Stikkordarkiv: Pingle

Virre får høre om frøken Hals

Med denne enkle historien avslutter jeg pinglehistoriene for denne gang. Her er det min favorittfigur i pingleuniverset, giraffen Virre, som får høre om en annen og kvinnelig giraff. Det åpner for sterke inntrykk, og reaksjoner på inntrykkene.

Virre får høre om Frøken Hals

»Vent litt,» sa Den Lille Kenguruen idet han og Pingle var godt igang med en spasertur.  –  »Hva er det?» spurte Pingle. – »Er ikke Frøken Hals en giraff? » – »Joda,» svarte Pingle, og syntes slett ikke det var grunn til å ta pause i turen for å få rede på dette. – »Men hva med Virre?» – »Joda, joda, det er en giraff det også, og Ekorn er ekorn og jeg er en pingvin. Kan vi gå videre nå?» Det gjorde de, men det var tydelig at Den Lille Kenguruen hadde fått noe å tenke på.

De hadde ikke gått lenge før nysgjerrigheten tok overhånd hos Pingle, og han spurte like ut hva Den Lille Kenguruen mente med å spørre om disse giraffgreiene. – »Jo, jeg tenkte som så,» sa Den Lille Kenguruen, «at Frøken Hals er en giraff og Virre en giraff, og at de derfor kanskje hadde likt å få møte hverandre.» Akkurat det kunne Pingle skrive under på. Han ville blitt så glad at han kunne prøvd å fly hvis han hadde truffet en annen pingvin her. Men det er ikke så lett å finne pingviner i Glorizonas glohete ørken.

Akkurat i dette øyeblikk dukket Marekatten Marte opp. Eller først dukket en kokosnøtt opp. Den føk i et tre så det sang, og Marte i vill fart etter. – »Hei Marte,» sa Pingle og Den Lille Kenguruen i kor. Marte hadde bare så vidt tid til å se opp, hun hadde det så travelt med å få hull i kokosnøtten. Nå tok hun og slo med den på en sten så det var nesten umulig å høre henne spørre hva de drev med. Pingle hadde tenkt å si at de gikk tur, men Den Lille Kenguruen kom ham i forkjøpet og sa at de diskuterte de to giraffene som fantes her i ørkenen. – »Brillefint,» sa Marte, »vi henter dem med en gang. Kanskje de vet hvordan man åpner en kokosnøtt også?»

Uten at noen helt kan si hvorfor, går alle turer raskere når Marte er med. Og selv om det å finne Virre burde være en vanskelig oppgave da han ikke har for vane å oppholde seg et bestemt sted, gikk det ganske greit da Virre plutselig var rett ved siden av dem. Marte var (også) da midt i en konversasjon, men hadde ingen prioriteringsproblemer da hun så giraffen. Det bar like bort for å spørre hvordan kokosnøtten kunne åpnes. Ikke overraskende hadde Virre slett ingen løsning på dette, men han dunket hodet i noen grener da han snudde seg for å se på nøtten. Ikke så hardt, men nok til at noen fugler fløy opp med en lyd som kunne sette en støkk i noen og enhver. Det satte hvertfall en såpass støkk i Virre at han helt uforvarende tok et par skritt til siden hvorav det ene var såpass forkjært at det ikke fantes noen annen ende enn at han gikk over ende. Det er ikke alle forunt å se en giraff snuble, så det skal sies at det gjerne skjer på en klønete måte.

Likevel, dette fallet virket veldig forløsende på stemningen, og etter at våre venner hadde forhørt seg om at alt stod bra til etter forholdene (noe forresten Virre benektet), gikk det dem greit å få fremsagt sitt ærende. Det våre venner ikke hadde tenkt så mye på, var at Virre var en gutt og Hals ei jente. Dette var det første Virre tenkte på, og i det ustø humøret han var i, så ble slik en opplysning langt mer enn hva bena hans ville stå stille under, og da gikk det ikke likere enn at Virre støtte på ei ny gren. Ulikt forrige gang, knakk grena, og ramlet i bakken med et brak. Dette forstyrret en vepsekoloni som hadde slått seg ned i grena, eller der grena landet, våre venner tok seg ikke tid til å finne ut nøyaktig hvor, siden vepsene ble nokså gretne over den unødige forstyrrelsen. Våre venner la på sprang det forteste de hadde lært. Ved en senere opptelling viste det seg at ingen var blitt stukket, men på grunn av benas lengde og andre forhold, var hastigheten hvori de forflyttet seg forskjellig, slik at de som tidligere var så samlet nå ble så spredd. Raskest av alle var Virre. Han sprang som om han hadde alt farlig i verden i hælene, og foretok byks og forseringer det egentlig ikke skulle være mulig å klare for en giraff.

Etter å ha løpt en stund, stoppet de løpende opp, og Pingle, Marte til like med Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, disse tre måtte konstatere at Virre var vekk. Verken Pingle, Marte eller Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på følte at dette besøket var særlig vellykket. For Marte var det dobbelt mislykket da hun glemte igjen kokosnøtten. Uten noe mer om og men gikk hun tilbake for å hente den, selv om Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, mente det kunne være like lurt å la være, siden vepsene fort kunne være gretne ennå. Da Marte likevel gikk, satte Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, seg likegodt ned.

Marte derimot hadde bare såvidt rukket å hente kokosnøtten før hun var på vei videre. På veien hadde hun blitt distrahert av noe som gjorde at hun rent glemte det som nettopp hadde hendt. Men kokosnøtten husket hun, og den gikk hun til Skalle for å få åpnet. Skalle var kanskje ikke den sterkeste, men når det kom til lure ideer og smarte triks var nok Skalle den rette skilpadde.

Skalle stod helt stille da Marte kom: «Hei, hei, her har du meg!» Marte ble i så godt humør da hun så sin gode venn at hun et øyeblikk glemte hele kokosnøtten. Det var Skalle som brakte temaet på bane da han spurte Marte slik: »Hva er det Marte?» – »Det er en kokosnøtt,» svarte Marte, »vet du hvordan man får åpnet den?» – »Det fins ikke kokosnøtter her,» sa Skalle. – «Denne fins,» sa Marte, og holdt kokosnøtten triumferende opp i luften. – »Dette er ørken,» sa Skalle,  »dette er Glorizonas glohete ørken. I ørkenen finnes ingen kokosnøtter.» Og det var så langt denne diskusjonen kom, for i dette øyeblikk dukket Rasle opp. Marte vinket og vinket til den nyankomne, og det er ingen tvil om at Rasle hadde vinket tilbake om han hadde hatt hender. Rasle hadde også spennende nyheter for han hadde sett Virre i fullt firsprang just for litt siden. Dette minnet Marte på hva som tidligere hadde hendt, og i rasende fart innvidde hun også Skalle og Rasle i disse hendelsene. Skalle syntes det var en bra ide å få de to giraffene til å møtes, men siden Virre på dette tidspunkt ifølge Skalle trolig ville være litt vanskelig å finne frem til, ilagte de i stedet frøken Hals et besøk.

I Frøken Hals bolig var det rengjøring som stod på programmet, «for det samler seg slikt støv overalt» som hun sier. Hun hadde derfor egentlig ikke tid til å ta imot noen gjester, og dessuten var allergien ille for tiden. Alle hadde stor forståelse for frøken Hals’ situasjon, men de syntes at de hadde så viktig budskap at de la det frem likevel. Og budskapet om at Virre var en giraff, fikk Frøken Hals til å legge fra seg støvkosten. Hun satte seg i tanker, som bare ble forstyrret av noen nys nå og da. Marte hadde ikke tålmodighet til å vente på denne tenkingen, og fant seg en sten å knuse kokosnøtt på. Rasle på sin side var igang med sin favorittlek, som gikk ut på å forsøke å fange sin egen hale. Det var egentlig bare Skalle som ventet, og det burde ikke overraske noen. For er det noe Skalle kan, så er det å vente. Frøken Hals fikk tenkt seg godt om før hun gav sitt svar til ideen, og svaret var udelt positivt.

Nå gjaldt det bare å finne Virre.

Jakten på Virre

Dessverre kunne ikke Frøken Hals være med på letingen da hun hadde så mye rengjøring igjen. Også de tre hadde problemer, for Glorizonas ørken er stor, og det er ikke lett å vite hvor en forfjamset giraff kan ha tatt veien. Selv Skalle hadde problemer med å tenke ut hvor Virre kunne være. Da var det Rasle kom på den gode ideen at Virre kanskje hadde gått tilbake til det stedet de hadde funnet han først? Siden det ikke var noen andre ideer å ta av, sluttet også Marte og Skalle seg opp til denne.

Da de kom frem var ikke Virre der. De som var der var Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. De satt og gransket noen maur som flyttet kvister. – »Det er en oase dette,» sa Skalle, men ingen tok særlig notis av den kommentaren. – «Vi leter etter Virre,» sa Marte. – »Det gjorde vi også tidligere, forresten var du med du også, men du skulle hente en kokosnøtt…» – »Kokosnøtten!» avbrøt Marte, og la på sprang. Hun hadde glemt den igjen.

Et annet sted satt en giraff fast. Virre hadde løpt og løpt helt til han hadde stoppet av seg selv fordi veien ikke gikk noe videre. Da hadde han klatret opp en fjellskrent så høyt at det gikk ikke an å komme høyere. Ned var det alt for høyt til å hoppe, og å klatre ned var hvertfall umulig. Særlig for en giraff. Det er alltid vanskeligere å klatre ned en opp, og giraffer klarer vanligvis ikke klatre opp engang. Så nå stod Virre bom fast.

Ikke lenge etter fikk Virre øye på en skikkelse. Virre ville helst ikke forstyrre, men syntes nesten den prekære situasjonen krevde litt oppmerksomhet. Han gav seg derfor til å rope på hvem det nå måtte være. Og hvem det nå måtte være viste seg å være Gretten. Vanligvis pleier ikke Gretten bry seg så veldig om noen roper eller ei, men denne gangen ble det ropt så voldsomt at det rett og slett forstyrret ham. Gretten bestemte seg derfor for å gå bort til den som ropte, for å be vedkommende om å tie stille. Slik gikk det:

– »Hei, du der, hva gjør du der oppe?» snøftet Gretten, »forresten bråker du for fælt.»

– »Det er ikke meningen å bråke for fælt,» svarte Virre, »…og jeg gjør ingenting her oppe.»

– »Så ikke forstyrr,» sa Gretten. Virre spurte om Gretten var flink til å klatre.

–  »Nei,» sa Gretten, «og nå er jeg lei av maset ditt.»

–  »Ja, men kan du ikke, hvis du treffer noen, og de kanskje er flinke til å klatre eller noe, kan ikke du i såfall si dem hvor jeg er?»

–  »Det kan du si selv,» sa Gretten og gikk.

Virre ville ikke prøve å forklare Gretten hvor problematisk det siste Gretten sa der, hvor problematisk det var for Virre å gjennomføre. Virre tvilte på hvor langt et slikt forsøk ville føre frem, for han visste godt at dette med å fortelle og forklare folk saker og greier er ikke det giraffer er flinkest til. Hvertfall ikke giraffer som Virre. Dessuten fantes en hunngiraff i nærheten, og det kunne by på problemer. Det var nok best å bli der man var.

Men historien ville det annerledes. For mens Gretten gikk og beitet i de gresstustene som fantes der han pleide å beite, nærmet det seg et lite vesen med en kokosnøtt og dette vesenet var Marte og hun ble i samme øyeblikk som hun så Gretten overbevist om at han var den rette til å ta knekken på nøtten. For ikke å kaste bort mer tid, spurte hun med en gang: »Hei Gretten, fint jeg fant deg, kan ikke du ta å åpne denne nøtten her?» – »Det kan jeg vel ikke. Forresten liker jeg ikke nøtter, og ikke har jeg smakt det heller.» – »Joda, det er enkelt, du bare tar hornet ditt slik» Marte viste hvordan hun tenkte seg Gretten kunne gjøre det, ved å dunke nøtten mot nesetippen sin. Gretten virket direkte uinteressert. Da ble Marte helt oppgitt, og sa at nå ville hun aldri få åpnet kokosnøtten. – »Ta å stikk til Virre du, dere er like pratsomme begge to.» sa Gretten ergerlig. – »Virre,» lyste Marte opp, »vet du hvor han er?» – »Han sitter vel på fjellet enda, hvis han ikke har gått ned.» -»Hvilket fjell?» spurte Marte og løp av gårde.

            Virre hadde langt ifra gått ned. Det eneste han hadde kommet seg ned på var baken sin, men han reiste seg opp da Marte kom for giraffer liker ikke å vise seg sittende. – »Hei Virre, der er du jo!» jublet Marte. – »Joda, joda,» Virre visste ikke helt hva han skulle si. – »Kom ned da vel, så kan vi dele denne kokosnøtten her,» sa Marte og holdt nøtten i været. – »Jeg tror ikke jeg vil komme ned nå. Dessuten er det umulig.»

Nå ble Marte som et levende spørsmålstegn, umulig var et ord hun syntes var vanskelig å forstå.  – »Hvor lenge har du tenkt å bli der da?»

– »Inntil videre.»

– »Vil du ha hjelp?»

Jo, Virre kunne nok tenke seg litt hjelp.

– »Ta imot denne kokosnøtten, så har du noe å tygge på til jeg kommer tilbake.»

Marte kastet kokosnøtten, og la på sprang. Virre kunne godt tenkt seg en matbit, men han hadde aldri lært å ta imot noe, og verre ble det av at Marte kastet for kort til at nøtten nådde opp til ham. Kokosnøtten falt ned på bakken igjen, der den ble liggende.

Rasle, Pingle, Skalle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde bestemt seg for å ta opp letingen etter Virre igjen. Men ingen hadde noen bedre ide enn Rasles vente ide, så det var det de gjorde og det var heldig for da ble det så mye greiere for Marte å finne dem. Hun ble alldeles i fyr og flamme over å se dem alle på engang.      – »Gjett hvem jeg har funnet!» spurte hun og hadde slett ikke tid til å vente til svarene begynte å komme, «Virre, Virre, Virre!» klappet Marte i hendene, og slo hjul i pur glede. – »Fine greier,» sa Skalle, og så gikk de.

De ble etter å ha hørt hvor Virre var, enige om at til å hjelpe Virre trengtes en klatreekspert. Selv om Marte hardnakket mente hun var klatrekvalifisert, ble de andre enige om at Ekorn var den flinkeste når det gjaldt klatring, og at han derfor måtte hentes fortest mulig. Selv om Marte hardnakket mente hun var den raskeste, ble de andre enige om at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, skulle hente Ekorn.

Siden Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på skulle hente Ekorn, var det Pingle, Marte, Rasle og Skalle som først frem til fjellskrenten der Virre befant seg. Det var Skalle som var mest interessert i å vite hvordan Virre hadde havnet på en fjellhelle, da han så sant så sant påpekte at giraffer ikke kan klatre. Virre sa at det hele hadde foregått i en slik fart at han i grunnen ikke rakk å tenke på hva giraffer klarer og ikke klarer. I mellomtiden hadde Marte funnet igjen kokosnøtten. – »Hei, Virre, ville du ikke ha kokosnøtten?» Virre svarte at han ikke synes kokosnøtter er noe særlig å spise på. Skalle fortalte Pingle at det ikke finnes kokosnøtter i ørkenen.

Etter en stund kom Ekorn og Den Lille Kenguruen til skrenten. Rasle lurte om det ikke var trær Ekorn var best å klatre i. »Trær eller fjell,» sa Ekorn og spurte mens han nikket mot skrenten der Virre stod, om det var den skrenten der han skulle klatre opp. – »Ja,» var det Virre som sa, og opp føyk Ekorn nett som en vind. Marte føyk etter, men hun kom ikke så langt  før hun ramlet ned igjen. – »Ja, ja, hva skal jeg gjøre nå?» spurte Ekorn der han stod på toppen sammen med Virre. Våre venner ble da oppmerksom på at de ikke hadde planlagt det så mye lenger. – »Du skal ta Virre ned hvis du klarer,» sa Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. – »Jeg tror det blir vanskelig,» sa  Virre. – »Det skyldes størrelsen,» sa Skalle. – »Klarer du å komme ned,» spurte Pingle. – »Klarer jeg vel,» svarte Ekorn, og sprang ned som ingenting. – »Det var flott gjort»» sa Rasle imponert. – »Kanskje du kan vise Virre hvordan du gjorde det?» lurte Pingle. Og Ekorn fór   opp igjen, og ned igjen, og opp og ned for å vise Virre. Virre syntes det gikk litt fort. Så gjorde Ekorn det saktere. Ekorn viste Virre skritt for skritt hvordan han skulle komme seg ned, og Virre så ingen annen utvei enn å forsøke. Virre fant fort selv ut hvordan han skulle komme seg ned. Det var vel ved det første eller andre steget det skar seg. De lange tynne giraffbena ville liksom ikke bevege seg på ekorns vis, de nektet plent å plassere seg der Virre helst så dem plassere seg, og plasserte seg i stedet der Virre helst ikke ville ha dem. Til slutt plasserte de seg i løse lufta, og da kunne ikke Virre annet enn å ramle over ende. Når det var gjort, gikk det ganske fort nedover. Med stein, grus og sand i hælene rullet Virre ramlende ned som bare en giraff kan gjøre det. Det var ikke noe elegant. Først da Virre var kommet helt ned, og enda litt lenger, først da stoppet han. Og da stoppet han med et stønn. Våre venner hadde aldri sett en giraff falle så langt før, så de var ganske imponert. »Gikk det bra?» spurte Pingle, – »Hva da?» svarte Virre. – »Dere giraffer burde ikke klatre så mye,» sa Skalle, og det var Virre enig i.

Etter å ha snakket litt løst og fast om klatring, fortalte våre venner Virre at Frøken Hals gjerne ville treffe ham, men at hun holdt på med vårrengjøring nå. Virre sa at det passet egentlig bra, for han følte seg litt uvel etter all klatringen, og hadde mer lyst til å gjøre ikke så mye enn til å gå på besøk. – «Kanskje en annen gang da?» – »Kanskje en annen gang.» Marte lurte på om Virre visste om en metode for å åpne kokosnøtter, men det gjorde han ikke.

Så endte denne historien, men giraffene Virre og Frøken Hals kunne ikke la være å møtes, særlig ettersom så mange venner ville ha dem til å møtes. Men hvordan de møttes, og hva som så skjedde, det hører ikke med til denne historien. For til denne historien hører bare med, i tillegg til det som allerede er fortalt, til denne historien hører bare med hva som skjedde med Martes kokosnøtt. Og med den skjedde det at den ble åpnet. Marte sa at den  åpnet seg etter at hun hadde kastet den mot en stein en zollion ganger. Skalle sa at så store tall finnes ikke, og Marte svarte at det gjorde ingenting så lenge nøtten var knekket.

………………………………………………

ES1997

Våparten kanskje, ferdigpusset, med ekstra sisteavsnitt 14. April 1998.

(Tidligere Pingle 6)

Reklamer

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

Hele februar dette året skal vi poste Pinglehistorier. Forrige søndag hadde Pingle en glad dag, i dag har han en alldeles trist dag.

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet kunne med en gang se at ikke alt var som det skulle være med Pingvinen Pingle denne dagen. Pingle satt så stusslig, og han pustet så skuldrene beveget seg opp og ned. Nebbet hadde han nedover. – «Hva er det med deg i dag?» tenkte Den Lille Kenguruen å si, før han tok seg i det. I dag virket Pingle så trist at et spørsmål som «Hva er det med deg i dag,» bare ville gjøre vondt verre.

Da Den Lille Kenguruen senere hadde samlet noen av Pingles beste venner, venner som Klapperslangen Rasle, Skilpadden Skalle og Marte Marekatt, kunne situasjonen drøftes mer grundig. Alle hadde helt klart for seg at noe måtte gjøres, ingen hadde helt klart for seg hva. Skalle mente at her var det bare å ta tiden til hjelp, og at litt stille tenking aldri har skadet noen. Rasle mente at alle burde gjøre hva de kunne for å hjelpe Pingle, mens Marte ikke forstod helt hva problemet var. Den Lille Kenguruen foreslo at de først av alt måtte finne ut hva som var galt, så kunne de heller gjøre noe med det etteråp. Da Den Lille Kenguruen foreslo dette, hadde våre venner fått et forslag de kunne være enige om. Slik gikk det til at Den Lille Kenguruen og Rasle la i vei for å oppsøke Pingle og finne ut hva som var galt.

Når en person, eller en pingvin, virkelig er trist, er det ikke alltid så lett å finne ut av hva som er årsaken til det triste. For det er kanskje så trist at de heller vil snakke om noe annet, i stedet for å snakke om det triste. Så står man der – like langt. Derfor tenkte Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, møysommelig ut hvordan de skulle få Pingle i tale. Og de kom til den gode ideen å få Pingle til å hygge seg litt først, så kunne man kanskje finne ut hva som tidligere var galt etterpå. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blandet opp det beste som fantes av saft, mens Rasle etter møysomt, tålmodig arbeid klarte å skaffe til veie en fisk. Sammen håpet de at fisk og saft kanskje ville være nok til å få Pingle i såpass humør, at han kunne avsløre årsaken til tristheten sin. Men da Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kom til stedet Pingle skulle være, så var Pingle et annet sted. – «Det var da rart,» sa den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, «jeg trodde ikke Pingle var i humør til å gå noe sted nå.» 

Joda, Pingle hadde gått et sted. Det finnes ikke det humør Pingle ikke kan gå til stenen sin i. Når humøret er litt nedfor, passer det særlig godt for Pingle å gå til stenen sin. For fra stenen kan Pingle se veldig langt. Han kan se helt til horisonten. Og bak horisonten ligger som kjent Sydpolen. Av og til føler Pingle at han kan se forbi horisonten. Da ser han andre pingviner. De pleier å leke seg i Antarktis herlige kulde, de andre pingvinene. De sklir på speilblank Sydpolis, rett uti iskald Sydpolsjø der de plasker og leker helt til de blir skyllet opp på land av morsomme sydpolbølger og lander i gnistrende Sydpolsne. Alt skjer mens de andre Sydpolpingvinene står og klapper i vingene av yr glede, før de prøver selv. Hvis han kunne, ville Pingle uten tvil vært med på denne pingvinleken. Hvis han bare kunne.

Så godt kjenner Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på og Rasle Pingle, at de ganske kjapt kunne tenke ut at siden Pingle hadde gått noe sted, hadde han gått til stenen sin. Allerede var de på vei, Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet hoppende, Rasle snokende. – »Vent,» sa Rasle såpass brått at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på stoppet opp, «jeg har kanskje en bedre plan.»

Hva denne planen gikk ut på, finner man best ut med å holde Skilpadden Skalle under oppsikt en stund. Skalle drev på dette tidspunktet på med det han likte aller best, nemlig ingenting. Han bare stod, helt stille på Glorizonas brennhete ørkensand og hadde øynene halvt igjen. Hvis vi visste hva Skalle tenkte, ville vi sannsynligvis blitt imponert, for Skalle kan tenke på litt av hvert. Og enten han tenker på litt eller hvert, så tenker han grundig. Når Skalle tenker slik, kan det nesten gå en hel dag uten at han beveger seg. – «Hvorfor skal jeg bevege meg, før jeg skal noe sted?» svarer Skalle, når for eksempel Marte spør om han ikke blir lei av å stå så stille så lenge. Ingen av de andre vennene klarer å svare på slike spørsmål, selv om Martes: «fordi det er gøy,» er ganske nær å være et svar.

Men nå kommer Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hoppende. Skalle tar en bevegelse, da han snur hodet etter lyden for å se hva som er på ferde. «Åja, du Kenguru,» sier han, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kjenner et sårt stikk fordi han ennå ikke har noe navn. – «Hva vil du kjære venn,» spør Skalle så, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde glemt sitt såre stikk. – «Pingle er ved stenen sin,» sier Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, og Skalle forstår klokelig. – »La oss gå,» sier han. Men Den Lille Kenguruen blir ikke med. Han har andre planer.

Skalle har overhodet ikke anlegg for misunnelse, til det er han for tilfreds med sin egen tilværelse. Men skulle han nevne en ting han føler misunnelse for, så er det stenen til Pingle. En egen tenkesten, det ville han ikke sagt nei takk til. Han har sett seg om også, etter en. Men i Glorizonas glohete ørken og omegn, finnes det bare en sten egnet til å tenke ved, og den er Pingles. Det er alle enige om. Og dette er Skalle kanskje, kanskje, aldri så ørlite granne, misunnelig for. På den annen side, Skalle synes det er så finfine greier når vennene hans tar det med ro og tenker litt etter, at om en sten kan hjelpe Pingle med dette, så er det bedre at Pingle eier stenen enn han selv. Og dette er det sanne forhold omkring Skalles forhold til Pingles sten, som Pingle sitter på nå, og speider mot horisonten.

Alltid når Skalle nærmer seg Pingles sten, så nærmer han seg sakte. Skalle nærmer seg stort sett sakte samme hva han nærmer seg, men mot Pingles sten er det noe ekstra.  Han blir nesten litt høytidsstemt, Skalle, det er så flott oppe på klippen der Pingles sten ligger. Høyden gjør at man kan se så langt, og stillheten gjør at man kan se så sakte. Ingen andre enn Skalle har tålmodighet til å la være å si noe for å melde sin ankomst når omstendighetene er som således. Derfor blir han stående ved siden av stenen, og han blir stående, lenge. Lenge.

Det blir kveld. Planen Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde tenkt ut, har på det nærmeste gått i vasken. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blir så bedrøvet så bedrøvet, og når Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, blir bedrøvet, husker han alltid at han ikke har noe navn, og dette gjør ham bare enda mer bedrøvet. Og Rasle synes det er så leit, at han nå har to venner som ikke har det noe kjekt. Det eneste Rasle ønsker, er at dette skulle vært annerledes, og han er villig til å gjøre hva det måtte være hvis bare ønsket kunne blitt virkelighet. Middelet Rasle bruker for å få Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet i bedre humør, er å riste på halen så den Rasler, og samtidig smile i andre enden. Men Den Lille Kenguruen så en annen retning.

Pingle blir litt forskrekket når han oppdager at Skalle står ved siden av stenen, men når man er lei seg forbi et visst punkt, er det ikke vanlig å være forskrekket lenge av gangen. Han trekker pusten for å si «Hallo,» til Skalle, men lar det være. – »Så så, min gode venn,» sier Skalle, «ta den tiden du trenger.» For første gang den dagen, tappert, smilte Pingle. Smilet varte ikke så lenge, men lenge nok til å gi Pingle den kraft han trengte for å si: «Hallo, Skalle.» – »Hallo, Pingle» svarte Skalle. Og følte at han var i gang.

Siden Skalle ikke kunne komme opp på stenen, måtte Pingle komme ned. – »Jeg får av og til så voldsom hjemlengsel,» sier Pingle til Skalle. – »Ja,» sa Skalle. Vanligvis har Skalle mangt å si om det meste, men akkurat her følte Skalle det vanskelig å si så mye mer. – »Jeg har slik hjemlengsel nå,» fortsatte Pingle. Til dette bare snudde Skalle på hodet, og kikket på Pingle på skilpaddevis. Skalle blunket sakte, og Pingle visste han kunne fortsette. – »Det er rart, egentlig har jeg det jo veldig bra her i Glorizona. Men du vet, jeg er en pingvin, det er i snøen jeg hører hjemme. Jeg liker bedre å ha det kjølig enn varmt, og da er ikke ørkenen det rette stedet. Og så hender det av og til at savner jeg en annen pingvin også.» Skalle snudde igjen på hodet, og spurte med øynene om det ikke var sånn akkurat nå. – »Jo,» svarte Pingle, »jeg savner en annen pingvin nå.»

Nå fulgte et sjeldent følelesladd øyeblikk i Skalles liv, han tenkte å spørre Pingle om det var noe han selv eller noen andre kunne hjelpe til med, hvis Pingle virkelig ville til Sydpolen, men det var som om setningen bare ikke ville fullføres. «Vil du at… har du lyst til… vi kan godt…» Det skled bare ut i forsiktige hikst. Eller svelging, svelging er nok nærmere det det var. Setningen ble bestandig avbrutt av at Skalle måtte svelge. Og dette var så rørende at Pingle begynte å gråte. Da klarte ikke Skalle å bære det lengre, og krøp inn i skallet sitt.

Slik ble de sittende en stund. Pingle gråtende, og Skalle ved siden av inne i skallet sitt. 

«Bli med,» sa Skalle da han omsider kom ut av skallet. Pingle reiste seg opp, og ble med. Det var ikke lett for Skalle å gå med Pingle nå. Det var ikke så mye å snakke om, men det var mye å tenke på. Det ble ikke snakket hele turen. Men Pingle og Skalle gikk veldig ved siden av hverandre.

Hjemme der Pingle bor, i Glorizonas glohete ørken, der hadde Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på fullstendig gitt opp.

Så kom Pingle og Skalle. Ingen sa noe selvfølgelig. Rasle lyste opp da han fikk se sine venner, men Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på var blitt så bedrøvet av all bedrøvelsen, at han ikke en gang orket å se opp. Den Lille Kenguruens bedrøvede åsyn uroet Pingle. Skalle snudde igjen hodet, og så på Pingle. Rasle vekslet mellom å se på Pingle og Skalle, mens Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, bare så ned. Pingle småsprang. Han måtte bort til en av sine beste venner for å se hva som var på ferde. Skalle og Rasle hadde sjelden hatt det så spennende. Da Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på så Pingle komme bort til seg, kunne han jo ikke annet enn å bli glad. Og når Den Lille Kenguruen ble littegrann gladere, kunne ikke Pingle la være et forsiktig smil. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på tenkte ikke så mye i disse øyeblikkene, men hvis han hadde gjort det ville han nok tenkt at hvis han hadde valget mellom å ha et navn og å ha sin gode venn Pingle, så ville han garantert, selvfølgelig valgt Pingle. Gleden i Pingle og gleden i Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på vokser i takt, og det stopper ikke før begge to føler seg tvers i gjennom privilligert. Men de ler ikke, det gjør man ikke så kort etter man har vært så trist.

ES98

 

Pingle gleder seg

Forrige søndag postet jeg min første lille pinglehistorie, skrevet om den lille pingvinen jeg mer eller mindre tilfeldig diktet opp på 90-tallet. Jeg likte historiene veldig godt den gangen, men ser nå at de kanskje er vel mye inspirert av historier andre har skrevet før meg. Barnehistorier skal det være, her er nummer 2, rene og greie, Pingle gleder seg.

Pingle gleder seg

En Pinglehistorie av Eivind Salen

 

Idag våknet Pingle spesielt glad. Han var så glad at han var sikker på at idag skulle han gjøre noe morsomt. Allerede med en gang kunne han ikke vente lenger, og vekket vennene sine Den Lille Kenguruen som ingen helt visste navnet på, og Rasle. Disse lurte som rimelig er hva som var på ferde. Sant og si visste ikke Pingle dette. Alt han visste var at noe måtte det være. Ellers hadde han ikke gledet seg slik. Verken Rasle eller Den Lille Kenguruen kunne huske at de hadde planlagt noe spesielt. De gledet seg ikke spesielt heller.

Da var det avgjort. Pingle hadde planlagt med noen andre, og nå måtte han finne ut hva og med hvem. Men det var så mange det kunne være. Hvis han skulle spørre alle de, ville det sannsynligvis ikke blitt tid til å gjøre det planlagte etter å ha funnet ut hvem han hadde planlagt med. Dette var for stort et problem for Pingle i det hastverket han var i nå. Her måtte det større hjerner til, og større hjerner enn Skalle fantes ikke. Hvertfall ikke i Glorizonas glohete ørken.

Skalle lå inne i skallet sitt da Pingle kom. Pingle både banket og ropte på engang, for å få Skalle ut. Det gikk ikke fortere for det. Skalle tok alltid den tiden han trengte, enten det var så eller så. Et kort øyeblikk lurte Pingle på om Skalle var hjemme, men så husket han på at Skalle alltid er hjemme. «Det er det som er så fint med Skalle,» tenkte Pingle, «han er alltid hjemme.» Så satte Pingle seg ned på ingenting, og ventet til Skalle kom ut.

Det første Skalle sendte ut var de fire bena sine. Så løftet han seg opp, og kikket frem med hodet. Da han så at Pingle satt der sa han: «Å, er det deg Pingle. Var det du som holdt slik leven?» Pingle sa at det var det, og forklarte grunnen. «Jasså,» sa Skalle til den saken, «du har planlagt noe uten å huske hva?» – «Eller med hvem,» tilføyde Pingle. Skalle tenkte seg litt om, noe han alltid gjorde før han snakket. Så sa han: «Er du sikker på at du planla noe i det hele tatt da?» Pingle tenkte seg ikke om før han svarte at det var han. «Du våkner ikke så glad hvis du ikke har planlagt noe.» «Neivel,» sa Skalle, «jeg tror jeg tar meg en rusletur.» Så gikk han.

Nå var Pingle virkelig rådvill. Når ikke Skalle visste det, hvem kunne vite det da? «Kanskje frøken Hals,» tenkte Pingle, og var allerede på vei.

Nede hos frøken hals var frøken Hals som vanlig igang med støvtørkingen. «Godmorgen,» sa Pingle da han kom. «Aatsjo,» sa frøken Hals, «du må endelig unnskylde allergien min.» Det hadde Pingle allerede gjort. Det er ikke så greit å ha støvallergi når du bor i en ørken. Pingle forklarte raskt hvilket ærend han kom i, men frøken Hals sa at hun hvertfall ikke hadde planlagt noe. Hun hadde tenkt å tørke støv. «Som du ser er det mye igjen,» sa hun spøkefullt. 

«Hvis det ikke skjer noe snart nå, er det rett før jeg ikke gleder meg lenger,» tenkte Pingle. Nå var han på vei til ingensteder. Det samme var åpenbart det gretne neshornet. Han virret omkring og fnyset omtrent på samme sted som Pingle gikk. «Det kan da ikke…» tenkte Pingle, før han fant ut at det utmerket godt kunne. «Hallo neshorn!» ropte han. Det gretne neshornet så forskrekket opp. «Hva er det du vil, din pingvin» sa han surt. «Jeg lurte bare på om vi to hadde planlagt å gjøre noe idag.» – «Jeg planlegger vel aldri noe,» sa det gretne neshornet. Nå ble Pingle så bedrøvet at han satte seg rett ned. 

Dagen gikk og Pingle ble bare mer og mer bedrøvet. I begynnelsen var han bare så bedrøvet at han bare ville ha en pause. Nå var han så bedrøvet at han ikke ville noe som helst. Han kunne knapt huske å ha vært så bedrøvet noengang. Alt som var galt husket han. Sydpolen tenkte han på, og med det samme syntes han at det var så varmt. Men så bedrøvet som han var nå orket han ikke gå for å finne skygge. «Det er vel best å bare vente,» tenkte han.

 

Mens Pingle var på sitt mest bedrøvede kom Mare forbi. «Hei Pingle,» sa Mare. «Hei.» sa Pingle. – «Du virker så bedrøvet,» sa Mare. «Ja,» sa Pingle og så ned. «Det er fordi jeg er det,» sa han til slutt. Mare var ikke så vant til å snakke med bedrøvede, og visste ikke helt hva hun skulle si. Så hun spurte bare likegreit hva Pingle hadde gjort idag, og Pingle forklarte hva han hadde gjort helt siden han våknet så fort og vekket Den Lille Kenguruen og Rasle, og helt til han var ferdig med det han skulle si. Mare hadde stått intressert og lyttet under hele historien. Og da den var ferdig utbrøt hun: «Jamen akkurat slik har jeg også hatt det!» – «Har du?» spurte Pingle. – «Nøyaktig.» – «Ja men det må da bety at det var oss som planla noe i går da?» sa Pingle. – «Det må det helt sikkert,» sa Mare. Så satte de seg ned og prøvde å tenke ut hva.

 

ES 1996.

 

Pingvinen Pingle, en pinglehistorie

Søndagene er dagen jeg poster egne tekster fra det som en gang var skrivebordskuffen, nå har blitt harddisken, og vil ende med å bli cyberspace. Denne gangen er det en barnehistorie, fra forfatterambisjonene mine på midten av 90-tallet. Historien kommer fra det første avsnittet som jeg bare skrev en gang på en post it lapp, med Glorizona, i stedet for Arizona, mener jeg å huske, eller så var det omvendt det var. Jeg skrev historien ut, inspirert av Ole Brum og Bamse (verdens sterkeste bjørn), og var veldig fornøyd med den den gang. Som jeg strengt tatt er ennå.

Pingvinen Pingle

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Det forvirrede og bortkomne kengubarn som ingen helt visste navnet på, bodde langt ute i Arizonas glohete ørken sammen med sin gode venn Pingle, og klapperslangen Rasle. Mange vil kanskje lure på hvordan en pingvin som Pingle, kan reise de flerfoldige mil fra isødet Sydpolen, til dette ørkenområdet våre venner kaller sitt hjem. Da er det å vite at det gjør han selv også.

Pingvinen Pingle og vennene hans hadde det ikke alltid så greit der ute i ørkenen. Den lille kenguruen, som ingen helt visste navnet på, var ofte lei seg fordi Pingle og Rasle hadde så fine navn. «En vakker dag vil nok du også få et navn,» pleide Rasle å si. Det hjalp litt på den lille kenguru sitt humør.

Pingle savnet virkelig sneen og isen på Sydpolen. Ofte, om kveldene, kunne Pingle sitte stille i timevis.

«Ikke vær lei deg du,» sier den lille kenguruen da,»du har da hvertfall et navn.»

Det hjelper ingenting på pingvinens humør.

Av og til får våre venner besøk av Skalle. Skalle er en klok gammel skilpadde, og vet ikke så rent lite om både det ene og det andre. Pingle pleier ofte å spørre Skalle om Sydpolen, men akkurat der blir Skalle svar skyldig. Du skjønner, Skalle har levd i ørkenen hele sitt liv. Da kan man heller ikke vente at han skal vite noe om Sydpolen.

– «Du kan ikke vite noe steder du ikke har vært,» sier Skalle når Pingle spør slik.

Andre typer du kan støte på i Arizonas glohete ørken, er den forfjamsede giraffen det sjelden er mulig å få noe fornuftig ut av. Han driver stort sett og vaser rundt. Spør du ham om noe, er det umulig å skjønne hva han svarer. Det er slett ikke alltid han svarer engang. Pingle kan ikke huske en eneste gang han, at giraffen har svart. Men så er ikke Pingle alltid så flink til å huske heller.

Den mest gretne fyren er uten tvil neshornet Nesten. Han er så gretten at det er ei gru. Da er det mye artigere med Ekorn. Den Lille Kenguruen er temmelig misunnelig på Ekorn, fordi han har slikt et dekkende navn. Han heter Ekorn, og så er det akkurat det han er.

Det er imidlertid ikke så mye selskap i Ekorn. Stort sett er han bare på jakt etter et tre. Og finner han et, klatrer han opp i det. Ingen av våre venner er noe særlig i treklatring. Så når Ekorn klatrer opp i et tre er saken egentlig avgjort.

Det fins også noen jenter der, men det fins ikke så mange som man kanskje skulle tro. Du har maurslukeren, men hun er nå så kjedelig. Da er det adskillig mere futt i Marekatten Mare. Hun forsøker alltid å klatre i trærne etter Ekorn, men glemmer igjen og igjen at hun slett ikke kan klatre i trær. Slik er det med Mare. Hun har lett for å glemme hva hun kan og ikke kan. Oftest glemmer hun hva hun ikke kan. Og så så fort som hun glemmer, hun har ikke før falt ned fra treet, før hun igjen har glemt at hun ikke kan klatre, og prøver på ny.

Dermed tror jeg dere har en liten pekepinn på hvordan situasjonen er i Arizonas glohete ørken. Så da er det vel bare å gå igang og fortelle hva som skjer der.

Episode 1: Skalle kommer på besøk da Pingle har et filosofisk øyeblikk

Sin favorittsten hadde Pingle på det fjellet som var hans favorittfjell. Og det var hans favorittfjell mest fordi hans favorittsten stod på det. Stenen var ikke så veldig behagelig å sitte på, men det var hvertfall mulig. Riktignok var det litt bry å komme seg opp på den, men hadde du først kommet deg opp, var det ingen problemer å la være å falle ned. Pingle kunne ikke huske å ha falt ned en eneste gang han, men han visste godt at han ikke husket allting heller.

Fra denne steinen hadde Pingle utsikt til hva det måtte være i følge ham selv. Om nettene følte han at han kunne se like til Sydpolen. Hvertfall måtte det være ganske i nærheten, for han så så langt at han så bare himmel tilsutt. «Slik er det på Sydpolen. Der er det bare himmel,» tenker Pingle, når han ser så langt.

Denne kvelden skulle Pingle til sin favorittsten igjen. Mens han gikk tenkte han på om han kanskje burde gi stenen en navn, det hadde den fortjent, tenkte han. Etterhvert som han nærmet seg ble han imidlertid så oppslukt av at han snart skulle se Sydpolen igjen, at tankene gikk alldeles på kryss og tvers. Da han fikk se stenen, ble han så ivrig at benene slett ikke ville gå lenger. Han løp bort til steinen, og klatret opp på den fortere enn han pleide. Så satte han seg godt til rette, og ble så glad så glad da han kunne se like langt som vanlig.

Samtidig, eller rettere sagt, noe før, fikk Rasle og Den Lille Kenguruen besøk av den kloke skilpadden Skalle. Begge lå egentlig for å sove, men det var bare Den Lille Kenguruen som gjorde det. Skalle gikk rolig, for han visste ikke om de sov eller var våkne. Dessuten hadde ikke Skalle for vane å gå annerledes. «Hei Skalle,» sa Rasle, da Skalle var kommet nær nok til at Rasle kunne si det uten å bruke stemmen så mye at Den Lille Kenguruen våknet. «Hei selv,» sa Skalle, «hvor er Pingle?» -«Å han har gått bort til favorittstenen sin.»

-«Favorittstenen ja, akkurat.» -«Du må ikke snakke så høyt. Den Lille Kenguruen sover, og det er ikke så lett å sovne når du ikke har noe navn.»

-«Nei, det skjønner jeg godt,» sa Skalle litt lavere, «hvor er denne stenen hen?»

-«Der borte,» sa Rasle, og nikket med hodet siden han ikke hadde noen hender å peke med.

-«Hva gjør han der så sent?» spurte Skalle igjen.

-«Han sitter på stenen og tenker,» svarte Rasle.

Skalle syntes dette var en god ting å gjøre.

-«Jeg tror jeg får besøke ham, vil du være med?»

-«Nei, jeg er ikke så flink til å sitte på stener,» sa Rasle, før Skalle ruslet av gårde i sitt eget tempo.

En vanlig dag ville ikke Skalle rukket frem før Pingle hadde vendt hjem. Men dette var ingen vanlig dag. Dette var en spesiell dag. Uten at Pingle helt visste hvorfor. Det var god utsikt, det kunne være en grunn. Stjerneklart var det. Månen var nesten garantert full. Sjelden hadde vel Pingle sett en så full måne. Likevel var Sydpolen mest interesant. Den lå der i enden av jorden med himmelen like over seg. «Sydpolen ligger nærmere stjernene,» tenkte Pingle, og ble litt bedrøvet av den tanken.

Det var ikke noe hastverk å spore hos Skalle, selv om han hadde dårlig tid. Han visste godt at Pingle bare er en liten pingvin, og trenger søvn som alle andre små pingviner. Hvis han kom for sent, hadde nok Pingle gått for å legge seg. Da hadde hele den lange turen vært forgjeves. «Isåfall får jeg besøke ham en annen dag,» tenkte Skalle. Han lot seg aldri bringe ut av fatning.

På favorittstenen sin tenkte Pingle som aldri før. Han fikk til tanker som han aldri hadde tenkt før. Mange tanker bare løp avgårde, og laget nye og nye helt til Pingle rent hadde glemt hva han egentlig tenkte på. Da satt han bare stille en liten stund, og vips var en ny tanke på plass i hodet hans.

Rasle lå og lurte på om Skalle ville komme frem før Pingle dro. Rasle kjente til Skalles tempo. Når du lurer er det rent umulig å få sove, men det er ikke enkelt å slutte å lure heller. Frem og tilbake lurte Rasle. Han vurderte å vekke Den Lille Kenguruen for å høre hva han trodde om saken. Det ville ikke vært så pent, for du skal ikke helst vekke folk som sover. Men han kunne vel smyge seg bortil, for å se om Den Lille Kenguruen virkelig sov. Det må være lov når man er nysgjerrig, og nå var Rasle veldig nysgjerrig. Uansett spilte det ingen rolle, for Den Lille Kenguruen sov som bare det.

Hvis Rasle hadde vært Skalle, ville han visst svaret, for nå så Skalle steinen, og på steinen satt Pingle. «Det ville være ergerlig om Pingle gikk hjem nå,» tenkte Skalle, mens han gikk. Pingle hadde ikke sett ham enda, så mye kunne skje før Skalle nådde steinen. «Hvis Pingle går nå, setter jeg meg på steinen for meg selv,» tenkte Skalle.

Rasle var det ingen fare med lenger. Han hadde sovnet, og ville gjøre det helt til neste dag. Da ville han se Pingle igjen, og da kunne han jo bare spørre ham om han fikk besøk på favorittsteinen igår. Den Lille Kenguruen hadde våknet et lite øyeblikk, og sett at Pingle ikke var kommet hjem. Trøtt, som han var, sovnet han igjen før han fikk tenkt mer over den saken.

Nå var Skalle kommet så nærme at han kunne si hallo. Men Skalle pleide ikke å si hallo sånn i hytt og vær. Siden Pingle satt med ryggen til, ble det ingen hallosiing enda. Skalle hadde forresten fått en aldri så liten bekymring. Steinen var ikke så liten som Rasle hadde gitt inntrykk av, og Skalle var ingen fjellklatrer. Skalle var mer en tenker, og nå gikk han rundt steinen for å finne en lettere vei. Pingle visste ingenting om dette. Han hadde kommet inn i noen fine tanker om hvordan han skulle finne et navn til Den Lille Kenguruen. Ganske mye fikk han tenkt på dette, mens Skalle gikk rundt steinen.

Samtidig som Pingle ikke klarte tenke mer på dette, hadde Skalle begynt å se etter andre måter å komme i kontakt med sin venn på. Han kunne jo bare si noe, eller lage noen lyder. Pingle ville nok hørt ham, men det var nå ikke Skalles stil å bråke så voldsomt. Istedet gikk han fremfor Pingle, og kikket opp på ham i håp om at Pingle skulle se ned. Men Pingle så opp. Det skjønte Skalle godt, for det er ikke så spennende å se ned i bakken når du har hele himmelen rett over hodet. Skalle syntes egentlig det var ganske greit å ha en venn som kunne se i en fornuftig retning. Skalle ville granske stjernene selv han. Så han gikk og stilte seg ved siden av steinen, kikket opp på Pingle, som fremdeles så i samme retning, og så selv i den retningen om enn kanskje noe høyere.

Slik stod de, våre to venner. En pingvin på en sten og en skilpadde på bakken. Slik stod de og kikket på natten. Skalle syntest ikke det var noe mislykket besøk han var på. Det syntes han slett ikke.