Stikkordarkiv: Norsk litteratur

Skipper Worse

Handlingen foregår noen år før Garman & Worse. Det er her de to går i kompaniskap.

Det begynner med at det store skip «Familiens håb», med skipper Worse som kaptein, kommer sent, men godt inn til byen. «Lauritz! – din dævelunge! – opp og klar vimpelen.» begynner denne, ulikt Garman & W.

Dette er i Hans Nilsen Hauge-tiden. Huset på Torvestad er strengt gudfryktig. Der er Jomfru Sara. 26 år. Klok, kjenner Bibelen. Lauritz interessert, i Henriette. Henriette søster motsetning. Hun interessert i Lauritz. Hans Nilsen Fennfoss. Haugeinspirert. Tiltrukket av Sara. De to har problemer, fordi deres følelser er så tøylet av kristen skikk. Hans Nilsen bor der, flytter inn der.
Jacob Worse stikker innom der av og til, for de unge pikers skyld. Torvestad foretrekker ham. Hun legger ut en snare om vintreet, og Sara, som er vant til å følge moren, kommer her i konflikt. Kielland lar det ikke være så opplagt her, hvordan det skal være, som i noen av hans andre fortellinger. Torvestad ønsker selveste Worse, og hun har et ønske om å omvende ham. Dette ønsket kan være noenlunde oppriktig. Hans Nilsen er allerede omvendt. Men Kielland spiller på det vanlige, ung pike som må ta en gammel, ekkel mann. Gamle Worse er dog ikke av de verste.
Gamle Garman liker ikke historien, og sender Worse av gårde. Gamle fru Torvestad får imidlertid overtalt ham til å bli, og arrangerer et ekteskap som nok stikker litt. Det er ikke riktig. Og madam Torvestad blir også ustyrt med en liten tvil, forårsaket av et blikk fra Sarah og minner fra hennes eget liv.

Komisk scene når Worse meddeler nyheten til Garman. Det er kap 8.
Kraftig, flott scene s. 225. Torvestad vil ha møte hos Sarah, men Sarah vil rådføre seg med «min mann». Disse ord «min mann». Dessuten ble Sarah egentlig mindre kuet av å være hos Worse, og hun var dessuten rik. Den første kulde går over i noe annet. Og madam Torvestad går over i å være mor til fru Worse.
Det blir også tematikk, med barnet Sarah som løsriver seg fra moren. Her er med, hvordan Jacob får fiske, trass han har lovet det for moren å la være.
Hans Nilsen reagerer med å straffe seg selv og andre for synden, fordi han følte ved det da Sarah hadde fått en annen, noe som betød at han var utsatt for verdslige følelser også han.

Gradvis blir også Worse mer religiøs, han begynner å tvile. De gamle skippervennene og kompanjongene blir bekymret.
Kontrast kap XI: Randulf og Worse og rom, Sara og Fennefoss på bønnemøte og hjem. De to har seg et lite kyss. Og da Worse kommer halvdrukken hjem, blir han møtt med djevelsnakk og helvete.
Deretter blir Hans Nilsen satt til å fri med Henriette. Men hun er fast og holder på sitt løfte til Lauritz, moren kan ikke tøyle henne. Så blir hun satt til en døden i Lübeck, Erik Pontoppidan Egeland. Fortsatt står hun ved sitt løfte, og hopper heller på sjøen. (Fortellerteknisk interessant – meget allvitende. Kielland går etterpå over i å sette frem folks spekulasjoner, vi lesere vet sannheten. Det er realismen). Det er samtidig storm, stor storm.
Og Sara får åpenbart den vold som er ytt mot henne, hun kjente det da hun var hos Hans. Hun lar sin vrede gå ut over Jacob, med Helvetestrusler. Lignende Hans hadde gjort, da han kjente det da Sara giftet seg.
Kap XIV er Mortens brev til Christian Fredrik, der han gjør sin sønn til arving og Garman i Garman & Worse.

Boken lukker seg om setningen den startet med, Lauritz din djevelunge, vi kommer sent, men vi kommer godt. Således blir det at Worse blir kvitt djevelfrykten, like før han skal dø.

Dette er en mer religiøs roman en Garman & W. Tar opp religiøs tematikk. Det er en meget lettere tematikk, enn hos Garborg. Kielland går ikke egentlig inn i stoffet. Dessuten er han alltid tendensiøs. Men her holder han altså kontrollen og kan si noe noenlunde allment, og ikke skriket og skrålet og leserbrevstemmen fra for eksempel Arbeidsfolk.

Tusten, av Tarjei Vesaas

Denne novellen, som først ble gitt ut i samlingen Vindane i 1953, er en forløper av Romanen Fuglane, som kom i 1957. Hovedpersonen er den samme, den litt tilbakestående Mattis, kalt Tusten. Vesaas hadde et eget tak med å skrive om mennesker og dyr som har tankene innrettet annerledes enn oss andre, de som har tanker ikke vi vet om, noe han selv formulerer veldig fint, i omtale nettopp av sin roman Fuglane, og hovedpersonen i den.

Selv om hovedpersonen er den samme, er det stor forskjell på romanen og novellen. I romanen får vi god tid til å bli kjent med Tusten. Det er vakkert skildret, og selv om det ikke skulle være helt riktig i forhold til hvordan mennesker som Tusten tenker i virkeligheten, har vi alle noe å lære av hvordan Tusten tenker i romanen. Han har en nærhet til tingene som vår analytiske evne kanskje har tatt fra oss. Det er noe mystisk over Tustens forhold til rudgetrekket over huset, Fuglane, men ikke mer mystisk enn at det er høyst virkelig. Han føler dette, det er noe der, og leseren blir nysgjerrig på hva dette er. Fuglane er en av de aller første voksne romanene jeg leste, og virkelig likte, virkelig ble begeistret over, og gikk og tenkte på. Den var med og satte i gang at jeg virkelig begynte å lese bøker, at det tok av.

Jeg var derfor spent da jeg så at Tusten skulle være med også i en av novellene til Vesaas. Jeg leste med forventing, men forventingene ble skuffet. Dette var ikke det samme som i romanen. De andre novellene i samlingen var bedre, mange av dem.

Nå, i arbeidet med bloggen, mange år etter, leste jeg novellen på ny, uten disse forventningene. Jeg har heller ikke Fuglane så friskt i hodet, som jeg hadde da. Jeg kan lese novellen som en vanlige novelle, med en vanlig – eller uvanlig – hovedperson.

Novellen begynner in medias res, som det heter på fint, midt i tingene, Tusten blir stoppet på landeveien, og spurt om han kunne «ta ein vedhogst». Det er ikke bare at han blir spurt om å hogge ved, men at han blir kalt Mattias. Han blir alltid kalt Tusten, og vet han er Tusten. Slik blir leseren introdusert for at Tusten ikke er som alle andre.

Tusten skal hogge ved ute på ei øy, og føler stor ære ved dette. Han vil gjerne bli sett, at andre skal se han stå og snakke med en viktig kar som gir han jobb. Da skulle de ikke le av ham, som de gjør til vanlig.

Sånn går det over alle de 20 sidene novellen varer. Han kommer hjem til søstera si, som han bor med, og er viktig og har fått jobb. Han er stolt over at han skal forsørge henne, han skal ut i båt, hogge ved. Søstera er glad på hans vegne, og skryter av ham, hun vet hva som skal til for å gjøre ham glad.

– Ja, sjå det, sa systera, det har eg alltid sagt.

– Kva har du sagt?

– Slik er det når du berre held deg litt frampå. Du har haldi deg litt meir frampå, skjønar eg.

– Ja, sa Tusten.

Det var jo ikkje sant, men kvifor gjera skar i gleda.

Slik får Vesaas frem at søsteren og Mattis kjenner hverandre godt. Det er en kort novelle, det er ikke plass som i en roman, hvor man kan beskrive hvordan de lever sammen, hvilket forhold de har. Det må vises i en liten samtale, som dette.

Det at Tusten hele tiden må gjøre noe, gjør at vi aldri helt får sett de fascinerende tankene hans. Han får ikke vist den verden han har, og som vi har noe å lære av. I stedet ser vi hans mislykkede forsøk på å komme inn i vår verden. Han vil jobbe, han vil hogge ved, men han kan jo ikke ved. Skogeieren hadde fått mer hogst, hadde han valgt en annen.

Omtrent to tredjelder ut i novellen får Tusten en slik lykkestund, som han har så mange av i Fuglane, der han går i ett med seg selv og sine omgivelser. Han jobber med en bjørk det går godt med, og han sansa alt ikring seg så underleg løynt og skarp. Han ser, lukter og hører, snegler, hvitveis og trost, det er en lykkestund, ordet lukkestund blir brukt, og i denne lykkestunden hogger han også ned ei bjørk selv. Og med det kommer tankene lett av seg selv, slik vil det suse når eg skal døy, tenker han, i et tankesprang som kanskje ikke er så lett for leseren å forstå, men det er jo også noe av poenget.

Tusten såg seg kring om nokon hadde høyrt det siste han tenkte. Han hadde tenkt det høgt. Han vart skjelven av glede over at han kunne tenke noko slikt. Han ønskte at kloke folk hadde høyrt det. Han sa det opp att: Dette er susen gjennom mitt eige hjarte.

Når det regner, la han til.

Når sniglane kjem på veden, la han til att.

Dette er et grep Vesaas ofte bruker. Han lar hovedpersonene tenke det uforståelige, han lar dem følge sin egen logikk. Det trenger ikke være noen forklaring på alt. For å være litt personlig, så er det ikke i denne novellen grepet faller best ut, det pleier gjerne være en  artig snert, som ikke helt er til stede her. Litt bærer det preg å være et litterært triks, og ikke noe som gjør hovedpersonen mer troverdig, eller mer sjarmerende, slik det er når grepet fungerer på sitt beste. Dette er dog en smaksdom, det er opp til hver enkelt å være enig og uenig. Men les for eksempel barnetankene som spretter ut i Aldri fortelje det, og se hvordan disse tankene kan være uventede og treffende på en gang.

Tusten er dog glad og stolt i tankene sine, han er grepet i stunden, der han har hogd ved, hogd ned et bjørketre, og tenkt store tanker.

Dette skulle dei høyrt, dei som – ja alle. Han trudde han skulle kunne tenke kva så i verda det var.

Lykkestunden går imidlertid over. Han hogger på noen tustegraner, uverdige, verdiløse trær i forhold til bjørka, og også det han selv er oppkalt etter. Så kan man kanskje gripe fatt i at Tusten drømmer om å være en stor, hvit bjørk, drømmer om å falle som den, men er ikke noe mer og føler seg ikke som noe mer enn en tustegran. Slik er det når man leser sånne rare setninger som Tusten tenker, man har liksom lyst til å finne en betydning til det. Jeg tror det leder på ville veier å spekulere for mye her.

Hva som skjer, er at skogeieren kommer ut til øye for å se hvordan det går med arbeidet. Tusten blir umiddelbart skuffet. Normale arbeidre får ikke besøk av skogeieren sånn i utrengsmål, i hvert fall ikke i regnvær. Det er kun fordi han er Tusten. Her sklir novellen mer inn i sosialrealisme, mer inn i hvordan vi skal behandle dem med nedsatt funksjonsevne, noe det aldri var snakk om i Fuglane. Der var det ikke at vi skal behandle dem med respekt, der var det respekt, for hvem kan vel unngå å ha respekt for Mattis Tust, slik han oppfører seg i Fuglane? Der er det en selvfølge, og ikke noe man gir ham for å være snill.

I samtalen med skogeieren stokker det seg for Mattis. Ordene som kom så lett til ham i lykkestunden, er der ikke nå. Vesaas viser at det er en barriere mellom de to, at mannen må gjøre seg litt til, og at Tusten oppfatter dette. Tusten står også og skammer seg over at han har fått gjort så lite, noe mannen naturligvis ser.

Kanskje er det typisk at Mattis Tust i avslutningen av novellen sitter der i tømmerkoia si, og tenker på hvordan det vil være i himmelen. Han har fått laget seg noe mat, stekt noen fleskebiter han fikk med fra søsteren, og med det kommet til krefter.

Det kjendest som å ta imot nytt liv omtrent. Han tenkte: slik er det i himmelen. Der kan heller ingen seie anne enn Mattis til meg. Og er ein svolten, så er det berre å gå ut og ete manna. Men ikkje når det er kaldt. Men heile sommaren vil eg ete manna.

Han vart god og doven, og glippa med augelokka mot bålet. Alle tankar vart avrunda.

Det er et begrep brukt mange ganger før, nesten så ofte at det er uttømt, at den stakkarslige og ulykkelige sitter og tenker hvordan det må være i himmelen. Det er sosialpolitikk, og ikke litteratur at han ønsker å bli kalt Mattis, og at alle vil gjøre det i himmelen. Det om å være sulten og spise manna er tatt rett ut av ingenting, det er ikke et ord i novellen ellers som varsler om noe sånt. Mattis har aldri vært særlig sulten, aldri særlig religiøs. Dette er ikke del av drømmene hans. Det er Vesaas som skriver, og ikke Mattis som tenker. Vesaas dekker litt over skaden, ved å bruke trikset med å sende inn en tanke fra det uventede, om at man ikke kan spise manna når det er kaldt, men som også andre steder i denne novellen faller det unaturlig. Denne Mattis er ikke til å stole på. Det er en forstudie, nesten som et utkast, en kladd, til den flotte romanen som senere skulle komme.

Da jeg i sin tid tok hovedoppgave i historie, så skrev vi først en basisoppgave. Denne skulle være et slags forarbeid til hovedoppgaven, det kunne enten være en oversikt i komprimert form, eller være et kapittel i den. Som oftest ble imidlertid hele forarbeidet forkastet. Det var ikke verdt noe, når man virkelig hadde kommet inn i tingene. Sånn var det for meg med basisoppgaven og hovedoppgaven min. Og sånn synes jeg forholdet er også for novellen om Mattis Tust og romanen om ham.