Stikkordarkiv: Opptegnelser fra et kjellerdyp

Opptegnelser fra et kjellerdyp, av F. M. Dostojevskij

Dette er kanskje det første virkelige mesterverk av Dostojevskijs romaner. Den er skrevet i 1864. Her poster jeg noen sitater fra den norske oversettelsen jeg leste:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg.

Kan kanskje et erkjennende menneske ha noen som helst aktelse for seg selv?

Jeg tenkte ut de forskjelligste begivenheter, og diktet opp mitt eget liv for i hvert fall å oppleve noe.

En annen gang ble jeg grepet av et heftig ønske om å forelske meg, det hendte til og med to ganger. Og jeg forsikrer dere, mine herrer: jeg led. Innerst inne tror men ikke at man lider, der ligger spotten på lur, men jeg led allikevel, jeg måtte utholde virkelig ekte lidelser, skinnsyke, jeg var helt ute av meg… Og alt sammen av kjedsomhet, mine herrer, alt kom av kjedsomhet.

Jeg kjente en herre som hele livet var stolt over at han forsto seg på rødvin.

Mennesket har nemlig alltid og overalt, hva slags liv det enn har levet, foretrukket å handle slik det selv ville og slett ikke slik som fornuften og hensynet til egen nytte har befalt det; man kan jo også ønske seg noe som går stikk i mot ens egen fordel, og noen ganger er man til og med forpliktet til det (det er nå min mening).

Kort sagt, om verdenshistorien kan man si alt mulig, alt hva den mest løpske fantasi kan forestille seg. Bare en ting kan man ikke si om den, – at den er fornuftig.

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venne. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Nå, når jeg ikke bare minnes dem, men til og med har bestemt meg for å skrive dem ned, vil jeg undersøke om det er mulig, om så bare ovenfor seg selv, å være fullstendig oppriktig og se hele sannheten i øynene.

Jeg ønsket tvertimot å vise dette pakket at jeg ikke var den kujon som jeg selv innbilte meg.

– En kiste?
– Ja, på Høytorget; de kom ut av kjelleren med den.
– Kjelleren?
– Ikke ut av kjelleren, men ut av kjelleretasjen… du vet… der nedenunder… et av disse elendige stedene… Det var skitt overalt… Avfall, møkk… for en stank… det var helt motbydelig.
Taushet.

Er det virkelig umulig å bevare kjærligheten? Det er bare i sjeldne tilfeller det er umulig. (…) Bryllupstidens kjærlighet forgår riktignok, men den blir erstattet av en dypere og mye bedre kjærlighet. Da vil de bli sjelelig forenet, de vil drøfte alle spørsmål i fellesskap, de vil ikke ha hemmeligheter for hverandre. De får barn, og da vil enhver stund, selv den tyngste og vanskeligste, være en lykkelig stund; det gjelder bare å elske og beholde sitt mot.

Jeg forsto heller ikke at hun bare maskerte seg med sin hån, og at dette vanligvis var skamfulle og blyge menneskers siste forsvar mot grove og frekke forsøk på å trenge inn i deres sjel; slike mennesker holder stolt og hårdnakket ut til siste stund og frykter først av alt for at de skal røpe sine følelser.

Jeg hadde alltid erkjent denne min svakhet for overdrivelser og var stundom svært redd for den: «alltid skal jeg overdrive, derfor kommer jeg også til kort», – gjentok jeg for meg selv hver time.

Jeg hadde i den grad vennet meg til å tenke meg og forvente alt mulig slik som det står i bøkene, å forestille meg all verdens ting slik som jeg tidligere hadde fantasert sammen i mine drømmer, at jeg med det samme ikke engang forsto denne merkelige hendelsen. Men følgende skjedde: Liza, krenket og hundset, forsto atskillig mer enn jeg tenkte meg. Hun forsto av alt dette det som enhver kvinne ville forstå hvis hun elsket oppriktig, nemlig at jeg selv var ulykkelig.

For det første: jeg kunne jo faktisk ikke elske noen, fordi, jeg gjentar, å elske – det betød for meg å tyrannisere og være moralsk overlegen.

Men til syvende og sist – her stiller jeg et fullstendig ørkesløst spørsmål – : Hva er best, – billig lykke, eller opphøyde lidelser? Nå, hva er best?

La oss være alene, ta fra oss bøkene, og vi vil straks forståes i den ubeskriveligste forvirring, – vi vil ikke ha anelse om hva vi skal holde oss til, hva vi skal støtte oss på, hva vi skal hate og hva vi skal elske, hva vi skal støtte oss på og hva vi skal forakte. Vi føler oss til og med tynget over å være mennesker, – mennesker med virkelig, eget kjøtt og blod; vi skammer oss over det, anser det for en skjensel og i stedet legger vi an på å bli en slags allmenn-mennesker som aldri har eksistert i virkeligheten. Vi er dødfødte, det er lenge siden vi ble satt til verden av levende fedre, og det behager oss stadig mer. Vi har fått smaken om det. Snart finner vi ut at vi skal fødes av en eller annen ide. Men nå er det nok; nå vil jeg ikke skrive mer «fra kjellerdypet»…