Stikkordarkiv: Quarto

A midsummer night’s dream, av William Shakespeare

Dateringen av stykkene til Shakespeare er vanskelig. Generelt har man en quarto (Q1) fra 1600, stykkene i denne må nødvendigvis være skrevet før dette året, og man har en ny quarto (Q2) i 1619. I 1623 har man den første folioutgaven (F), der stykkene skal være samlet. Det har imidlertid vist seg at Shakespeare skrev flere stykker enn de som finnes i denne folioen. Utover dette har man noen spilledatoer, og noen få henvisninger, men sjelden mer presis enn at noen har sett et bestemt stykke av Shakespeare på en bestemt dato. Det betyr ikke at dette var premieren, og man kan heller ikke her slutte noe mer bestemt at stykket må ha blitt skrevet en eller annen gang før denne datoen. For å bestemme nærmere må man se etter stilistiske trekk, man må se etter referanser i teksten, man må spekulere. Det har forskerne gjort i århundrer.

Stykket A midsummer night’s dream, eller «En midtsommernatts drøm» som det heter på norsk, blir da plassert på midten av 1590-tallet, enten i 1594 eller 1595 (første gang stykket blir nevnt er imidlertid 1598). Det vil da markere overgangen fra Shakespeares mindre gode tekster til hans storhet. Det blir svært synlig når man ser på komediene. Jeg har skrevet litt om det her på bloggen også, av komediene før A midsummer night’s dream er det bare The taming of the shrew som holder. De andre komediene, Two gentlemen of Verona, A comedy of errors og Love labors lost, er alle på sin måte klønete skrevet. De virker oppkonstruerte, overskuddet er anstrengt, og det vakre språket som også disse tidvis er skrevet i, virker litt påtatt og nesten litt løsrevet fra handlingen. Handlingen har heller ikke noe dypere i seg. Disse stykkene er skrevet for å få publikum til å le, og alle virkemidler er brukt for å oppnå dette.

Så kommer altså A midsummer nights dream, og plutselig er det der alt i hop. Karakterene er helt distinkte, lette å spille og lette å like, handlingen er et overskudd av ideer og innfall, men alle deler har sin naturlige plass i helheten, og alt fungerer på flere plan. Videre er språket helt tilpasset handlingen, de vakre setningene er helt på sin plass, fungerer på flere plan de også, og passer også til hver karakter i hver situasjon karakteren ytrer dem i. Det er et mangfold og en rikdom man bare må la seg forbause av, og det er perfekt legitimert av stykkets tittel og tema. Dette er midtsommernattsdrømmen, der alver og magiske midler overtar, og ingenting er styrt av det som vanligvis styrer livene våre. Og så har man at dette foregår i teateret, som også kan være magisk og styrt av andre krefter, noe som igjen får oss til å reflektere over om det er så stor forskjell på dette og livene våre, i hvert fall i noen deler av det. Det er vanskelig å forestille seg at en forfatter kan skrive noe som dette først, og så gå over til å skrive noe flatt som Love labors lost etterpå. I tiårsperioden fra 1595 til 1605 er det Shakespeare skriver flesteparten av mesterverkene sine.

Plottet, eller plottene i dette stykket er sammen med handlingsreferatet nærmere beskrevet i en egen post. Her skal jeg skrive mer om hva stykket handler om på flere nivå, og hvilke virkemidler som blir brukt til å få frem det stykket vil ha sagt.

Et hovedpoeng med stykket er at det skal være lekent. Med en gang man tar det for seriøst og begynner å diskutere det for alvorlig, vil man feile i å få fatt i hovedpoenget. Det handler som en god komedie skal om livet og kjærligheten, om den delen av livet som går ut på å finne den rette å gifte seg med. Her er man utsatt for skiftende hell og skiftende stemninger, og man har vel ikke alltid selv helt kontroll på hva som skjer med en.

Shakespeare tar den manglende kontrollen helt ut med å introdusere den hellige eliksiren til alvene. Den som får denne smurt på øynene faller pladask og motstandsløst for den første han ser, eller hun ser, om det er en jente som får smurt det på. I hendene på Puck blir det enda mer illustrerende, siden den ser ut til å ramme helt tilfeldig, ettersom Puck roter en del i hvem han skal smøre urten på.

Når man godtar dette som stykkets premiss, blir det en rekke svært komiske og også smått ettertenksomme opptrinn. Først når Demetrius og Lysander får smurt urten på foran Helena, og begge etter tur erklærer betingelsesløs kjærlighet til henne. Shakespeare utstyrer dem begge med noen virkelig vakre replikker, han er jo en mester i å skrive kjærlighetsvers, så hvorfor skal han ikke utnytte sitt mesterskap også når han legger dem i en falsk munn? Eller er det egentlig falske erklæring Demetrius og Lysander kommer med? De mener det begge dypt og inderlig, om enn de er fremsatt i det man trygt kan kalle påvirket tilstand.

Om man kanskje kan godta at Demetrius og Lysander kan bli forelsket i Helena av å se på henne, er det komplett umulig å gå med på at alvedronningen Titania kan bli forelsket i den stakkarslige veveren, Bottom. Kjærlighet gjør blind får her sitt helt spesielle uttrykk. Bottom er utstyrt med et eselhode, og han synger en helt håpløs sang med den mest prosaiske og tøysete tekst, men i Titanias sanseverden er han en engel med en engels røst. Det er en rekke kontraster som får frem poengene. En så enkel ting som at Titania snakker i vers, mens Bottom svarer i plump prosa, det er ustyrtelig komisk når Titania for eksempel utbryter Thou art as wise as thou art beautiful, i akt 3, scene 1, linje 131.

Kontraster og motsetninger

Kontrasten mellom Titania og Bottom er iøyenfallende komisk. Det er nesten som en spøkefull kommentar til alle kontrastene ellers i stykket, som teaterstykket håndverkerne setter opp til slutt står i kontrast til hele teatrerstykket A midsummer night’s dream er. Det er ellers en del andre motsetninger som ikke bare har en komisk effekt, men som inneholder en del mening. For eksempel står motsetningen mellom byen – det vil si sivilisasjonen – og landet – det vil si naturen –  i dette som i flere andre Shakespeare-komedier for en motsetning mellom konflikt og vanskeligheter, og frihet og glede. Det er i Shakespeares komedier alltid i byen intrigene er, her ligger løgnene og falskheten, i skogen får man hvile fra problemene og kan samle krefter.

I A midsummer night’s dream blir kontrasten mellom byen og skogen forsterket med at i byen bor menneskene, i skogen bor alvene. De er vesensforskjellige. Man kan som en skoleøving sette opp en hel liste med motsetninger mellom alvenes liv i skogen, og menneskets liv i byen. Alvene er udødelige, mennesket dødelig, alvene leker, for menneskene er alt alvor, alvene er fri, menneskene er bundet, og slik kan man fortsette. Alvenes frihet er fundamental, de er fri som tanken og kan fly fort som den. Mennesket er bundet av jorden de går på. Det er også slik den første alven presenterer seg, når Puck i andre akts første scene spør hvem han er. Her er det akkurat som stykket skyter fart, fra det trege og trauste livet menneskene lever i byen. Kontrasten er direkte med avslutningen av første akt, der håndverkerne i prosa strever med å få ordene til å uttrykke hva de mener. Jeg har tatt med hele den første alvereplikken i noen utvalgte sitater.

Drømmen i midtsommernatten

Blant de mange kontrastene og motsetningene må vi også nevne natt og dag, drøm og virkelighet. Alvene lever om natten, i skogen, det er deres domene. Det er da de vidunderlige tingene skjer. Det er akkurat nesten som en drøm, fritt og ubundet av virkelighetens strenge regler og problemer. Merk også at det kun er når noen sover, og kun om natten og ute i skogen, at urten fungerer som magisk eliksir.

Litt om humoren

Bottoms tale ved slutten av første scene fjerde akt er ubetalelig, der han gjør rede for de vanvittige opplevelsene han har hatt med alvedronningen Titania, overbevist om at det er en drøm, og ute av stand til å gjøre rede for det på noen som helst måte. Så runder han det av at han vil be Peter Quince skrive en ballade om det, en helt vanlig snekker med et helt vanlig navn, som om Peter Quince bedre enn Bottom skulle kunne klare det. Bottom har imidlertid et navn, Bottoms dream, fordi den hadde ingen bottom, ingen bunn. Det er herlig morsomt, lille, fattige Bottom som har opplevd noe større enn han kan tro på, og Shakespeare som sparker litt til seg selv, om at Peter Quince skal skrive balladen om dette.

For stykket finnes også en oversikt over karakterene, et handlingsreferat og noen utvalgte sitater. Hvis dere vil lese i stykket i original er det en utmerket nettside med nødvendige ordforklaringer på Shakespearewords.

Reklamer