Stikkordarkiv: Reserve

En vakker tanke

25. mars 2006 skrev jeg den litt spesielle teksten «Sanger»,  som jeg vurderte til å være bedre enn den jeg skrev året etter, 25. mars 2007, «En vakker tanke». Men en vakker tanke er likevel en vakker tekst, man kan ikke si annet. For vakker, kanskje, litt over the top, som de sier på engelsk. Men hva er det med en tekst og en tanke som er for vakker? Er det så galt da? Døm selv.

En vakker tanke

Det er lov å være vakker. Og i dag vil jeg være det. Jeg vil forbeholde meg retten til å være vakker uten grenser, og skrive en vakker, vakker historie. Den begynner imidlertid ikke slik som dette. Den begynner med setningen: Det finnes cirka 6000 språk i verden. Jeg anbefaler alle å henge med i historien, og skru av motviljen vi i våre dager har mot det vakre. Det må være lov til å være vakker, slik som jeg er. Det finnes cirka 6000 språk i verden. Det finnes også cirka 6000 stjerner på stjernehimmelen, eller kanskje er det 5000. Jeg snakker nå om den synlige stjernehimmelen, den vi kan se med det blotte øyet. I svært klare vinternetter langt vekke fra bylys, langt til fjells, så er det altså 5-6000 stjerner vi kan se. Det betyr at for hver stjerne du ser på himmelen, finnes det et språk som noen nålevende mennesker på planeten har som morsmål. Som de snakker flytende, og kan si hva de vil med. Det er en vakker tanke, for antallet stjerner virker alltid overveldende. Slik er også antallet språk overveldende. Mange av dem aner vi ingenting om, men de er der, slik også stjernene er der. Det passer bare godt at stjernene ikke er synlige alltid. Når jeg ser på stjernehimmelen, plukker jeg meg alltid ut en stjerne som skal representere et sjeldent språk som nesten ingen lenger snakker. Og så behersker jeg plutselig dette språket. Og det gjør du også. Det er vi to. Skjønner du det? Da er vi svært nær hverandre. Det er vakkert å tenke på det. Og når jeg tenker på det, blir også jeg vakker, slik at jeg bare må smile og smile når jeg tenker på deg.

25. mars 2007

Reklamer

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003

 

Livet er verdt å leve

1. juni, 2009 skrev jeg denne teksten. 3. juni går jeg til legen. 5. juni blir jeg innlagt på sykehus. Så livet er sannelig, sannelig verdt å leve.

Det er en spesiell og flott tekst, sikkert litt uferdig, men året før på samme dato skrev jeg en enda bedre tekst, «Det livet som aldri ble», og det er denne som kom seg med i 365 korttekster. Livet er verdt å leve, er reserve.

Livet er verdt å leve

Det er merkelig så man av og til får tanker når man egentlig er helt uforberedt på å få tanker. Jeg, for eksempel, var ute og gikk en solskinnsdag i Bergensområdet, ute på Nordnes, der, ikke så langt fra der jeg bor. Opprinnelig var planen bare å lufte meg litt i finværet, jeg kunne jo ikke sitte inne hele dagen som jeg hittil hadde gjort. Mens jeg gikk der, bortover Strandgaten, øvre del av den, med drabantbyblokker og arbeiderklasseblokker på hver side av den, i en by jeg fortsatt ikke føler meg helt hjemme i, selv om jeg snart har bodd her mesteparten av livet, mens jeg gikk der og bare ventet på at jeg skulle komme til parkeringsplassen og den store oppkjørselen, slik at jeg kunne svinge til høyre og komme meg ned til kaien, så tenkte jeg at livet er verdt å leve. Det var tanken jeg fikk. Den skyldtes uten tvil solskinnet og den sene vårdagen rundt meg, men jeg var også i tvil om den kanskje også skyldtes andre ting. Kanskje skyldes den også at denne tanken er rett, tenkte jeg, mens jeg hadde kommet frem til parkeringsplassen, og svingte ned mot kaien. Livet er verdt å leve, tenkte jeg, der jeg gikk. Dette er nå en tid tilbake. Jeg sitter nå i lenestolen og skriver disse setningene. Og figuren som går rundt i solskinnet i gatene på Nordnes og tenker at ”livet er verdt å leve”, han er akkurat som en oppdiktet person for meg. Han er som sendt meg for at jeg skulle ha noen til å tenke disse tankene, om jeg ikke skulle klare å tenke dem selv. ”Livet er verdt å leve”. Det er merkelig så man får tanker når man egentlig er helt uforberedt på å få tanker.

ES2009

15052009008