Stikkordarkiv: Ny blogg

Helt grei litteratur – Tale for det nye året

Sykdom ødela den helt store lanseringen av min nye blogg. Siden midten av romjulen har jeg hatt delvis høy feber, og har ikke fått forberedt ferdig bloggpostene som skal komme. I dag som bloggen skal opprettes, er jeg sykere enn noensinne.

Jeg oppretter den allikevel, og så får vi se hvordan det går.

Planen var å lage en side med «Om bloggen» i dag, og «Om litteraturen» i morgen, og så la det brake løs med litteraturposter fra neste uke. En litt skadeskutt versjon av denne planen vil bli gjennomført.

Slik begynte min første introduksjon til denne bloggen. Det var julen 2010/11. Jeg hadde planlagt å starte det nye året med brask og bram, en ambisjonsrik litteraturblogg, med poster om litteratur på forskjellige språk, og med skikkelig lesning og kommentarer. I stedet slo naturen til, satte meg ut av spill med sykdom, og lot meg være ute av stand til verken å lansere eller gjennomføre noe som helst. Det var egentlig en god innledning på bloggen sånn den skulle bli.

Nå, over halvannet år senere, 26. oktober 2012, forsøker jeg en liten, slags relansering. Jeg er frisk og fin, har fått meg kaffe en tidlig vintermorgen, med solskinn og rim på bakken. Jeg vil poste tekster, og siden denne første dagen i året 2011 var en lørdag, er det en korttekst jeg vil poste. Den er postet før, på HeltgreiBlogg, men dette er litteraturbloggen. Her blir den postet på ny. Det er fortsatt Tale for det nye året, og det gjelder fortsatt. Uansett hvor dere måtte være i tiden og verden.

Tale for det nye året

På vei hjem fra nyttårsfesten 2005/2006 gikk jeg og tenkte på hvilket godt år vi hadde forlatt, og hvilket stort år vi hadde i vente. For jeg var ikke i tvil om at 2006 ville bli et stort år, for meg ville det bli det aller beste, det ville bli året hvor mine drømmer ikke akkurat gikk i oppfyllelse, men hvor jeg skulle komme til å klare en rekke ting jeg har prøvd på en stund. Og mer enn det bør man ikke kreve for et nytt år, tenkte jeg, og mer hadde jeg ikke krevd av 2005 heller. Man skal ikke kreve for mye av årene og av livet, tenkte jeg, der jeg gikk, i nattkulden første januar 2006. Det var også min bursdag, jeg ble 32 år denne dagen, også dette tenkte jeg på. ”Jeg burde virkelig holdt tale,” tenkte jeg, jeg har så mange ting å si, synd jeg ikke fikk sagt det mens jeg var på festen og noen kunne høre det. I stedet, tenkte jeg, kan jeg holde talen når jeg kommer hjem. La gå at det ikke vil være noen til stede, men jeg vil uansett kunne formulere meg, og om talen blir svært god, kan jeg skrive den ned. Jeg formelig skyndte meg hjemover, gikk og småsprang, liksom for å rekke talen jeg selv skulle holde. For å korte ned tiden, begynte jeg å planlegge den, jeg så for meg hvordan jeg skulle komme inn døren hjemme, rød i kinnene og hutrende av kulde, men varm innvendig over endelig å være hjemme, antagelig har jeg både vin og whisky stående. Jeg var veldig fristet av tanken på å bare åpne en flaske rødvin, dette året skal man sløse, tenkte jeg, jeg åpner flasken, tar meg et glass eller to, resten går i vasken. Det er forresten et utmerket bilde for året som skal komme, det kan jeg starte talen med, et glass eller to og resten i vasken, jeg ser for meg hvordan jeg skal stille meg rundt spisebordet, ja, jeg må si det på den måten, jeg stiller meg rundt spisebordet, det er ingen andre der til å gjøre det med meg, derfor må jeg gjøre det selv, rundt spisebordet står jeg. I hånden har jeg et glass nydelig rødvin jeg stadig vekk nipper til, ”kjære folk,” begynner jeg, eller helst vil jeg begynne enda mer uformelt, ”jaja, folkens,” eller ”okay, så er det min tur til å holde tale,” noe sånt som vil få latteren på glid. ”Allright,” kan jeg bare si, det pleier å slå an. Jeg ser for meg at jeg holder tale på festen jeg var i stedet, ”allright” sier jeg, og det slår så til de grader an, folk kringlevrir seg av latter, men så bestemmer jeg meg for å ikke dvele for mye ved fortiden, dette gjelder fremtiden, det nye året, så i stedet for å flytte meg selv tilbake dit, der alle sammen er, flytter jeg alle sammen hjem til meg i det jeg kommer hjem, og rød i kinnene står og hutrer og fryser i gangen. ”Der er Eivind!” roper alle. ”Hedersgjesten.” Og varm av lykke begynner ikke jeg å dvele ved det, jeg finner frem rødvin, ”alle som vil ha, kan få,” sier jeg, ja, det hadde vært noe, ingenting skal i vasken. Men slik er det ikke. Jeg kommer hjem alene og må selv tenke meg at jeg er hedersgjest. Det skjer nå, huset er kaldere enn jeg hadde forestilt meg det, jeg fortsetter egentlig å hutre og fryse selv om jeg går inn i stuen. Men jeg finner frem rødvin og åpner den, jeg plasserer de nødvendige antall folk rundt bordet, og jeg holder talen, jeg holder talen til stor suksess, slik året også kommer til å bli.

1. jan 2006