Stikkordarkiv: Prinsessemotivet

Fyrtøiet, av H. C. Andersen

I år tenkte jeg å poste eventyrene til H. C. Andersen. Jeg følger Eventyr og historier, som de ble utgitt i 1862 og 1863, og i utgavene som de foreligger på nasjonalbibliotekets bokhyller. De er litt vanskelige å lese, så da bruker jeg også andre utgaver. Så altfor nøye vil jeg ikke lese dem, og så altfor nøye vil jeg ikke skrive om alle av dem.

Fyrtøiet er skrevet i 1835, og er et eventyr som blander klassiske eventyrelement som tretallsmagi, snakkende dyr og den vanlige mann – her en soldat – som får lykken og prinsessen. Men den bryter reglene med at dette er en soldat som ikke handler særlig moralsk. Han dreper heksen som hjelper ham, og han er veldig, veldig opptatt av penger og materielle verdier. I folkeeventyrenes moral skal han da bli straffet. Det blir han ikke, han blir belønnet.

Eventyret begynner rett på sak, med soldaten som marsjerer på landeveien, og straks møter en heks. Slik er det alltid hos Andersen, handlingen går raskt fremover. Heksen blir beskrevet som stygg og motbydelig, ekkel, men ikke som slem, og hun oppfører seg heller ikke slemt. Hun sier med en gang at han skal få så mange penger han vil. Uten grunn, og uten betingelser.

Soldaten er fornøyd med det, og går gladelig med på oppgaven heksen har til ham. Det er ganske enkelt, klatre ned i et hult tre. Der får han beskjed om at han vil møte noen hunder. Størrelsen på hundene blir beskrevet ved å sammenligne størrelsen på øynene, med henholdsvis tekopper, møllehjul og rundetårn. Hunder med så store øyne må selv være veldig store. Men soldaten får beskjed om ikke å være redd. Han får et forkle å sette dem på, en magisk gjenstand. Den første hunden har kobber, den andre sølv og den tredje gull, får han beskjed om. Ingen av dem er altså farlige. Oppgaven er ikke vanskelig. Og soldaten har ikke gjort noe som skal gjøre ham fortjent til den. Alt som er sagt om ham, før han møter heksen, er at han er på vei hjem fra krigen.

Det er ikke så ulikt Andersen å ha slike moralløse eventyr, eller eventyr der det ikke går som man kanskje skulle trodd. Eventyrene til Andersen følger ikke den ideale verdens regler om at enhver får sin straff eller belønning som fortjent, alt ender lykkelig til slutt, for den som er snill og god. De følger ikke alltid noen regler, med hvordan det går. Man kan få straff uten å ha gjort noe galt, belønning uten å ha gjort noe godt. Fyrtøiet er eksempel på det siste.

Soldaten lurer på om heksa ikke skal ha noe tilbake for alt gullet og verdiene han kan få. Det vil hun ikke, hun vil bare ha fyrtøyet som ligger der nede. Det er også en gjenstand med magiske egenskaper. Og det er et velkjent eventyrmotiv, personen eller figuren som har tilgang til de magiske gjenstandene, er ikke selv i stand til å hente dem. Her, i Fyrtøiet, er det imidlertid ingenting som tyder på at heksen ikke kunne hentet Fyrtøiet selv. Hun sier bare hun vil ha det. Kanskje er det slik at hun ikke ville kommet opp igjen, om hun hadde hentet det selv. Soldaten må nemlig ha hjelp for å komme opp og ned, heksa må heise ham.

Nede hos hundene går det akkurat som heksa har sagt. Ingen av hundene er farlige, og det er virkelig ubegrensede mengder kobber, sølv og gull der nede. Soldaten fyller lommene og lua og skoene med det som er mest verdifullt, og går opp. Han tar med seg fyrtøyet også, som han har fått beskjed om å gjøre. Først glemmer han det, men heksa vil ikke heise ham opp, før han tar det med seg. Kanskje er det et grep fra Andersen, så leseren ikke skal glemme Fyrtøyet, og at det er noe med det, og at heksa må heise ham opp og ned.

Oppe blir soldaten litt nysgjerrig på heksa som er så ivrig på å få Fyrtøyet, og ikke vil si hva hun skal med det. Det går ikke lang tid før soldaten rett og slett dreper henne. Det er å drepe sin velgjører. Riktignok er hun stygg og ekkel, men dette er å drepe sin velgjører. Dette er slemt. Soldaten får imidlertid beholde både gullet og fyrtøiet.

Han går nå inn til byen, og bruker opp pengene sine. Han har mye av dem, og får mange venner, men en gang tar de slutt. Da slår han på fyrtøyet, og hundene dukker opp på nytt. Slår han en gang, kommer den første hunden, to ganger gir den andre, og tre ganger den siste, og største. Alle hundene oppfyller ønsker. Og de kommer med mer penger og gull, slik at han blir ubegrenset rik på ny. Fyrtøiet han slår på minner om den magiske lampen til Aladdin, fra Tusen og én natt. Andersen kan ha vært inspirert herfra, men motivet er mye brukt.

Det bor en prinsesse i byen, eller landet, en vakker prinsesse. Kongen er redd for henne, for det går en historie om at hun skal gifte seg med en soldat. I eventyret og sagnets verden er silke varsel alltid pålitelige. En kan ikke unngå sin skjebne. Kongen gjør så godt han kan, men soldaten kan bruke fyrtøiet og hundene til å skaffe prinsessen til seg. Han gjør det, om natten, og kysser henne.

Så følger flere klassiske eventyrmotiv. Alt mens handlingen går sin gang, raskt og improvisert, slik det kan bli når man dikter underveis. Det er ikke så komplisert. Hjelperne til kongen følger etter prinsessen, når hun rir på hunden (hun sier hun har drømt, at hun ble kysset, og kongen setter vakt på henne når hun sover, for å finne ut av det), og setter kryss på porten der hunden gikk inn. Neste morgen har imidlertid prinsessen satt kryss på alle portene, så porten det gjelder blir umulig å finne. Deretter er det trikset med pose med erter, og hull i posen, slik at ertene triller ut og etterlater seg et spor. Det er det som fører kongen frem til soldaten.

Soldaten blir arrestert, og satt i fangehullet. Nå skal han bli hengt. Han klarer imidlertid å bestikke en guttunge til å hente fyrtøiet, og dermed er han i stand til å benytte magien i det. Før han blir hengt, får han et siste ønske. Det er å røke pipe. Han får lov, og får rakt til seg fyrtøyet sitt. Det bruker han til å tilkalle hundene, og ønskte at han ikke skulle bli hengt. Hundene kaster alle dommerne og rådet og kongen og dronningen høyt opp i luften, så høyt at de slår seg fordervet, og er ute av historien.

I stedet er det soldaten som blir konge, og prinsessen blir hans dronning. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene var til stede og gjorde store øyne. Den siste setningen er mangetydig. Hundene har jo allerede ganske store øyne, som tekopper, møllehjul og rundetårn. Men de kan jo også gjøre store øyne av den utrolige historien.

 

Den grimme ælling, av Hans Christian Andersen

Eventyret om den stygge andungen er et av H. C. Andersens aller mest kjente. Det er skrevet i 1844, siden den gang har de fleste barn og voksne i Skandinavia visst hvorfor akkurat den andungen er så stygg. Den er nemlig ingen and, det er en svane, og den ender opp som den vakreste av dem alle. Slik har eventyret en fin moral, med det at du skal ikke skue hunden på hårene, kanskje er det som ser stygt og annerledes ut, noe som har egenskapene i seg til å bli noe svært vakkert. Det inneholder også drømmen, for alle dem som går rundt og føler seg ikke som den vakreste, at også de en gang skal slå ut og vise seg som den vakre svanen. Dette er en variant av prinsessemotivet, der fattigjenta får oppfylt drømmen om å bli prinsesse. Det handler om å få bli noe annet og bedre enn det man er, det man ser ut som eller det man føler seg som.

I våre dagers moral kan eventyret kanskje kritiseres fordi det er ikke andens annerledeshet som blir godtatt. Det er skjønnheten. Det er først når annerledesheten blir vakker, at det å være annerledes blir positivt. Et virkelig eventyr ville det være om aksepten kom også når annerledesheten var uskjønn, at den stygge andungen som voksen ble en stygg and, og likevel ble beundret for å være den han er. Slik er det imidlertid ikke, verken i eventyrene eller i virkeligheten. Det er først når frosken blir en prins man kan elske den, først når den stygge andungen blir en svane man beundrer den.

Eventyret begynner med andemoren som sitter og ruger på eggene sine under noen skræppeblad, på norsk syreblad eller ugressblad. Det ene egget er litt større enn det andre, og klekkes også ut senere. Man har mistanke om at det ikke er en vanlig and inne i det, men en kalkun. Det er andre ender som har erfaringer med kalkununger, de er helt umulige å få ut i vannet. Disse mener andemor bare skal forlate dette egget. Men hun har nå sittet så lenge, at hun kan alltids sitte litt til, og så klekkes dette egget også.

Vi ser så en ganske varm skildring av morens omsorg for alle sine små andunger, også den som ikke er som de andre. Hun vil ikke ha noe tull med at han er kalkun eller hva han nå er, hun vil bare gi ham den korrekte oppdragelse. Og den korrekte oppdragelse er å gå i vannet og svømme. Det gjør hun en dag solen skinner på alle ugressbladene, merk den allegoriske betydningen: solen skinner på alt, også ugresset. Det er så elegant gjort at man vanskelig kan gjette om H. C. Andersen har gjort det bevisst, eller tilfeldig. Denne dagen svømmer den stygge andungen også, så det er nok ingen kalkun. Og moren blir riktig glad i ham allerede, » igrunden er den dog ganske kjøn, naar man rigtig seer paa den! rap! rap!»

Men om moren kan like sitt annerledes utseende barn, så kan ikke de andre endene det. De vil ta ham, og det blir ikke oppgitt annen grunn enn at han ikke er som dem. I eventyrets verden er det alltid kort vei fra tanke til handling, her går det herlig direkte, rett i angrep å bite den stygge andungen i nakken. Moren vil beskytte ham, han har jo ikke gjort dem noe, men det hjelper ikke når han er «for stor og aparte». Her er vel H. C. Andersen godt innenfor mobbingens psykologi. Det er også med på å gjøre dette eventyret populært.

I forbifarten må vi ta med morens skjønne forsvar av sitt stygge barn. Om han ikke er så pen som de andre, så har han i alle fall et godt gemytt. Morens kjærlighet til barnet er uovervinnelig. Hun har litt av hvert av forskjellig annet forsvar for ham også, at han har ligget for lenge i egget, at han vokser seg normal, han er en andrik (and av hannkjønn), og at han nok vil slå igjennom. Hun pusser fjærene hans og gjør ham så fin som hun kan, hun oppfyller morsrollen, uten spørsmål eller klage. Det er også et eksempel til etterfølgelse, og også noe som skulle gjøre eventyret populært (om hun bare hadde holdt på kjærligheten eventyret gjennom).

Morens kjærlighet til den stygge andungen står til å begynne med i kontrast til mobbingen den utsettes for av alle andre, både ender og andre fugler. Kalkunen – som altså tidligere var fuglen man fryktet lå inne i det store egget – er også blant dem som kan uttrykke sin forakt over denne fremmede fuglen.

«Han er for stor!» sagde de Allesammen, og den kalkunske Hane, der var født med Sporer og troede derfor, at han var en Keiser, pustede sig op som et Fartøi for fulde Seil, gik lige ind paa ham og saa pludrede den og blev ganske rød i Hovedet. Den stakkels Ælling vidste hverken, hvor den turde staae eller gaae, den var saa bedrøvet, fordi den saae saa styg ud og var til Spot for hele Andegaarden.

Siden blir det bare verre. Den stygge andungen blir utstøtt av alle, også søsknene, og til slutt moren. Det gjør noe med den stygge andungens selvbilde, helt i tråd med det som skjer med den som blir mobbet. Til slutt tror man selv at alle skjellsordene er sanne, man føler seg så stygg og dum og tjukk som alle sier at man er. Den stygge andungen tar mobbernes parti, og er enig i at den blir sparket og hakket på og jaget, «det er fordi jeg er så stygg».

Ut for seg selv

Den stygge andungen rømmer og gjemmer seg i sivet. Her møter han først villender, så villgjess. De synes alle han er stygg, og andungen protesterer ikke. Han vil være fornøyd med sitt liv om han får lov å ligge i sivet, og drikke mosevann. Større mål har han ikke. Mobbingen har tatt motet fra ham.

Med villgjessene følger en spesiell historie. De er unge og nyklekkede, og derfor raske på det, som det står, og de sier de liker ham fordi han er så stygg. De vil ha ham med å prøve seg på villgjesshunner borti sivet. Vi får ikke mer av denne historien, fordi de to gjessene blir straks skutt av jegere. Det følger flere skudd, og mange gjess flyr opp lenger borte. Det kommer også en jakthund, som finner den stygge andungen og puster på ham med sin varme hundepust. Men den spiser ham ikke. Andungen tror også det skyldes at han er så stygg.

Jeg tror denne delen av eventyret ikke skal overfortolkes. Den er et utslag av H. C. Andersens fantasi, han skrev i vei, fikk historien i hodet, og skrev den ned. Det er klart en jakthund ikke bryr seg om en liten fuglunge når det er storfugl like ved. Kanskje er det slik. Men i den stygge andungens ødelagte hjerne er alt som skjer den årsaket av at den er så stygg.

Det må også med at det er godt og levende skildret hvordan den vettskremt løper av sted, flere timer etter at skytingen har opphørt, helt alene i verden.

Bondehuset

Den stygge andungen kommer til et bondehus som i H. C. Andersens fine formulering er så falleferdig at det ikke vet hvilken side det skal falle til, og derfor blir stående. Her løper den inn, siden det er en veldig blåst ute. Og siden den gamle konen som bor der ser litt dårlig, så tar hun den stygge andungen til seg, for å se om den kanskje om en stund kan legge egg.

Dette er et mellomspill som må til skal andungen få tid til å vokse seg opp til en svane.

Den stygge andungen blir en svane

Det første møtet med andre svaner ser slik ut:

En Aften, Solen gik saa velsignet ned, kom der en heel Flok deilige store Fugle ud af Buskene, Ællingen havde aldrig seet nogen saa smukke, de vare ganske skinnende hvide, med lange, smidige Halse; det var Svaner, de udstødte en ganske forunderlig Lyd, bredte deres prægtige, lange Vinger ud og fløi bort fra de kolde Egne til varmere Lande, til aabne Søer! de stege saa høit, saa høit, og den lille grimme Ælling blev saa forunderlig tilmode, den dreiede sig rundt i Vandet ligesom et Hjul, rakte Halsen høit op i Luften efter dem, udstødte et Skrig saa høit og forunderligt, at den selv blev bange derved. O, den kunde ikke glemme de deilige Fugle, de lykkelige Fugle, og saasnart den ikke længer øinede dem, dukkede den lige ned til Bunden, og da den kom op igjen, var den ligesom ude af sig selv. Den vidste ikke, hvad Fuglene hed, ikke hvor de fløi hen, men dog holdt den af dem, som den aldrig havde holdt af nogen: den misundte dem slet ikke, hvor kunde det falde den ind at ønske sig en saadan Deilighed, den vilde være glad, naar bare dog Ænderne vilde have taalt den imellem sig! – det stakkels grimme Dyr!

Avslutningen er slik:

Da følte den sig ganske undseelig og stak Hovedet om bag Vingerne, den vidste ikke selv hvad! den var altfor lykkelig, men slet ikke stolt, thi et godt Hjerte bliver aldrig stolt! den tænkte paa, hvor den havde været forfulgt og forhaanet, og hørte nu Alle sige, at den var den deiligste af alle deilige Fugle; og Sirenerne bøiede sig med Grenene lige ned i Vandet til den, og Solen skinnede saa varmt og saa godt, da bruste dens Fjedre, den slanke Hals hævede sig, og af Hjertet jublede den: «saa megen Lykke drømte jeg ikke om, da jeg var den grimme Ælling!»

Eventyret om den stygge andungen finner dere her.