Stikkordarkiv: Oblomoveri

Oblomov, av Ivan Gontsjarov

Det var en venn som først anbefalte meg denne romanen, og etter jeg hadde begynt på den, spurte han hvordan jeg likte den, og hvor langt jeg var kommet. Jeg svarte at starten var veldig fint, den likte jeg godt, men jeg hadde ikke kommet så veldig langt. Hovedpersonen, Oblomov, hadde ikke kommet seg opp av sengen ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det i hele romanen, sa min venn.

Sånn er denne romanen. Hovedpersonen, Ilja Iljitsj Oblomov, er notorisk tiltaksløs. Lat er ikke det riktige ordet, for det er ikke det at han bare har lyst til å ligge og late seg, en lat person er fornøyd med sin sløvhet, Ilja Iljitsj er det ikke. Han har stadig prosjekter han ser for seg, men han kommer liksom bare aldri i gang med dem. Årsakene kan være så mange. Som da han vil skrive et brev, og sette et eller annet i gang, få ordnet opp i noe, men så er det det at han mangler papir, og så ser han på blekkhuset, der det heller ikke er blekk. Det er bare å legge seg over på andre siden i sengen igjen, sånn motgang kan rent ta motet fra én.

Forfatteren, Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov, levde mellom 1812 og 1891, midt i storhetstiden for den russiske roman, og for russisk litteratur. Han skriver på verket i årene 1847 til 1859, årene Dostojevskij er i forvisning, Pusjkin, Lermontov og Gogol er borte, og verken Tolstoj eller Turgenjev hadde fått gitt ut sine viktigste verk ennå. Det var en mellomperiode, men en mellomperiode der det sydet og kokte, og fra 1859 og fremover kommer storverkene tett. Romanen til Gontsjarov tar en fin plass inni der, fri som den er for Tolstojs ambisjoner og klarsyn, Turgenjevs glatte, appellerende og smått belærende stil, og for Dostojevskijs veldige ambisjoner og intensitet.  Alle disse tre hadde noe de ville si med litteraturen, de ville kommentere og forandre både mennesket og samfunnet, de unnvik ikke de store spørsmål verken i tiden eller i menneskelivet. Det er ikke uten grunn at adjektivet «store» ofte blir satt til den russiske roman fra denne tiden, det er den store russiske roman, som tar mål av seg å finne svaret på alt, som ikke viker unna for noe.

Romanen til Gontsjarov skiller seg således herlig ut. Den skal liksom si noe om tidsånden, kanskje, om enn den på ingen måte er påtrengende. Det er bare fristende å lese hovedpersonen Oblomov som representant for noe erkerussisk, og særlig sånn det ble oppfattet i tiden. Det er russeren som ikke gidder arbeide, som det ikke blir noe med, som bare ligger hjemme på sengen eller i sofaen hele dagen, som bare lar det alt sammen gå sin skjeve gang. Det har endog fått et navn, Oblomoveri, på norsk, eller oblomovsjtsjina, på russisk.

Så kan man diskutere om beskrivelsen er rett, og hva den i så fall skyldes. Den traff i hvert fall en nerve i den russiske samtiden. Professor Erik Egeberg skriver i sin Russiske punktlys (Oslo, Solum, 1981) at kritikeren Nikolaj Dobroljubov skrev en artikkel på 40 sider (!) om emnet i tidsskriftet Samtiden (Sovremennik). Sånn gjorde de det den gang. Artikkelen er fritt tilgjengelig i dag, for den som kan lese russisk. Og forslagene fra Gogol viser at den er populær, har man først skrevet inn navnet med kyrilliske bokstaver, så er det denne artikkelen som blir foreslått.

Jeg kommer neppe til å lese den artikkelen, det er nok av andre ting å få lest, og tiden strekker ikke til. Men det er noe som ligger dypt i russeren, dette med at de som folk er annerledes enn tyskeren, for eksempel (motsetningen til Oblomov i romanen, heter jo også Stoltz, et tysk navn), der tyskerne er driftige, fornuftige, ordentlige og pliktoppfyllende, så er russeren litt giddeløs og følelsesstyrt, russerne kaotiske og unnasluntrende, tyskeren og russeren er litt motsetninger. Det er også vanskelig å forestille seg romanen Oblomov skrevet i noe annet land, det er kun der en roman som det kan ha sjanse til å treffe folkesjelen.

Men det er en roman mer ment for å nytes, enn for å diskuteres og teoretiseres. Det er skikkelig gøy lesning, med en fengslende hovedkarakter og bærer av romanen. Det er godt gjort at det går an å fylle en roman på flere hundre sider med en person som ikke gjør noen verdens ting, og som dertil er egnet til å interessere leseren, over hundre år etter den ble skrevet, og i et helt annet land og kultur.

Jeg leste boken for første gang på norsk, i 2005, og så på ny på russisk en sommerferie tidlig i årene 2010 – 2019, tiåret det er så vanskelig å sette navn på. Da satt jeg nede i Kiev, på balkongen, og skrev samvittighetsfullt opp glosene i en kladdebok til 3-4 kroner, kjøpt der nede. Sommervarmt var det, kvas hadde jeg å drikke. Boken har en kvinneepisode, Olga Iljinskaja, hun vil ha Oblomov, og godtar ikke Oblomoveriet hans. Møtet mellom de to er reell spenning, vi får den teoretiske mot den praktiske kjærligheten, Oblomov vil bare snakke om alt han kan tenke seg, og hvor mye hun betyr, mens hun vil ikke ha alt dette snakket, bare praktisk handling. I mitt liv er det også en kvinne som heter Olga, og vår historie minner litt om den til Oblomov og hans Olga. Jeg ville snakke, diskutere og tenke, hun ville gifte seg. Så sånn kan man i gamle russiske romaner, også finne paralleller i ens eget liv. I hvert fall kunne jeg det, her.

Reklamer