Stikkordarkiv: Reservetekster

Et stearinlys

19. oktober, 2003, skrev jeg «Kvinnen uten skygge og jeg», en tekst jeg tidlig leste opp på Teatergarasjen, og fikk det til med. Jeg likte den, og publikum likte den, og så koste vi oss.

Det gjorde at den søte teksten om stearinlyset som jeg også skrev 19. oktober en gang, jeg gjetter på 2008, men det kan ha vært 2009, eller senere, den får bare plass i reservene. Og her.

Et stearinlys

Denne historien er jo ikke sann, men hadde det ikke vært deilig om den var det? Det er en enkel historie, det er ikke mye med den. Den handler om et stearinlys. Eller den handler forresten om meg, eller kanskje man skal si at den handler om litt forskjellige små og store ting. Jeg hadde tent et stearinlys. Det gjør jeg av og til. Spesielt når jeg skal kose meg og spise middag, eller noe, kanskje frokost, og kveldskaffen, så liker jeg av og til å ha et stearinlys tent. Det er noe eget med det. Denne gangen var lyset hvitt og fint, det virket ikke særlig gammelt, men jeg husker ikke når jeg kjøpte det. Så skulle jeg blåse det ut, og jeg blåste, men lyset brant fortsatt. Det var rart, tenkte jeg. Og blåste en gang til. Lyset brant. Dette var helt uvanlig. Jeg tenkte at jeg nå måtte konsentrere meg om å blåse ut lyset, og ikke la det være noe jeg bare gjorde i forbifarten. Jeg måtte ta i, og jeg måtte sikte. Så jeg gjorde det, jeg tok i, trakk pusten dypt og blåste hele denne voksne, mandige luften rett på stearinlyset noen få centimeter unna. Det blafret, men det slokket ikke. Det var denne lille historien jeg ville fortelle. Den er riktignok ikke sann, men av og til er det godt å forestille seg at også sånne små historier kan være sanne og ekte.

ES2008 (tror jeg)

Stearinlys

Reklamer

Veps i min juice

Litt science fiction må man gi seg lov til, når man administrerer en blogg som blir til mens man går, og noen ganger etter man har gått. Jeg har bestemt meg for søndager 2012 å poste korttekster fra Reservene, tekster som ikke kom med i hovedsamlingen. 7. juli hadde jeg ingen tekst, det er vanlig at juli måned er mindre produktiv, jeg er på ferie. Men når jeg en gang satte meg i hode den tanke, at jeg skulle ha en tekst for hver dag, så anstrengte jeg meg ekstra for å skrive disse tekstene også i juil. Det har jeg holdt på med siden 2008, men alltid litt halvhjertet, siden jeg også siden 2008 alltid har vært på ferie.

I 2013 var jeg sant å si veldig lite opptatt av disse tekstene, jeg var gjennom året og i ferien  opptatt av andre ting. Men 7. juli hadde jeg med min iPad-mini på kafé, og skrev på rappen to tekster. Den ene, Paret, kom med blant hovedtekstene. Den andre, Veps i min juice, har dere her.

Veps i min juice

Min kone sier hun vil forlate meg, og jeg sier det får hun ikke lov til. Vi får se på det, sier hun. Eller hun sier kanskje ikke det, hun sier kanskje ingenting. Men det er dette det betyr, hele situasjonen. Vi får se. På det. Ikke akkurat rasende, men gretten, oppergret, om dette er et ord som finnes, forlater jeg huset. Jeg må roe hodet litt. Hva er det nå med denne konen jeg har, som vil forlate meg? Det er en filleting, bagateller, vi er idioter som krangler, for vi har det så bra når vi ikke gjør det. Tenker jeg. Og tenker det er bra tenkt. Vi finner nok ut av det. Hun skjønner nok at hun har tatt feil, her, og om hun ikke gjør det, vil ikke jeg bry meg så nøye om det, så lenge det blir forsoning, tenker jeg. Forsoning er viktigst, skyld og feil er sånn det alltid vil være uenighet om. Tenker jeg, og går inn døren til en fortauskafé. Jeg er i utlandet, det er billig, og varmt. Jeg kjøper et stykke bakverk, jeg kjøper te og juice. Det er viktig å finne harmoni med seg selv, når man er i konflikt med andre. Tenker jeg. Og setter meg ned ved et rundt bord der ute på fortauet. Bilene bråker ved siden av. Lettjazz strømmer fra høyttalerne. En veps summer omkring. Jeg spiser av bakverket. Pussig, jeg vet ikke engang hva det heter, enda jeg nettopp har kjøpt det. Vepsen setter seg på kanten av juiceglasset, kryper rundt på den tynne randen på toppen. Det var en gang min kone var så lykkelig, at hun sa om en bie som fløy rundt i hagen vår, at den måtte gjerne stikke henne, la den stikke! om den vil, sa hun smilende og lo. Vepsen kryper nedover på innsiden av glasset. Suger sikkert til seg noen usynlige dråper eplejuice. Blir besatt av det, og faller ned i den for den tykke juicen, der den blir liggende og flyte. Den strever med å komme seg opp og ut, eller strever med å drikke av den deilige juicen den nå vil risikere å drukne i. Hva gjør jeg? Tenker jeg. Hva gjør jeg?

ES2013

 

Livet er verdt å leve

1. juni, 2009 skrev jeg denne teksten. 3. juni går jeg til legen. 5. juni blir jeg innlagt på sykehus. Så livet er sannelig, sannelig verdt å leve.

Det er en spesiell og flott tekst, sikkert litt uferdig, men året før på samme dato skrev jeg en enda bedre tekst, «Det livet som aldri ble», og det er denne som kom seg med i 365 korttekster. Livet er verdt å leve, er reserve.

Livet er verdt å leve

Det er merkelig så man av og til får tanker når man egentlig er helt uforberedt på å få tanker. Jeg, for eksempel, var ute og gikk en solskinnsdag i Bergensområdet, ute på Nordnes, der, ikke så langt fra der jeg bor. Opprinnelig var planen bare å lufte meg litt i finværet, jeg kunne jo ikke sitte inne hele dagen som jeg hittil hadde gjort. Mens jeg gikk der, bortover Strandgaten, øvre del av den, med drabantbyblokker og arbeiderklasseblokker på hver side av den, i en by jeg fortsatt ikke føler meg helt hjemme i, selv om jeg snart har bodd her mesteparten av livet, mens jeg gikk der og bare ventet på at jeg skulle komme til parkeringsplassen og den store oppkjørselen, slik at jeg kunne svinge til høyre og komme meg ned til kaien, så tenkte jeg at livet er verdt å leve. Det var tanken jeg fikk. Den skyldtes uten tvil solskinnet og den sene vårdagen rundt meg, men jeg var også i tvil om den kanskje også skyldtes andre ting. Kanskje skyldes den også at denne tanken er rett, tenkte jeg, mens jeg hadde kommet frem til parkeringsplassen, og svingte ned mot kaien. Livet er verdt å leve, tenkte jeg, der jeg gikk. Dette er nå en tid tilbake. Jeg sitter nå i lenestolen og skriver disse setningene. Og figuren som går rundt i solskinnet i gatene på Nordnes og tenker at ”livet er verdt å leve”, han er akkurat som en oppdiktet person for meg. Han er som sendt meg for at jeg skulle ha noen til å tenke disse tankene, om jeg ikke skulle klare å tenke dem selv. ”Livet er verdt å leve”. Det er merkelig så man får tanker når man egentlig er helt uforberedt på å få tanker.

ES2009

15052009008

En kinesisk historie

Denne lille historien, som jeg skrev 10. mai, 2009, gikk rett til forkastede, fordi jeg tidligere hadde skrevet den bedre teksten «Sjakkbrikke». Den er skrevet samme dato, 2006. Den kinesiske historien er vel kjent, og det er også et kjent triks jeg bruker for å gjøre den litt mer til min egen. Dermed havner den i reservene. Men det er en fin tekst, og for de som ikke kjenner den kinesiske historien og ikke ser trikset, så må den vel være veldig fin.

En kinesisk historie

Når jeg skriver jeg i disse historiene, er det alltid litt ubestemt hvem jeg egentlig er. Det kan være meg, eller det kan være en annen, og når jeg sier det er meg, er det egentlig en annen da også. Denne gangen er det en som skal på et lite stevnemøte som skal være jeg, jeg har et distansert forhold til ham, og bryr meg egentlig ikke hvordan det går. Det kan godt være jeg holder med henne, eller så står jeg uten sympatier og vil bare skrive hvordan det gikk. Jeg begynner nå. Det er en historie jeg tror kommer fra Kina, som handler om et gammelt ektepar, det passer godt om de er gamle og kinesiske. De sitter og spiser middag, fisk. Det har de gjort i alle år de har vært sammen, og sammen har de vært hele livet. Det er hun som serverer, og hun serverer fiskehodet til seg, og fiskekroppen til ham, slik hun alltid har gjort. Da de har spist ferdig, drikker de te, og han sitter en stund i tausheten før han sier til henne at han er veldig fornøyd med henne og at de har levd et godt liv, men han synes hun i alle fall en gang kunne gi fiskehodet til ham, siden dette kjøttet er det beste på fisken. Hun svarer med forskrekkelse at hun i alle år har spist fiskehodet, fordi hun synes dette kjøttet er dårligst, og gjerne vil gi ham det beste. Denne historien forteller jeg med et smil til damen jeg er på stevnemøte med, hun har sikkert hørt den før, den finnes i flere varianter, og jeg syntes den passet nå som vi stod og diskuterte om vi skulle drikke vin eller øl. Damen – som jeg må innrømme var av de tøffe – bestilte straks og uten å reagere på historien en flaske vin. – Du lurer ikke meg, sa hun, mens vi satt og drakk den. Jeg satt og lurte på hva hun mente, og hvordan jeg hadde prøvd å lure henne, jeg spurte henne, og hun svarte, men hva hun sa, ligger ikke innenfor det som skal stå i denne teksten. Der står allerede alt i denne enkle historien jeg i dag hadde på hjertet.

ES2009

Mannen uten ansikt

Dette er en litt kryptisk tekst, som sikkert av den grunn. Den er skrevet 21. april, 2010, en dato jeg i 2008 skrev den bedre teksten «En følelse (kanskje)». Så mannen uten ansikt havnet i reservene, der det er plass til den denne dagen på bloggen.

Mannen uten ansikt

Jeg hadde hørt rykter om at det skulle finnes en mann uten ansikt, eller at det er skrevet noe om en slik mann eller laget en film om ham. Jeg trodde ikke noe på det. For hva er vel en mann uten ansikt? Hva skulle da være der ansiktet skulle være? Kunne man ikke like godt kalle hva som enn var der, uansett et ansikt? Om enn det var helt tomt? Jeg har sett mange uttrykksløse ansikt, tenkte jeg med et smil. Så alftor store forskjeller kan det umulig være. I disse tankene gikk jeg ut, nå hadde jeg noe å snakke med noen om. Jeg gikk rett til en kafe der jeg ofte har vært, og som jeg var nødt til å gå til, om det i det hele tatt skulle bli noe ut av denne historien. Det var nemlig der han var, mannen jeg møtte, hovedpersonen i hele det jeg nå har å fortelle. Han satt ved et av de små, runde bordene i den lille kafeen, og så ut til å kose seg med en øl, slik jeg også hadde tenkt å gjøre. Kanskje kunne jeg til og med kose meg ved nettopp det samme bordet som ham? Forresten så det ikke ut til at han koste se så altfor mye, der han satt. Det var noe ubestemt over ham. Det kunne jeg også snakke med ham. Jeg var i det hele tatt i humør til å snakke med noen. – Er det ledig her, spurte jeg, og fikk ikke noe svar til det. Jeg satte meg. Jeg satt lenge. Om et menneske mister kontrollen over grammatikken, tenkte jeg, mister det også kontrollen over språket. Da er det ikke mye igjen. – Jeg foretrekker å uttrykke meg i fullstendige setninger, fortalte jeg min vordende venn, i håp om å åpne en samtale. – Jeg vet ikke hvilket forhold du har til grammatikk, sa jeg, – noen av oss tenker mye på det. Jeg tok en lang slurk av ølen min. Min bordkamerat var ikke av de mest pratsomme. – Har du tenkt på det, spurte jeg, at øl kan være både intetkjønn, hannkjønn og hunnkjønn, det er i det hele tatt kjønnsløst, hahaha. Jeg passet på å le da jeg var ferdig med den lille morsomheten, slik at min bordkamerat kunne le med. – Det er mange som prater mye, sa jeg. Jeg forsøkte også å vifte med fingrene rundt ørene mine, for å undersøke om det var gestikulering som skulle til for å åpne ham. Jeg smilte. Hva kan man oppnå med ord. Jeg så på ham. Jeg så på min bordkamerat, som satt der foran meg. Hva kan man oppnå med ord. Hvordan kan man nå frem til sånne som ham, med ord? Jeg oppdaget til min forundring at ølen min var drukket opp, mens han praktisk talt ikke hadde drukket noen ting. Jeg viste ham glasset. Jeg tror ikke det nytter å snakke med ham. Han er hovedpersonen i en tekst som utelukkende består av ord, men selv sier han ikke et eneste. Mens jeg gikk hjem uten å kjøpe noen ny øl, tenkte jeg hele tiden at det selv om han ikke sa noe eller gjorde noe, så var det likevel noe han liksom ville si, eller som jeg ville si gjennom ham. Og hva det enn var, har jeg nå sagt det.

21. apr, 2010