Stikkordarkiv: Nobelprisen

Art, Truth and politics, Harold Pinters Nobelforelesning, 2005

Denne bloggen søker å være apolitisk og tidløs. Den vil som radioprogrammet In our time, med  Melvin Bragg, på BBC, være irrelevant til aktuelle saker. Med dagens post vil aktualiteten være vanskelig å unngå, Pinters tale da han vant nobelprisen i 2005 er sterkt politisk, og sterkt aktuell også i dag, men dette vil bli forsøkt dempet i min post. Her vil det handle om hvordan Pinter forsøker å sette en sammenheng mellom ordene og verden de skal beskrive, og hvordan denne sammenhengen kan lekes med i litteraturen, men at det finnes en verden der det ikke er noen lek, og der det gjelder å få sagt tingene som de er.

Med det går Pinter litt tilbake til alle norsklæreres favoritt, Georg Brandes, og hans tale på 1870-tallet om at litteraturen må sette problemer under debatt. Dette gav støtet til den såkalte realistiske litteraturen, med Henrik Ibsen og Aleksander Kielland som foregangsfigurer. Dette var litteratur som ville endre samfunnet, og som på mange måter gjorde det, i og med at mange av de problemer litteraturen pekte på, nå er løst, og ganske som forfatterne ville ha det. Det var et angrep på den strenge moral, og særlig dobbeltmoralen, og på en del av klasseskillene i samfunnet.

Problemene Harold Pinter tar opp, og måten han gjør det på, har imidlertid lite å gjøre med de gamle norske realistiske og naturalistiske forfatterne. Verden har blitt mye mer komplisert, siden den gang. Problemene mer omfattende.

Talen begynner med en påstand Pinter kom med i 1958:

‘There are no hard distinctions between what is real and what is unreal, nor between what is true and what is false. A thing is not necessarily either true or false; it can be both true and false.’

Det er ingen streng forskjell mellom hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, heller ikke mellom hva som er sant og hva som er falskt. En ting er ikke nødvendigvis sann eller falsk; den kan være både sann og falsk.

Dette er ikke så oppsiktsvekkende sagt i 1958. Det følger mange av tankene til Nietzsche, sannhet og moral er relative størrelser. Verden er så rik at samme påstand kan passere som sann og løgn, alt avhengig i hvilken sammenheng den blir sagt i, eller hvordan den blir oppfattet. Dette har mange av de modernistiske og postmodernistiske forfatterne lekt med. Det er også et symptom på det moderne samfunn, med den overveldende mengden informasjon, og det blir helt umulig å huske på og fordøye alt som er sant til enhver tid. Det absurde teater, som Harold Pinter var en del av, og som var årsaken til at han fikk nobelprisen, lekte seg også med dette.

Poenget med talen til Pinter er at det at en ting både kan være sann og falsk, ikke må oppfattes slik at alt er tillatt. Pinter referer verken til Nietzsche eller Dostojevskij, og det er vel kanskje ikke heller de to som er hans viktigste inspirasjonskilder, men det er de to sammen som setter opp at om Gud er død, så er alt tillatt (Dostojevskij, i Brødrene Karamasov), og at Gud er død (Nietzsche). Dostojevskij vier de viktigste årene av sitt forfatterskap til å prøve å vise at om man gir slipp på religionen, slipp på Gud, så leder det til moralsk forfall. Det er ingen lenger til å garantere for sannheten, og for rettferdigheten. Når det er hipp som happ om noe er sant eller ikke, eller om dette spørsmålet ikke lenger er interessant, så åpner det opp for å gjøre hva man vil. Man kan jo etterpå alltids lyve om det, og servere historien på en annen måte, så man selv kommer bedre ut av den. Pinter gjør i sin nobeltale et helhjertet, innbitt forsøk på å motkjempe dette, og få sagt og vist at hva som skjer, har betydning. I virkelighetens verden spiller det noen rolle hva som blir gjort, og hva som blir sagt om det.

Resultatet er et knallhardt, nesten infamt angrep på USA og dets utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Pinter er brite, og Storbritannia får også gjennomgå som USAs lakei, helt uten egen vilje og egen ryggrad. Eksemplene Pinter kommer med er kjente, det dreier seg om ytre høyrediktaturene i Sør-Amerika og ellers i verden, Chile i 1973, Nicaragua på 80-tallet og krigen i Irak fra 2003. Kritikken er også kjent, men det er sjelden den kommer med slik slagkraft som hos Pinter, og det er også sjelden et nobelforedrag blir benyttet til et virkelig angrep mot den vestlige verden også svenskene er en del av, om enn Pinter gjør et poeng av at svenskene den gang var et av få land USA ikke har noen militærbase i. Likevel var ikke talen i nærheten av å få til noen endringer i politikken, knapt nok noen krusninger i overflaten. Den ble kort og godt ignorert av alle som betyr noe.

I 2005 var det mange år siden Pinter sist hadde gitt ut noe av betydning. Det er på 60-tallet de virkelig store stykkene hans blir skrevet, og utover 70- 80- og 90-tallet blir det stadig mindre. Vi i amatørteatermiljøet i Bergen var opptatt av ham, med amatørteater menes her halvprofesjonelt, vi hadde jo litt ambisjoner, om enn vi aldri tjente noen penger, og det ble satt opp flere av stykkene til Pinter, på små scener, rundt år 2000. Det var den første forfatter som vant nobelprisen, som jeg kjente godt også på forhånd. Han overrasket og vakte oppsikt i vårt lille miljø, med å ta så hardt i i talen, og med i det hele tatt være tilbake og servere oss ferske, nye ord.

Det må da også med i teksten at Pinter politisk hørte til langt ute på venstresiden, som så mange av sine teater- og kunstnerkolleger, og at han gjennom hele sitt liv hadde sterke, radikale meninger. Det er ikke så enkelt å vinne frem med dem lenger, det er ikke så lett for forfattere å sette dagsordenen med ordkunst. Så kanskje kan man si at knyttneveslaget han forsøker å ramme den politiske eliten med, der de iscenesetter en virkelighet og selv får bestemme historien som fortelles, den rammer også ham selv. For enda så sterkt nobelforedraget hans kan ha vært, og enda så sant det kanskje var det han sa, så er det akkurat som om det aldri har hendt. Til like med alle forbrytelsene han beskylder amerikanerne for.

It never happened. Nothing ever happened. Even while it was happening it wasn’t happening. It didn’t matter. It was of no interest.

Det hendte ikke. Ingenting hendte noen gang. Til og med mens det hendte, så hendte det ikke. Det spilte ingen rolle. Det hadde ingen interesse.

Talen er her.

 

Reklamer