Stikkordarkiv: Religiøs litteratur

Fred, av Arne Garborg

Dette er en av de sterkeste romanene jeg kjenner.

FRED (1892)

Utanfor, mot vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand.

Slik byrjar Garborgs storverk om den religiøse gruvlaren Enok Håve, som ikkje finn fred med seg sjølv og med Gud, og som har klare parallellar til Garborgs eigen far. Det er eit storverk av ein roman, som skil seg ut i Garborgs forfatterskap og i norsk litteratur, og som også skulle rage blant det aller beste i verda. Eg kjenner ingen roman som betre lukkar historia inne mellom byrjinga og avslutninga, fyrste kapitel skulle lærast utanatt, det er framifrå poesi og eit meisterskap i språket ikkje ein gong Hamsun kan framvise maken til. Og det vert ikkje det ein i musikken kallar virtuost, eller her språkleg briljanse, det er klår meining og aldri tvil om retninga. Det er formfullendt naturalisme. Historien skal lukkast inne. Utanfor, mot vest, er sjølve storhavet, med sine fakskvite brimhestar, mot aust den lange låge fjellgard, yvi er tunge, mørke himlen, og under bleike myrer og yvi-sått med kampestein, her bur folket, og her skal historia finne stad. Her bur Enok Håve, og tittelen vert så tung at han er på sin plass. Alvoret er støypt inn i boka.

Garborg skriv boka i 1892, då kjem ho ut. Han er då 41 år. Dei fyrste bøkene hans, er kjekke og artige bøker frå Kristiania, Studentlivet og bohemlivet, som Garborg nok kjende og hadde meiningar um, men som ikkje har låge han slik på sjeli som forhaldet til faren, gruvlinga og sjølvmordet. Ingen av dei fyrste bøkene skriv heller noko om Jæren, eller bare som en biting, noko for å forklåre kvifor det går som det går i Kristiania. I Fred er det lukka Jæren som er heile plassen for handlinga, det som er utanfor, spiller inga rolle. Garborg har óg utvikla ein skrivestil og ein forfatterkunnskap og ein intellektuell og personleg modning, som her foreinast i eit nærast trolldomsaktig verk.
Uppbygginga av hovedpersonen Enok Håve, er slik at lesaren ikkje ein augenblink har reine kjensler for figuren. Han er toskjen, streng og urimeleg, men så ærleg og konsekvent i sin toskaskap, at han ikkje kan gå for ein narr, og så sjølvfordømmande at me uansett får sympati for han. I glimt får Enok sjølv sjå seg sjølv som umverda ser han, men i staden for å skikka seg med det, dømmer han seg langt sterkare enn lesaren, Gud og kvarmann ville gjort. Gruvlinga er blanda med angst og dumskap og samfunnsanda, i all sin galskap er det fullt forståeleg at Enok endar upp som han gjer. Det er eit skjebnedrama, skjebnepos.
For ytterlagere å byggje upp um dette, nyttar Garborg naturskildringar og umgjevnader for å sette lesaren i den rette stemninga. Aldri har torever og havstorm vore meir kraftult skildra på norsk. Og stormane og toreveret i Enok, går for nett det samme. Akkurat som lerka og våren gjev ljos og glade til dei lettare stundine for han Enok og tankane hans.
Boka inneheld óg ein psykologisk skildring eg ikkje kan sjå står tilbake for nokon. Garborg er fullt på høgde med Enok si logikk. Den gradvise galskapen, dei irrasjonelle resonnementene, dei bråe vekslingane mellom glede og sorg, og dei plutselege konsekvensene av kva som helst. Det er så ein bivrar ved å erkjenne, at alt dette må Garborg óg ha kjent med sin eigen far – og ikkje noko å gjera ved det. Sterkare roman kjenner eg ikkje, ikkje no kjenner eg det.

RESYMÉ
Kap 1: Storskildringane av Jæren og folket.
Kap 2: Og etter å ha sett denne stemninga, kjem Enok Håve og grublar om Gud og reikningane, og korleis han skal sleppe unna Sattan og helvites avgrunn. «Berre han og den brune merra hans midt på svartaste heii.» (s.9) Og det er uver på havet, og uver i Enok, det er eit studium i naturskildring i heilskap med handling og tema, ein vert like redd som Enok.
Under denne ferda bestemmer Enok seg for å verte umvend.
Kap 3: Problem: Umvendinga blir alltid hindra av ting som kjem i vegen. Dette plagar Enok meir, han får sterk skuldkjensle som ikkje klarar å slippe unna, men klarar det heller ikkje. Og lesaren skal sjå at her er ikkje stort å slippe unna. Dette gjeld særleg i byrjinga.
Kap 4: Napoleon døyr
Kap 5: Dei fyrste sjelekval. Enok går og grublar, og finn kva han har synda opp gjennom tidi. Han ber om at Gud skal gje han nåde, men får ikkje bønesvar. Inderleg og fortvilt, ber han.
Kap 6: Gravferd for han Napoleon Storbrekke. Enok lid voldsomme kvaler, før han vart umvend fyrste gong s. 35. I ein draum grip han ei hand, som har naglehola til Jesus.
Kap 7: Sæle i livet med Gud. Enok gjev seg yvi til livet i anden. Og avstanden til familien vart større, dei er redd han, og han tek det som eit godt teikn på at han gjer rett.
Kap 8: Familiekamp. Kaffiscena. Det fyrste oppgjer mellom Enok og Anna. Gunnar og karjolen, riset. Enok tek til å taka imot fantar, åpnar sitt hus.
Kap 9: Skulen og ut av skulen. Rokkscena, der Marta ler og fortel ein løyen historie om ein student som har ramla i snøen, og Enok som alvorstungt seier at Jesus aldri lo. Rokkene sviv, som for å spinne tia av garde og kome burt fra situasjonen. Det er ein falsk lærer komin, og for å gå klar av vranglæra, skal ungane ut av skulen.
Kap 10: Enok tykjer det tek til å gå for lett, han vil stridast. Selgje alt og gjeve til dei fattige? Tormod Tualand. Nye fantekarar og småungar.
Kap 11: Vår og introduksjon av Fante-Tomas, og sonen Carolus Magnus.
Kap 12: Nå skal Carolus Magnus flytte inn. Enok får prøvinga si. Carolus og Gunnar får definert sitt forhold. Presteleiken i løa.
Kap 13: Gunnar og Carolus arbeider saman. Tek opp eple. Drøsar. Episoden med skillingane i kista. Carlous får pengane, Gunnar får bank, og Carolus gjev pengane tilbake til Gunnar som nå hev deim.
Kap 14: Tankar til Anna.
Kap 15: Student Per Olsen tek borna i skule. Fjasar om si eiga dikterevne, og stikk av. Enok tek det som eit teikn på å heve vori ulydig. Det var han sjølv som skulle taka barna i skule.
Kap 16: Legde Lars Rotteholen kjem på vitjing, brakt dit av han Salomon Storbrekke, som spør beint ut om det er sant som dei seier, at Enok hev vorte galin. Enok får valdsomme kvalir. Men ein prat med presten gjer godt.
Kap 17: Til kyrkja. Til skulen.
Kap 18: Fante Tomas si likning om samfunnsdelinga på planken. Arbeidsmannen må stjele ein halv skilling åt bonden. Målbind skulemeisteren Tomas Tualand.
Kap 19: Sumar, jonsok og arbeid på garden. Corelus vert ikkje folk, han er fant, og Gunnar arbeid og Enok gruvlar.
Kap 20: Carolus stel vibegg.
Kap 21: Carolus hev stukke av. Enok vert arg, han kjenner seg til latter, han har fått skam. Um vintaren vil han attende til den strengaste kristendom, han hadde kje gjort nok. Sjølvransakinga vert verre, bønine sterkare, men ingenting nyttar. Djevelen: «Du kan likso godt hengje deg upp, Enok!» (s. 118). Sterkt kapitel. Vendepunkt. Heretter er Enok vár alt som skjer, og alle reaksjonar på seg.
Kap 22: Ny vår. Enok freister andre Bibelord, freister det ein og det andre, men kjenner seg aldri riktig trygg. Og han har sin fyrste tur til Heilandsvatnet. Dette kapitelet er fylt av varslar.
Kap 23: Legde-Guri døyr. Og før ho døyr, stirrar ho på Enok som har ho sett noko. Enok vettskremd.
Kap 24: Gunnar. Synsvinkelen er hos han, og ein merkar det er noko med han Enok.
Kap 25: Nokre år gjeng, upp ned, upp ned, som havet der ute. Serina framsloppin. Torever. Lynet slår ned i garden hass Enok. Lukketreet, Selja. Domen.
Kap 26: Fantane. Eit sidekapitel, tjuveri, drikk, dødsall og Carolus og Katrine i fengsel.
Kap 27: Enok er yvitygd om domen. Helvete i all æva. Går til alle påfunster, vil ikkje ha smør, går i tulleklede, vil ikkje lese bønir med trøyst og forsoning. Kun om synd og fordøming og daude og straff. Drøymer, mareritt. Enok står i kjelleren som er Helvete, og slaktar sauer, som er hans eigne born. Heller ikkje Lars Nordbraut hjelp. Og våren det året, er sur og kald, og vil aldri bli sumar.
Kap 28: Enok ser for seg Helvete, og tykjer like det. Kontrast mellom fine veret, og Enok sitt store mørkre. Bryjar gå jamnt til Heilandsvatnet. Kapitelet ender med at Enok ligg ved vatnet og gret: Gud, du har frelst meg.
Kap 29: Enok ber inderleg, inderleg om at Herren skal hjelpe han, og aller mest ber han om at Herren ikkje må la Djevelen ta makta. Heilt klårt ber han um ikkje å late det skje at han tar livet av seg. Men det går ikkje godt. Gunnar kjem heim, fleire kjem på vitjing, Enok er ikkje seg sjølv, går bare og tumlar. Ei lita doktorscene, doktoren drikk seg ein støyt. Gunnar kjem på ny. Faren: «Djevelen er etter meg; han vil eg skal gjera ende på meg. Kvar dag, kvar kveld…» Det ender med at Gunnar leider faren tilbake til hus.
Kap 30: Gunnar til byen. Han har visst eit lite barn på samvitet, eller kanskje hev han det, han hev i alle fall ei jente som seier det så. Og så fer han til Amerika. Enok tumlar til byen, skamrir mest Brunka, får greie på kva som er hend, sit heime, gråmenn kjem, nappar i han, han går, ut bakdøri, til Heimlandsvatnet og uti.

TEMA
Hovedtema er sjølvsagt Enok si religiøse gruvling. Men her er i tillegg mange under- og sidetema. Til dømes må ein stille nokre spørsmål til den kristne filosofi og religionens idealer. Alle Enok sine gjerningar er moralsk grunna i Bibel-sitater. Sjølv om ein kan innvenda at Enok mister heilskapen, må ein innvenda tilbake at denne heilskapen er temmeleg uklår. Å leve asketisk og forsake jordiske gleder, er så avgjort eit religiøst ideal, og ikke bare for kristendommen. Spørsmålet kan óg trekkast lenger. Kor langt skal ein gå for å fylgje sin levevei, på bekostning av sine nærmaste? Kan ein ofre sin hustru og sine born, for sin eigen sjelefred? Garborg seier i Fred klårt nei, men frifinn Enok for all skuld. Både Enok og familien lid, men det er ikkje noko enkelt svar korleis det skulle gått annleis. Den aktivt handlande er Enok, og ein kan seie at han skulle kje gjere som han gjorde. Han skulle ikkje vere så religiøst gruvlen, men dette er ikkje noko han vel sjølv å vere, det kjem i han, og er som ei demonisk, vond makt.
Det er den gruvlande som døyr. Trua tek knekken på han. Men menneskje er sterkt nok til å leve. Det vert folk av han Gunnar óg, og av familien. Altså den tukta familien greier seg.

Sidetema s. 99. Skulen. Den nye skuleloven kom, med pliktig skulegong. Anna finn det urimeleg.
Moderne jordbrukssreiskaper.

FORTELARSTIL
Garborg nyttar ein allvitande forteller, men denne skriv mykje gjennom Enok, og noko gjennom andre Gunnar, Anna og fantane. Her vert nytta personale teknikkar. Det er ikkje ein udeltakande forteljar som førar historia fram, men det er heller ikkje ein som engasjerar seg og tek standpunkt. Det er nokre småkommentarar som syner at forteljar slett ikkje er tanketom til det som skjer: «No kunde kje Enok umvende seg, fyrr han hadde vori i det bryllaupet.» (s. 13) Skildringa av jørfolket tilhører óg så avgjort forteljarstemma.
Synsvinkelen er lagt slik, at me får sjå mykje gjennom Enok. Spesielt i fyrste del, fyri vendepunket, ser me korleis Enok lagar reglar og tuktar og kjem med Bibelord til familien og til fantane. Bare i glimt får med sjå kva ho Anna og han Gunnar tenkjer og føler. Synsvinkelen er ikkje så gjennomgripande med dei, der får me ikkje kvalane.

Tredje person gjennom Enok. Vi står utanfor og ser hans tankar. Alt anna blir stengt ute. Slik han sjølv stengjer familien ute. For han sjølv er han syndaren som strevar med Gud, og kjemper for nåden. For dei andre, er han ein snåling som går rundt i skinnfell og tresko.

SYMBOLIKK
Vatn-motivet. Heilt frå fyrste tone høyrer med orgelbruset frå havet. Heilandsvatnet kjem stadig attende. Veret og naturen. Fred og uro.
Legde Guri ser.
Lynet slår ned i selja.  Samanlikn Tusten, Vesaas.

«Vatn, vatn; sløkkje all denne brand og pine i eit djupt, djupt vatn… Gud frelse meg!!» (s. 162)
Vatnet lokkar s. 163, sutlar og svalar. Er der for tredje gong.

SPRÅK
Garborg på sitt aller beste. Her kjem den tunge, jærske stilen til sin fulle rett. Forfattar, stoff og språk går opp i ett. Kraftfull nynorsk. Sjå på naturskildringane. Lun jærsk, humor. Tungt alvor, arbeid og strev, men óg solskinn og skjemt.

Det er som om språket er særskilt skapt, for å høve den tunge, trauste jærbu, kor tankane aldri kjem skikkeleg i gong, og kor respekten ligg tjukt. Sjå på korleis fantane klarer seg, det er bare Hamsun som kan måle seg med Garborg her. Som hos Hamsun, er det dei munnrappe det er minst med.

Nokre kapitelinnleiingar:
«Kald og roleg låg haustdagen yvi hav og land. Det leid mot kvelden. (Kap 2).
«Det var i dag dei skulde bera han Napoleon.» (Kap 6)
«Det vart stilt i huset. » (Kap 8)
«Ho Marta heldt ut til det femte var komi; so reiste ho.» (Kap 10)
«Sundagen etter hende det ein underleg ting: Enok kledde seg og vilde åt kyrkja.» (kap 17)
«Sundag.» (Kap 20)
«Gunnar fekk flytja til byn.» (Kap 25)
«Strålande fin sundagsmorgon.» (Kap 28)

PERSONGALLERI
Den klåre hovudrolla er Enok. Alle dei andre er med, for å kaste lys yvi han.

ENOK HÅVE
Det er denne personen Garborg har lagt mest i. Han er mest kjennetikna ved ein valdsam ufred, gruvling og angst yvifor Gud. Han har mistru til seg sjølv, og nyt å kalle seg arme syndar, og døme seg til Helvete. Den einaste som kan gjere noko med det, er Gud. Respekten og ærbødigheita er grenselaus. Men det rekk ikkje, alt som er galt, må skyldast han sjølv, alt som er godt, er Guds nåde.

Me må skilje mellom Enok i fyrste og Enok i andre helvta av boki. I fyrste er han streng, og eigentleg ovenpaa. Her er han yvitydd, at så lenge han trur og gjer på rette måten, så vil han og alt rundt han bli freslt. Sjølvsagt kjem sjelekvala her med, men dei er på langt nær så sterke som dei skal bli.

Sjå s. 24. Enok ber om å få angre. Sjølv kjenner han bare redsel.
Det er rørande korleis han gjer Gud æra for alt godt, og oppriktig føler at han bare gjer vondt tilbake.
Skiftar til den største sæle. Ein ser kva slit det er for han sjølv, og for den som lever med han. Sjå kap 6., der han sjølv er frelst, og tvinger familien til å vere frelst med. Her er óg den detalj, at Enok frykter han har det for godt. Kvifor lar Gud han vere på Tabor så lenge? Skal han ikkje tukta den han elskar? Enok er her ein russisk jærbu.

Spesiell Gudefornuft. Kan argumentere for kva som helst, i blendande logikk, så lenge Gud står på toppen.
Kvar gong han kjem i tvil om han gjer rett, mannar han seg opp og går ennå hardare på. Slik blir han eit mareritt for familien. Når han ser dei er redd han, finn han på noko for å vise for seg sjølv og for Gud og for alle at han ikkje vaklar. Han tek det som ein kamp.
Trampar i veg på sine tresko.
Får heller ikkje ro i nåden. Som legdi Guri seier, når Herren tukta, så visste ho at han elska.
Det er kun kona og familien han får ordentleg tak på, dei andre gjer han forvirra og utnytt han.

Provoserande, men samtidig låtterleg. Godmodig. «Sjå no, um det ikke greier seg å vera gjentelaus! berre med lìver etter Guds ord og stend tidleg upp.» (s. 59(

I andre helvta får me sympati for han. Der han hjelpelaust side 123 tenkjer korleis alle, også hans eigne, mest er redd han. Ikkje eit ord får han ut av deim, og ikkje kan han heilt skyna kvifor, han har jo berre prøvd liva etter Guds ord. Her ser vi Enok kan ikkje gå tilbake til det gamle livet. Han har alt gått for langt. Gripende side 123. Endar med at han for fyrste gong gjeng til Heilandsvatnet.

ANNA
Glad i Enok og vettskremd han. Folkeleg, tradisjonsrik kone, som gjerne vil tene sin mann, men som òg gjennomskuer galskapen han driv med. Og kva skal ho gjere?
Det er ho som må gjere arbeidet, der Enok går i si salige tru.
God kone, som heile vegen kjem til at ho ikkje kan klage, ho som er friskt. Det er bare dette med han Enok, hadde han bare ikkje vore fullt så galin. Men det blir nok ei råd med det. Ei god, rund kone, ser eg for meg.

GUNNAR
Det nærmaste Enok har ein motstandar. Den unge guten vil ikkje la seg knekkje, og der Anna lìd og bit i seg, veks det i guten ein trass som ikkje kan seirast yvi. Konflikten vert sterkare når Carolus kjem i hus, og han Gunnar må gjere ennå meir urimeleg arbeid, medan den glatte Carolus får rosen.
Men tukta frå Enok, vert bare til trass. Og når Enok i andre helvta treng støtte frå familien og ynskjer kontakt, har Gunnar gitt opp og er bare tverr. Dei er ikkje på bylgjelengde.
Gunnar blir på ein måte ein inkje-person. Han får ikkje kontakt med jamnaldringane, han går bare i galskapen til faren, men er for sunn til å ta del i han. Så vert han forvirra av fante-skrøninene til Corelus og Jorun. Når han kjem blant folk, vert han berre ledd av. Men Garborg let han reise til byen, og sidan til Amerika. Det vert nok folk av han óg.
Her blir barneoppdraging eit sidetema.

NAPOLEON STORBREKKE
Kjem i starten, og drikk godt. Bannar og steiker til han Enok, som gjeng gudfryktig og redd, og skal umvenda seg. Døyr i kapitel 4. Slag for Enok. Midt i vantrua, heidingskapen, døyr han. Enok tek det som eit teikn, og skiftar til den særs mørke Enok vi følgjer gjennom boka. Såleis har Napoleon ein stutt, viktig funksjon.

LEGDE GURI
Parallellar til Hamsuns mange fantar og trollfolk. Ein Enok snakkar med. Ser Djevelen i Enok, er Enok yvi-tydd om.

TORKJELL TUALAND
Tek seg arbeid hos han Enok i kapitel 10. Er mykje raskare med tunga, og snakkar både Enok og Anna rundt. Og oppfordrar til å gje bort alt dei eig, for det var nå ein gong Jesu’ ord. Det kan korkje Enok eller Anna seie noko på. Og Enok gruvlar.

FANTANE

FANTE-TOMAS
Tek til å bu hos Enok.
«Det var som han leika med lémine sine når han gjekk, lagde deim hit og dit og kor han vilde; det vesle hovudet låg og svinga på sin magre brune, frambøygde stylk til hals og slagde seg frå den eine aksli til den andre liksom kjælande.» (s. 66)
«Mælet var mjukt som heile mannen, syngjande upp og ned etterein urimeleg høg skala i utrulege tonefall.» (s. 67)

CAROLUS MAGNUS
Son til Fante-Tomas. Fante-Tomas, bare mindre.
Dei to er glatte tunger, som sender tankane til Pjotr Stepanovitsj i Dostojevskij, og til alle Hamsun sine forunderlege figurer.

STUDENT PER OLSEN
Artig bekjentskap i kapitel 15. Fjaset hans, gjer Enok meir ubendig i å følgje Herren.

GUD
Særs streng, raus med nåden til alle som forten han, men straffar alle som ikkje gjer som dei skal. Det er ein Gud å frykta og ein Gud å elska, i den rekkefølgjen. s. 34. Ein kan ikkje gjøyme seg for Gud, Han er yvi alt.

NOKRE TOLKINGAR
Den valdsame innleiinga, med det innestengde jæren, med folket og den grunne jorda, åpnar for å lese romanen skjebnebestemt. Det kan ikkje gå annleis, det jærske folk går og gruvlar med seg sjølve, då kan det kome fram personar som han Enok Håve.

Hebreearbrevet 6: «Thi det er umuligt, at de, som en gang ere blevne oplyste og have smagt den himmelske gave, og ere blevne delagtige i den Helligånd, – og falde fra , – atter kunne fornyes til omvendelse.» Det er umuligt! (s. 118)

Dei moderne forfattarer skriv ikkje med så mykje på hjertet.

REFERANSER
I norsk litteratur er det for meg bare Markens grøde som legg ambisjonane på samme nivå, og har evne til å halde dei. Begge bøker er skjebnetunge, ævuge, og grip inn i det norske så ingen utlending kan eigentleg skyna det.
Derfor er det markens grøde.
Som Markens grøde, er kvar kapitelinnleiing sterk og full av meining. «Det var i dag, di skulde bera han Napoleon.» Kap 6.

Det er noko Dostojevskij.
Tolstoj.
Tyngden og alvoret er russisk, den vare sympatien med. Ein kan ikkje lese bok, utan å verte fortvila at det skulle vere som det er.

Etter er det tydeleg at Vesaas har lese boki, med lynet og tusten.

*****
Dette er verket. Det er bare Hamsuns Markens grøde som begynner med lignende tyngde, men Garborg går foran. Første kapitel skulle læres utenatt, det er eit vidunderlig stykke poesi om eit land ein ikkje kan lese om og vere frå, utan å lengte dit.
****

Reklamer

IV Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

I dag avslutter vi arbeidet vårt med Dostojevskijs store roman, Brørdene Karamasov, kanskje den største roman som er skrevet.

FJERDE DEL

Tiende bok: Smågutter (Малчики)

For leseren som nå er brennedne opptatt av hva som kommer til å skje med Mitja, med Grusjenka, og hva som egentlig skjedde den natten Fjodor Karamasov ble drept, kan det virke som litt av et sidespor å vie en hel bok til smågutter. Men det er nettopp det Dostojevskij her gjør. Vi skal igjen møte guttungene vi så kaste stein på hverandre i fjerde boks tredje kapittel, og vi skal møte familien Snegirjov, der vi sist husker faren tråkke på en tohundrerubelseddel han ikke vil ha i gave fra Katja (på vegne av Dmitrij) i samme boks kapittel 7. Nå er situasjonen blitt enda mer alvorlig for den stakkars lille familien.

Første kapittel introduserer en helt ny karakter, Kolja Krasotkin. Han var med i den steinkastede gruppen, men gjorde ikke så mye av seg der, som han skal gjøre nå. Snegirjovs sønn – Ilusja – har stukket en pennekniv i siden på denne Krasotkin, den gangen han ville forsvare faren sin fordi guttene kalte ham en børste. Krasotkin er en herlig veslevoksen type, navnet hans betyr «den vakre» (Krasota (Красота) = vakker), og det er helst i egne øyne han er vakker. Han er litt eldre enn de andre guttene, med alt det innebærer for gutter i den alderen.

De neste kapitlene lar oss bli nærmere kjent med Krasotkin og de andre småguttene. Det er fornøyelig lesning, fin skildring av barnenaturen, men ikke så viktig for vår sak. For oss gjelder saken at Ilusja er blitt alvorlig syk, og at samtidig har fødselsdag. De steinkastende barna er nå forsonet, de er alle sammen på vei til bursdagen, også Kolja. Romanens helt og budbringer, Aleksej – Alosja – Karamasov skal også være med. Det er han som har forsonet barna, og han som har sørget for at det kommer så mange. I bursdagsgave har Kolja forberedt en helt spesiell presang. Det dreier seg om en hund som Ilusja har gitt noe farlig å spise, mat med en nål i, og som Ilusja nå tror er død. Hunden heter Zjutska, og Ilusja har fryktelig dårlig samvittighet over hva han har gjort. Han er mye mer tynget av det, enn av at han er syk og snart skal dø. Kolja har imidlertid hatt hunden hele tiden, og til og med lært den opp til å gjøre triks. Nå skal han altsi gi den i fødselsdagspresang. Vi må ha med at Alosja betimelig spør om Kolja virkelig har hatt hunden så lenge og plaget Ilusja så mye, bare for å lære hunden opp til å gjøre triks.

Fødselsdagen er i kapittel 5, «Ved Ilusjas seng» (У Илюшиной постельки). De er der alle sammen da Krasotkin kommer til slutt sammen med Alosja. Ilusja har fått en hundevalp i gave av den gamle stabskapteinen som er faren hans, tydelig for å muntre ham opp, men det er like så tydelig at det er ikke den rette hunden. Vi må ha med at familien nå har litt penger, etter at faren til slutt tok i mot de 200 rublene allikevel, i en scene som ikke er skildret i romanen, men referert i en setning. Det er gripende når Kolja vil spille rollen som fortsatt voksen, spesielt for å imponere Alosja, men som i møte med den syke Ilusja får problemer med følelsene sine, og kommer ut av det helt. Han får imidlertid overlevert gaven, hunden Peresvån, som altså i virkeligheten er Zjutska. Den er virkelig veldressert, den gjør alt Kolja sier den skal gjøre, og hopper og spretter og er glad. Ilusja også lyser opp. Kolja har også en kanon han vil gi i gave, en flott kanon som til og med kan skyte ekte skudd med krutt. Stabskaptein Snegirjov demonstrerer kanonen, som vekker stor begeistring hos alle. Den sinnsforvirrede moren gjør krav på den, og Ilusja forærer den storsinnet bort, med Koljas like storsinnede velsignelse. Det er i det hele tatt en varm scene, i en roman der det unektelig foregår mye fælt.

Fødselsdagen får imidlertid en ulykkelig utgang da doktoren kommer, og gjestene går ut mens doktoren gjør sine undersøkelser. Alosja og Kolja har på ny en samtale, der Kolja på ny kommer med veslevoksne uttalelser om alt han har lært og kan og tenkt, hvor jeg vil trekke frem Alosjas milde og smilende svar at om en viser en russisk skolegutt et kart over stjernehimmelen, så vil han neste dag komme tilbake med kartet rettet. Ingen kunnskaper, men grenseløs selvtillit er inntrykket fra en tysker som har bodd lenge i Russland. Til og med Kolja liker denne observasjonen, og går dessuten straks i gang med å angripe den tyske mentaliteten, liksom for å rette også denne uttalelsen opp. Dette er imidlertid bare en biting i romanen, men for meg en sjarmerende biting. Samtalen ender opp med at Alosja og Kolja blir meget glade i hverandre, Kolja fordi Alosja tar ham sånn på alvor, mens Alosja som vi nå vet er glad i alle. Gleden fra Kolja til Alosja bygger opp mot sluttscenen i romanen.

Boken om småguttene slutter med at doktoren har dårlige nyheter. Ilusja kommer til å dø. Han kan kanskje leve litt lenger hvis famlien reiser til Sicilia, men hvordan skal denne familien få reise til Sicilia? Det er også her noen gripende scener, der også Kolja begynner å gråte, og alle er fortvilet over at de skal miste lille Ilusja, som de tidligere har kastet stein på. De lover å treffe hverandre snart igjen, alle sammen, og besøke Ilusja ofte på sykeleiet.

Ellevte bok: Broren Ivan Fjodorovitsj (Брат Иван Федорович)

Etter mellomkapittelet med småguttene fortsetter vi nå med oppklaringen av mordet. Dette er den virkelige oppklaringen, der vi som lesere får vite hva som virkelig skjedde, mens vi i neste og siste bok får den rettslige oppfatningen av hva som skjedde. De to henger naturligvis ikke sammen, Dostojevskij var en sterk motstander av rettsvesenet, som han mente var noen nymotens greier, og der man la vekt på helt andre ting enn det skyld, straff og soning skulle bestå i. Vi kommer tilbake til det i tolvte bok.

Det er som vanlig Alosja som er budbringeren, og som løper mellom stedene der det er informasjon å hente. Den første han besøker er Grusjenka. Hun er nå forlovet med Dmitrij, forelsket i ham, og redd for at han ikke er forelsket i henne. Den polske offiseren og vennen hans er nå lutfattige, latterlige er de blitt, som tigger om penger i svulstige ordelag, men eier ingenting, gjør ingenting, og står i gjeld til vertinnen i leiligheten de bor i. Grusjenka gir dem litt. Hun gir et mye bedre inntrykk mot slutten av romanen, enn i begynnelsen. Hun viser seg å være et godt menneske, med et godt hjerte. Men historien om polakken som var med henne og forlot henne for fem år siden, har ødelagt henne. Hun har også på en måte gått gjennom en soning, og er nå klar til å sone mer sammen med Dmitrij.

Neste kapittel, «Vond fot» (больная ножка), er et nytt gjensyn med den fremdeles ubetalelige fru Khokhlakova, «den kaklende dukken» som jeg skriver litt om i forrige post om romanen. Khokhlakova har begynt å abonnere på en avis, «Rykter» (слух), der hun selv nå er blitt omtalt i negative ordelag, om hvordan hun er for gammel, men forsøker å være ung, og hvordan hun ville gi Dmitrij 3000 rubler om han ville flykte med henne til gullgruvene i Sibir. Disse skriveriene får det selvsagt til å gå helt rundt for fru Khoklakova. Det har også sin underliggende historie hvorfor disse historiene kommer, festlig forvridd i fru Khoklakovas hjerne, men den holder vi utenfor vår gjennomgang. Et dikt med samme tittel som kapittelet er med. Det siste som fru Khokhlakova har på hjertet er ordet «affekt» (аффект), som hun har hørt mye den siste tiden, men som hun vet hva er. Alosja forklarer, og siden blir det meste affekt for henne.

Fru Khokhlakova er mor til Lisa, som Alosja vil gifte seg med. I kapittel tre, den lille djevelen (бесенок), går han inn til henne. Det venter ham en opprivende scene. Lise er alltid vanskelig og ufordragelig, karakteristisk at hjertegode Alosja skal velge seg nettopp henne, han er ren i sin kjærlighet. Jeg er ingen ekspert i psykologi og psykiatri, og vet ikke når selvskading kom inn som et begrep. Med Lisa er det i alle fall inne i litteraturen, her er det både uttalt og gjennomført, fysisk og psykisk. Hun leser alle slags tekster som oppriver henne, og vil la seg opprive, hun tror verden er ond og hun tror på det onde, hun ler og fryder seg over alt som er fælt, like i synet på hjertegode Alosja. Han lytter også på henne alvorlig, og svarer henne alvorlig. Til slutt trygler hun ham om at han må være glad i henne, men forærer ham også et brev til broren hans, Ivan, som også har vært og besøkt henne. Da Alosja går, legger Lisa fingrene sine i dørsprekken, og smeller døren igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen så tidlige tekster, og vil gjerne bli opplyst om andre kjenner tidligere eksempler. Подлая, подлая, подлая, подлая, sier hun til slutt, om seg selv. Podlaja, blir det i transkripsjon, «podlets» betyr skurk eller kjeltring, podlij er adjektivet, og endingen -aja er hunkjønnsformen. Hun sier det altså om seg selv.

Kapittel 4, Hymner og hemmelighet (Гимни и секрет), inneholder Dostojevskijs kongstanke og kanskje mest kjente setning: Om Gud ikke finnes, er alt tillatt. På russisk ser det slik ut: «(…) Без Бога-то и без будушей жизни? Вед это, стало быть, теперь все позволено, все можно делать?» «А ты и не знал?» говорит. Смеется. [Bez boga-to i bez budusjej zjizni? Ved eto, stalo byt, teper vsje pozvoleno, vsje mozjno delat? «A ty i ne znal?» Govorit. Smejotsa.] «(…) Uten en Gud og uten det kommende liv? Du ser, det vil si, at nå er alt tillatt, man kan gjøre alt.» «Visste du ikke det?» sier han. Ler.» Kyndige i russisk ser at russisk inneholder litt mer informasjon, påhenget -to etter boga betyr «noen», «en eller annen» eller «denne (i betydningen «denne Gud», litt humoristisk eller nedlatende), og er et helt vanlig suffiks, men ikke akkurat etter dette ordet her, Bog (Бог = Gud). «Ved (Вед)» er en partikkel som blir brukt for å uttrykke noe opplagt, omtrent som «du skjønner», «du ser», «du skjønner/ser vel», og formuleringen «A ty i ne znal  (А ты и не знал)» med «i» (и = og) i midten blir brukt til å understreke andre ledd, altså visste ikke: «Visste du ikke engang det». Dmitrij sier det altså som noe helt opplagt, men det er noe av det mest dramatiske som er skrevet og noe av nøkkelen for hele Dostojevskijs forfatterskap. Han vil vise at Gud finnes, at Gud trengs, og han vil vise konsekvensene hvis man avviser Gud. Det vil han gjøre omtrent samtidig som Nietszche erklærer: «Gud er død». Det betyr, om man skal tro dem begge, at alt er tillatt, og konsekvensene er det fryktelige som Dostojevskijs romaner er fylt av.

Setningen blir sagt i en samtale mellom Dmitrij og Alosja i fengselet (Alosja har besøkt ham). De gudløse i romanen er først og fremst representert av Ivan, den store ateisten og forfatteren av «Storinkvisitoren». Med seg har han disippelen Smerdjakov, det uekte barnet, født av Stinke-Lise, med Fjodor Karamasov som ukjent, men sannsynlig far, plassert hos tjenerskapet Grigorij og Marja, pint og plaget gjennom livet. Hans fulle historie skal komme frem i den ellevte boken. Rakitin, en karakter vi ikke har lagt vekt på i vår gjennomgang (det er han som har skrevet verset om Khokhlakovas ben, fra to kapitler siden, og det er også han som har skrevet artikkelen om henne i «Rykter»), er også en av de gudløse, og det var egentlig til ham Dmitrij fortalte at uten Gud er alt tillatt, Dmitrij gjengir bare samtalen for Alosja. Dostojevskijs kongstanke blir altså bare gjenfortalt, referert til fra en tidligere samtale. Rakitins svar er at moralsk kan man selvfølgelig det, men ikke i praksis, siden man vil bli arrestert og komme i fengsel (En klok mann, sier han, kan gjøre alt, men her er du, sier han, du drepte og ble grepet og nå råtner du i fengsel (Умному человеку, говорит, все можно, ну а вот ты, говорит, убыл и вполался и в тюрмье гниешь!). Dostojevskij hatet denne nye moral, der rett og galt bare er hva man kan komme i fengsel for og ikke. Den nye tid spør ikke hva som er riktig og galt å gjøre, men hva man kan slippe unna med. Forpliktelsene blir overfor menneskene og samfunnet, og ikke overfor Gud. Dette vil i følge Dostojevskij føre til fortapelsen, noe som var prosjektet å vise i romanen «De besatte (Беси)». Rakitin understreker sitt prosjekt, med å fortelle at han har til hensikt å svindle til seg 150 000 rubler fra fru Khokhlakova, gjennom å gifte seg med henne og ta henne til St. Petersburg. Han vet han ikke vil bli fengslet for det, og derfor kan han gjøre det, selv om det er umoralsk.

Dmitrij har imidlertid begynt på sin soning. Og den skjer i følge Dostojevskij ikke i fengsel, men i det indre, i seg selv. Soningen er en sak mellom menneske og Gud. Dmitrij har begynt å forstå det. Derfor er han ikke så opptatt av rettssaken i morgen, og at han står i fare for å bli uskyldig dømt. Hans straff er den moralske, og den er han nå beredt til å bære. Den virkelige morderen vil få sin straff av Gud, sier han. Drømmen om barnet, som man finner i åttende boks siste kapittel, er sendt ham av Gud, for at han skal forstå, han skal hjelpe dette barnet og alle andre barn så de ikke gråter mer. Han er blitt som et nytt menneske, og er mye mer redd for at han skal miste dette nye mennesket han er blitt, altså miste de riktige tankene han nå tenker og gå tilbake til den gamle Dmitrij han var, han er reddere for det, enn utsiktene for 20 år i malmgruvene i Sibir.

Dette store kapittelet inneholder også mange av tankene som blir fortvilelsen og prosjektet til modernismen. Hva skal man gjøre om Gud ikke finnes? Om mennesket blir herre i verden? Da finnes heller ingen dommer for rett og galt, retterdigheten finnes ikke (fordi det ikke finnes noen som kan sørge for den), meningen med livet faller bort. Og hva blir livet uten mening? Nietszche formulerer disse tankene klarere og mer målrettet enn Dostojevskij (for Dostojevskij blir det jo fremsatt som noe som ikke må være og ikke må bli, hos Nietszche er det noe som er).

Hemmeligheten i kapittelet er at Ivan har klekket ut en plan om å rømme. Det er ikke så mye en reell plan, skjønt, for Ivan er den både reell og ønsket, enn tatt med for å illustrere et par poeng. Den gudløse Ivan ønsker ikke at Dmitrij skal ta sin straff, sone sin skyld (Dmitrij har kanskje ikke drept faren, men han har gjort mye annet galt, og det er for dette han er beredt til soning), men flykte til Amerika, altså forsøke å slippe unna med det. Amerika er for Dostojevskij noe av det mest urussiske, og dermed noe av det mest umulige, jag etter penger, den nye tid, demokrati og menneskelige rettigheter, ingen sann, ortodoks tro. Det er heller ikke et godt sted å sone, som Dmitrij selv sier. Ivan har også en annen grunn for å ønske at Dmitrij ikke blir sendt til Sibir, og det er at også han – den gudløse – har samvittighet og føler skyld. I et kapittel, som snart kommer, skal vi få vite mer om dette. Den eneste grunnen til at Dmitrij vurderer dette tilbudet, er at han er så forelsket i Grusjenka, og han er usikker på om straffanger har lov til å gifte seg. Kapittelet slutter med at Alosja sier han «ikke et eneste øyeblikk har trodd Dmitrij er en morder» (Ни единой минутой не верил, что ты убийца). Alosja er en bærer av sannheten i romanen, han lyver ikke og tar ikke feil. Leseren må skjønne at det er ikke Dmitrij som er skyldig i mordet på Fjodor Karamasov, det må være en annen. Løsningen kommer snart.

«Ikke du, ikke du» (не ты, ны ты) heter neste kapittel. Det skal bli sagt på en måte leseren først må oppfatte som ganske merkelig, men som siden skal bli helt klart. Det er Alosja som har tilgang på mer informasjon enn leseren, som ser mer og skjønner mer, han er ikke bare en budbringer for romanen og leseren, men i romanen også for Gud. Han får av Gud skjønne å vite det han trenger. Han blir som et medium. I dette kapittelet besøker han broren Ivan, direkte fra fengselet, som alltid hos Dostojevskij skjer alt sammen på en gang, rettssaken mot Dmitrij er i morgen, alt må ordnes denne kvelden. På veien til Ivan stikker han, liksom som et innfall, innom Katarina Ivanova. Der treffer han faktisk på Ivan, på vei ut, som han også hadde en forutanelse for at han ville gjøre. De snakker imidlertid ikke sammen her, men Alosja går inn til Katarina Ivanova, Katja. Ivan blir også med, på befaling fra Katja. Det er bare et bitte lite opptrinn der inne, der det ligger mye under som vi ikke får vite, om hva Katja og Ivan nettopp har snakket om, og hvordan forholdet mellom dem har blitt. At det har blitt mer intimt, skjønner Alosja av at de nå sier «du» (ты) og ikke «De» (вы) til hverandre. Begge er svært oppskaket over det som skal skje, og det som har hendt, kan man skjønne, men av hver sine grunner. Det er et lite forvarsel om at kommer til å bli skjebnesvanger under den kommende rettssaken, både hun selv og Alosja ser ut til å frykte at det er hun som skal sende Dmitrij til Sibir. Hun kan også være den som redder ham. I en følgende samtale mellom Ivan og Alosja i det de forlater Katarina Ivanovna får vi av Ivan vite at hun sitter med et brev som med «matematisk påviselighet» (матеатически доказывающий) beviser at han er morderen. Så kommer ordene. Det må med at Ivan ser dårlig ut, at han er nær ved å miste forstanden, Alosja ser det og han selv er bekymret for det, de har nettopp snakket om det. Ivan sier dettte om brevet Katarina Ivanova har fått fra Dmitrij, og Alosja sier oppstyrtet at dette er umulig, det er ikke Dmitrij som har drept faren. – Hvem er det da, spør Ivan, og så fortetter Dostojevskij øyeblikket, det går frem og tilbake at både Ivan og Alosja blir ute av seg, hver av sine grunner, snapper etter luften og har vanskelig for å få frem ordene, hvem er det, hvem er det? «Det er ikke du som som drepte far» (Убил отца, не ты), sier Alosja. Ivan blir opprørt, og ordene blir gjentatt, de samme ordene som er tittelen på kapittelet. Men hvorfor? Ivan er på ingen måte mistenkt, det kan ikke være ham, han var ikke på åstedet. Vi var der, selv om vi var der i mørket i kapittel 4, åttende bok. Ivan var til overmål i Moskva. Ivan og Alosja står under en gatelykt når de snakker om dette, Ivan er i søkelyset. Alosja sier at Ivan har sagt det til seg selv, alene, Alosja vet det og Ivan vet det. Alosja opptrer som et medium, han har informasjon annetsteds fra. Gud opptrer i denne romanen, informasjonen kommer fra ham. Det kommer også frem at Ivan har snakket med Djevelen. Vi skal selv snart få være til stede i et møte mellom dem. Men først er det tre kapitler om Smerdjakov, og visitter hos ham.

Det første besøket er på hospitalet, der Smerdjakov ligger etter det kraftige epileptiske anfallet han skal ha fått natten Fjodor Karamasov ble drept. Selv om to doktorer på det sterkeste bekrefter at anfallene var ekte, blir det antydet at han kanskje kan ha forstilt seg. Det er Ivan som lurer på det, etter samtalene han og Smerdjakov hadde tilbake i femte boks kapittel syv. Nå besøker Ivan Smerdjakov på sykehuset. Ivan spør Smerdjakov ganske inngående, hvordan kunne han forutse at han ville få anfall akkurat på stedet og timen, akkurat samme natt faren blir drept, men Smerdjakov svarer unnvikende og henviser til legene. Det kommer imidlertid frem at Smerdjakov har lagt mye mer i samtalene han har hatt med Ivan, enn Ivan har gjort, og det gjelder både egne og Ivans ord. Ivan blir meget urolig, men Smerdjakov er avvisende og unnvikende på de avgjørende punkt.

Neste besøk er hjemme hos Smerdjakov selv, etter at han er utskrevet fra sykehuset. Samtalene fortsetter. Det må med at Smerdjakov i alle disse tre kapitlene fremstår helt motbydelig, som et udyr. Man kan kanskje lese ham som et produkt av det gudløse, som en vanskapning, noe han nesten også er, født av Stinke Lisa, med denne ukjente faren som sikkert er Fjodor Karamasov. Han er liksom ikke et menneske, man har rett til å hate ham. Samtidig kan man også lese ham som en som har gått gjennom livet på denne måten, som et ikke-menneskelig udyr, som alle kan hate og forakte, som ikke teller med. Det kommer nå frem at det er Smerdjakov som har drept far Karamasov, men han gir helt og holdent Ivan skylden. Det at Ivan reiste bort blir tatt som en bekreftelse på at drapet skal skje, Ivan vil holde seg unna når ugjeringen skjedde. Smerdjakov tar fullt ut på alvor Ivans lære om ateismen, om at alt er tillatt, og dreper faren fordi han vet han vil slippe unna med det. Moralen teller ikke, samvittigheten er null, og for dette udyret kan det også være slik. Enten man leser ham som et rent udyr, som et symbol, så å si, eller man leser ham som et levende menneske, som hele sitt liv har blitt pint og plaget, som aldri har fått opplevd kjærligheten, og som aldri har fått sjansen til å lære forskjellen på rett og galt. Han følger derfor den mest forførende lære, den til Ivan. Det er verdt å merke seg at det gjennom hele romanen aldri er noen samtale mellom Alosja og Smerdjakov. Vi får aldri vite hvordan det hjertegode menneske Alosja som tror godt om alle og ønsker godt om alle, til og med den særdeles vanskelige Lisa, forholder seg til udyret Smerdjakov. For Ivan treffer dette samvittigheten og skyldfølelsen. Han ønsket faren død, han vet det selv, og Alosja sier det også (da må det være sant, det er det siste som skjer i kapittel 6 denne boken), og Smerdjakov blir bare et redskap for gjennomføringen. Ivan blir plaget av skyldfølelse, den gudløse har samvittighet. Brevet med det matematiske beviset for at Dmitrij er morderen, som Katja har, blir også gjengitt i dette kapittelet. Det er skrevet i rus, og inneholder mange av opplysningene som stemmer overens med drapet, dagen det skal skje, måten det skjer på, beløpet som skal stjeles, straffen som skal komme og som han er villig til å ta, det er en full tilståelse – bare med den lille forskjell at det skjedde dagen før drapet. Så hva er den da verd? Og hva når Smerdjakov går inn og dreper Fjodor Karamasov på nøyaktig samme måte som Dmitrij har beskrevet? Det er dette som skjer. Under det tredje besøket får vi vite hvordan mordet har skjedd. Smerdjakov forteller i detalj, han har opptrådt fullstendig kalkulerende og ikke latt følelsene spille inn i det hele tatt. Det gjelder både i planleggingen av mordet, gjennomføringen av det og oppførselen etterpå. Han er redskap for forbrytelsen, og et redskap som nesten ikke er menneskelig, så perfekt er det utført. Her viser også krimforfatteren Dostojevskij sitt mesterskap. Som endelig bevis på at det må være Smerdjakov, har han de 3000 rublene og overleverer dem til Ivan. Senere tar han livet av seg, som vi får høre av Alosja i kapittel 9 i samme bok.

Vi ser også at Dostojevskij tar opp et interessant spørsmål om skyld. Hvem er her skyldig i fadermordet? Er det den som blir dømt, den som har begått det eller den som har lagt idegrunnlaget for det? Romanen viser at det i alle fall ikke er den som blir dømt. Den som begår det er bare et redskap, det er den som har tenkt ut ideene som førte til mordet som har skyldfølelsen og blir plaget av samvittigheten. Vi husker også Fader Sosimas ord om at enhver er skyldige overfor alle. Det er for denne ideen Dmitrij påtar seg å sone. Vi har også en finesse i at Smerdjakov antagelig er uekte sønn av Fjodor Karamasov. Det skjer altså et fadermord i romanen. Det er bare ikke Dmitrij som har begått det.

Smerdjakov er også gjort til et udyr, en vanskapning, født av Stinke Lisa, med ukjent far, men sterke antydninger om at Fjodor Karamasov bare har gjort det som en lek. Han er skapt liksom for å vise at ingen handling er for nedrig til at ikke Fjodor Karamasov kan begå den. Slik kommer vi også inn på noen spørsmål om skjebne med greske dimensjoner. Fjodor lager selv den man som skal drepe ham. De gamle, greske tragedieforfatterne ville garantert tatt tak i dette om de skulle lage drama av materialet. I Brødrene Karamasov mener jeg det er et viktigere poeng at Smerdjakov blir et umenneske. Han er produktet av gudløsheten, født av en gudløs handling, foret med gudløse tanker. Sånn går det. Smerdjakov er blitt en karakter man skal hate. For dem som har problemer med å se ham som en ren ide, som det inkarnerte produktet av gudløsheten, for dem som mener at også romanfigurer er mennesker, ser man i Smerdjakov hva som skjer med et menneske som er uønsket av alle og som aldri får oppleve kjærligheten. Jeg mener det er representativt at det aldri er noen fortrolig samtale mellom Kristusfiguren Alosja og Smerdjakov, de er aldri alene sammen, forholder seg aldri direkte til hverandre. Alosja er glad i alle mennesker, men Smerdjakov er i romanen en skapning det skal være lov å forakte. Alle de andre personene i romanen viser frem gode, menneskelige sider i møte med Alosja, det er bare Smerdjakov som ikke får sjansen til det. Man skal forakte ham, som man skal forakte ideene han er resultatet av.

Etter besøkene hos Smerdjakov får Ivan selv besøk, og det av Djevelen. Det er alltid litteraturteknisk interessant når Djevelen opptrer i romaner og noveller, det er et eget studium hvordan han opptrer og hvilken funksjon han har. Den mest berømte opptredenen er selvsagt legenden om Faust, der Mefistoles oppsøker Faust og får sjelen hans mot at Faust får oppfylt noen ønsker i livet. Det skjer altså en byttehandel, der Faust får det han drømmer om i livet, mens Mefistoles får sjelen hans etterpå. Goethe har behandlet temaet i hans kanskje aller største verk, Faust, og Thomas Mann har også brukt temaet i sin roman, Dr. Faustus. Ellers har vi interessante opptredener av Djevelen i Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov, som vil bli behandlet her på bloggen i mars, og selvsagt også i Dante, om enn hans person og funksjon der er helt annerledes enn i de andre verkene jeg her har nevnt.

I Brødrene Karamasov kommer Djevelen til Ivan om natten, når Ivan sover eller hallusinerer. Kapittelet heter også «Djevelen. Ivan Karamasovs mareritt» (Черт. Кошмар Ивана Федоровича). Ivan er syk, har feber og feberfantasier, og han har også uttalt til Alosja at han er i ferd med å bli gal. Sannhetsbæreren i romanen, Alosja, frykter at det er sant. Dostojevskij legger altså mye inn på å bevare realismen i romanen, dette er noe som kunne skjedd. Samtidig er Djevelen den karakteren i romanen som er mest detaljert beskrevet. Ingen av de andre blir det egentlig skrevet særlig mye om, hvordan de ser ut og hva de har på seg, for fantasifiguren Djevelen blir det beskrevet nøyaktig. Det er en artig kontrast.

Oppførselen til denne Djevelfiguren er også ganske artig. Det er en humoristisk utlevering av ideene Ivan står for. Det er ikke selve Lucifer som kommer, den falne engel, Satan, den onde og skrekkelige, men en ganske velkledd og smått sympatisk Djevel som forsøker å vinne Ivan over til sin sak. Han opptrer smiskende, slesk, manipulerende og forførende. Thomas Mann må godt ha kjent Dostojevskijs roman da han skrev Dr. Faustus, de to djevlene i hver sin roman har noen av de samme karakteregenskapene. Det er Fristeren, som man kjenner ham fra barnesangene. Hos Mann er han riktignok mer utspekulert, farligere, hos Dostojevskij opptrer han bare i dette kapittelet og forsvinner. Det er aldri snakk om å opprette noen pakt.

Ivan reagerer på ham med sinne. Han tror ikke på ham, og vil ha ham vekk. Men Djevelen spør hvis han ikke tror på ham, hvorfor kaster han da ting på ham og prøver å slå ham? Er dette en måte å behandle en drøm på? I disse humoristiske scenene blir også troen til Ivan, og troen generelt, problematisert. Ivan insisterer på ateismen, han vil ikke tro, han avviser religionen og erstatter dem med sine egne ideer, men kimen til troen ligger i ham og i alle andre allikevel (mennesket er et religiøst vesen), og frykten for at verden ikke er mer enn det man ser er noe man vanskelig kan fornekte. Samtalen med Djevelen viser at Ivan ikke er så sikker i sin tro allikevel. Og tvilen kommer kanskje ikke fra Djevelen, men fra Ivan selv.

– Браня тебя, себя браню! – опять засмеялся Иван, – ты – я, сам я, только с другою рожей. Ты именно говоришь то, что я уже мыслю… и ничего не в силах сказать мне нового!

– Å banne til deg er som å banne til meg selv! + begynte Ivan igjen å le, – du er meg, meg selv, bare med et annet tryne. Du sier akkurat det som jeg allerede har tenkt ut… og er ute av stand til å si meg noe nytt!

Blant mye annet forteller Djevelen «en legende» som illustrerer dette poenget, og flere andre poenger. Det dreier seg om en mann som har fornektet Gud og det meste hele livet, han dør, og har ikke forventinger om et etterliv. Det blir ham imidlertid tilbudt, han kan til og med få innpass i paradis, han må bare gå en kvadrillion kilometer først (24 nuller, en billion billioner). Han vil ikke, og blir liggende noen tusen år før han likevel begynner å gå. Til slutt kommer han frem, og etter å ha vært i himmelen bare to sekunder, utbryter han at for disse to sekundene kunne han gått den mangedoblede distansen (faktisk en kvadrillion kvadrillioner i kvadrillionte potens, et usannsynlig høyt tall, allerede hundre i hundrede potens har 200 nuller, tallet er å regne som uendelig). Ivan utbryter at dette er en legende han selv skrev som 17 åring på gymnaset, Djevelen kan ikke komme med noe nytt, Djevelen er hans egen fantasi. Samtidig er «legenden» en overdreven illustrasjon til hva Dmitrij skal gå igjennom. Hvis ferden ender i paradiset, er ingen reise for lang, ingen plage for stor. Heller ikke 20 år i malmgruvene i Sibir. Det at han har blitt arrestert og står i fare for å bli dømt, gjør at Dmitrij har begynt på denne ferden. Også han lå først stille uten å foreta seg noe, som mannen i legenden.

Det er i det hele tatt mye å ta tak i i dette kapittelet om Ivan og Djevelen. Nøkkelen er at ideene som gjelder ellers i romanen blir forvrengt og forvridd, strukket, dratt og lekt med, som en scherzo i musikken, men likevel til å kjenne igjen. Det illustrerer også Ivans kvaler, hans nervepåkjenninger, og forbereder rollen hans i rettssaken mot Dmitrij som skal være allerede neste dag (som alltid skjer alt fort hos Dostojevskij, helst på en gang). For litteraturhistorien er det også interessant med talen med et legemliggjort fantasiprodukt, en dobbeltgjenger eller en innbilning som blir materalisert. Dette motivet er også mye brukt, blant annet av vår egen Dag Solstad i flere av hans nyere romaner.

Siste kapittel blir brukt til at Alosja kommer, og avbryter Djevelbesøket. Det er da et par ting som ytterligere underbygger at det har vært en drøm, blant annet står et glass Ivan skal ha kastet mot sin gjest fremdeles på bordet. Samtidig er det et par ting som tyder på at det ikke har vært bare en drøm, det blir etterlatt litt gåtefullt. Men om det er det ene eller andre er ikke så viktig for romanen. Viktig er at nå at Ivan blir stadig dårligere, natten før rettssaken, og at Smerdjakov har etterlatt seg et brev ved selvmordet:

«Истребляю свою жизнь свою собственной волей и охотой, чтобы никого не винить»

«Jeg utsletter mitt liv med min egen vilje og lyst, slik at ingen blir gitt skylden».

Hans siste ord blir holdt i pennen av Dostojevskij. Han tar ikke livet sitt, men utsletter (истребить) det, slik at det blir som det aldri har vært. Hans skyld faller utenfor diskusjonen. Resten av notisen går selvsagt på selvmordet, at ingen skal bli gitt skylden for det, men det ringer også utover mot rettssaken som skal komme, og romanens spørsmål om hvem som er skyldig overfor hvem. Min lesning holder Smerdjakov utenfor denne diskusjonen, noe jeg også har forsøkt å argumentere litt for.

Tolvte bok: En rettslig feil (Сушебная ошибка)

Romanens lengste bok avslutter den. Det er 14 kapitler i den, og i min russiske utgave utgjør de 104 sider. Handlingen er rettssaken mot Dmitrij Karamasov, hvor den som ikke kjenner utfallet har samme type lesning som ved en spenningsroman foran seg. Romanen er komponert slik at leseren nå vet at Dmitrij er uskyldig, at det er Smerdjakov som har drept faren, men at indisiene som peker mot Dmitrij er overveldende, og bevisene mot Smerdjakov er lik null. Det er bare vitneutsagn fra Dmitrijs brødre, Ivan og Alosja, som kan tale for at det er Smerdjakov. Og man kan lett forestille seg rettens reaksjoner mot brødres beskyldninger mot en avdød vanskapning. Det ser dårlig ut for Dmitrij.

Vi må før vi begynner ta med litt om Dostojevskijs syn på det nye rettssystemet som Russland mer eller mindre har importert fra Europa på denne tiden. Han foraktet det. Han trodde ingenting på «de humanistiske ideer» dette nye rettssystemet representerte. Tvert i mot så forkvaklet det hodene på folk, da man for første gang begynte å finne brotsmenn som ikke følte seg skyldige. Det var andre som hadde skylden, samfunnet, dårlig oppvekst, hva som helst. Det var en form for medmenneskelighet Dostojevskij ikke kunne noe med, at ugjerninger skulle bortforklares og skylden legges på alle andre. For Dostojevskij var den moralske følelsen av å ha gjort noe galt helt nødvendig for å kunne begynne den soning som var viktig, nemlig den sjelens soning man gjorde overfor Gud. Han skriver et sted (uten at jeg nå kan gjengi hvor, hjelp meg gjerne den som vet) at den gang han selv var i Straffearbeid i Sibir, så traff han selvsagt alle mulige ugjerningsmenn som hadde gjort de mest redselsfulle ting. De hadde en ting felles, og det var at alle visste at de hadde gjort noe galt. Slik var det i følge Dostojevskij ikke lenger, og det er det nye rettssystemet som har ødelagt dem. Her blir veltalenhet og løgner viktigere enn rettferdighet og sannhet, det er viktigere for advokatene å vinne saken, enn at rettferdigheten skjer fyllest. Rettssaken i Brødrene Karamasov illustrerer forbilldelig hva Dostojevskij mener.

Aktørene kjenner vi for en stor del fra før. Den mistenkte er Dmitrij Karamasov, anklaget for mordet på sin far, Fjodor. Vitnene er romankarakterene vi har blitt kjent med gjennom romanen så langt. I tillegg kommer det til særlig to nye som skal gjøre en del av seg. Aktor er statsadvokat Ippolit Kirillovitsj, forsvareren Fetjukovitsj. Fetjukovits kommer fra St. Petersburg, er en stjerneadvokat, nettopp av den typen Dostojevskij forakter. Han er kjent for å reise rundt i provinsene og ta sensasjonelle saker det er stor oppmerksomhet rundt, sånn som denne, og han er kjent for aldri å tape. Også motparten, Ippolit Kirillovitsj, frykter ham, om han har aldri så gode kort på hånden. Fetjukovitsj er en trollmann med ord som kan vippe en hvilken som helst sak til sin fordel, om det ser aldri så umulig ut. Han er en juridisk ekspert mer enn en moralsk ekspert,  han er en retoriker, men ikke en søker etter sannheten. Han er forfengelig, ikke rettferdig. Også om Kirillovitsj blir det uttalt at han ser på denne saken som et karrieresprang, om bare ikke denne Fetjukovitsj stikker kjepper i hjulene for ham, så han ikke klarer å vinne den.

Saken går sin gang de første kapitlene, det er virkelig underholdende lesning, vitner blir avhørt og Fetjukovitsj avkler dem deres troverdighet. Det gjelder særlig tjeneren Grigorij, som blir stilt frem til spott og spe der blant øvrigheten, lite han vet. Alosja har vitnesbyrdet at broren ikke er morderen fordi han sier det selv, og broren snakker sant, det ser Alosja på ansiktet hans. Siden husker han på scenen der broren slår seg på brystet tilbake i første boks siste kapittel , for leseren gjentatt flere ganger i andre sammenhenger, men forstår Alosja plutselig hva det er, det er pengene. Det styrker Mitjas sak, Alosja er troverdig, Dmitrij impulsiv, han roper at akkurat slik er det, og Fetjukovitsj får også mye ut av dette vitnesbyrdet.

Deretter er det Katarina Ivanovna som skal vitne. Hun skal bli en nøkkelfigur under rettssaken. Mange lurer på om hun ønsker å hevne seg for at Dmitrij forlot henne til fordel for Grusjenka, det et til å begyne med knyttet speninng til oppførselen hennes i rettssalen. Til å begynne med gjør hun imidlertid mer enn man kan vente for Dmitrij. Hun insiterer på at det skal komme doktorer og vitne for ham, hun betaler dem til og med, og gjør også andre anstrengelser som skal styrke Mitjas sak. Det er også hun som har sørget for at Fetjukovitsj er forsvareren hans, Fetjukovitsj er ikke billig. Vitnemålet hennes er også selvstendig selvoppofrende. Hun spiller den rollen hun har påtatt seg tidligere i romanen, at hun skal være Dmitrij tro og hengiven, selv når han forlater henne. Ting som taler mot Dmitrij dekker hun over, selv når det gjør at hun selv fremstår i et dårligre lys, slik som når hun forteller historien om hvordan hun hadde gått til ham for å få penger til å redde faren sin, uten å fortelle at det var Dmitrij som hadde bedt henne komme. Dette er også en historie som går igjen og igjen i romanen, og som leseren skal ha fått med seg. Dmitrij får svært mye sympati for dette vitnesbyrdet. Grusjenkas innlegg er mer følelsesladd, hun vekker ikke varme følelser hos tilhørerne, og vinner heller ingen sympati for Dmitrij. På den annen side er Grusjenka ekte, umiddelbar og ærlig, hun dekker ikke sine følelser, og kalkulerer ikke, mens det for Katja er viktigst hvordan hun blir oppfattet, og at alle skal se hvor skjønn hun er.

Vi får se mer av Katja etter at Ivan har vitnet. Ivan er fortsatt febersyk, og det var egentlig tvil om han i det hele tatt skulle klare å vitne, og når han først gjør det, hvordan det vil gå. Det ender imidlertid opp med at han bestemmer seg for å legge frem alt han har, inkludert de 3000 rublene fra Smerdjakov. Selv om han ikke har noen vitner på at det er fra Smerdjakov han har fått dem, gjør det sterkt inntrykk i retten. Inntrykk gjør det også da han selv tar på seg skylden for mordet, og begynner å fable om djevelbesøk, og i det hele tatt ser ut til å være ute av seg. Det er imidlertid mulig å mene at Ivan er vel så skyldig som Dmitrij, som sitter på tiltalebenken, og kanskje kan man til og med mene at det er den guddløse tilstanden han har vært i tidligere som er gal, mens det at samvittigheten taler til ham og at han føler skyldfølelse er i ferd med å lede ham på den riktige vei. Den moralske skyld for drapet ligger mer hos Ivan enn hos Smerdjakov, som også Kjetsaa påpeker i sitt etterord til romanen (utgave fra Solum).

Aller mest inntrykk gjør Ivans tale på Katja. Hun bestemmer seg etter den for å legge frem brevet hun har fått fra Mitja, det som med matematisk påviselig beviser at han er morderen. Hun som altså først var heltinnen som frelset ham, blir nå bøddelen som sørger for å få ham straffet. Det er ingen tvil om at det er Ivans vitnesbyrd som får henne til å gjøre det, om det er av det at han påtar seg skylden for mordet (dette er noe de har kranglet om), eller om hun ikke vil ha noe av at andre enn henne frelser Dmitrij, eller hva det egentlig er som utløser handlingen hennes, det er ikke godt å si, men det at hun viser frem brevet besegler i alle fall Dmitrijs skjebne. Han har jo som vi vet skrevet nøyaktig hvordan faren skal drepes, og at han skal gjøre det. Det er en full tilståelse – bare det at den skjer på forhånd. Selv leverer Katja nå et nytt vitnemål, der alt som taler dårlig for Dmitrij blir tatt med, og avslutter med å si at årsaken til at hun gjør det, er at han – Dmitrij – nå har sørget for å drive Ivan fra forstanden. Kanskje er det også av hevn mot Dmitrij for alt han har gjort mot henne, romanens forteller spekulerer i det. Dette kapittelet slutter med at Grusjenka styrter bort til Dmitrij, omfavner ham, og kaller Katja en slange. Det er i det hele tatt stort oppstyr. Og med det er vitneforklaringene på det nærmeste slutt.

Så følger flere kapitler med statsadvokatens og forsvarsadvokatens tale. Disse kapitlene er med først og fremst for å holde på spenningen, for å målbære Dostojevskijs kritikk av det nye, moderne rettssystemet (som selvsagt bare er en biting i denne store romanen) og for leserens fornøyelses skyld. Det er da også fornøyelig lesning, begge de to advokatene legger ut i det vide og det brede, spekulerer og antar, forsøker å trenge inn i de involvertes psykologi, tar for seg forskjellige muligheter, vurderer og konkluderer, tilsynelatende strengt rasjonelt og med logiske slutninger, men vi som nå kjenner historien vet at det stemmer bare ikke. Verken stadsadvokat Ippolit Kirilliovitsj eller den berømte stjerneadvokat Fetjukovitsj er i nærheten av å treffe begivenhetene som de skjedde, eller de ulike karakterene som de er. Kirillovitsj konkluderer naturlig nok med at Dmitrij er skyldig, og skal dømmes strengt for fadermord (også for at «Europa ikke skal få forståelsen av at vi godkjenner fadermord hos oss), mens Fetjukovitsj vil ha ham frikjent eller dømt under formildende omstendigheter. Mellom talene er det kostelige kommentarer fra publikum, som diskuterer saken og utfallet av den.

Spesielt kan man hente frem delen i talen til Kirillovitsj, der han snakker om den Karamsovske, ustyrlige kraft. Dette er en kraft som bodde hos far Fjodor Karamasov, og på forskjellige måter i alle de fire sønnene. For forsvarens tale kan man se Dostojevskijs grep om retorikken, at han gjør Fetjukovitsj til en bedre taler enn Kirillovitsj, og at det virkelige høydepunktet er når han ikke forsøker å argumentere for at Dmitrij begikk mordet, men at han ikke bør straffes eller bør straffes meget mildt for det. Han argumenterer her meget appellativt, det er kun til tilhørernes følelser han henvender seg, og de russiske følelser lar seg selvsagt rive med. Vi kan også merke oss at han egentlig ikke ønsker å finne frem til sannheten i denne saken, han taler for å oppnå et mål, og det målet er å få Dmitrij frikjent eller dømt mildest mulig.

Også etter dette er det noen kostelige kommentarer om de to talene, og om de mulige utfall av saken, før dommen kort og konsist blir kunngjort: Dmitrij er skyldig. De siste kommentarene i selve romanen er fra rettens publikum på vei ut.

– Да-с, мужики наши за зебя постояли.

– И поконили нашего Митеньку!

– Jah, bøndene våre gav ikke etter.

– Og gjorde det av med vår kjære Mitja!

Og vi forstår hvorfor fader Sosima bøyde seg ned og kysset nettopp Dmitrijs føtter, den gang under det skandaløse møtet helt tilbake i bok 1, kapittel 6.

Epilog (Эпилог)

Romanen slutter imidlertid ikke der. Den har også en viktig epilog med tre kapitler. I det første er det bare nærmere opplysninger om dommen, og om hva som vil skje med Dmitrij. Katja får også her en sjanse til å forklare seg, og til endelig å vise frem sine menneskelige følelser, som hun har holdt skjult gjennom hele romanen i forsøk på å spille ulike roller, som oftest de heltmodige og selvoppofrende. Også hun skal nok i det som gå ut av romanen i ferd med å gå gjennom en soning. Det er snakk om å rømme til Amerika, som selvsagt ikke vil bli noe av, og det er et sterkt møte mellom Katja og Grusjenka som fortsatt hater hverandre intenst.

Det er imidlertid det aller siste kapittelet som er det viktigste, og vakreste, og en herlig avrunding av denne store roman. Det handler om lille Ilusjas begravelse. Lille Ilusja, sønn av drankeren Snegirjov, som sist vi så ham lå syk og hadde bursdag, er naturligvis blitt helt glemt av leseren under alt som skjer med oppklaringen av mordet og rettssaken. Nå er han her igjen, og nå er han død. Alosja er i begravelsen, og for en gangs skyld har også Snegirjov klart å la være å drikke. I motsetning til fader Sosima, kommer det ingen lukt fra liket til lille Ilusja. Det er allerede et lite varsel om at det er han som er den hellige, han som er varselet om det som skal komme.

Begravelsen er virkelig sørgelig. Den lille gutten ligger der i kisten, og den sinnssyke moren vil ha blomsten han holder i hånden. Faren Snegirjov vet ikke sin arme råd, og kaller sin sønn «lille far, kjære lille far» (батюшка, милый батюшка) som han også har gjort mens han var i live. Han vil ikke gi slipp på ham, vil ikke begrave ham på kirkegården, vil ha ham begravd ved stenen hans, men det vil jo de andre ikke gå med på, han må i kristen jord. Så bærer de han ut, lille kisten, alle gråter. Ilusja har som et slags siste ønske at de skal strø småsmuler på graven hans, slik at småspurvene kan komme og spise. Det er rørende vakkert, men også symbolsterkt, med allusjoner til Bibelen og billedlig med at alle kan forsyne seg med mat ved hans minne. Det er mange slike rørende detaljer, og tungt sørgelig at den lille, tapre gutten er død og skal begraves. Hvor meningsløst er ikke det?

Men så er det denne epigrafen, her i sin russiske form (den norske står i min første post om Karamasovbrødrene, i romanen selv og i Joh 12,24):

Истиннр, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, падши в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.

«Hvis hvetekornet faller til jorden og dør, bærer det megen frukt» er budskapet. Så gjelder også her. Lille Ilusja er hvetekornet som har falt til jorden og dødd, midt mellom alt det fæle og grusomme som har skjedd ellers i romanen. Nå skal han bære frukt, og det skjer så vakkert at jeg er lykkelig det er Dostojevskij som har tenkt det ut og plassert det som avslutningen på sin siste roman. Dette er fullbyrdelsen av hans verk, en krone verdig hans store forfatterskap.

Etter at Alosja og barna, 12 stykker av dem, Jesus og disiplene, har forlatt den lille stuen for å la familien Snegirjov sørge i fred, snakker de naturligvis om det som har skjedd og står foran dem, og hvor fælt alt er det. Lille, veslevoksne Kolja Krasotkin («den vakre», vi husker ham) sier det er kjempetrist, og at han hvis han bare kunne fått vekket ham til live igjen, så ville han gitt alt i verden! (мне очень грустно, и если б только можно было его воскрестить, то я бы отдал все на свете!) – Ах, и я тоже, – сказал Алеша. «Ark, jeg også, sa Alosja». De andre ungene går også rundt og sørger, og diskuterer. Så kommer de til Ilusjas sten, den far Snegirjov ville begrave ham ved. Der er det Alosja stopper opp, og samler ungene rundt seg for å holde en liten tale, nettopp her, på dette stedet.  Talen er på et par sider, så enkel at et barn kan forstå den, og den behandler også barna fullstendig som likeverdige, det er et ekte og oppriktig ønske fra Alosja om å få sagt et par ord her ved Ilusjas sten, til minne om ham. Det er selvsagt en illusjon til Bibelen, Jesus og barna, «la de små barn komme til meg», men scenen er også aldeles vakker i seg selv, og trenger ikke Bibelen som underlag. Den går helt enkelt på hvordan alle her var fiendtlig innstilt til Ilusja, den gangen de kastet stein på ham da han tappert forsvarte faren sin. Men nå er alle samlet og føler stor kjærlighet for hverandre, og hvem andre enn Ilusja er det som har ført dem sammen? La oss ta vare på dette minnet gjennom livet, der utvilsomt mye vil skje, men uansett hva som vil skje, så må de huske dette minnet da de stod sammen og følte kjærlighet til hverandre, og la dette være den nødvendige inspirasjonen til å avstå fra onder handlinger. Den står helt på siden av den blendende retorikken til de to statsadvokatene i rettssalen, dette er enkelt og likefrem, la oss huske hverandre og være glade i hverandre. Og det skal være lille, tapre Ilusja som skal være minnet som får frem denne gode kjærlighetsfølelsen, slik gir hans død mening, slik blir han det frøet som siden skal gi megen frukt, om bare de 12 barna på hvert sitt sted sprer denne kjærligheten videre. Og leseren, som fort kan være grepet av den samme følelsen, kan sørge for at denne kjærligheten blir spredd også i den virkelige verden, til minne om lille Ilusja. Dette er romanens hovedbudskap og svaret til Storinkvisitoren. Jeg slutter meg til Koljas utrop i det barna og Alosja går hånd i hånd ut av romanen: Ура Карамазову! [Ura Karamazovu] «Hurra for Karamasov!»

III Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

De to siste ukene har vi tatt for oss den siste romanen til den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. I dag skal vi fortsette med del nummer 3.

TREDJE DEL

Syvende bok: Alosja (Алеша)

Denne boken inneholder fire middels store kapitler. Det første er det fryktelige «Fordervelig ånd» (Тлетворный дух) om fader Sosimas forråtnelse. Det er nemlig slik i den ortodokse kirke og vel også i den katolske, at det blir viet stor oppmerksomhet til hellige menneskers legeme etter deres død. Siden de er hellige, kan de ikke godt råtne. Den katolske kirke har som et av sine helgenkriterier at det skal skje under også etter at personen er død. I en roman har man gode muligheter til å fortelle noe med dette, siden man står fritt til å velge hva som skal skje, og tolkningsmulighetene er mange. Derfor er det bemerkelsverdig at Dostojevskij lar Sosima råtne noe aldeles fryktelig. Han forklarer med naturlige forhold, det er på sommeren, varmt, mens tidligere hellige som ikke har råtner har dødd i den kalde vinteren, og så videre, men han kommer ikke rundt det faktum og fortelleren understreker også selv at Sosima råtnet svært raskt og luktet svært vondt.

Alosja blir av dette sønderknust. Han hadde virkelig tro på staretsen og hans kraft, og tar det svært tungt at døden på denne måten blir så tydelig og så fysisk. En bifigur, Rakitin, tar ham i denne tilstanden med til Grusjenka. Vi får den lærerike historien om «Løkstengelen» (Луковка). Den kommer først etter at Grusjenka har flørtet med Alosja, og satt seg i fanget hans, uten å vite at starets Sosima nettopp er død. Da hun får vite det blir hun meget bestyrtet, korser seg, og går ned fra fanget hans med en gang. Det er nå hun forteller fabelen om løkstengelen. Den går ut på at det var en gang en slem kone som aldri hadde gjort noe godt i sitt liv. Da hun døde ble hun kastet i ildsjøen av djevelen, og skytsengelen hennes kunne ikke hiske noen ting som kunne hjelpe henne opp igjen. Men så kom han på at hun en gang hadde gitt en løk til en tiggerkjerring. Gud sa at at denne løken kunne strekkes ut til henne, og brukes til å heise henne opp. Lykkes det, får hun bli i paradis. Løken blir strukket ut, den gamle kjerringen griper den begjærlig, men da de andre synderne får se at hun er på vei til å slippe ut, styrter de til for å forsøke å være med. De henger seg på henne, men hun sparker og slår og sier «dette er min løk», og vil ikke ha noen andre med på den. Så brister stengelen, og hun faller ned i ildsjøen igjen.

Moralen er at en god gjerning er nok, ikke bare for henne selv, men for mange syndere, om de bare har godheten i seg. Men hvis man er egoistisk og ikke vil ta andre med seg inn i Himmelen, får man heller ikke selv slippe inn. Grusjenka ønsker også å gjøre en god gjerning, som skal slippe henne inn i paradis. Hun snakker mye om det. Her er det også et par andre ting, som vi går forbi, siden vi ikke legger vekt på bifiguren Rakitin. Derimot må vi ha med at en gammel offiser Grusjenka har hatt et forhold til er på vei tilbake, hun skal treffe ham i Mokroje. Dit kommer også Mitja til å reise, og der vil skje mye, selv om denne offiseren bare vil forbli en bifigur. Det er også viktig at Grusjenka fornedrer seg med å fortsette forholdet med denne polske offiseren, som har ignorert henne i fem år, og nå er på vei tilbake for å få penger av henne. Alt dette sier noe om hennes selvbilde.

Det er et siste kapittel i denne boken, det heter på russisk кана Галилейская (bryllupet i Kanaan), og foregår om natten i det Alosja har kommet hjem til klosteret igjen. Der ligger han og halvsover, og hører Fader Pasij lese bønnen, som denne gangen handler om bryllupet i Kanaan.  Siden våkner Alosja i ekstasen, han vil kysse jorden og tilgi alt og alle, elske alt og alle. Begeistringen er religiøst betinget, og Alosja er fast overbevist om at det er en som har tatt bolig i hans sjel. Tre dager senere forlater han klosteret, slik staretsen også har sagt han skal gjøre.

Åttende bok: Mitja (Митя)

Først fra denne boken skyter handlingen fart for alvor. Det skulle man ikke trodd, ut i fra alt som hittil har hendt. Dette er også en lang bok med syv kapitler, og 90 sider i min russiske utgave.

Første kapittel heter Кусьма Самсонов (Kusma Samsonov), og vi er tilbake hos Dmitrij (Karamasov – kjælenavn «Mitja»), Alosjas bror. Han har gått rundt de siste dagene som i ørske, syk av misunnelse over om faren Fjodor skulle få Grusjenka med hjelp av sine 3000 rubler. Sjalusien går kun til faren, og altså ikke til den polske offiseren, som er en mye farligere rival, slik også fortelleren i romanen poengterer. En av tankene som plager ham, er at om Grusjenka virkelig vil ha ham og ber ham om å ta henne bort, så vil han ikke ha penger til å gjøre det. Dostojevskij må her bygge opp en troverdig motivasjon for Dmitrij til å være desperat etter penger, og det gjør han ganske kraftfullt. Han må også betale tilbake de 3000 rublene han har stjålet fra Katarina Ivanovna (kjælenavn «Katja»), ellers vil han føle seg som en skurk, og det vil han ikke være. Kusma Samsonov er en kjøpmann Dmitrij spør etter penger. Det blir russiske forhandlinger ut av det, Dmitrij legger ut om det ene og det andre, om rettigheter og fremtidige inntekter, ganske så luftig, og det skjønner selvsagt en luring som Kusma Samsonov. Han forteller Dmitrij at han selv ikke kan hjelpe ham, men han vet nøyaktig hvem som kan gjøre det, og gir ham adressen.

Denne «Setteren» som han blir kalt i Geir Kjetsaas norske oversettelse, Лягавый, på russisk, bor lang ute i skogen. Det er imidlertid rent lureri, Setteren er døddrukken, og ville uansett aldri gå med på en slik handel som Dmitrij har å komme med. Det vet Kusma Samsonov utmerket godt, og sender bare Dmitrij dit for å plage ham. Dmitrij kaster bort et døgn på dette, kritisk i hastverket han har eller føler han har. At alt må skje fort og øyeblikkelig er typisk i Dostojevskijs romaner. Her i Brødrene Karamasov er det utviklet til det fullkomne.

Neste forsøk Dmitrij har på å skaffe seg de pengene han trenger for å betale tilbake gjelden til Katja, og kunne ta med seg Grusjenka om hun ønsker det, er hysterisk morsomt. Dostojevskij lo godt av Gogols fortellinger, men når han selv skal opptre som humorist, blir han gjerne klumpete og anstrengt. I kapittelet Золотые Прииски (gullgruver) fungerer det imidlertid, også på grunn av at karakterene og handlingen er så utmerket bygget opp. Vi skjønner hvor desperat Dmitrij er etter å skaffe seg penger, og det står i herlig kontrast til gudsordet fra landet, fru Khoklakova, og hennes smått sinnsforvirrede taleflom. Dmitrij kommer, legger frem sin sak, og Khoklakova, sier at her blir det ingen problemer, 3 000 rubler skal han få, og vel så det. Dmitrij blir overlykkelig, og takker henne overstrømmende, mens Khoklakova snakker beløpet opp til uendelighetens summer. Hun har nemlig noen gullgruver, som Dmitrij kan drive. Og Dmitrij, selvfølgelig, kan gå med på hva som helst, så lenge han får disse 3000, han må bare ha dem nå. Så kommer oppløpets høydepunkt, da Khoklakova løper til skuffen sin, 3000, tenker Dmitrij, en lykkeamulett, er det. Så er suksessen i gruvene garantert. 3000 har hun ikke.

Vi får mot slutten av kapittelet om gullgruvene et nytt frempek som er vanskelig å få med seg om man ikke kjenner hele verket, der han på nytt slår seg på brystet der han også slo seg for Alosja, nettopp på dette stedet. Fortelleren forsikrer at leseren senere skal få full kjennskap til hva det er for noe. Slike fortellerinngripener er også typisk Dostojevskij. Det er en som har så mye å fortelle, at han vet ikke hva han skal fortelle først. Der en forfatter som Tolstoj alltid har suveren kontroll over handlingens gang, den flyter som storskipet på havet, så ser det hos Dostojevskij ikke ut til å være kontroll i det hele tatt, det er en jolle i stormsjø. Vi får inntrykk av at alt skulle vært fortalt samtidig. Hele handlingen blir forsøkt presset inn i et eneste punkt.

De tre kapitlene der Dmitrij forsøker å skaffe penger har flere penger. De viser at han er desperat etter penger, det er klart, og det får betydning når han kort etter kan bruke riktig mange av dem. Det finnes mange som kan vitne på at han ikke hadde penger, men desperat ønsket dem. De har også en viktigere funksjon, med det at de bygger opp presset mot Dmitrij. Etter å ha blitt lurt hos Samsonov, kastet bort tiden hos setteren, og nå til sist fått trodd at alt løste seg hos halvgærne Khoklakova (Navnet hennes har både på norsk og russisk lydlig klang av «kakling», på russisk betyr куккла [kukla] dukke, det blir «en kaklende dukke», et fremragende navn), bare for å finne seg på bar bakke igjen. Han er fra seg av nervepåkjenningene. Da han også får høre at Grusjenka har reist (men ennå ikke hvor), mister han kontrollen, griper en messingstøter (медная ступка), og styrter bort til farens hus. Merk at Dostojevskij underveis har gjort mye for å forklare Dmitrijs sjalusi (blant annet med en interessant sammenligning med Othello, i en lesning der Pusjkin er Dostojevskijs inspirasjonskilde, og der nøkkelen er at Othello ikke først og fremst er sjalu, men først og fremst tillitsfull, slik også Dmitrij), for å få leseren med på at Dmitrij går nettopp til farens hus, i stedet for først å få rede på hvor Grusjenka er, og så følge etter henne dit. Som vi vet er hun reist til Mokroje med den polske offiseren sin.

I kapittelet В темноте (i mørket) skjer det som skal bli diskutert resten av romanen. Det er godt å kalle kapittelet «i mørke» fordi det som egentlig skjer er inhyllet i mørket, heller ikke leseren får det helt med seg. Det er briljant komponert av Dostojevskij. Dmitrij kommer til farens hus, faren han hater så inderlig, vettskremt for at Grusjenka skal befinne seg der. Det er gjennom ham dette kapittelet blir fortalt, med noen viktige vekslinger til tjeneren Grigorij, og også noen sekvenser der fortelleren står helt utenfor handlingen. Vi observerer imidlertid faren kun utenifra, og får ikke vite hva som skjer med ham, eller hva han tenker og føler, utenom det vi bare kan anta. Og antagelsen er at han også i dirrende spenning venter på Grusjenka, om hun kanskje kommer, samtidig som han antagelig er redd for at noen av dem som hater ham skal komme og skade ham, eller til og med drepe ham. Jeg er sikker på at det er mange lesere som har lest nettopp dette kapittelet mange, mange ganger, for det er senere akkurat som om man ikke har fått alt sammen med seg. Det har man heller ikke, men det skyldes komposisjonen i verket, og ikke at man er en dårlig leser. Sentrale punkt er utelatt, eller innhyllet i mørke, og slik må det også være. Her er Dostojevskijs roman også stor krimlitteratur.

Hva vi kan være sikre på, er at på et tidspunkt løper Dmitrij ut, blir tatt igjen av tjeneren Grigorij som roper «fadermorder» (Утцуубивец) til ham ham, og holder ham igjen. Dmitrij slår ham i hodet med messingstøteren så han blør kraftig, slenger messingstøteren fra seg på gresset, og kjenner på sårstedet slik at også han får hånden dekket av blod. Han tørker også blodet vekk fra ansiktet hans med lommetørklet sitt. Deretter styrter han ut. Også her fungerer handlingen på flere plan. Dmitrij får flere bevis mot seg, han er blodig, han har tydelig tatt messingstøteren, og her er den, og han er dessuten observert. Det er også med på å bygge opp spenningen hans til bristepunktet, slik at han tar den «plutselige beslutningen» (Внезапное речение) han tar i neste kapittel.

Her får Dmitrij vite at Grusjenka har reist til Mokroje til offiseren sin. Merk at han blir ikke så opprørt over det, som over det at hun kanskje er hos faren, det er mot faren sjalusien er rettet. Han er liksom ikke så redd den polske offiseren, akkurat som om han ikke ser ham som noen egentlig rival (selv om det egentlig er han som er rivalen). I det som skjer siden er det mange som får se ham blodig og med masse penger (også leseren har her grunn til å være forvirret, hvor kommer pengene fra? – Dostojevskij har lagt inn hintene tidligere, her får vi ikke nye). Han forbereder en storslått utfart til Mokroje han også, som den første gangen, da han og Grusjenka sløste bort pengene han hadde fått i forvaring av Katja.

I kapittel 6, Сам еду (jeg reiser selv), reiser Dmitrij til Mokroje for å stelle i stand en skikkelig fest. Festen er i kapittel 7, Прежний и бесспорный, (Den første og ubestridelige), og den blir heidundrende. For vår sak er det viktig at Dmitrij virkelig vifter med penger, alle ser at han har mange av dem. Det kan også være verd en studie Dostojevskijs syn på andre folkeslag, som polakker, sigøynere og jøder, men den studien skal ikke jeg gjøre her. Polakkene i denne romanen kommer ikke godt ut av det, de er hovne og arrogante, insisterer på å snakke polsk, og svindler i kortspill. Dmitrij fremstår imidlertid i dette kapittelet som helt og holdent russisk, tenker ikke på morgendagen, fester som om det er det siste han gjør, og det skal det også bli. Herfra og ut gjør han et meget sympatisk inntrykk, i hvert fall på meg. Det samme gjelder for øvrig for Grusjenka, som nå begynner å bli virkelig forelsket i ham. Han gjør jo egentlig alt sammen for henne. Og hva gjør polakken for henne? Valget skulle være enkelt.

Neste og siste kapittel i denne boken heter på russisk бред, det betyr rus i alle dens former, også vansinn, det at hjernen er omtåket. Polakkene har nå forlatt festen, i seg selv en scene å lese hvordan dette skjer, og det er nå ingen som legger en demper på stemningen, som nå blir helt vill. Det er en russisk, oppumpet fyllefest, der tysk lüstigkeit blir som halvslapt å regne. Her blir det klappet og sunget og danset, alt for å glemme livet og hverdagens problemer, det er en helt spesiell stemning, det er gråtende munterhet, en stemning umulig å fange i ord. Alt kunne her være lykkelig, om ikke Dmitrij hadde hatt det som nettopp har hendt borte hos faren å tenke på. Det gjør at han av og til faller ut av den lystige stemning, til Grusjenkas bekymring. De to går inn for seg selv, bak et forheng, de kan nå få hverandre og ha hverandre. De blir også forlovet. Scenen er konstruert slik at fallet til Dmitrij skal bli maksimalt. Akkurat her mens han endelig ligger beruset sammen med Grusjenka, kommer politiet inn og arresterter ham anklaget for mordet på faren.

Her på dette mest spennende punkt slutter denne boken. Det kan godt nevnes at førsteutgivelsen av romanen var som føljetong i Русском вестнике (Russlands budbringer). Man kan tenke seg spenningen for leserne som måtte til neste utgivelse på fortsettelsen. Disse litterære magasinene hadde for øvrig stor innflytelse på 1800-tallets Russland, og flere av de store, russiske klassikerne er opprinnelig utgitt her.

Niende bok: Forundersøkelse (Предварительное следствие)

I denne boken får vi forberedelsene til saken mot Dmitrij. Selve rettssaken kommer i romanens siste bok, bok 12. Som leser kan vi lett se at indisiene mot Dmitrij er enorme, det er svært mye som taler for at han er morderen, og mer skal det bli, men samtidig er det også noen viktige hint som taler for at kanskje er det en annen som har gjort det allikevel. Vi blir foreløpig holdt på pinebenken.

De første kapitlene er bare en gjennomgang av etterforskningen, og ikke så viktige for oss. Dostojevskij må nøste opp et par tråder. «Begynnelsen på karrieren til tjenestemannen Perkhotin» (Начало карьеры Чиновника Перхотина) handler om et riktignok fornøyelig besøk til vår småhysteriske fru Khokhlakova, hun er ubetalelig og gjør som vi forventer av henne når hun får vite at Dmitrij er mistenkt for drap. Neste kapittel er «Alarm» (Тревога), der en gruppe embetsmenn som tilfeldigvis er samlet, får vite av Marfa Ignatjevna – tjeneren Grigorijs kone – hva som har skjedd i huset til Fjodor Karamasov. Karamasov er død, drept, og Grigorij er skadet, slått i hodet av en messingstøter. Disse kapitlene er med for å få satt etterforskningen på plass, og er refererende fortalt. Ingen viktige personer er med.

Deretter kommer imidlertid tre kapitler under samlebetegnelsen Хождение души по мытарствам, som kan oversettes med «En sjels gang gjennom lidelser». Мытарство [mytarstvo] blir i ordboken fra kunnskapsforlaget oversatt med «plage, hard prøve, skjærsild», og Kjetsaa har i sin oversettelse oversatt med «en sjels vandring gjennom trengsler». Det gir religiøse ideer, og slik skal det også være. I Dostojevsky – The mantle of the Prophet, 1871 – 1881 skriver Joseph Frank på side 656 at russiske lesere vil gjenkjenne dette som en allusjon til ortodoks tro, der en sjel må gjennom noen plager (trials) på sin ferd fra jorden til himmelen. Dostojevskij var også meget opptatt av dette, og samme sted skriver Frank at Dostojevskij i 1877 i noterer at han vil beskrive en slik sjelens pilgrimsferd. I Brødrene Karamasov er denne ferden gjort verdslig, for Dmitrij Karamasov, nettopp her. Dette er begynnelsen for hans soning for ugjerningene han har begått. Straff og soning er naturligvis også et sentralt tema i Forbrytelse og straff, men her i Brødrene Karamasov blir det enda fyldigere behandlet.

Første plage (igjen:  мытарство) begynner med at Dmitrij er nedtrykket. Han tror fortsatt at tjeneren Grigorij er død, og at han derfor er en morder. For dette er han villig til å sone sin skyld. Da han får vite at Grigorij er i live, blir han meget oppløftet, og tror alt sammen vil løse seg veldig greit. Man kan si at han ikke helt skjønner de alvorlige anklagene som er rettet mot ham. Det tar litt tid før han skjønner at han er arrestert, og hva det innebærer å være arrestert. Han erklærer seg fra første stund uskyldig i drapet på faren. Det forvansker saken hans noe at Grusjenka kommer inn, og gråtende erklærer at det er hun som har skylden for alt. Med i regnskapet må også at avhørene skjer straks, og at både Grusjenka og Dmitrijer beruset.

Andre plage (Мытарство второе) er at polititjenestemennene går hardere inn på Dmitrij forklaringer. Dmitrij snakker generelt sett mye, han er beruset av alkohol, av Grusjenka og av det at han ikke har drept tjeneren Grigorij allikevel, så han vil bare ha alt oppklart og ut av verden, slik at han kan gå tilbake til Grusjenka. Slik vil det ikke gå. Ettersom statsadvokaten stadig vil føre alt Dmitrij sier i protokollen, og stadig tar det han sier i en annen mening enn hans, blir Dmitrij stadig mer tungsindig. Vi kan kanskje også tro at rusen går ut. Og Dmitrij har et meget stor forklaringsproblem i det at han for et par dager siden sto fullstendig opprådd for penger, men nå plutselig har mye. Samtidig er en konvolutt med akkurat 3000 rubler stjålet fra faren i forbindelse med mordet. Dmitrij skjønner fra første stund at alt dettte taler mot ham, men det tar tid før han skjønner alvoret i dette, og at dette ikke er noe han kan snakke seg bort fra på et øyeblikk. Ytterligere vansker har han med at det er den del ting han vil holde «hemmelig», av æresbegreper. Han kan ikke si hvor pengene kommer fra. Det øker selvsagt mistanken mot ham, selv om han erklærer sin uskyld.

Tredje trengsel (Третье мытарство) fortsetter avhørene med en mer presset Dmitrij. Han har snakket fritt og åpent hele tiden, men nå legger han enda mer vekt på å ta med hver minste detalj, da tjenestemennene mistenker ham for å ville holde noe skjult når han hopper over noe. Det er et grunnleggende problem at Dmitrij tar for gitt at tjenestemennene tror på ham, mens tjenestemennene i grunnen tror han lyver. Dmitrij forstår det her. Han forklarer sin versjon av hva som skjedde der i mørket (kapittel 4, syvende bok), først som en sarkastisk spøk at han drepte faren, slik tjenestemennene tror, siden hans egen versjon, at han ønsket å gjøre det, men lot være, og løp bort til gjerdet, der tjeneren Grigorij tok ham igjen. Det kommer nå også frem at døren til farens hus hele tiden var lukket, og bankesignalene for å komme inn kjenner bare Smerdjakov og Dmitrij (pluss at Grusjenka har et eget signal). Det er altså nødt til å være en av dem, ingen andre ville kunne slippe inn. Det sier i alle fall Dmitrij, og statsadvokaten får enda et punkt på listen over indisier som taler mot Dmitrij.  Tjeneren og den mulig uekte sønnen, Smerdjakov, lå i følge tjenerparet Grigorij og Marja Ignatjevna på dette tidspukt bevistløs etter kraftige anfall av epilepsi (Dostojevskij hadde selv epilepsi, det er med i en eller annen form i flere av hans store romaner, mange av hans viktige karakterer har denne sykdommen). De er til å stole på, så det er lite sannsynlig at det er Smerdjakov. Også som leser kan man få inntrykk av at det må jo være Dmitrij, enda han sverger på at det ikke er han, og at han blir oppriktig forvirret da han får vite at døren var lukket. Dmitrij utpeker senere Smerdjakov som morderen. Videre i dette kapittelet er det som for Mitja (og for leseren) synes som aldeles unødvendige spørsmål om hvordan han hadde slått Grigorij i hodet, og noe mer nødvendige spørsmål om hvorfor han hadde hoppet ned til ham igjen. Statsadvokaten – gitt av en direkte setning av romanens forteller – at han gjorde det for å forsikre seg om at det eneste vitnet til at han hadde vært der, var død. Det er også spørsmål om hvorfor ikke Dmitrij var mer forsiktig med å vise seg blodig, og inngående spørsmål om hvor pengene kommer fra. Han har jo virkelig pengene straks han forlater farens hus. Dmitrij skjønner at den tilliten han trodde eksisterte mellom ham og tjenestemennene, ikke er der, at de ikke stoler på ham et øyeblikk, og at de ikke tror på at han ikke kan fortelle hvor han fikk pengene fra, fordi det er en stor skam for ham. Han blir mutt, og vil ikke fortelle mer. Det blir gjort regnskap over hvor mange penger han har brukt, og hvor mange han har igjen (han må levere dem fra seg), og det viser seg at summen blir 1500. Altså halvparten av det faren hadde i den stjålne konvolutten.

Neste kapittel, «Statsadvokaten får grepet Mitja» (Прокурор поймал Митю), begynner med at Dmitrij må levere klærne fra seg som bevismateriale, og for å undersøke om han har noe mer skjult. Han skammer seg, han er den eneste som er avkledd, alle de andre er påkledd. Scenen får billedlig frem forskjellen mellom Dmitrij og tjenestemennene hans, den mistenkte og anklagerne. Dostojevskij gjør et poeng av at Dmitrij har en stortå med inngrodd negl, nå får alle se dette. Alle hemmeligheter blir vist frem, også dette kan leses billedlig, den mistenkte får ingenting å skjule for anklagerne. Skammen må frem, det gjelder både kroppslig og sjelelig. Kroppslig er det stortåen, sjelelig kanskje pengene han har stjålet, det han hittil ikke har villet snakke om. Forhørene fortsetter med en stadig mer vrang Dmitrij. Han får høre at Grigorij har sett døren stå åpen, den døren Dmitrij har sett stå lukket, så her ser det ut til å være ord mot ord, med Grigorij som langt mer troverdig for tjenestemennene, siden han ikke har noe å skjule. Statsadvokaten viser så – i det psykologisk riktige øyeblikk – frem konvolutten faren har hatt pengene i, og Dmitrij gjenkjenner den straks. Han har altså visst at faren hadde penger, og har altså hatt motiv for å gå inn til ham, drepe ham, og stjele dem. Det er rett etter dette – på et for ham elendig psykologisk tidspunkt – Dmitrij utpeker Smerdjakov som morderen. Mot slutten av dette kapittelet ser situasjonen meget dårlig ut for Mitja. Statsadvokaten har så visst fått ham «på kroken», som Kjetsaa oversetter tittelen på dette kapittelet med.

I «Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet»(Великя таина Мити. Освистали) forteller Dmitrij hvor han har pengene fra. Han har hatt dem på brystet hele tiden, det er dette alle hentydningene til «dette stedet» og at han slår seg på brystet har vist frem mot, men ved første gangs lesning skal man ha lest særdeles oppmerksomt for å få dette med seg. Historien hans er, at av de 3000 han fikk fra Katja den gangen, ranglet han bare opp halvparten sammen med Grusjenka første gang i Mokroje. Resten gjemte han i en pose over brystet. Disse pengene var hellige for ham, og han kunne derfor ikke bruke dem. Han kunne derfor også gi i hvert fall halvparten av pengene tilbake til Katja, for å bevise at han ikke er noen tyv (вор), selv om han er en skurk (подлец) For Dmitrij har dette avgjørende betydning, mens statsadvokaten naturlig nok har vanskelig for å se at dette skal være nok til å gå gjennom alle problemene Dmitrij nå har gjennomgått. Vi har også den klassiske avhørssituasjonen som også gjelder i våre dager, der påtalemakten danner seg et bilde om hva som har hendt, og etterforsker saken for å få bekreftet dette bildet. Ting som ikke passer inn, må bort. Dmitrij har et problem med at han ikke til et eneste menneske har sagt at han har disse pengene, men tvert i mot har sagt til alle og enhver at han ranglet opp alt sammen. Jeg vil si at slike karakterer finner man bare i den russiske litteraturen, og helst bare hos Dostojevskij. Det er den russiske skamfølelsen, og stoltheten, som man ikke får noen følelse for bare ved å lese noen skarve blogginnlegg. På spørsmål om hvorfor han hentet frem pengene nettopp nå, svarer Dmitrij – som han også har sagt før – at han hadde tenkt å begå selvmord, og at derfor festen i Mokroje virkelig var en fest som om det aldri ville bli noen morgendag. Som leser må vi forstå skamfølelsen og fortvilelsen Dmitrij føler, når han utleverer sin store hemmelighet som han ikke engang har betrodd Alosja, men så respekterer de den ikke, og tror egentlig ikke på ham. De tror dette er mer han sier for å dekke over sin forbrytelse.

Det er to kapitler igjen i åttende bok. Det ene er kap 8, Vitneutsagn.Barnet (Показание свидетелей. Дите), det andre kap 9, Mitja ble ført bort (Увезли Митю). I kapittel åtte er det ikke så mye vitneutsagnene som er viktige, de blir også i romanen bare kort referert, men drømmen om «Barnet», eller «badnet», siden Дите (dite) ikke er det ordet for barn russerne bruker til daglig (Det ordet er Ребенок [rebjonok], flertall дети [deti], og дите [dite]blir på en måte den regelrette entallsformen for dette flertallsordet). Drømmer skal man generelt alltid ta alvorlig i litteraturen, og særlig hos Dostojevskij. De er der alltid, og har alltid tung symbolverdi. Han kjører over den russiske vintersteppen på en slede, og kommer til en halvveis avsvidd landsby der bondekonene står med magre, uttærte ansikter. En av dem har et barn på armen, og dette barnet gråter og gråter. Mitja spør hvorfor det gråter, og det er kusken som bruker det uvanlige ordet «dite» (badnet), at «badnet gråter». Dmitrij lurer på hvorfor det er slik, hvorfor noen er fattige, hvorfor ingen bryr seg om det, hvorfor ikke alle bare omfavner hverandre. Han blir grepet av medlidenhet han aldri før har kjent, og så våkner han med Grusjenka ved sin side. Drømmen har betydning for denne romanen, men er også en forløper for Dostojevskijs store novelle Et latterlig menneskes drøm. Den vil bli behandlet her senere. Det er Dostojevskijs syn på nestekjærlighet og religion som kommer til uttrykk, og en antydning til hans store tanke om paradis på jorden. Alene i drømmen er ikke dette tungt lagt frem, men i romanen som helhet står det sterkt. Og i Et latterlig menneskes drøm er det selve budskapet.

Det siste som skjer er siste kapittel, der Dmitrij blir ført bort. For ham venter rettssaken. Før det skjer, må vi lesere få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd, og hva som er løsningen på mysteriet. Dostojevskij bruker også tiden før rettssaken til å løfte frem noen karakterer vi hittil har sett lite til, og bruke mye tid på det som ser ut til å være et sidemotiv i romanen, men som i forhold til epigrafen om frøet som faller til jorden og dør, og blir til mange spirer, er like i kjernen av romanens store budskap.

II Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Forrige torsdag begynte vi vår gjennomgang med første del av Dostojevskijs store roman «Brødrene Karamsov». I dag følger del 2.

ANDRE DEL

Fjerde bok: Overspenthet (Надрывы)

Vi forlater til å begynne med her familedramaet mellom faren Fjodor Karamasov, sønnen Dmitrij og de to kvinnene, Katja og Grusjenka, for å bruke tid på starets Sosimas død. Det første kapittelet handler om en spesiell munk, Fader Ferapont, som ikke har noen tro på starets-systemet og overholder svært strenge fasteregler i en egen celle bak i klostergården. Denne munken mener han har sett djevelen hos staretsen.

Deretter er et lite mellomkapittel der Alosja besøker faren (og vi får et nytt lite varsel da Alosja kysser faren på skulderen, og faren spør «tror du ikke vi skal ses igjen», og begge rystes over det), før vi introduseres for et nytt motiv og noen nye karakterer i romanen. Det er noen skolegutter som driver og kaster stein på hverandre. Det vil si, det er mange som kaster på en. Denne forsvarer seg innbitt med å kaste tilbake. Alosja lurer på hva det er, og får et hagl med ord til svar fra de mange guttene. Så går han bort til han som er alene, som ikke vil vite av ham, skjeller ham ut, innbitt, og kaster en stein i ryggen på ham da han vil gå. Da Alosja vil spørre hva dette er for noe blir han bitt hardt i fingeren, før den lille gutten løper av gårde. Vi får ikke på dette tidspunktet noen nærmere forklaring til opptrinnet, men det henger sammen med epigrafen om frøet som dør og blir til mange frø, til en episode der Dmitrij trekker en mann etter nesen gjennom gaten og også avslutningen av boken.

Alosja treffer disse guttene på vei til Khokhlakova (for å snakke med Lisa) og fortsetter bort dit etterpå. Det vekker forferdelse i huset da de ser at Alosja har fått bitt fingeren sin til blods. De som leser den norske oversettelsen til Geir Kjetsaas på Solum forlag kan her få vite at oversettelsen hans her et sted ikke holder mål. Han skriver på side 230 «Mamma, for Guds skyld, hent litt vatt og sårvann, i det lille skapet til høyre inne på soveværelset». Rolig og greit og kontrollert. Det Lisa egentlig sier i originalen er imidlertid noe nærmere: «Mama, for Guds skyld, hent vatt, og dette etsende grumsete vannet, for sår, hva heter det igjen! Vi har det, vi har det, vi har det… Mama, De vet det selv, hvor flasken er, på soverommet Deres i skapet til høyre, der er en stor flaske og charpi…» Altså verken rolig og kontrollert. Det er dessuten så detaljrikt at Lisa kan ikke aldeles ha mistet seg. Det er i det hele tatt mye informasjon Kjetsaa unnlater å ta med i oversettelsen sin, og det er ikke godt å se hva han tjener på å oversette som han gjør. Enda mer betegnende blir det når bomullen slett ikke ligger der Lisa har forklart. Hun lurer altså moren for å få henne ut, slik at hun kan være alene med Alosja. I originalen kommer dette klart tydligere frem enn i oversettelsen til Kjetsaa. Det er flere ting å utsette på oversettelsen hans. Dette er den groveste feilen.

Besøket hos Lisa går imidlertid videre for seg. Lisa insisterer på at hun tøyset da hun skrev brev, Alosja på at hun ikke gjorde det og at brevet skal tas alvorlig. Det har han også gjort. Lisa gjør ingen sted i romanen noe særlig godt inntrykk, så det er en spesiell type kjærlighet Dostojevskij vil vise ved å la Alosja få henne.

Femte bok heter «Overspenthet» og det følger nå flere «overspente scener i stuen» (Надврыв в гостиной). Der sitter Ivan og snakker med Katja. Ivan er også med i dramaet, da han er forelsket i Katja, og Katja kanskje også i ham, slik at han på en litt spesiell måte er en slags rival til Dmitrij om Katja. Det er en litt spesiell rival, siden Dmitrij gjerne vil la Ivan få Katja, mens Katja heller vil ha Dmitrij. Og det erklærer hun nå, høyt, overspent og høytidelig, og for sikkerhets skyld støttet av Ivan. De vil alle sammen gå inn i en offerrolle, den ytterste selvoppofrelse, typisk Dostojevskij, og typisk russisk. Katja erklærer til og med at selv om Dmitrij går sammen med Grusjenka, så vil hun trofast følge ham og være et middel for hans lykke, som hun formulerer det (Я буду… я обрашусь средство для его счастия). Det er typisk russisk og enda mer typisk Dostojevskij. Hans karakterer kan aldri bli lykkelige selv, og er dermed villige til å gi sitt liv fullt og helt for at en eller annen skal bli lykkelig, gjerne en eller annen som har vært slem mot dem, slik som her. Og Ivan – som også elsker Katja – vil ikke ha noen problemer med å finne seg i det. Han vil også føle at han ikke fortjener lykken og aldri kan oppnå den, og kan selv om han er aldri så intelligent, gå med på at Katja gir sitt liv for Dmitrijs lykke, selv om han vet at denne lykken ikke betyr noe for Dmitrij, og at den til og med kan plage ham. Med i regnskapet må også det at Katja straks etter denne opphetede scenen blir glad da Ivan allerede dagen etter skal reise til Moskva, slik at han kan underrette søsteren hennes om offeret hun har gjort. Hun har altså også her det ved seg at hun vil vise seg. Og Alosja – som altså står for sannheten i romanen – fastslår at det hele skyldes at hun er forelsket i Ivan, men vil tvinge seg til å elske Dmitrij. Ivan mener imidlertid at hun elsker Dmitrij, og elsker ham bare mer og mer jo mer han krenker henne, og at han selv er den hun bruker til å hevne krenkelsene på. Selv elsker han henne. Det er med andre ord ganske så overspent.

Seansen avsluttes med at Katja gir penger (200 rubler, som cirka er 20 000) til Alosja som hun vil at han skal overgi Snegirjov, som hittil knapt har vært en bifigur i romanen. Dette er imidlertid faren til gutten som stod alene mot alle og kastet stein, og som bet Alosja i fingeren. Det er denne mannen Dmitrij trakk etter nesen bortover gaten. Katja vil gi ham oppreisning, på vegne av Dmitrij.

Neste kapitler er Alosjas forsøk på å overbringe Snegirjov pengene. Han går til besøk til ham i hans elendige bolig, fattigdommen er stor der og håpløsheten bunnløs. Det er en varm og gripende scene. Alosja er godheten selv, og Snegirjov skammer seg fryktelig over kårene han lever under og har satt familien sin i, og at han på ingen måte kan komme ut av denne skammen. Moren er sinnssyk, og sønnen ligger også syk i sengen. Besøket avsluttes ute på gaten. Snegirjov forklarer at han ikke bare er trukket etter nesen, men også kalt «vaskefillen» (мочалка-то) etter skjegget sitt. Skammen er uten ende, særlig siden sønnen fikk det med seg, og at de når er den lille sønnen som må forsvare farens ære, og som nå er blitt syk av det. Det er svært gripende som det er lagt frem i romanen. Det ender med at Alosja gir ham de to hundrerubelsedlene, som altså er mer enn nok til å redde Snegirjov og familien ut av fattigdommen, til å skaffe nok mat og lege til dem som trenger det, til å løse alle problemene de har. Men Snegirjov tar ikke i mot dem. Rett foran nesen på Alosja og uten andre vitner slenger han sedlene i bakken, og tråkker på dem. Det er bare i russisk litteratur man kan finne slike scener. Skamfølelsen er så stor, og ønsket om å være noe om så bare for et øyeblikk er like så stor i motsatt retning. Det er en skam å ta i mot penger, særlig for den skjenselen han har opplevd. Og her har Snegirjov i et øyeblikk mulighet til selv å være en slags storkar, han kan avslå almissen, og da gjør han selvfølgelig det, selv om det besegler hans og familiens skjebne. Så styrter han hjem.

Jeg vil igjen minne om at det er typisk for Dostojevskijs romanhelter at de er overspente, og at de handler som i en slags rus. Fjerde bok er altså meget representativ, og kan studeres nøye.

Femte bok: Pro og kontra (Pro и коттра)

Denne boken inneholder syv kapitler. Det første er en samtale mellom Lisa og Alosja der de diskuterer begivenhetene, og blir enige om en forlovelse. Det er altså svært mye som er på gang i livet til Alosja også. Det er typisk Dostojevskij, handlingen presses sammen, alt skjer på en gang. Men Alosjas kjærlighet og forlovelse med Lisa er bare et sidemotiv i romanen.

Det neste kapittelet er om Alosja som kommer over tjeneren Smerdjakov som spiller gitar. Smerdjakov er som vi husker den kanskje uekte sønnen til Fjodor Karamasov, født av stinke Lisa. Han skal bli veldig viktig i romanen. Her i dette kapittelet er det viktigste at han sender Alosja videre til vertshuset, der han treffer Ivan.

Med Ivan foregår en meget viktig samtale. Dostojevskijs romaner er polyfone, og hans romanfigurer representerer gjerne ideer. Vakkert kan det sies at de er ulike stemmer som synger sammen i et kor. Alosja er godheten, en slags Kristus, kronen på alle gode mennesker Dostojevskij har skapt. Dette er Fyrst Mysjkin som ikke engang er idiot, som har beholdt naiviteten, men som langt fra er grunn og som man er nødt til å ta alvorlig, og også nødt til å like. Han representerer troen på det gode, det positive, den russisk ortodokse tro som Dostojevskij ser den, eller som han helst ser den burde være. Ivan er den nye tid, den nye tro, menneskefornuften, rasjonaliteten, ateismen. Det er en svært berømt dialog mellom Ivan og Alosja som her finner sted. Dostojevskij er berømt for sin tese «Om Gud ikke finnes, er alt tillatt». Ivan står for at Gud ikke finnes, og at derfor alt er tillatt. Alosja står for at Gud må finnes, og at det derfor også må finnes sannhet og godhet i verden. Det bemerkelsesverdige er at Dostojevskij gir sin motstander, Ivan, de aller beste argumenter. Her mener jeg Dostojevskij er unik som romanforfatter. Han har et budskap, og alltid noe han vil si, men han er selv den som sterkest argumenterer mot sitt eget budskap. Det store spørsmålet i romanen er om godheten og troen klarer å komme opp med like sterke argument som Ivan i det følgende kommer opp med.

Det første Ivan stiller spørsmål ved, er hvordan en god Gud kan tillate at et eneste uskyldig barn blir pint og drept. For dette skjer jo, og små barn har ennå ikke rukket å synde og derfor ikke gjort seg fortjent til pinen. Ivan har noen svært konkrete og levende eksempler, man er nødt til å bli opprørt. Selv Alosja blir det, og gir tilsynelatende slipp på nestekjærligheten sin. Han vil at barnemorderne skal straffes, gjerne skytes. Og Ivan avviser hele kristendommen, hele paradiset, for han vil ikke gå med på et system som hviler på at uskyldige må lide. Selv om bare ett eneste uskyldig menneske må lide, er ikke hele nåden og tilgivelsen godt nok, han avviser troen og vil ikke ha den. Alosja forteller at det finnes en som er i stand til å ta på seg all synden på sine skuldre og gi den tilgivelsen som trengs, det er naturligvis Kristus, og det er nå Ivan forteller historien om Storinkvisitoren.

Historien blir presentert som et poem Ivan har skrevet. Det finnes en historie om at da Dostojevskij hadde skrevet dette kapittelet, spurte han sin kone som var stenograf og alltid skrev ned hva Dostojevskij fortalte, han dikterte henne romanene sine, og spurte henne hva hun syntes om akkurat dette kapittelet. Hun sa det var strålende og at hun likte det godt, men Dostojevskij ville ikke bare høre denne høflighetsfrasen, han ville høre hva hun virkelig syntes. Det viste seg at hun skjønte det ikke. Og så gav Dostojevskij seg i vei med å forklare, hvorpå hun bare skjønte enda mindre. Sånn er det med de store forfattere, det er som de nedfeller seg i verket de er geniale. Når de skal forsøke å forklare seg utenfor verket ender de opp med å bli ganske menneskelige de også.

Om storinkvisitoren har jeg allerede skrevet en omfattende post på hovedbloggen. Interesserte kan sjekke der for ytterligere detaljer. Det dreier seg om Kristus som enda en gang viser seg for menneskene, og gjør et under. For det blir han under, og satt under storinkvisitoren. Den viktigste anklagen er at Kristus krever for mye av menneskene. Han vil gi dem friheten og valget, men mennesket ønsker ikke noe slikt valg og blir vettskremte under det. De vil heller være lydige slaver under en makt som gir dem mat, og forteller hva de skal gjøre. De vil ha en Gud som er lett å tro på fordi han gjør under, og med kan sette skrekk og ærefrykt i demm, ikke en Gud som selv lar dem velge. Storinkvisitoren reprersenterer under, mysteriet og autoriteten, han er kirken, og i kirken er det ikke lenger plass for Kristus. Kristus vil gi mennesket friheten til å velge, mens storinkvisitoren og kirken vil gjøre valget for dem. Kristus setter mennesket som sterkere enn det er, mens storinkvisitoren og kirken tar utgangspunkt i at mennesket er svakt og engstelig. De vil til og med gi mennesket lov til å synde, og så vil kirken si at syndene blir dem tilgitt. Storinkvisitoren kan også demonstrere for Kristus at folket har valgt ham, for på inkvisitorens kommando vil folket uten å nøle ta livet av Kristus. I kirken som den har blitt er det ikke plass til Kristus som han egentlig var. Alosja blir naturligvis meget opprørt over historien, og mener den ikke representerer den ortodokse tro, men vrangsiden av den katolske, slik den fremstår nettopp i inkvisisjonen og hos jesuittene og frimurerne, som han setter frem som eksempel. Poemet ender med at Kristus går frem og kysser storinkvisitoren, som fortellingen slutter med at Alosja også kysser Ivan.

Det er et svært kraftfullt argument mot troen og kristendommen. Og det er ikke Alosja, men Sosima staretsen, som skal forsvare den. For Dostojevskij var det meget viktig at han klarte å sette opp et like overbevisende motargument mot Ivans fortelling, for selv var han jo en troende. De fleste kommentatorere er enige om at det ikke holder helt. Vi skal selv se når vi kommer så langt, allerede i neste bok.

Før vi kommer så langt har Ivan og Alosja også en diskusjon om selve handlingen i romanen, om Dmitrij og de to kvinnene, og om forholdet til faren. Neste dag skal Ivan reise til Moskva, og samme natt skal ugjerningen skje. Men det vet de ikke ennå. Det er en meget viktig samtale mellom Ivan og Smerdjakov også som finner sted, med direkte tilknytning til mordet.

Sjette bok: En russisk munk (Русский инок)

Boken består bare av tre kapitler, men de to siste er lange. Den handler om starets Sosima på dødsleiet, og skal stå som motvekt mot Ivans historie om storinkvisitoren. Her er det stemmen til den russisk ortodokse kirke som kommer til orde. Moderne lesere overser gjerne denne delen av romanen eller nedvurderer den, men enda man selv ikke er troende og i alle fall ikke otrodokst troende, er det mye livsvisdom å lære her.

Rammen er at Sosima sitter med sine tilhørere for å overbringe dem sine siste ord og tanker. Første kapitler setter rammen, hvem som er til stede og hvordan historien blir fortalt, med de Dostojevskijske forsikringer om at det er ikke sikkert alt ble sagt nøyaktig slik som det her kommer til å stå. Det er Aleksej Karaomasov som har skrevet historiene ned som han husket dem.

Først er et kort lite delkapittel om Sosimas eldre bror som døde ung, og som ba Sosima leve for ham også. Det er uttrykk for livsgleden. Så kommer et lite delkapittel om staretsens forhold til den hellige skriften, til ungdomsårene og en duell han deltok i, og om en spesiell gjest. Poenget med duellen er at Sosima ombestemmer seg i tide, og slett ikke ønsker å drepe sin motstander, hvordan skal noen kunne ønske å ta livet av et annet menneske? Legg merke til at han gjennom historien er munter og glad, man skal glede seg over livet. Tilgivelsen er en glede for den som tilgir, like så mye og kanskje mer som for den som blir tilgitt. Den spesielle gjesten bærer på en hemmelighet om at han har drept noen. Akkurat i denne romanen blir en slik historie veldig spesiell, siden det også i romanen skal bli tvil om hvem som har drept noen, og en uskyldig må lide. Poenget her er at den skyldige lider også. Og det er historien om duellen som får den spesielle gjesten til å avsløre også sin historie, og med det lette sin samvittighet. Merk at her blir også epigrafen gjentatt, om såkornet som blir til mange om det faller til jorden og dør (Johannes Kap XII, vers 24). Det er også en viktig detalj at gjesten før han tilstår har lyst til å drepe også Sosima, som kjenner hans hemmelighet. Det er stor, Dostojevskijsk psykologi.

Så kommer Sosimas samtaler og belærende ord (Из бесед и поученний Зозимы). Først er det en hyllest til munken som har frigjort seg fra tingenes tyranni, og nå tjener Gud. Gjennom munkene er det en hyllest til det russiske folk, som den russiske munk kommer fra og tjener hos. For Dostojevskij (som for Sosima, i romanen) er russeren Guds utvalgte folk, og det rettroende Russland er verdens håp om frelse. Så følger et litt lenger delkapittel om herrer og tjenere, «vi skal alle bli tjenere». Så kommer om bønnen og ydmyk kjærlighet, «man skal alltid handle i ydmyk kjærlighet». Merk at dette skal stå som motvekt mot Ivans storinkvisitor, noe det ikke er i stand til, uten at man velger å tro på det. Dostojevskij strevde veldig for å få denne delen overbevisende nok til å stå på sine egne ben mot Ivans storinkvisitor. Han kunne godt gi motstanderen de beste kort, men han kunne ikke godt la ham vinne. Det følger om dommere og likemenn, interessant, siden romanen skal ende med en rettssak. Det er spørsmål om Helvete og hva Helvete er. Sosimas svar: Lidelsen ved ikke lenger å kunne elske.

Sosima taler til sine egne. Da holder talen hans mål. Det finnes nok kjærlighet i det han sier til å stå seg mot storinkvisitoren når troen er sterk nok, man kan til og med bli lykkelig av det. Men Ivans store argument er jo at troen hos det vanlige mennesket ikke er sterk nok, og da krever Kristus for mye ved å gi mennesket friheten og la det velge selv. Da vil det heller velge vrengbildet av kirken, altså autoriten, mysteriet og underet. Eller vil det det?

Dostojevskij har også et annet ess i ermet for sin sak, og det er den herlige hovedpersonen Aleksej Karamasov og det liv han lever. Selv om Ivans argumenter er overbevisende er ikke livet hans det. Det er imidlertid Alosja sitt liv, og utover romanen skal dette bare bli mer og mer tydelig. Vi er nå temmelig nøyaktig halvveis.

I Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

I dag og ukene fremover i januar skal jeg poste kommentarer til den største roman som er skrevet: Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij. Den er skrevet og utkom første gang i 1779-1880, og avslutter Dostojevskij romanforfatterskap. Jeg leste den første gang på norsk høsten 2000, og som min første roman på russisk fra sommeren og ut året 2008. Den gang leste jeg den norske og russiske utgaven parallelt. 2. september det året skrev jeg om bokenEn helt grei blogg. Nå skal jeg skrive fyldigere og uavhengig her på litteraturbloggen.

FØRSTE DEL

Epigrafen til boken er hentet fra Johannes 12, vers 24; Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.

Epigrafen får sin fulle forklaring i epilogen til romanen.

Første bok: Historien til en familie (Истроия одной семейки)

I denne boken som er på 28 sider i min originalutgave blir vi presentert for familien Karamsov. Men før vi kommer så langt har vi en kort introduksjon kalt «fra forfatteren» (от автора), der fortelleren i romanen tilsynelatende bekymrer seg for sin «helt», Aleksej  Fjodorovitsj Karamasov, og om en slik ubetydelig skikkelse er i stand til å bære en hel roman, for ikke å si to romaner, som fortelleren etter hvert påstår at her er. Det er skrevet i Dostojevskijs typiske stil, kaotisk, og alt sammen på en gang. Det er en forteller som vil gi inntrykk av å åpne seg fullstendig for leseren, inkludert ved å avsløre at dette ønsket om åpenhet er et triks han går ut fra at den oppvakte leser raskt gjennomskuer. Konklusjonen er at forordet er overflødig – men det står der likevel. Så begynner verket.

Romanen begynner med et kraftig frempek, der det i en bisetning står at Fjodor Karamasov ble kjent som følge av sin tragiske og mystiske død, som fortelleren lover å komme tilbake til. Her blir det bare brukt til å fortelle nærmere hvem faren til Aleksej Fjodorovitsj er. Brødrene hans blir også presentert, Dmitrij og Ivan. Dmitrij er bare en halvbror, siden han er sønn av Fjodor Karamasovs første kone, Adelaida Ivanovna Miusova. Begge mødrene forsvinner raskt ut av historien, og er ikke navn man behøver å lære. Det holder å vite at den første var rik og nokså eventyrlysten (hvorfor skulle hun ellers ville gifte seg med en bajas som Fjodor Karamsov?), den andre strengt religiøs.

Vi får videre vite at faren etter morens død ikke ville vite av sin sønn, Dimitrij (også kalt Mitja), og at han ble satt bort til tjeneren Grigorij som passet på ham. Dette er med og forklarer Dmitrijs senere hat til faren. Også den neste konen, Sofia Ivanovna, døde tidlig. Aleksej (også kalt Alosja) var bare 4 år da det skjedde. Morens fromhet er med på å forklare de to brødrene Ivan og Aleksejs religiøse standhaftighet, som for Ivans del skal gjelde det antireligiøse – eller ateismen.

Fra faren har alle brødrene en voldsom vilje og en slags demonisk, ukontrollerbar kraft. «De er alle Karamasover», er en setning som skal gå igjen i romanen. Det er kun for Alosja (Aleksej) denne kraften virker positivt.

Det siste kapittelet i denne første boken i den første delen er om Staretsinstitusjonen i den russisk ortodokse kirke. Den skal spille en svært stor rolle i romanen. Starets Sosima skal være motvekten til Ivans historie om Storinkvisistoren, og han må frem den gode Kristus’ kraft like overbevisende som Ivan får frem motkraften. I mange moderne tolkninger av romanen ser jeg denne delen av den blir tonet ned. Blant annet er den i den prisbelønnede TV-dramatiseringen av romanen helt sløyfet. For Dostojevskij har den imidlertid avgjørende betydning.

Andre bok: Et upassende møte (Неуместное собрание)

Det upassende møtet finner sted hos Starets Sosima. Deltakerne er familien Miusov og familien Karamasov, der det er Karamasov familien det er viktig for oss å følge med på. Faren Fjodor Karamsov ankommer sammen med sønnen Ivan, den andre sønnen, Dmitrij, kommer for sent. Alosja er på dette tidspunktet munk, og oppholder seg i klosteret. Gjestene viser fra første stund mangel på respekt for vertsskapet. For eksempel kommer de direkte til møtet, og bryr seg ikke om å delta på gudstjenesten først. De viser seg også å være brautende og plumpe, og følger ikke de vanlige ritualene for slike møter. Det blir desto mer upassende av at starets Sosima er meget gammel, og bare sjelden tar i mot besøk utenfra.

Dostojevskij er en mester i å utpensle slike skandalescener. Fjodor Karamasov er fra første stund bare ute etter skandalen, titulerer staretsen helt feil, etteraper andres bevegelser og gester, også de som skal være hellige, og dikter opp de mest usannsynlige historier.

Som kontrast setter Dostojevskij opp kapittel 3 og 4, der staretsen går ut en tur for å ta i mot troende bondekoner (Веоующие бабы). Her får vi se hvor mye staretsen og den religiøse troen betyr i folkedypet, og hvor sterk tiltro Dostojevskij har til denne folketroen. Den ene konen har gått over 300 kilometer for å komme til staretsen og fortelle om sitt døde barn. Den lite troende dame (Маловерная дама) i kapittel 4 er fru Khokhlakova som vi skal se mye til. Datteren Lisa – som sitter i rullestol – ler veldig av Alosja, vi skal siden få vite hvorfor hun er overspent med tanke på ham. Latteren kan også forklares med at Alosja er så sjenert og keitete i forhold til henne.

Etter disse innskuddskapitlene fortsetter møtet hos staretsen mellom Miusov og Karamsovene. Respekten og fromheten staretsen ble møtt med hos bondekonene finnes ikke her. I et kritisk øyeblikk kommer også Dmitrij til møtet, og bukker dypt særlig for staretsen og faren, «tydelig planlagt» og «oppriktig», som Dostojevskij skriver. De fortsetter en stund den gamle diskusjonen, om en artikkel Ivan har skrevet, men kommer snart til det som forårsaker den store skandalen. Det dreier seg om kvinner og om penger, men det er også tydelig at Fjodor gjør mye bare for å fyre opp stemningen, og at Dmitrij om han aldri så mye på forhånd hadde planlagt å opptre sømmelig, ikke klarer å opprettholde beherskelsen. – Hvorfor er et sånt menneske i live (Зачем живет такой желовек)? sier han til slutt, og Fjodor hopper straks på og kaller sin sønn allerede her «Fadermorder (отцеубийцу). Scenen får nå en meget uventet avslutning. Den gamle staretsen reiser seg opp, Alosja er helt sikker på at han skal fall, men han legger seg ned og kneler foran Dmitrij, med pannen mot gulvet foran ham. Også dette får sin forklaring langt senere, først helt mot slutten av romanen. Her vekker det bare stor forundring. Dmitrij har ikke gjort noen ting som gjør ham fortjent til at staretsen kneler for ham.

Det gjenstår ytterligere to kapitler i boken, der det siste er det som blir kalt «Skandalen» (скандал), og representerer avslutningen av møtet som ender med at alle reiser bort i stor fart.

Tredje bok: Vellystige (Сладострастники)

Denne boken inneholder 11 kapitler. Det første er hva som foregår i tjenerfløyen (в лакейской) i huset til Far Fjodor Karamasov. Der bor gamle Grigorij med sin kone Marfa Ignatjevna, og tjeneren Smerdjakov som de to har tatt til seg. Tjenerne og tjernfløyen er viktige for fadermordet som skal skje senere i romanen, og som allerede er varslet. I kapittel 2 om Stinkende Lisa (Лмзавета Смердящая – merk at det på russisk står i store bokstaver, «Stinke» eller «Stinkende» blir altså egenavn). Det viser hvordan Fjodor Karamasov kanskje har ligget med henne også, og fått en sønn med henne, aldri så ekkel hun er. Denne sønnen er Smerdjakov. Dostojevskij vil gjerne holde på fadermordet i romanen, og har derfor satt inn dette kapittelet.

Kapittel 3 til 5 i denne tredje boken er storebror Dmitrijs vitnemål (Исповед) for Alosja. Det første er på vers (в стихах), det andre som anekdoter (в анекдотах) og det tredje «høyt i femte» (Вверх пятами), eller «det tar helt av».Dmitrij er full og beruset, det gir mening å bruke begge ordene sammen, han har både drukket og er ruset av begivenhetene som har skjedd med ham. Det er et helt typisk trekk ved romanfigurene til Dostojevskij at enormt mye står på spill for dem, og at sinnstilstanden og/eller dømmekraften er redusert som følge av forskjellige ytre og indre påkjenninger, gjerne også ulike former for beruselse. Dmitrij er så oppskaket at han ikke engang klare å fortelle, ordene stokker seg for ham, og han sier også selv at dette kommer av beruselse.

Det er i det hele tatt to historier, to kvinner. den ene Katarina Ivanovna, den andre hun som går under navnet Grusjenka (egentlig heter hun Agrafena Aleksandrovna). Den første, Katarina – Katja – Ivanovna, er en svært stolt og ærbar kvinne. datter av en oberstløytnant som nå var kommet i pengeproblemer. Årsaken til pengeproblemer er av Dostojevskij utspekulerte, det er regimentets pengekasse oberstløytnanten skal ha oppsyn med, og så skjer det noe galt der, han blir delvis lurt. Poenget er at Dmitrij utnytter dette til å få Katarina Ivanovna, stolte Katarina Ivanovna, til å komme til ham, som en slags tigger eller en slags prostituert, og få pengene. Skammen for henne er voldsom, og hun kan vanskelig tilgi Dmitrij den, selv om han ikke egentlig utnyttet situasjonen. Det var kanskje en enda større fornedrelse for henne? Det gjorde i alle fall noe med henne. Og Dmitrij blir så grepet at han i følge sine egne ord griper kården for å styrte den i seg, men lar det være. I neste kapittel viser det seg at de er forlovet. Hun har skrevet et brev til ham, at hun elsker ham høyt, som en vanvittig, og Dmitrij forlovet seg altså, selv om også Ivan elsket Katja, og selv om Dmitrij altså har denne andre Grusjenka, som han også og enda villere vil ha. Han vil sende Alosja for å oppheve forlovelsen med Katja, og forsikre henne om at han aldri vil møte henne igjen.

Grusjenka er en kvinne som menn blir lidenskaplig forelsket. Både Dmitrij og faren Fjodor har blitt det. Og Dmitrij ble det såpass vilt at han med 3000 rubler (det er omtrent 3 millioner kroner i dagens verdi) reiste med Grusjenka til Moroje, og ranglet pengene vekk, som han her selv sier. Disse pengene skulle han sende fra Katarina Ivanovna til søsteren hennes, så han har på en måte stjålet disse pengene, og er besatt på å betale dem tilbake. Her forteller også Dmitrij om konvolutten med 3000 rubler faren oppbevarer med påskriften «Til min engel Grusjenka», og antyder muligheten å skaffe til veie pengene han skylder herfra. Dmitrij forteller også Alosja at han er rede til å drepe faren om han ikke får disse pengene. Alosja blir sendt for å be om dem.

Gjennom nesten hele historien vil Alosja være budbringer av og mottaker av historiene. Det er ham alle sammen snakker med, og han som blir sendt for å overbringe beskjeder og forespørsler. Han binder alle historiene i den mektig komponerte romanen sammen.

Alosja finner faren i et lite middagsselskap hos seg selv. Ivan og Smerdjakov og tjener Grigorij er der også. Grigorij har fortalt historien om soldaten som heller blir flådd enn å avsverge sin kristne tro hos asiatene, og Smerdjakov ergret ham med å si at det kunne soldaten like godt gjort. Faren Fjodor er allerede temmelig full. Vi får her historien om hvordan faren plager moren til Alosja ved å spytte på helgenbildet, og si at det ikke kommer til å skje ham noe av den grunn, og Alosja reagerer akkurat som moren ved å begynne å skjelve av gråt, nesten sanseløs. Dostojevskij er glad i slike små historier som setter troen på prøve, og bruker dem ofte i romanene sine.

Rett etter denne scenen kommer også Dmitrij inn. Det blir stort oppstyr som ender med at Dmitrij legger faren i bakken og gir ham et par spark i ansiktet. På ny truer han med å drepe gamlingen. Alt dreier seg om Grusjenka og om penger, og både Dmitrij og faren blir som gale da de får det for seg at Grusjenka er der eller har vært der.

Direkte fra denne scenen går Alosja – husk han er budbringeren og den som tar oss dit handlingen i romanen finner sted – til Katarina Ivanovna for å overbringe henne avskjedshilsningen til Dmitrij. Det er første gang vi møter Katja direkte i romanen. Hun gir et bestemt inntrykk, dette kapittelet kan godt leses nært og nøye. Alosja overbringer hilsenen om at Dmitrij ikke vil se henne mer, i nøyaktig den ordlyden han har bedt ham gjøre det, men Katja tar ikke ordene til seg. Hun snakker om at hun kan redde ham (я еще могу спасти его), at hun kan bære meget for hans skyld (для него вынести) og får tårer i øynene når hun sier det. Så nevner Alosja opptrinnet hos faren, og at det hele skyldes Grusjenka. Deretter følger en interessant scene.

Det viser seg at Grusjenka er hos Katja og har vært der hele tiden. Katja opptrer svært kjælent overfor Grusjenka, kaller henne min engel (ангел мой) og andre ømme ord. Hun roser henne veldig, og kysser henne til og med flere ganger. Hun var visst helt forelsket (оно точно было вылюблена в нее). Alosja – som er det mest naturlige og pålitlige som finnes i denne romanen –  føler imidlertid ubehag. Og ganske riktig, da Katja etter mange ømme ord og myke kjærtegn forteller at Grusjenka nå skal fortelle Dmitrij at hun elsker en annen og med det redde ham, forteller Grusjenka Katja at det kommer hun ikke til å gjøre, og at hun ikke har lovet henne noen ting. Så tar Grusjenka Katjas hånd og sier at Katja kysset henne tre ganger, så hvor mange ganger bør Grusjenka nå kysse Katja? Det ender med at hun ikke kysser hånden noen ganger, men legger den fra seg og ler. Katja blir rasende og jager Grusjenka ut. Grusjenka har fornærmet henne på det nedrigste (hun nevner også episoden der Katja gikk til Dmitrij (= bydde seg frem) for penger). Men det kan innvendes at Dostojevskij har sett dypere, og at Katja egentlig ikke ønsket noe vennskap med Grusjenka, men bare kysset på henne og var øm med henne for å vise frem seg selv, og vise for Alosja hvilken fantastisk kvinne hun selv var. Det var for dette Alosja følte ubehaget. En siste detalj i dette kapittelet er at Alosja av Katja får et bytt brev, denne gangen fra fru Khokhlakova, mor til Lisa.

Siste kapittel i denne boken og i den første delen er «Enda et ødelagt rykte» (Еще одно погибшая репутация). På vei tilbake til klosteret (Alosja er munk på denne tiden i romanen, og bor der) treffer han på Dmitrij. Dmitrij får høre om opptrinnet hos Katja, og ler godt av hva Grusjenka gjorde, men forteller også under hvilke omstendigheter hun fikk vite om hvordan Katja hadde kommet til ham (det som hos Grusjenka ble «bydd seg frem»). Så følger en handling det på dette tidspunktet i romanen er helt umulig å se meningen med: Dmitrij slår seg for brystet og sier «Her forberedes en forferdelig skjensel» (Вот тут – готовится страшное бесчествие). Når man kjenner nøkkelen ser man at Dostojevskij i forklaringen går svært langt i å fortelle hva Dmitrij her egentlig gjør, han slår seg liksom ikke på brystet, men på et sted «som kanskje var lommen eller en innsydd pose». I forbindelse med forberedelsen til rettssaken etter at Dmitrij blir arrestert i siste bok i tredje del får vi vite hva dette egentlig er.

Alosja går tilbake til klosteret der staretsen ligger for døren, og leser brevet som er fra Lisa og inneholder en uforbeholden kjærlighetserklæring.