av karakterene i verket, til og med for Petra, fordi vi vet hvorfor hun har blitt som hun har blitt. Men denne sympatien blir aldri helt varm, fordi det er for mye stygt og skittent som skjer hele tiden.

Jeg har brukt mye tid til å tenke på hva som skiller de russiske og de øvrige forfatterne når de skildrer nedrigheten. Hellemyrsfolket av Amalie Skram er et godt eksempel. Det er som om forfatteren selv ikke har lyst til at det skal være bra. Sånn er det aldri i den russiske litteraturen. Selv på de forferdeligste stedene i Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov har ham alltid drømmen om lykken. Og man tror fullt og fast på den. Selv om det er helt umulig og det skjer verre ting enn hos Skram, så er likevel drømmen om et bedre liv til stede, både i verket og hos forfatteren bak det.

Reklamer