Stikkordarkiv: Religiøse motiver i litteraturen

Fred, av Arne Garborg

Dette er en av de sterkeste romanene jeg kjenner.

FRED (1892)

Utanfor, mot vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand.

Slik byrjar Garborgs storverk om den religiøse gruvlaren Enok Håve, som ikkje finn fred med seg sjølv og med Gud, og som har klare parallellar til Garborgs eigen far. Det er eit storverk av ein roman, som skil seg ut i Garborgs forfatterskap og i norsk litteratur, og som også skulle rage blant det aller beste i verda. Eg kjenner ingen roman som betre lukkar historia inne mellom byrjinga og avslutninga, fyrste kapitel skulle lærast utanatt, det er framifrå poesi og eit meisterskap i språket ikkje ein gong Hamsun kan framvise maken til. Og det vert ikkje det ein i musikken kallar virtuost, eller her språkleg briljanse, det er klår meining og aldri tvil om retninga. Det er formfullendt naturalisme. Historien skal lukkast inne. Utanfor, mot vest, er sjølve storhavet, med sine fakskvite brimhestar, mot aust den lange låge fjellgard, yvi er tunge, mørke himlen, og under bleike myrer og yvi-sått med kampestein, her bur folket, og her skal historia finne stad. Her bur Enok Håve, og tittelen vert så tung at han er på sin plass. Alvoret er støypt inn i boka.

Garborg skriv boka i 1892, då kjem ho ut. Han er då 41 år. Dei fyrste bøkene hans, er kjekke og artige bøker frå Kristiania, Studentlivet og bohemlivet, som Garborg nok kjende og hadde meiningar um, men som ikkje har låge han slik på sjeli som forhaldet til faren, gruvlinga og sjølvmordet. Ingen av dei fyrste bøkene skriv heller noko om Jæren, eller bare som en biting, noko for å forklåre kvifor det går som det går i Kristiania. I Fred er det lukka Jæren som er heile plassen for handlinga, det som er utanfor, spiller inga rolle. Garborg har óg utvikla ein skrivestil og ein forfatterkunnskap og ein intellektuell og personleg modning, som her foreinast i eit nærast trolldomsaktig verk.
Uppbygginga av hovedpersonen Enok Håve, er slik at lesaren ikkje ein augenblink har reine kjensler for figuren. Han er toskjen, streng og urimeleg, men så ærleg og konsekvent i sin toskaskap, at han ikkje kan gå for ein narr, og så sjølvfordømmande at me uansett får sympati for han. I glimt får Enok sjølv sjå seg sjølv som umverda ser han, men i staden for å skikka seg med det, dømmer han seg langt sterkare enn lesaren, Gud og kvarmann ville gjort. Gruvlinga er blanda med angst og dumskap og samfunnsanda, i all sin galskap er det fullt forståeleg at Enok endar upp som han gjer. Det er eit skjebnedrama, skjebnepos.
For ytterlagere å byggje upp um dette, nyttar Garborg naturskildringar og umgjevnader for å sette lesaren i den rette stemninga. Aldri har torever og havstorm vore meir kraftult skildra på norsk. Og stormane og toreveret i Enok, går for nett det samme. Akkurat som lerka og våren gjev ljos og glade til dei lettare stundine for han Enok og tankane hans.
Boka inneheld óg ein psykologisk skildring eg ikkje kan sjå står tilbake for nokon. Garborg er fullt på høgde med Enok si logikk. Den gradvise galskapen, dei irrasjonelle resonnementene, dei bråe vekslingane mellom glede og sorg, og dei plutselege konsekvensene av kva som helst. Det er så ein bivrar ved å erkjenne, at alt dette må Garborg óg ha kjent med sin eigen far – og ikkje noko å gjera ved det. Sterkare roman kjenner eg ikkje, ikkje no kjenner eg det.

RESYMÉ
Kap 1: Storskildringane av Jæren og folket.
Kap 2: Og etter å ha sett denne stemninga, kjem Enok Håve og grublar om Gud og reikningane, og korleis han skal sleppe unna Sattan og helvites avgrunn. «Berre han og den brune merra hans midt på svartaste heii.» (s.9) Og det er uver på havet, og uver i Enok, det er eit studium i naturskildring i heilskap med handling og tema, ein vert like redd som Enok.
Under denne ferda bestemmer Enok seg for å verte umvend.
Kap 3: Problem: Umvendinga blir alltid hindra av ting som kjem i vegen. Dette plagar Enok meir, han får sterk skuldkjensle som ikkje klarar å slippe unna, men klarar det heller ikkje. Og lesaren skal sjå at her er ikkje stort å slippe unna. Dette gjeld særleg i byrjinga.
Kap 4: Napoleon døyr
Kap 5: Dei fyrste sjelekval. Enok går og grublar, og finn kva han har synda opp gjennom tidi. Han ber om at Gud skal gje han nåde, men får ikkje bønesvar. Inderleg og fortvilt, ber han.
Kap 6: Gravferd for han Napoleon Storbrekke. Enok lid voldsomme kvaler, før han vart umvend fyrste gong s. 35. I ein draum grip han ei hand, som har naglehola til Jesus.
Kap 7: Sæle i livet med Gud. Enok gjev seg yvi til livet i anden. Og avstanden til familien vart større, dei er redd han, og han tek det som eit godt teikn på at han gjer rett.
Kap 8: Familiekamp. Kaffiscena. Det fyrste oppgjer mellom Enok og Anna. Gunnar og karjolen, riset. Enok tek til å taka imot fantar, åpnar sitt hus.
Kap 9: Skulen og ut av skulen. Rokkscena, der Marta ler og fortel ein løyen historie om ein student som har ramla i snøen, og Enok som alvorstungt seier at Jesus aldri lo. Rokkene sviv, som for å spinne tia av garde og kome burt fra situasjonen. Det er ein falsk lærer komin, og for å gå klar av vranglæra, skal ungane ut av skulen.
Kap 10: Enok tykjer det tek til å gå for lett, han vil stridast. Selgje alt og gjeve til dei fattige? Tormod Tualand. Nye fantekarar og småungar.
Kap 11: Vår og introduksjon av Fante-Tomas, og sonen Carolus Magnus.
Kap 12: Nå skal Carolus Magnus flytte inn. Enok får prøvinga si. Carolus og Gunnar får definert sitt forhold. Presteleiken i løa.
Kap 13: Gunnar og Carolus arbeider saman. Tek opp eple. Drøsar. Episoden med skillingane i kista. Carlous får pengane, Gunnar får bank, og Carolus gjev pengane tilbake til Gunnar som nå hev deim.
Kap 14: Tankar til Anna.
Kap 15: Student Per Olsen tek borna i skule. Fjasar om si eiga dikterevne, og stikk av. Enok tek det som eit teikn på å heve vori ulydig. Det var han sjølv som skulle taka barna i skule.
Kap 16: Legde Lars Rotteholen kjem på vitjing, brakt dit av han Salomon Storbrekke, som spør beint ut om det er sant som dei seier, at Enok hev vorte galin. Enok får valdsomme kvalir. Men ein prat med presten gjer godt.
Kap 17: Til kyrkja. Til skulen.
Kap 18: Fante Tomas si likning om samfunnsdelinga på planken. Arbeidsmannen må stjele ein halv skilling åt bonden. Målbind skulemeisteren Tomas Tualand.
Kap 19: Sumar, jonsok og arbeid på garden. Corelus vert ikkje folk, han er fant, og Gunnar arbeid og Enok gruvlar.
Kap 20: Carolus stel vibegg.
Kap 21: Carolus hev stukke av. Enok vert arg, han kjenner seg til latter, han har fått skam. Um vintaren vil han attende til den strengaste kristendom, han hadde kje gjort nok. Sjølvransakinga vert verre, bønine sterkare, men ingenting nyttar. Djevelen: «Du kan likso godt hengje deg upp, Enok!» (s. 118). Sterkt kapitel. Vendepunkt. Heretter er Enok vár alt som skjer, og alle reaksjonar på seg.
Kap 22: Ny vår. Enok freister andre Bibelord, freister det ein og det andre, men kjenner seg aldri riktig trygg. Og han har sin fyrste tur til Heilandsvatnet. Dette kapitelet er fylt av varslar.
Kap 23: Legde-Guri døyr. Og før ho døyr, stirrar ho på Enok som har ho sett noko. Enok vettskremd.
Kap 24: Gunnar. Synsvinkelen er hos han, og ein merkar det er noko med han Enok.
Kap 25: Nokre år gjeng, upp ned, upp ned, som havet der ute. Serina framsloppin. Torever. Lynet slår ned i garden hass Enok. Lukketreet, Selja. Domen.
Kap 26: Fantane. Eit sidekapitel, tjuveri, drikk, dødsall og Carolus og Katrine i fengsel.
Kap 27: Enok er yvitygd om domen. Helvete i all æva. Går til alle påfunster, vil ikkje ha smør, går i tulleklede, vil ikkje lese bønir med trøyst og forsoning. Kun om synd og fordøming og daude og straff. Drøymer, mareritt. Enok står i kjelleren som er Helvete, og slaktar sauer, som er hans eigne born. Heller ikkje Lars Nordbraut hjelp. Og våren det året, er sur og kald, og vil aldri bli sumar.
Kap 28: Enok ser for seg Helvete, og tykjer like det. Kontrast mellom fine veret, og Enok sitt store mørkre. Bryjar gå jamnt til Heilandsvatnet. Kapitelet ender med at Enok ligg ved vatnet og gret: Gud, du har frelst meg.
Kap 29: Enok ber inderleg, inderleg om at Herren skal hjelpe han, og aller mest ber han om at Herren ikkje må la Djevelen ta makta. Heilt klårt ber han um ikkje å late det skje at han tar livet av seg. Men det går ikkje godt. Gunnar kjem heim, fleire kjem på vitjing, Enok er ikkje seg sjølv, går bare og tumlar. Ei lita doktorscene, doktoren drikk seg ein støyt. Gunnar kjem på ny. Faren: «Djevelen er etter meg; han vil eg skal gjera ende på meg. Kvar dag, kvar kveld…» Det ender med at Gunnar leider faren tilbake til hus.
Kap 30: Gunnar til byen. Han har visst eit lite barn på samvitet, eller kanskje hev han det, han hev i alle fall ei jente som seier det så. Og så fer han til Amerika. Enok tumlar til byen, skamrir mest Brunka, får greie på kva som er hend, sit heime, gråmenn kjem, nappar i han, han går, ut bakdøri, til Heimlandsvatnet og uti.

TEMA
Hovedtema er sjølvsagt Enok si religiøse gruvling. Men her er i tillegg mange under- og sidetema. Til dømes må ein stille nokre spørsmål til den kristne filosofi og religionens idealer. Alle Enok sine gjerningar er moralsk grunna i Bibel-sitater. Sjølv om ein kan innvenda at Enok mister heilskapen, må ein innvenda tilbake at denne heilskapen er temmeleg uklår. Å leve asketisk og forsake jordiske gleder, er så avgjort eit religiøst ideal, og ikke bare for kristendommen. Spørsmålet kan óg trekkast lenger. Kor langt skal ein gå for å fylgje sin levevei, på bekostning av sine nærmaste? Kan ein ofre sin hustru og sine born, for sin eigen sjelefred? Garborg seier i Fred klårt nei, men frifinn Enok for all skuld. Både Enok og familien lid, men det er ikkje noko enkelt svar korleis det skulle gått annleis. Den aktivt handlande er Enok, og ein kan seie at han skulle kje gjere som han gjorde. Han skulle ikkje vere så religiøst gruvlen, men dette er ikkje noko han vel sjølv å vere, det kjem i han, og er som ei demonisk, vond makt.
Det er den gruvlande som døyr. Trua tek knekken på han. Men menneskje er sterkt nok til å leve. Det vert folk av han Gunnar óg, og av familien. Altså den tukta familien greier seg.

Sidetema s. 99. Skulen. Den nye skuleloven kom, med pliktig skulegong. Anna finn det urimeleg.
Moderne jordbrukssreiskaper.

FORTELARSTIL
Garborg nyttar ein allvitande forteller, men denne skriv mykje gjennom Enok, og noko gjennom andre Gunnar, Anna og fantane. Her vert nytta personale teknikkar. Det er ikkje ein udeltakande forteljar som førar historia fram, men det er heller ikkje ein som engasjerar seg og tek standpunkt. Det er nokre småkommentarar som syner at forteljar slett ikkje er tanketom til det som skjer: «No kunde kje Enok umvende seg, fyrr han hadde vori i det bryllaupet.» (s. 13) Skildringa av jørfolket tilhører óg så avgjort forteljarstemma.
Synsvinkelen er lagt slik, at me får sjå mykje gjennom Enok. Spesielt i fyrste del, fyri vendepunket, ser me korleis Enok lagar reglar og tuktar og kjem med Bibelord til familien og til fantane. Bare i glimt får med sjå kva ho Anna og han Gunnar tenkjer og føler. Synsvinkelen er ikkje så gjennomgripande med dei, der får me ikkje kvalane.

Tredje person gjennom Enok. Vi står utanfor og ser hans tankar. Alt anna blir stengt ute. Slik han sjølv stengjer familien ute. For han sjølv er han syndaren som strevar med Gud, og kjemper for nåden. For dei andre, er han ein snåling som går rundt i skinnfell og tresko.

SYMBOLIKK
Vatn-motivet. Heilt frå fyrste tone høyrer med orgelbruset frå havet. Heilandsvatnet kjem stadig attende. Veret og naturen. Fred og uro.
Legde Guri ser.
Lynet slår ned i selja.  Samanlikn Tusten, Vesaas.

«Vatn, vatn; sløkkje all denne brand og pine i eit djupt, djupt vatn… Gud frelse meg!!» (s. 162)
Vatnet lokkar s. 163, sutlar og svalar. Er der for tredje gong.

SPRÅK
Garborg på sitt aller beste. Her kjem den tunge, jærske stilen til sin fulle rett. Forfattar, stoff og språk går opp i ett. Kraftfull nynorsk. Sjå på naturskildringane. Lun jærsk, humor. Tungt alvor, arbeid og strev, men óg solskinn og skjemt.

Det er som om språket er særskilt skapt, for å høve den tunge, trauste jærbu, kor tankane aldri kjem skikkeleg i gong, og kor respekten ligg tjukt. Sjå på korleis fantane klarer seg, det er bare Hamsun som kan måle seg med Garborg her. Som hos Hamsun, er det dei munnrappe det er minst med.

Nokre kapitelinnleiingar:
«Kald og roleg låg haustdagen yvi hav og land. Det leid mot kvelden. (Kap 2).
«Det var i dag dei skulde bera han Napoleon.» (Kap 6)
«Det vart stilt i huset. » (Kap 8)
«Ho Marta heldt ut til det femte var komi; so reiste ho.» (Kap 10)
«Sundagen etter hende det ein underleg ting: Enok kledde seg og vilde åt kyrkja.» (kap 17)
«Sundag.» (Kap 20)
«Gunnar fekk flytja til byn.» (Kap 25)
«Strålande fin sundagsmorgon.» (Kap 28)

PERSONGALLERI
Den klåre hovudrolla er Enok. Alle dei andre er med, for å kaste lys yvi han.

ENOK HÅVE
Det er denne personen Garborg har lagt mest i. Han er mest kjennetikna ved ein valdsam ufred, gruvling og angst yvifor Gud. Han har mistru til seg sjølv, og nyt å kalle seg arme syndar, og døme seg til Helvete. Den einaste som kan gjere noko med det, er Gud. Respekten og ærbødigheita er grenselaus. Men det rekk ikkje, alt som er galt, må skyldast han sjølv, alt som er godt, er Guds nåde.

Me må skilje mellom Enok i fyrste og Enok i andre helvta av boki. I fyrste er han streng, og eigentleg ovenpaa. Her er han yvitydd, at så lenge han trur og gjer på rette måten, så vil han og alt rundt han bli freslt. Sjølvsagt kjem sjelekvala her med, men dei er på langt nær så sterke som dei skal bli.

Sjå s. 24. Enok ber om å få angre. Sjølv kjenner han bare redsel.
Det er rørande korleis han gjer Gud æra for alt godt, og oppriktig føler at han bare gjer vondt tilbake.
Skiftar til den største sæle. Ein ser kva slit det er for han sjølv, og for den som lever med han. Sjå kap 6., der han sjølv er frelst, og tvinger familien til å vere frelst med. Her er óg den detalj, at Enok frykter han har det for godt. Kvifor lar Gud han vere på Tabor så lenge? Skal han ikkje tukta den han elskar? Enok er her ein russisk jærbu.

Spesiell Gudefornuft. Kan argumentere for kva som helst, i blendande logikk, så lenge Gud står på toppen.
Kvar gong han kjem i tvil om han gjer rett, mannar han seg opp og går ennå hardare på. Slik blir han eit mareritt for familien. Når han ser dei er redd han, finn han på noko for å vise for seg sjølv og for Gud og for alle at han ikkje vaklar. Han tek det som ein kamp.
Trampar i veg på sine tresko.
Får heller ikkje ro i nåden. Som legdi Guri seier, når Herren tukta, så visste ho at han elska.
Det er kun kona og familien han får ordentleg tak på, dei andre gjer han forvirra og utnytt han.

Provoserande, men samtidig låtterleg. Godmodig. «Sjå no, um det ikke greier seg å vera gjentelaus! berre med lìver etter Guds ord og stend tidleg upp.» (s. 59(

I andre helvta får me sympati for han. Der han hjelpelaust side 123 tenkjer korleis alle, også hans eigne, mest er redd han. Ikkje eit ord får han ut av deim, og ikkje kan han heilt skyna kvifor, han har jo berre prøvd liva etter Guds ord. Her ser vi Enok kan ikkje gå tilbake til det gamle livet. Han har alt gått for langt. Gripende side 123. Endar med at han for fyrste gong gjeng til Heilandsvatnet.

ANNA
Glad i Enok og vettskremd han. Folkeleg, tradisjonsrik kone, som gjerne vil tene sin mann, men som òg gjennomskuer galskapen han driv med. Og kva skal ho gjere?
Det er ho som må gjere arbeidet, der Enok går i si salige tru.
God kone, som heile vegen kjem til at ho ikkje kan klage, ho som er friskt. Det er bare dette med han Enok, hadde han bare ikkje vore fullt så galin. Men det blir nok ei råd med det. Ei god, rund kone, ser eg for meg.

GUNNAR
Det nærmaste Enok har ein motstandar. Den unge guten vil ikkje la seg knekkje, og der Anna lìd og bit i seg, veks det i guten ein trass som ikkje kan seirast yvi. Konflikten vert sterkare når Carolus kjem i hus, og han Gunnar må gjere ennå meir urimeleg arbeid, medan den glatte Carolus får rosen.
Men tukta frå Enok, vert bare til trass. Og når Enok i andre helvta treng støtte frå familien og ynskjer kontakt, har Gunnar gitt opp og er bare tverr. Dei er ikkje på bylgjelengde.
Gunnar blir på ein måte ein inkje-person. Han får ikkje kontakt med jamnaldringane, han går bare i galskapen til faren, men er for sunn til å ta del i han. Så vert han forvirra av fante-skrøninene til Corelus og Jorun. Når han kjem blant folk, vert han berre ledd av. Men Garborg let han reise til byen, og sidan til Amerika. Det vert nok folk av han óg.
Her blir barneoppdraging eit sidetema.

NAPOLEON STORBREKKE
Kjem i starten, og drikk godt. Bannar og steiker til han Enok, som gjeng gudfryktig og redd, og skal umvenda seg. Døyr i kapitel 4. Slag for Enok. Midt i vantrua, heidingskapen, døyr han. Enok tek det som eit teikn, og skiftar til den særs mørke Enok vi følgjer gjennom boka. Såleis har Napoleon ein stutt, viktig funksjon.

LEGDE GURI
Parallellar til Hamsuns mange fantar og trollfolk. Ein Enok snakkar med. Ser Djevelen i Enok, er Enok yvi-tydd om.

TORKJELL TUALAND
Tek seg arbeid hos han Enok i kapitel 10. Er mykje raskare med tunga, og snakkar både Enok og Anna rundt. Og oppfordrar til å gje bort alt dei eig, for det var nå ein gong Jesu’ ord. Det kan korkje Enok eller Anna seie noko på. Og Enok gruvlar.

FANTANE

FANTE-TOMAS
Tek til å bu hos Enok.
«Det var som han leika med lémine sine når han gjekk, lagde deim hit og dit og kor han vilde; det vesle hovudet låg og svinga på sin magre brune, frambøygde stylk til hals og slagde seg frå den eine aksli til den andre liksom kjælande.» (s. 66)
«Mælet var mjukt som heile mannen, syngjande upp og ned etterein urimeleg høg skala i utrulege tonefall.» (s. 67)

CAROLUS MAGNUS
Son til Fante-Tomas. Fante-Tomas, bare mindre.
Dei to er glatte tunger, som sender tankane til Pjotr Stepanovitsj i Dostojevskij, og til alle Hamsun sine forunderlege figurer.

STUDENT PER OLSEN
Artig bekjentskap i kapitel 15. Fjaset hans, gjer Enok meir ubendig i å følgje Herren.

GUD
Særs streng, raus med nåden til alle som forten han, men straffar alle som ikkje gjer som dei skal. Det er ein Gud å frykta og ein Gud å elska, i den rekkefølgjen. s. 34. Ein kan ikkje gjøyme seg for Gud, Han er yvi alt.

NOKRE TOLKINGAR
Den valdsame innleiinga, med det innestengde jæren, med folket og den grunne jorda, åpnar for å lese romanen skjebnebestemt. Det kan ikkje gå annleis, det jærske folk går og gruvlar med seg sjølve, då kan det kome fram personar som han Enok Håve.

Hebreearbrevet 6: «Thi det er umuligt, at de, som en gang ere blevne oplyste og have smagt den himmelske gave, og ere blevne delagtige i den Helligånd, – og falde fra , – atter kunne fornyes til omvendelse.» Det er umuligt! (s. 118)

Dei moderne forfattarer skriv ikkje med så mykje på hjertet.

REFERANSER
I norsk litteratur er det for meg bare Markens grøde som legg ambisjonane på samme nivå, og har evne til å halde dei. Begge bøker er skjebnetunge, ævuge, og grip inn i det norske så ingen utlending kan eigentleg skyna det.
Derfor er det markens grøde.
Som Markens grøde, er kvar kapitelinnleiing sterk og full av meining. «Det var i dag, di skulde bera han Napoleon.» Kap 6.

Det er noko Dostojevskij.
Tolstoj.
Tyngden og alvoret er russisk, den vare sympatien med. Ein kan ikkje lese bok, utan å verte fortvila at det skulle vere som det er.

Etter er det tydeleg at Vesaas har lese boki, med lynet og tusten.

*****
Dette er verket. Det er bare Hamsuns Markens grøde som begynner med lignende tyngde, men Garborg går foran. Første kapitel skulle læres utenatt, det er eit vidunderlig stykke poesi om eit land ein ikkje kan lese om og vere frå, utan å lengte dit.
****

Reklamer

III Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

De to siste ukene har vi tatt for oss den siste romanen til den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. I dag skal vi fortsette med del nummer 3.

TREDJE DEL

Syvende bok: Alosja (Алеша)

Denne boken inneholder fire middels store kapitler. Det første er det fryktelige «Fordervelig ånd» (Тлетворный дух) om fader Sosimas forråtnelse. Det er nemlig slik i den ortodokse kirke og vel også i den katolske, at det blir viet stor oppmerksomhet til hellige menneskers legeme etter deres død. Siden de er hellige, kan de ikke godt råtne. Den katolske kirke har som et av sine helgenkriterier at det skal skje under også etter at personen er død. I en roman har man gode muligheter til å fortelle noe med dette, siden man står fritt til å velge hva som skal skje, og tolkningsmulighetene er mange. Derfor er det bemerkelsverdig at Dostojevskij lar Sosima råtne noe aldeles fryktelig. Han forklarer med naturlige forhold, det er på sommeren, varmt, mens tidligere hellige som ikke har råtner har dødd i den kalde vinteren, og så videre, men han kommer ikke rundt det faktum og fortelleren understreker også selv at Sosima råtnet svært raskt og luktet svært vondt.

Alosja blir av dette sønderknust. Han hadde virkelig tro på staretsen og hans kraft, og tar det svært tungt at døden på denne måten blir så tydelig og så fysisk. En bifigur, Rakitin, tar ham i denne tilstanden med til Grusjenka. Vi får den lærerike historien om «Løkstengelen» (Луковка). Den kommer først etter at Grusjenka har flørtet med Alosja, og satt seg i fanget hans, uten å vite at starets Sosima nettopp er død. Da hun får vite det blir hun meget bestyrtet, korser seg, og går ned fra fanget hans med en gang. Det er nå hun forteller fabelen om løkstengelen. Den går ut på at det var en gang en slem kone som aldri hadde gjort noe godt i sitt liv. Da hun døde ble hun kastet i ildsjøen av djevelen, og skytsengelen hennes kunne ikke hiske noen ting som kunne hjelpe henne opp igjen. Men så kom han på at hun en gang hadde gitt en løk til en tiggerkjerring. Gud sa at at denne løken kunne strekkes ut til henne, og brukes til å heise henne opp. Lykkes det, får hun bli i paradis. Løken blir strukket ut, den gamle kjerringen griper den begjærlig, men da de andre synderne får se at hun er på vei til å slippe ut, styrter de til for å forsøke å være med. De henger seg på henne, men hun sparker og slår og sier «dette er min løk», og vil ikke ha noen andre med på den. Så brister stengelen, og hun faller ned i ildsjøen igjen.

Moralen er at en god gjerning er nok, ikke bare for henne selv, men for mange syndere, om de bare har godheten i seg. Men hvis man er egoistisk og ikke vil ta andre med seg inn i Himmelen, får man heller ikke selv slippe inn. Grusjenka ønsker også å gjøre en god gjerning, som skal slippe henne inn i paradis. Hun snakker mye om det. Her er det også et par andre ting, som vi går forbi, siden vi ikke legger vekt på bifiguren Rakitin. Derimot må vi ha med at en gammel offiser Grusjenka har hatt et forhold til er på vei tilbake, hun skal treffe ham i Mokroje. Dit kommer også Mitja til å reise, og der vil skje mye, selv om denne offiseren bare vil forbli en bifigur. Det er også viktig at Grusjenka fornedrer seg med å fortsette forholdet med denne polske offiseren, som har ignorert henne i fem år, og nå er på vei tilbake for å få penger av henne. Alt dette sier noe om hennes selvbilde.

Det er et siste kapittel i denne boken, det heter på russisk кана Галилейская (bryllupet i Kanaan), og foregår om natten i det Alosja har kommet hjem til klosteret igjen. Der ligger han og halvsover, og hører Fader Pasij lese bønnen, som denne gangen handler om bryllupet i Kanaan.  Siden våkner Alosja i ekstasen, han vil kysse jorden og tilgi alt og alle, elske alt og alle. Begeistringen er religiøst betinget, og Alosja er fast overbevist om at det er en som har tatt bolig i hans sjel. Tre dager senere forlater han klosteret, slik staretsen også har sagt han skal gjøre.

Åttende bok: Mitja (Митя)

Først fra denne boken skyter handlingen fart for alvor. Det skulle man ikke trodd, ut i fra alt som hittil har hendt. Dette er også en lang bok med syv kapitler, og 90 sider i min russiske utgave.

Første kapittel heter Кусьма Самсонов (Kusma Samsonov), og vi er tilbake hos Dmitrij (Karamasov – kjælenavn «Mitja»), Alosjas bror. Han har gått rundt de siste dagene som i ørske, syk av misunnelse over om faren Fjodor skulle få Grusjenka med hjelp av sine 3000 rubler. Sjalusien går kun til faren, og altså ikke til den polske offiseren, som er en mye farligere rival, slik også fortelleren i romanen poengterer. En av tankene som plager ham, er at om Grusjenka virkelig vil ha ham og ber ham om å ta henne bort, så vil han ikke ha penger til å gjøre det. Dostojevskij må her bygge opp en troverdig motivasjon for Dmitrij til å være desperat etter penger, og det gjør han ganske kraftfullt. Han må også betale tilbake de 3000 rublene han har stjålet fra Katarina Ivanovna (kjælenavn «Katja»), ellers vil han føle seg som en skurk, og det vil han ikke være. Kusma Samsonov er en kjøpmann Dmitrij spør etter penger. Det blir russiske forhandlinger ut av det, Dmitrij legger ut om det ene og det andre, om rettigheter og fremtidige inntekter, ganske så luftig, og det skjønner selvsagt en luring som Kusma Samsonov. Han forteller Dmitrij at han selv ikke kan hjelpe ham, men han vet nøyaktig hvem som kan gjøre det, og gir ham adressen.

Denne «Setteren» som han blir kalt i Geir Kjetsaas norske oversettelse, Лягавый, på russisk, bor lang ute i skogen. Det er imidlertid rent lureri, Setteren er døddrukken, og ville uansett aldri gå med på en slik handel som Dmitrij har å komme med. Det vet Kusma Samsonov utmerket godt, og sender bare Dmitrij dit for å plage ham. Dmitrij kaster bort et døgn på dette, kritisk i hastverket han har eller føler han har. At alt må skje fort og øyeblikkelig er typisk i Dostojevskijs romaner. Her i Brødrene Karamasov er det utviklet til det fullkomne.

Neste forsøk Dmitrij har på å skaffe seg de pengene han trenger for å betale tilbake gjelden til Katja, og kunne ta med seg Grusjenka om hun ønsker det, er hysterisk morsomt. Dostojevskij lo godt av Gogols fortellinger, men når han selv skal opptre som humorist, blir han gjerne klumpete og anstrengt. I kapittelet Золотые Прииски (gullgruver) fungerer det imidlertid, også på grunn av at karakterene og handlingen er så utmerket bygget opp. Vi skjønner hvor desperat Dmitrij er etter å skaffe seg penger, og det står i herlig kontrast til gudsordet fra landet, fru Khoklakova, og hennes smått sinnsforvirrede taleflom. Dmitrij kommer, legger frem sin sak, og Khoklakova, sier at her blir det ingen problemer, 3 000 rubler skal han få, og vel så det. Dmitrij blir overlykkelig, og takker henne overstrømmende, mens Khoklakova snakker beløpet opp til uendelighetens summer. Hun har nemlig noen gullgruver, som Dmitrij kan drive. Og Dmitrij, selvfølgelig, kan gå med på hva som helst, så lenge han får disse 3000, han må bare ha dem nå. Så kommer oppløpets høydepunkt, da Khoklakova løper til skuffen sin, 3000, tenker Dmitrij, en lykkeamulett, er det. Så er suksessen i gruvene garantert. 3000 har hun ikke.

Vi får mot slutten av kapittelet om gullgruvene et nytt frempek som er vanskelig å få med seg om man ikke kjenner hele verket, der han på nytt slår seg på brystet der han også slo seg for Alosja, nettopp på dette stedet. Fortelleren forsikrer at leseren senere skal få full kjennskap til hva det er for noe. Slike fortellerinngripener er også typisk Dostojevskij. Det er en som har så mye å fortelle, at han vet ikke hva han skal fortelle først. Der en forfatter som Tolstoj alltid har suveren kontroll over handlingens gang, den flyter som storskipet på havet, så ser det hos Dostojevskij ikke ut til å være kontroll i det hele tatt, det er en jolle i stormsjø. Vi får inntrykk av at alt skulle vært fortalt samtidig. Hele handlingen blir forsøkt presset inn i et eneste punkt.

De tre kapitlene der Dmitrij forsøker å skaffe penger har flere penger. De viser at han er desperat etter penger, det er klart, og det får betydning når han kort etter kan bruke riktig mange av dem. Det finnes mange som kan vitne på at han ikke hadde penger, men desperat ønsket dem. De har også en viktigere funksjon, med det at de bygger opp presset mot Dmitrij. Etter å ha blitt lurt hos Samsonov, kastet bort tiden hos setteren, og nå til sist fått trodd at alt løste seg hos halvgærne Khoklakova (Navnet hennes har både på norsk og russisk lydlig klang av «kakling», på russisk betyr куккла [kukla] dukke, det blir «en kaklende dukke», et fremragende navn), bare for å finne seg på bar bakke igjen. Han er fra seg av nervepåkjenningene. Da han også får høre at Grusjenka har reist (men ennå ikke hvor), mister han kontrollen, griper en messingstøter (медная ступка), og styrter bort til farens hus. Merk at Dostojevskij underveis har gjort mye for å forklare Dmitrijs sjalusi (blant annet med en interessant sammenligning med Othello, i en lesning der Pusjkin er Dostojevskijs inspirasjonskilde, og der nøkkelen er at Othello ikke først og fremst er sjalu, men først og fremst tillitsfull, slik også Dmitrij), for å få leseren med på at Dmitrij går nettopp til farens hus, i stedet for først å få rede på hvor Grusjenka er, og så følge etter henne dit. Som vi vet er hun reist til Mokroje med den polske offiseren sin.

I kapittelet В темноте (i mørket) skjer det som skal bli diskutert resten av romanen. Det er godt å kalle kapittelet «i mørke» fordi det som egentlig skjer er inhyllet i mørket, heller ikke leseren får det helt med seg. Det er briljant komponert av Dostojevskij. Dmitrij kommer til farens hus, faren han hater så inderlig, vettskremt for at Grusjenka skal befinne seg der. Det er gjennom ham dette kapittelet blir fortalt, med noen viktige vekslinger til tjeneren Grigorij, og også noen sekvenser der fortelleren står helt utenfor handlingen. Vi observerer imidlertid faren kun utenifra, og får ikke vite hva som skjer med ham, eller hva han tenker og føler, utenom det vi bare kan anta. Og antagelsen er at han også i dirrende spenning venter på Grusjenka, om hun kanskje kommer, samtidig som han antagelig er redd for at noen av dem som hater ham skal komme og skade ham, eller til og med drepe ham. Jeg er sikker på at det er mange lesere som har lest nettopp dette kapittelet mange, mange ganger, for det er senere akkurat som om man ikke har fått alt sammen med seg. Det har man heller ikke, men det skyldes komposisjonen i verket, og ikke at man er en dårlig leser. Sentrale punkt er utelatt, eller innhyllet i mørke, og slik må det også være. Her er Dostojevskijs roman også stor krimlitteratur.

Hva vi kan være sikre på, er at på et tidspunkt løper Dmitrij ut, blir tatt igjen av tjeneren Grigorij som roper «fadermorder» (Утцуубивец) til ham ham, og holder ham igjen. Dmitrij slår ham i hodet med messingstøteren så han blør kraftig, slenger messingstøteren fra seg på gresset, og kjenner på sårstedet slik at også han får hånden dekket av blod. Han tørker også blodet vekk fra ansiktet hans med lommetørklet sitt. Deretter styrter han ut. Også her fungerer handlingen på flere plan. Dmitrij får flere bevis mot seg, han er blodig, han har tydelig tatt messingstøteren, og her er den, og han er dessuten observert. Det er også med på å bygge opp spenningen hans til bristepunktet, slik at han tar den «plutselige beslutningen» (Внезапное речение) han tar i neste kapittel.

Her får Dmitrij vite at Grusjenka har reist til Mokroje til offiseren sin. Merk at han blir ikke så opprørt over det, som over det at hun kanskje er hos faren, det er mot faren sjalusien er rettet. Han er liksom ikke så redd den polske offiseren, akkurat som om han ikke ser ham som noen egentlig rival (selv om det egentlig er han som er rivalen). I det som skjer siden er det mange som får se ham blodig og med masse penger (også leseren har her grunn til å være forvirret, hvor kommer pengene fra? – Dostojevskij har lagt inn hintene tidligere, her får vi ikke nye). Han forbereder en storslått utfart til Mokroje han også, som den første gangen, da han og Grusjenka sløste bort pengene han hadde fått i forvaring av Katja.

I kapittel 6, Сам еду (jeg reiser selv), reiser Dmitrij til Mokroje for å stelle i stand en skikkelig fest. Festen er i kapittel 7, Прежний и бесспорный, (Den første og ubestridelige), og den blir heidundrende. For vår sak er det viktig at Dmitrij virkelig vifter med penger, alle ser at han har mange av dem. Det kan også være verd en studie Dostojevskijs syn på andre folkeslag, som polakker, sigøynere og jøder, men den studien skal ikke jeg gjøre her. Polakkene i denne romanen kommer ikke godt ut av det, de er hovne og arrogante, insisterer på å snakke polsk, og svindler i kortspill. Dmitrij fremstår imidlertid i dette kapittelet som helt og holdent russisk, tenker ikke på morgendagen, fester som om det er det siste han gjør, og det skal det også bli. Herfra og ut gjør han et meget sympatisk inntrykk, i hvert fall på meg. Det samme gjelder for øvrig for Grusjenka, som nå begynner å bli virkelig forelsket i ham. Han gjør jo egentlig alt sammen for henne. Og hva gjør polakken for henne? Valget skulle være enkelt.

Neste og siste kapittel i denne boken heter på russisk бред, det betyr rus i alle dens former, også vansinn, det at hjernen er omtåket. Polakkene har nå forlatt festen, i seg selv en scene å lese hvordan dette skjer, og det er nå ingen som legger en demper på stemningen, som nå blir helt vill. Det er en russisk, oppumpet fyllefest, der tysk lüstigkeit blir som halvslapt å regne. Her blir det klappet og sunget og danset, alt for å glemme livet og hverdagens problemer, det er en helt spesiell stemning, det er gråtende munterhet, en stemning umulig å fange i ord. Alt kunne her være lykkelig, om ikke Dmitrij hadde hatt det som nettopp har hendt borte hos faren å tenke på. Det gjør at han av og til faller ut av den lystige stemning, til Grusjenkas bekymring. De to går inn for seg selv, bak et forheng, de kan nå få hverandre og ha hverandre. De blir også forlovet. Scenen er konstruert slik at fallet til Dmitrij skal bli maksimalt. Akkurat her mens han endelig ligger beruset sammen med Grusjenka, kommer politiet inn og arresterter ham anklaget for mordet på faren.

Her på dette mest spennende punkt slutter denne boken. Det kan godt nevnes at førsteutgivelsen av romanen var som føljetong i Русском вестнике (Russlands budbringer). Man kan tenke seg spenningen for leserne som måtte til neste utgivelse på fortsettelsen. Disse litterære magasinene hadde for øvrig stor innflytelse på 1800-tallets Russland, og flere av de store, russiske klassikerne er opprinnelig utgitt her.

Niende bok: Forundersøkelse (Предварительное следствие)

I denne boken får vi forberedelsene til saken mot Dmitrij. Selve rettssaken kommer i romanens siste bok, bok 12. Som leser kan vi lett se at indisiene mot Dmitrij er enorme, det er svært mye som taler for at han er morderen, og mer skal det bli, men samtidig er det også noen viktige hint som taler for at kanskje er det en annen som har gjort det allikevel. Vi blir foreløpig holdt på pinebenken.

De første kapitlene er bare en gjennomgang av etterforskningen, og ikke så viktige for oss. Dostojevskij må nøste opp et par tråder. «Begynnelsen på karrieren til tjenestemannen Perkhotin» (Начало карьеры Чиновника Перхотина) handler om et riktignok fornøyelig besøk til vår småhysteriske fru Khokhlakova, hun er ubetalelig og gjør som vi forventer av henne når hun får vite at Dmitrij er mistenkt for drap. Neste kapittel er «Alarm» (Тревога), der en gruppe embetsmenn som tilfeldigvis er samlet, får vite av Marfa Ignatjevna – tjeneren Grigorijs kone – hva som har skjedd i huset til Fjodor Karamasov. Karamasov er død, drept, og Grigorij er skadet, slått i hodet av en messingstøter. Disse kapitlene er med for å få satt etterforskningen på plass, og er refererende fortalt. Ingen viktige personer er med.

Deretter kommer imidlertid tre kapitler under samlebetegnelsen Хождение души по мытарствам, som kan oversettes med «En sjels gang gjennom lidelser». Мытарство [mytarstvo] blir i ordboken fra kunnskapsforlaget oversatt med «plage, hard prøve, skjærsild», og Kjetsaa har i sin oversettelse oversatt med «en sjels vandring gjennom trengsler». Det gir religiøse ideer, og slik skal det også være. I Dostojevsky – The mantle of the Prophet, 1871 – 1881 skriver Joseph Frank på side 656 at russiske lesere vil gjenkjenne dette som en allusjon til ortodoks tro, der en sjel må gjennom noen plager (trials) på sin ferd fra jorden til himmelen. Dostojevskij var også meget opptatt av dette, og samme sted skriver Frank at Dostojevskij i 1877 i noterer at han vil beskrive en slik sjelens pilgrimsferd. I Brødrene Karamasov er denne ferden gjort verdslig, for Dmitrij Karamasov, nettopp her. Dette er begynnelsen for hans soning for ugjerningene han har begått. Straff og soning er naturligvis også et sentralt tema i Forbrytelse og straff, men her i Brødrene Karamasov blir det enda fyldigere behandlet.

Første plage (igjen:  мытарство) begynner med at Dmitrij er nedtrykket. Han tror fortsatt at tjeneren Grigorij er død, og at han derfor er en morder. For dette er han villig til å sone sin skyld. Da han får vite at Grigorij er i live, blir han meget oppløftet, og tror alt sammen vil løse seg veldig greit. Man kan si at han ikke helt skjønner de alvorlige anklagene som er rettet mot ham. Det tar litt tid før han skjønner at han er arrestert, og hva det innebærer å være arrestert. Han erklærer seg fra første stund uskyldig i drapet på faren. Det forvansker saken hans noe at Grusjenka kommer inn, og gråtende erklærer at det er hun som har skylden for alt. Med i regnskapet må også at avhørene skjer straks, og at både Grusjenka og Dmitrijer beruset.

Andre plage (Мытарство второе) er at polititjenestemennene går hardere inn på Dmitrij forklaringer. Dmitrij snakker generelt sett mye, han er beruset av alkohol, av Grusjenka og av det at han ikke har drept tjeneren Grigorij allikevel, så han vil bare ha alt oppklart og ut av verden, slik at han kan gå tilbake til Grusjenka. Slik vil det ikke gå. Ettersom statsadvokaten stadig vil føre alt Dmitrij sier i protokollen, og stadig tar det han sier i en annen mening enn hans, blir Dmitrij stadig mer tungsindig. Vi kan kanskje også tro at rusen går ut. Og Dmitrij har et meget stor forklaringsproblem i det at han for et par dager siden sto fullstendig opprådd for penger, men nå plutselig har mye. Samtidig er en konvolutt med akkurat 3000 rubler stjålet fra faren i forbindelse med mordet. Dmitrij skjønner fra første stund at alt dettte taler mot ham, men det tar tid før han skjønner alvoret i dette, og at dette ikke er noe han kan snakke seg bort fra på et øyeblikk. Ytterligere vansker har han med at det er den del ting han vil holde «hemmelig», av æresbegreper. Han kan ikke si hvor pengene kommer fra. Det øker selvsagt mistanken mot ham, selv om han erklærer sin uskyld.

Tredje trengsel (Третье мытарство) fortsetter avhørene med en mer presset Dmitrij. Han har snakket fritt og åpent hele tiden, men nå legger han enda mer vekt på å ta med hver minste detalj, da tjenestemennene mistenker ham for å ville holde noe skjult når han hopper over noe. Det er et grunnleggende problem at Dmitrij tar for gitt at tjenestemennene tror på ham, mens tjenestemennene i grunnen tror han lyver. Dmitrij forstår det her. Han forklarer sin versjon av hva som skjedde der i mørket (kapittel 4, syvende bok), først som en sarkastisk spøk at han drepte faren, slik tjenestemennene tror, siden hans egen versjon, at han ønsket å gjøre det, men lot være, og løp bort til gjerdet, der tjeneren Grigorij tok ham igjen. Det kommer nå også frem at døren til farens hus hele tiden var lukket, og bankesignalene for å komme inn kjenner bare Smerdjakov og Dmitrij (pluss at Grusjenka har et eget signal). Det er altså nødt til å være en av dem, ingen andre ville kunne slippe inn. Det sier i alle fall Dmitrij, og statsadvokaten får enda et punkt på listen over indisier som taler mot Dmitrij.  Tjeneren og den mulig uekte sønnen, Smerdjakov, lå i følge tjenerparet Grigorij og Marja Ignatjevna på dette tidspukt bevistløs etter kraftige anfall av epilepsi (Dostojevskij hadde selv epilepsi, det er med i en eller annen form i flere av hans store romaner, mange av hans viktige karakterer har denne sykdommen). De er til å stole på, så det er lite sannsynlig at det er Smerdjakov. Også som leser kan man få inntrykk av at det må jo være Dmitrij, enda han sverger på at det ikke er han, og at han blir oppriktig forvirret da han får vite at døren var lukket. Dmitrij utpeker senere Smerdjakov som morderen. Videre i dette kapittelet er det som for Mitja (og for leseren) synes som aldeles unødvendige spørsmål om hvordan han hadde slått Grigorij i hodet, og noe mer nødvendige spørsmål om hvorfor han hadde hoppet ned til ham igjen. Statsadvokaten – gitt av en direkte setning av romanens forteller – at han gjorde det for å forsikre seg om at det eneste vitnet til at han hadde vært der, var død. Det er også spørsmål om hvorfor ikke Dmitrij var mer forsiktig med å vise seg blodig, og inngående spørsmål om hvor pengene kommer fra. Han har jo virkelig pengene straks han forlater farens hus. Dmitrij skjønner at den tilliten han trodde eksisterte mellom ham og tjenestemennene, ikke er der, at de ikke stoler på ham et øyeblikk, og at de ikke tror på at han ikke kan fortelle hvor han fikk pengene fra, fordi det er en stor skam for ham. Han blir mutt, og vil ikke fortelle mer. Det blir gjort regnskap over hvor mange penger han har brukt, og hvor mange han har igjen (han må levere dem fra seg), og det viser seg at summen blir 1500. Altså halvparten av det faren hadde i den stjålne konvolutten.

Neste kapittel, «Statsadvokaten får grepet Mitja» (Прокурор поймал Митю), begynner med at Dmitrij må levere klærne fra seg som bevismateriale, og for å undersøke om han har noe mer skjult. Han skammer seg, han er den eneste som er avkledd, alle de andre er påkledd. Scenen får billedlig frem forskjellen mellom Dmitrij og tjenestemennene hans, den mistenkte og anklagerne. Dostojevskij gjør et poeng av at Dmitrij har en stortå med inngrodd negl, nå får alle se dette. Alle hemmeligheter blir vist frem, også dette kan leses billedlig, den mistenkte får ingenting å skjule for anklagerne. Skammen må frem, det gjelder både kroppslig og sjelelig. Kroppslig er det stortåen, sjelelig kanskje pengene han har stjålet, det han hittil ikke har villet snakke om. Forhørene fortsetter med en stadig mer vrang Dmitrij. Han får høre at Grigorij har sett døren stå åpen, den døren Dmitrij har sett stå lukket, så her ser det ut til å være ord mot ord, med Grigorij som langt mer troverdig for tjenestemennene, siden han ikke har noe å skjule. Statsadvokaten viser så – i det psykologisk riktige øyeblikk – frem konvolutten faren har hatt pengene i, og Dmitrij gjenkjenner den straks. Han har altså visst at faren hadde penger, og har altså hatt motiv for å gå inn til ham, drepe ham, og stjele dem. Det er rett etter dette – på et for ham elendig psykologisk tidspunkt – Dmitrij utpeker Smerdjakov som morderen. Mot slutten av dette kapittelet ser situasjonen meget dårlig ut for Mitja. Statsadvokaten har så visst fått ham «på kroken», som Kjetsaa oversetter tittelen på dette kapittelet med.

I «Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet»(Великя таина Мити. Освистали) forteller Dmitrij hvor han har pengene fra. Han har hatt dem på brystet hele tiden, det er dette alle hentydningene til «dette stedet» og at han slår seg på brystet har vist frem mot, men ved første gangs lesning skal man ha lest særdeles oppmerksomt for å få dette med seg. Historien hans er, at av de 3000 han fikk fra Katja den gangen, ranglet han bare opp halvparten sammen med Grusjenka første gang i Mokroje. Resten gjemte han i en pose over brystet. Disse pengene var hellige for ham, og han kunne derfor ikke bruke dem. Han kunne derfor også gi i hvert fall halvparten av pengene tilbake til Katja, for å bevise at han ikke er noen tyv (вор), selv om han er en skurk (подлец) For Dmitrij har dette avgjørende betydning, mens statsadvokaten naturlig nok har vanskelig for å se at dette skal være nok til å gå gjennom alle problemene Dmitrij nå har gjennomgått. Vi har også den klassiske avhørssituasjonen som også gjelder i våre dager, der påtalemakten danner seg et bilde om hva som har hendt, og etterforsker saken for å få bekreftet dette bildet. Ting som ikke passer inn, må bort. Dmitrij har et problem med at han ikke til et eneste menneske har sagt at han har disse pengene, men tvert i mot har sagt til alle og enhver at han ranglet opp alt sammen. Jeg vil si at slike karakterer finner man bare i den russiske litteraturen, og helst bare hos Dostojevskij. Det er den russiske skamfølelsen, og stoltheten, som man ikke får noen følelse for bare ved å lese noen skarve blogginnlegg. På spørsmål om hvorfor han hentet frem pengene nettopp nå, svarer Dmitrij – som han også har sagt før – at han hadde tenkt å begå selvmord, og at derfor festen i Mokroje virkelig var en fest som om det aldri ville bli noen morgendag. Som leser må vi forstå skamfølelsen og fortvilelsen Dmitrij føler, når han utleverer sin store hemmelighet som han ikke engang har betrodd Alosja, men så respekterer de den ikke, og tror egentlig ikke på ham. De tror dette er mer han sier for å dekke over sin forbrytelse.

Det er to kapitler igjen i åttende bok. Det ene er kap 8, Vitneutsagn.Barnet (Показание свидетелей. Дите), det andre kap 9, Mitja ble ført bort (Увезли Митю). I kapittel åtte er det ikke så mye vitneutsagnene som er viktige, de blir også i romanen bare kort referert, men drømmen om «Barnet», eller «badnet», siden Дите (dite) ikke er det ordet for barn russerne bruker til daglig (Det ordet er Ребенок [rebjonok], flertall дети [deti], og дите [dite]blir på en måte den regelrette entallsformen for dette flertallsordet). Drømmer skal man generelt alltid ta alvorlig i litteraturen, og særlig hos Dostojevskij. De er der alltid, og har alltid tung symbolverdi. Han kjører over den russiske vintersteppen på en slede, og kommer til en halvveis avsvidd landsby der bondekonene står med magre, uttærte ansikter. En av dem har et barn på armen, og dette barnet gråter og gråter. Mitja spør hvorfor det gråter, og det er kusken som bruker det uvanlige ordet «dite» (badnet), at «badnet gråter». Dmitrij lurer på hvorfor det er slik, hvorfor noen er fattige, hvorfor ingen bryr seg om det, hvorfor ikke alle bare omfavner hverandre. Han blir grepet av medlidenhet han aldri før har kjent, og så våkner han med Grusjenka ved sin side. Drømmen har betydning for denne romanen, men er også en forløper for Dostojevskijs store novelle Et latterlig menneskes drøm. Den vil bli behandlet her senere. Det er Dostojevskijs syn på nestekjærlighet og religion som kommer til uttrykk, og en antydning til hans store tanke om paradis på jorden. Alene i drømmen er ikke dette tungt lagt frem, men i romanen som helhet står det sterkt. Og i Et latterlig menneskes drøm er det selve budskapet.

Det siste som skjer er siste kapittel, der Dmitrij blir ført bort. For ham venter rettssaken. Før det skjer, må vi lesere få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd, og hva som er løsningen på mysteriet. Dostojevskij bruker også tiden før rettssaken til å løfte frem noen karakterer vi hittil har sett lite til, og bruke mye tid på det som ser ut til å være et sidemotiv i romanen, men som i forhold til epigrafen om frøet som faller til jorden og dør, og blir til mange spirer, er like i kjernen av romanens store budskap.