Stikkordarkiv: Om tegnsetting

Bort med tegnsetting

I september 2012 postet jeg en tekst om tegnsetting, en eksperimentell tekst blant mange i 2003. 3. september samme år skrev jeg oppfølgeren, «Bort med tegnsetting», og den er jo ganske artig. En tekst skrevet for å vise at det går an.

Bort med tegnsetting

I en tidligere tekst utforsket jeg tegnsettingens muligheter eller nærmere bestemt tegnsettingens regler noe jeg slett ikke skal utforske her for her skal jeg utforske det motsatte altså om hele denne tegnsettingen som vi så flittig benytter oss av egentlig er nødvendig eller om vi ikke bare av og til når vilkårene er til stede simpelthen kan droppe alt dette som heter tegnsetting og heller skrive av gårde jeg hadde nær sagt uten tegn haha i hvert fall uten skilletegn det vil si skrive en tekst uten å bruke slike bremsende element som komma punktum spørsmålstegn utropstegn bindestrek tankestrek kolon semikolon parenteser og alt det der vi skribenter bruker for å sørge for at teksten blir lest på den riktige måten og pauser blir tatt på de riktige steder representerer og som fører til at rette menn blir hengt eller benådet slik han kanskje ville blitt uansett eller hun hvis det var en kvinne om bare teksten var skrevet på den rette måten og det er akkurat det vi nå skal undersøke om det finnes en slik rette måten å skrive på som gjør at teksten kan komme opp i en viss lengde og selvfølgelig ha et visst innhold og helst være til forveksling lik en helt vanlig tekst eller egentlig være en helt vanlig tekst bare med det unntak at den ikke skal inneholde et eneste tegn bortsett fra bokstavtegnene da som man naturligvis ikke kan unngå i en skrevet tekst uten å bruke et eneste skilletegn og hvis dere tror at jeg nå har gått meg vill så sier jeg les om igjen for det har jeg ikke ennå det er derimot et annet problem med denne teksten og dette problemet vil kanskje være skjult ved første gangs gjennomlesning men slik den som leser teksten om igjen slik den gjorde som ville kontrollere om jeg hadde gått meg vill eller ikke vil oppdage så har jeg altså i en tekst hvor jeg dristig kutter ut all tegnsetting også inntil videre kuttet ut alt innhold og det er foruroligende fordi jeg har holdt det gående i ganske mange linjer og risikerer å trette leseren om jeg ikke snart får sneket inn noe innhold i denne teksten før det første skilletegn sniker seg inn og liksom beviser nødvendighetsforholdet mellom de to og da har jeg ikke bare trettet leseren men også latt han eller hun hvis det er en kvinne ha lest et eksperiment som feilet allerede før det fikk innhold og det er selvsagt noe ingen seriøs skribent vil servere sin leser annet enn som spøk og jeg spøker ikke jeg unngår tegnsetting og har foreløpig unngått innhold men dette siste skal det bli en slutt på for innholdet kommer her i form av et tema som det ikke burde overraske noen er nettopp det eksperiment som alltid feiler og aldri har innhold og som jeg har kalt det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive nettopp fordi det alltid feiler og aldri har innhold og vi derfor aldri kan klare det kan man føye til for hvordan skulle man innholdsfylt beskrive noe slikt og med disse feilslåtte forsøkene gir vi skribenter tekstene våre innhold og det skal jeg gjøre også det er bare å lese videre så får dere enda et forsøk på å beskrive det der livet vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi aldri kommer til å klare det uansett hvor mange tegn vi bruker og nå har jeg sagt fra meg det arsenal av skilletegn vi vanligvis har til rådighet og skal liksom beskrive det ubeskrivelige liv likevel det sier seg selv det vil ikke lykkes det vil ende opp med at jeg etterpå hvis jeg ikke har beskrevet intet har beskrevet et eller annet annet som ikke er verken livet eller intet men som kanskje gir seg ut for å være en av de to uten å være det for det som er intet er ikke et eller annet annet og det som er livet lar seg ikke beskrive for hadde det gjort det ville vi beskrevet det og gitt oss og vi gir oss aldri og den som tviler eller bare er litt forvirret kan ta en titt på definisjonene mine der det står alt sammen klart på en måte som gjør at jeg i hvert fall ut fra de premisser jeg følger her i teksten kan slå fast at man når man skal beskrive det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi ikke kan klare kanskje kommer best ut av det nettopp hvis man ender opp med å beskrive enten et eller annet annet eller intet fordi man da liksom har demonstrert hvor umulig det er å beskrive og forstå dette livet som er så umulig å beskrive og forstå og når man har fått dette her beskrevet ved hjelp av bokstaver og tegn som ikke alltid er så lette å forstå de heller så kan det kanskje være lettere å godta at man er med og lever det der livet som er så umulig å beskrive og forstå og er nødt til å lese de der tekstene som er like så umulige å beskrive og forstå og kanskje få en dypere artigere eller i det minste annerledes forståelse for hvorfor vi allikevel aldri gir oss i forsøkene på å beskrive og forstå verken tekstene eller livet selv om vi vet at vi til slutt vil finne ut noe sånt som at ingenting inneholder noe som helst og at vi visste det på forhånd slik jeg også måtte vite det da jeg gikk i gang med forsøket på å skrive denne teksten der jeg hele tiden har sagt at jeg ville undersøke om det var mulig å skrive en tekst uten alle de bremsende elementene jeg nevnte i innledningen samtidig som jeg fikk sneket inn noe innhold før eksperimentet snek seg ut og før jeg går meg helt vill i denne tegnsettingsløse setning som dere lesere nok for lenge siden har gått dere helt vill i må jeg bare med et smil konstatere at resultatet ble det du nå har lest.

ES2003

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003