Stikkordarkiv: Norske romaner

Skipper Worse

Handlingen foregår noen år før Garman & Worse. Det er her de to går i kompaniskap.

Det begynner med at det store skip «Familiens håb», med skipper Worse som kaptein, kommer sent, men godt inn til byen. «Lauritz! – din dævelunge! – opp og klar vimpelen.» begynner denne, ulikt Garman & W.

Dette er i Hans Nilsen Hauge-tiden. Huset på Torvestad er strengt gudfryktig. Der er Jomfru Sara. 26 år. Klok, kjenner Bibelen. Lauritz interessert, i Henriette. Henriette søster motsetning. Hun interessert i Lauritz. Hans Nilsen Fennfoss. Haugeinspirert. Tiltrukket av Sara. De to har problemer, fordi deres følelser er så tøylet av kristen skikk. Hans Nilsen bor der, flytter inn der.
Jacob Worse stikker innom der av og til, for de unge pikers skyld. Torvestad foretrekker ham. Hun legger ut en snare om vintreet, og Sara, som er vant til å følge moren, kommer her i konflikt. Kielland lar det ikke være så opplagt her, hvordan det skal være, som i noen av hans andre fortellinger. Torvestad ønsker selveste Worse, og hun har et ønske om å omvende ham. Dette ønsket kan være noenlunde oppriktig. Hans Nilsen er allerede omvendt. Men Kielland spiller på det vanlige, ung pike som må ta en gammel, ekkel mann. Gamle Worse er dog ikke av de verste.
Gamle Garman liker ikke historien, og sender Worse av gårde. Gamle fru Torvestad får imidlertid overtalt ham til å bli, og arrangerer et ekteskap som nok stikker litt. Det er ikke riktig. Og madam Torvestad blir også ustyrt med en liten tvil, forårsaket av et blikk fra Sarah og minner fra hennes eget liv.

Komisk scene når Worse meddeler nyheten til Garman. Det er kap 8.
Kraftig, flott scene s. 225. Torvestad vil ha møte hos Sarah, men Sarah vil rådføre seg med «min mann». Disse ord «min mann». Dessuten ble Sarah egentlig mindre kuet av å være hos Worse, og hun var dessuten rik. Den første kulde går over i noe annet. Og madam Torvestad går over i å være mor til fru Worse.
Det blir også tematikk, med barnet Sarah som løsriver seg fra moren. Her er med, hvordan Jacob får fiske, trass han har lovet det for moren å la være.
Hans Nilsen reagerer med å straffe seg selv og andre for synden, fordi han følte ved det da Sarah hadde fått en annen, noe som betød at han var utsatt for verdslige følelser også han.

Gradvis blir også Worse mer religiøs, han begynner å tvile. De gamle skippervennene og kompanjongene blir bekymret.
Kontrast kap XI: Randulf og Worse og rom, Sara og Fennefoss på bønnemøte og hjem. De to har seg et lite kyss. Og da Worse kommer halvdrukken hjem, blir han møtt med djevelsnakk og helvete.
Deretter blir Hans Nilsen satt til å fri med Henriette. Men hun er fast og holder på sitt løfte til Lauritz, moren kan ikke tøyle henne. Så blir hun satt til en døden i Lübeck, Erik Pontoppidan Egeland. Fortsatt står hun ved sitt løfte, og hopper heller på sjøen. (Fortellerteknisk interessant – meget allvitende. Kielland går etterpå over i å sette frem folks spekulasjoner, vi lesere vet sannheten. Det er realismen). Det er samtidig storm, stor storm.
Og Sara får åpenbart den vold som er ytt mot henne, hun kjente det da hun var hos Hans. Hun lar sin vrede gå ut over Jacob, med Helvetestrusler. Lignende Hans hadde gjort, da han kjente det da Sara giftet seg.
Kap XIV er Mortens brev til Christian Fredrik, der han gjør sin sønn til arving og Garman i Garman & Worse.

Boken lukker seg om setningen den startet med, Lauritz din djevelunge, vi kommer sent, men vi kommer godt. Således blir det at Worse blir kvitt djevelfrykten, like før han skal dø.

Dette er en mer religiøs roman en Garman & W. Tar opp religiøs tematikk. Det er en meget lettere tematikk, enn hos Garborg. Kielland går ikke egentlig inn i stoffet. Dessuten er han alltid tendensiøs. Men her holder han altså kontrollen og kan si noe noenlunde allment, og ikke skriket og skrålet og leserbrevstemmen fra for eksempel Arbeidsfolk.

Reklamer

Garman og Worse, av Aleksander Kielland

Denne skrev jeg oppgave til i grunnfag nordisk, en oppgave som er forsvunnet sammen med den viten som førte til den. Dette er sammen med Gift Kiellands mest kjente roman, erkerealistisk i stilen, og med det typisk Kiellandske tematikk og persongalleri. Sammenlign åpningen med Garborgs i Fred, så vil man finne en fin forskjelll på naturskildring i realismen og naturalismen. Kielland går også straks fra Havet, og inn i byen. Der skal det handle om det store firma, Garman & Worse. Konsul C.F. Garman er styreren, den gale kandidat Richard Garman er imidlertid fyrvokter ute ved et fyr, sammen med sin datter Madeline. Hun er glad i gårdsgutten Per, som ble kalt vente-Per fordi han aldri gjorde krav på gårdsarven og fikk stadig nye halvsøsken.
Handlingen kretser ellers om et stort skip, som skal bygges av Tom Robson, en mann som har vært i Amerika. Dette skal være familiens stolthet.  Gabriel Garman er sønn av familien. Han er med på å bygge dette skip.
Det er også historien om Marianne, som har hatt barn med husets sønn. Det ble skandale, men fortiet, hun måtte gifte seg med en kusk som reiste til USA, barnet ble kalt opp etter ham og døde. Hun igjen med skammen og alt.

Det er også den gamle og nye tid. Thomas Mann – Bruddenbrook. Huset Garman & Worse er bygget opp på god forretningsmoral og langsiktig tenkning, den unge, grossereren, kommer med nye, kjappe tanker og renner det hele over styr. Han presenteres i kapitel 3, han har kontroll over alt, det finnes ingen feil, alle på kontoret er redd ham. Men han har sin egen konto som ingen får se, og brevføringen med legasjonssekretæren er hemmelig og blir ikke kopiert.

Kirken og sannhet. Skolebestyrer Johnsens tale. Retrospektiv teknikk, kap 13. Sparre får frem at han er forelsket i Rachel, som han på sett og vis, og på grunn av sitt ønske om sannhet bare må innrømme. Slik får også prosten vendt hele prekenen, til bare å bli utslag av elskovslyst. Han vil imponere Rachel.

Kap 14 er innskuddskapitel om været. Enkelt å gjøre om til bilde på situasjonen som helhet.
s. 140 blir Martens gitt kurven. Av Madeline.
Kap 15 har sentral samtale mellom Jacob Worse og Rachel. Han vil ikke gå med på at man er feig, selv om man ikke står i opposisjon til det man er uenig med. Det finnes andre grunner, og han får av Kielland gode argumenter. Deretter vil han ha henne til å skrive, og så tenker han etterpå at han med det gir slipp på sin høyeste lykke – gifte seg med henne.
Kap 16 er slosskamp og Martin springer for å tenne fyr på skipet.
Kap 17. Brann. Det er gamle-konsulen som brenner. Morten W. Garman heter skipet.
Kap 18. Skipet reddes. Går på sjøen. Det er Gabriel som sjøsetter det.
Kap 19. Besøk hos konsulen. Rørende med Richard. Gabriel gir skipet navnet Phønix.
Kap 20. Unge konsulen dør. Rolig og greit som han har levet.
Kap 21. Presten Martens taler til syke Marianne om synd. Hun dør underveis.
Kap 22. Forferdelig scene med Martens og Madeline. Han utnytter hennes sorg. Går inn som fortrolig og forlover seg liksom med henne. Deretter går presten i tomsete lykke og glemmer liktale og alt som er. Delphin blir sjokkert, og tenker gjennom livet sitt, finner ut at også han var forelsket i Madeline. Slutten er som en novelleavslutning, sammen med ryktet om forlovelsen gikk også ryktet om at presten bar parykk.
Kap 23. Begravelsen. Berømt kontrast mellom konsulen og Marianne. Gnikket inn av Kielland, der presten foretter om hvordan rikdommen ikke følger konsulen i graven, nå er den ingenting verd, og så videre. «Seks fot jord – det er alt – det er likt for alle.» Deretter må han rekke over et par fattiglik, før han kan gå hjem.
Kap 24. Samtale Worse og Rachel. Han vil ha henne til å reise, virke. Planen klar. Så litt om hvordan det går alle de andre, en slags oppsummering, begynnende epilog.
Kap 25. «Således forløp seks år.» Brev fra Rachel, Worse til Paris. Forloves der. Giftes.
Kap 26.  Forferdelig kapitel igjen, Madeline kommer til fyret på Bratvold, gift med Martens. Besøk hos vente-Per. Dette skulle være Madelines liv. Grusom avslutning. Presten spiser de små hummer, som han når som helst med iver kan forsvare er det beste.

Legg merke til detaljen s. 120, Delphin rir på en liksomhest og viser hvor flott han skal bli for Madeline.

Også kontrast mellom det kunstige livet i huset, og det trivelige på arbeidsplassen rundt båten.

Bare kort om karakterene. Karakterene er et mylder. Kielleand kan fremsette en hendelse, og så vise reaksjonen fra hver enkelt på denne hendelsen.

GABRIEL GARMAN
Ønsker ikke å være på skolen, ønsker å bygge skip.

GEORG DELPHIN
«Alvorlige tanker fikk ikke ofte tak i Georg Delphin, dertil var han dem for behendig og snar i vendingen.» s. 170.

PASTOR MARTENS
Et prakteksempel av en Kiellandsk prest. Bærer parykk. Hykler og snakker, bløt og dum.

PROSTEN SPARRE
Ordner og trekker i trådene. Bløtt smil. Erkefalsk.

SKOLEBESTYRER JOHNSEN
«Jeg er en folkets mann! – i folket har jeg min plass!-» s. 102. Sagt av Delphin. Selv utmerker Johnsen seg i kapitel 8, der han forteller Rachel at han heller gir avkall på sin karrierre enn å lyve. Bestemmer seg i kapitel 9 for å holde en preken om sannhet, troen på Gud ligger ikke i formene. Prekenen er i kapitel 11. Den blir enda mer flammende enn han hadde tenkt, taler fra hjertet. Martens tror nå han får førsteretten igjen, mens Sparre er mer forsonlig.

MADELINE
Sentral. Hennes overgang fra det frie liv ute ved fyret, til det bundne liv i byen hos familien på Sandsgaard. Koselig hvordan hun s. 98 straks er klar, selv ved den minste hentydning, å innrømme sin interesse for vente Per. Men ingen hentydning kom. Sympatisk fremstilt gjennom hele boken, fremstår som ekte. Eks. s. 113, Delphin snakker om at han liker å leve bak nedrullede gardiner, hun sier ja og tenker på sine egne, selv om hun er langt mer ekte enn de andre.
Blir på en måte bokens hovedperson.
Naiv med Delphin og Fanny, s. 130. I dette kapitelet (12) får hun også vite litt hva som foregår.

MORTEN GARMAN
Representant for det nye.

FANNY GARMAN
Mor til Rachel. Gift med Morten. Kokette.

RACHEL
Niese av Richard. Kommer ikke helt overens med Madeline, vil hele tiden være i bevegelse. Levd i byen, erfaren.

JOMFRU  CORDSEN
En av Madelines fortrolige. I kapitel 6 antyder hun en stygg historie om sypiken (s. 90).

SYPIKE MARIANNE
Offer. «Det var som om disse mennesker levet innenfor en sterk mur, og som om hennes lille skjebne var knust mot den som et skjørt glass.» (s. 91)

ANDERS BEVCKMAN
Far til Marianne og Martin. Stammer. For det måtte han synge, når han ble sint eller følelsesladd. Og til sang hadde han kun en munter melodi.

MARTIN
Skoleflink. Hisser seg opp. Skjeller mot Garman og kapitalen.

VEGGLUSEN
Introdusert s. 93. Hans egentlige navn nesten godt til glemme på grunn av økenavnet. Kjenner hvert papir på kontoret. Derfor uunnværlig. Høy gasje. Døv.

Om skole
«Tvi fan for luft»
«Gudsbitterød – for et spøkelse» Tom Robson. s. 74

Juvikfolket, av Olav Duun

Jeg tenkte i år å holde en nedtelling over mine norske favorittforfattere fra nummer 10 til nummer 1, og presentere et verk av dem. Første mann ut er Olav Duun. Dette er en forfatter som har overbevist meg gjennom nevnte Juvikfolket, og Mennesket og maktene. Ellers er ikke jeg noen stor Duun-kjenner. Det er også en stund siden jeg leste disse verkene, så for å si noe vetig om dem, så må jeg lese dem på ny. Og det kommer jeg til å gjøre i løpet av høsten.

Genanse og verdighet, av Dag Solstad

Jeg legger ut teksten jeg skrev ved første gangs lesning.

Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstmdagen, en mandag, i oktober, da han satt ved frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste skulle bli den avvgjørende dagen i hans liv.

Slik begynner Dag Solstads roman, og slik fortsetter den. Rett på sak, ikke en setning er overflødig. Det er rett og slett en strålende skrevet bok, helt på høyde med T Singer. Solstad beveger seg på flere plan, at boken bruker kompliserte litterære teknikker og diskuterer avanserte tema, betyr ikke at overflatehandlingen er kjedelig. Den holder fint mål i seg selv.
Romanen handler om denne lektoren, Elias Rukla, som i 25 år har undervist ved Fagerborg videregående skole i Oslo. Denne dagen har han en katastrofal gjennomgang av Vildanden, katastrofal med det at elevenes stille protest overmanner han, han mister for et øyeblikk fatningen. Dråpen kommer da han etterpå ikke får slått opp paraplyen i duskregnet, det klikker helt for ham, og han knuser paraplyen mot en drikkefontene i skolegården, og skjeller på det groveste ut en elev som står og ser på (Han kaller henne ‘fitte’ og ‘flesketryne’). Deretter innser han at alt er slutt. Og så kommer tilbakeblikk, hvordan han utdannet seg ved Oslo universitet, traff Johnny Corneliusen som ble hans gode venn, hvordan han hang etter lovende, populære Johnny Corneliusen i ett og alt, hvordan Johnny forble ung og lovende mens Elias Rukla ble lektor, hvordan Johnny giftet seg med ubeskrivelig vakre Eva Linde, hvordan Rukla aldri giftet seg og trivdes med det, hvordan Johnny etter seks år helt uventet reiste til New York og etterlot kone og barn i Ruklas «varetekt», hvordan Rukla deretter var gift med Eva Linde og var stefar til Camilla som vokste opp og ble 19 år, hvordan Rukla aldri helt forstod seg på sin ubeskrivelig vakre kone og aldri fikk sine følelser helt gjengjeldtt, hvordan han så smått begynte å drikke om kveldene etter at hun hadde lagt seg for å sove ut, hvordan han så sårt lengtet etter en oppegående samtale, hvordan han følte seg utenfor alt, hvor gjerne han kunne vært en romanfigur, og så er vi tilbake ved punktet hvor alt er slutt. «Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake», er siste setning.

Solstads mesterskap ligger på flere plan. Han har en språkføring som er slentrende og uhyre presis på en gang. Språkføringen står flott til det alltid merkelige forhold Solstads romaner har til sitt innhold. Den synes å spørre seg selv: hvorfor blir jeg skrevet? I T. Singer går fortellerstemmen direkte inn i denne problematikken, med stadige påminninger hvem som er hovedpersonen og spørsmål hvorfor i alle dager en slik mann er hovedperson i en betydelig roman? I «Genanse og verdighet» skjer denne refleksjonen mer indirekte, gjennom Ruklas tanker om hvilke forfattere som kunne valgt ham til hovedperson (det måtte bli Thomas Mann). Han ser for seg en audition, hvor han Elias Rukla sammen med andre er oppstilt for å fortelle om sine liv. Spesielt, når Rukla kun eksisterer som hovedperson i en roman. Dermed kommer vi også inn på Ruklas veldige gjennomgang av Vildanden, som tar kanskje 30 av romanens 143 sider. Her støter han på Rellings replikk: «Dette her er da vel aldri sant?» som han fremsier mens han dirrer i stemmen. Denne dirringen finner Rukla plutselig interessant, midt mens han står og underviser ved Fagerborg videregående skole, plutselig blir denne dirringen løftet opp til å være selve hovedpoenget samtlige tretti sider stykket blir gjennomgått. – Fordi, i følge Elias Rukla, – her tar Relling del i dramaet. Her går han fra å være en kommentator og Ibsens talerør, til å bli en fullverdig dramatisk person og med følelser. Pussig nok skjer rett etterpå det samme med Elias Rukla selv. Seansen blir naturligvis fullendt ved at elevene finner det dørgende kjedelig å høre på Ruklas utlegninger, så kjedelig faktisk, at det blir en direkte faktor i Ruklas inntreden i denne stemning.
Deretter er altså romanen ferdig med sin nåtidige handling. Det gjenstår bare å la Rukla gå nedover mot byen og reflektere over hva han har gjort, det er enden på alt. Solstad veksler Ruklas refleksjoner, og fortellers gjentagelser og bekreftelser på dem, det veksler altså mellom å la Rukla være en selvstendig person og romanfigur, uansett fremstår han hjelpeløs i situasjonen han er fanget i.
Overgangen går direkte til de fortidige hendelser, hele tiden med inntrykk av at det er det nåtidige som gjelder, det skal bare i forbifarten forklares hvordan Rukla traff sin kone Eva Linde. Men denne forbifarten utgjør heretter hele romanen. Det betyr at leseren leser hele historien med tanke på enden av den, den falne Rukla er alltid i bakhodet, Ruklas 25-årige lærergjerning er allerede på plass i det leseren følger ham for å ta sin embetseksamen i filosofi for å bli klar til magistergrad i norsk. Vi vet hvordan det ender med Rukla når han møter sin vellykkede venn, Johan Corneliusen, under forelsning i filosofi. Skildringen av Johan skjer kun gjennom Rukla, noe som gjør hans posisjon pussig suveren, Johan har alle talent Rukla mangler. Han får venner, kan filosofi, briljerer, Rukla er den som henger med. Heller ikke her er Rukla ulik T Singer, han er det lys de andre figurene viser seg i. Underveis blir forholdet til Johan Corneliusen hele hovedsaken, at Rukla siden blir 50 år gammel, noe drukken lektor er for stunden underordnet. Og Ruklas allminnelige mislykkethet gir Cornelliusens vellykkethet et komisk skjær, det ligger her en følelse av at Solstad tøyser med oss. Etter at Rukla har gjort sin vurdering, kommer forteller og gjentar den. Det er Ruklas ord og tanker som blir lov, selv om han selv ikke har særlig tro på dem.
Det viser seg imidlertid at Rukla får ferdig sin avhandling, mens Johan som de fleste unge, lovende aldri blir ferdig med sin. Vi er midtveis i boken (s. 64) da Rukla for første gang blir introdusert til Eva Linde, også det gjennom Johan. Og også Eva Linde blir ytterligere opphøyd av kun å eksistere i Ruklas lys. Som hovedperson gjør Rukla her en god figur, med det at det kan synes som om han helst vil forsvinne (han spiser så lydløst som mulig). Han er også svært opptatt av å gjøre nøyaktig som Johan vil, «Vær naturlig, Elias! Ikke bry deg om å konversere Eva Linde, snakk med meg, din venn, Johan!» En flott setning å sende fra forteller gjennom hodet til Elias Rukla.
Tre sider senere gir Solstad bort avsløringen at Johan forlater sin kone for å reise til New York. Mellomtiden er presentert kort og refererende, fra 1969 til 1976 bare skrevet med det viktigste, flytte sammen, eksamen og forsøk på jobb. Hva hadde gått galt for Johan? blir det midlertidige spørsmål. Og det besvares mer eller mindre i det følgende, i et nytt tilbakeblikk liksom i forbifarten, men det varer og varer for å komme frem til det tidspunkt romanen beveger seg inn i ekteskapet mellom Elias og Eva. På ny er det lesningen med at vi vet hva som vil komme, nå på flere plan, og det stiller Elias refleksjoner over Evas skjønnhet i et merkelig lys. Det gjør det også merkelig hvordan han liksom  er den tredje i familien, som blir med på tur, til og med blir med på innkjøp, og som også blir med Johan på nachspiel. Alltid hos Johan, aldri hos Elias. Det blir spekulert i om han alltid har næret en utenkelig kjærlighet til Eva Linde, det har han nok, men i og med at den var nettopp det, utenkelig, er det vanskelig å avgjøre hvorvidt den har spilt en rolle i hans liv. Det er dessuten stort sett Johan som tar initiativene og inviterer, Elias Rukla er bare med, kanskje på grunn av Eva Linde, men det er altså spekulasjoner.
Deretter er det Elias Ruklas spekulasjoner hva mon som har skjedd med Johan Corneliusen. Var han mon ikke den begavelsen det først var antatt? Når hadde han gått fra å være den suksessrike Johan Corneliusen med en lovende fremtid, til en ganske så ordinær Johan Corneliusen? Når hadde han skjønt dette selv? Det er Elias som spekulerer, styrt av forteller, og Elias er uansett hvordan Johan oppfører seg, underlegen. Det passer egentlig inn at unge lovende Johan Corneliusen etter dette forsvinner til USA, drømmenes land, det er der han hører hjemme. Elias ser ikke dette, han forundrer seg bare. Her er mye utilgjengelig for Rukla, og dermed utilgjengelig for leseren.
Forholdet mellom Elias og Eva Linde utvikler seg deretter rasktalt etter hennes initiativ, han er bare med. Siden er om det lykkelige forhold, lykkeligst fra Elias’ synspunkt, og det er hans vi ser, selv om Eva Linde virker litt fjern, det er likevel nok for Rukla. Her ligger også at hun beholder sitt pikenavn, og at Rukla en gang må tenke «Men hun la til at hun var Eva Linde» etter at han hadde fridd.
Det står også om hvordan Elias Rukla på en måte alltid var fremmed i forhold til barnet, Camilla. Og til foreldrene til Eva. Det er også hvordan Camilla får brev fra sin virkelige far, og Elias må ordne opp. Eva Linde er her helt avvisende. Han sender også Camilla til USA, og frykter at hun ikke vil komme tilbake «For en makt den mannen har over oss» s. 104. Camilla forsvinner samme side, nå 19 år gammel, for å ta artium.
Nå begynner også sekvensene der Elias Rukla virkelig analyserer seg selv, blir eldre, og aksellererer i drikk. Her er også refleksjonene og samtalene med seg selv, som minner om samtalene T Singer gjennomfører med sin imaginære venn. Dette er forløperen. Og det er suverent godt skrevet. Se for eksempel side 111, der en nøkkelsetning i romanen står, etter at han atter en gang skulle legge seg etter noe øl og akevitt, og så hadde det blitt litt for mye, «Det verste var at han ikke hadde noe å si lenger. Bare til seg selv.» Herlige setninger fra fortellerstemmen i en roman, men også kjennetegn for Rukla og sikkert flere med ham, de har utdannet seg til noe og erhvert seg kunnskap det ikke lenger er bruk for. Mens han tenker dette stiger også temperaturen i ham, «Det er faen meg sånn det ligger an. Forfall på alle kanter.» Og så er han straks over i noe annet, og legger seg ikke denne gangen heller. I stedet kaller han demokratiet for klyse, først opprørt, deretter ettertenksomt, før han prøver å si «Du er full» for å høre om han snøvler. Det gjør han heldigvis. «Men det er jo forferdelig,» tenker han til slutt, slik også T Singer tenker og sier til sin imaginære venn. Det følger også sekvensene der Rukla lengter etter samtalen, her er hva boken kanskje egentlig handler om, hvor boken forsøker å fange tidsånden, det er ingen som snakker med hverandre, alt er ironi og fjas, føler Elias Rukla, der han står drukken og fortsatt ikke har lagt seg, før han en viss tid senere bryter sammen i fallet boken begynte med. Det nærmeste han kommer samtalen, er kollegaen som sier han føler seg som Hans Castorp. Han er småsyk.Samtalen og refleksjonene over Hans Castorp leder over i de viktige refleksjonene over 1920-talls forfatterne. Det er Elias Rukla tenker over sine muligheter til å bli hovedperson i en roman av Thomas Mann, i sin fantasi stiller han til audition for flere 20-tallsforfattere, og foretar imaginære samtaler med dem – igjen linjer frem mot T Singer.
Så avsluttes boken med et fokus på Eva Lindes situasjon oppi dette, hvordan hun forfaller med det at hun blir eldre, og ikke ser ut til å ha problemer med å akseptere det. Det munner ut i hennes likegyldighet mot ham, slik alle egentlig er likegyldige mot ham. Det er kanskje det som leder til fallet hans, men det vet vi ikke. Og det gir heller ikke boken noe egentlig svar på. Og heller ikke spørsmålet. «Dette betyr jo at det er slutt nå, tenkte han. Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake.» Siste setning er også Solstadsk ironisk. Hele boken er jo veien tilbake, skrevet i tilbakeblikk, den eksisterer, men nå er det slutt.