Stikkordarkiv: Russisk munk

III Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

De to siste ukene har vi tatt for oss den siste romanen til den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. I dag skal vi fortsette med del nummer 3.

TREDJE DEL

Syvende bok: Alosja (Алеша)

Denne boken inneholder fire middels store kapitler. Det første er det fryktelige «Fordervelig ånd» (Тлетворный дух) om fader Sosimas forråtnelse. Det er nemlig slik i den ortodokse kirke og vel også i den katolske, at det blir viet stor oppmerksomhet til hellige menneskers legeme etter deres død. Siden de er hellige, kan de ikke godt råtne. Den katolske kirke har som et av sine helgenkriterier at det skal skje under også etter at personen er død. I en roman har man gode muligheter til å fortelle noe med dette, siden man står fritt til å velge hva som skal skje, og tolkningsmulighetene er mange. Derfor er det bemerkelsverdig at Dostojevskij lar Sosima råtne noe aldeles fryktelig. Han forklarer med naturlige forhold, det er på sommeren, varmt, mens tidligere hellige som ikke har råtner har dødd i den kalde vinteren, og så videre, men han kommer ikke rundt det faktum og fortelleren understreker også selv at Sosima råtnet svært raskt og luktet svært vondt.

Alosja blir av dette sønderknust. Han hadde virkelig tro på staretsen og hans kraft, og tar det svært tungt at døden på denne måten blir så tydelig og så fysisk. En bifigur, Rakitin, tar ham i denne tilstanden med til Grusjenka. Vi får den lærerike historien om «Løkstengelen» (Луковка). Den kommer først etter at Grusjenka har flørtet med Alosja, og satt seg i fanget hans, uten å vite at starets Sosima nettopp er død. Da hun får vite det blir hun meget bestyrtet, korser seg, og går ned fra fanget hans med en gang. Det er nå hun forteller fabelen om løkstengelen. Den går ut på at det var en gang en slem kone som aldri hadde gjort noe godt i sitt liv. Da hun døde ble hun kastet i ildsjøen av djevelen, og skytsengelen hennes kunne ikke hiske noen ting som kunne hjelpe henne opp igjen. Men så kom han på at hun en gang hadde gitt en løk til en tiggerkjerring. Gud sa at at denne løken kunne strekkes ut til henne, og brukes til å heise henne opp. Lykkes det, får hun bli i paradis. Løken blir strukket ut, den gamle kjerringen griper den begjærlig, men da de andre synderne får se at hun er på vei til å slippe ut, styrter de til for å forsøke å være med. De henger seg på henne, men hun sparker og slår og sier «dette er min løk», og vil ikke ha noen andre med på den. Så brister stengelen, og hun faller ned i ildsjøen igjen.

Moralen er at en god gjerning er nok, ikke bare for henne selv, men for mange syndere, om de bare har godheten i seg. Men hvis man er egoistisk og ikke vil ta andre med seg inn i Himmelen, får man heller ikke selv slippe inn. Grusjenka ønsker også å gjøre en god gjerning, som skal slippe henne inn i paradis. Hun snakker mye om det. Her er det også et par andre ting, som vi går forbi, siden vi ikke legger vekt på bifiguren Rakitin. Derimot må vi ha med at en gammel offiser Grusjenka har hatt et forhold til er på vei tilbake, hun skal treffe ham i Mokroje. Dit kommer også Mitja til å reise, og der vil skje mye, selv om denne offiseren bare vil forbli en bifigur. Det er også viktig at Grusjenka fornedrer seg med å fortsette forholdet med denne polske offiseren, som har ignorert henne i fem år, og nå er på vei tilbake for å få penger av henne. Alt dette sier noe om hennes selvbilde.

Det er et siste kapittel i denne boken, det heter på russisk кана Галилейская (bryllupet i Kanaan), og foregår om natten i det Alosja har kommet hjem til klosteret igjen. Der ligger han og halvsover, og hører Fader Pasij lese bønnen, som denne gangen handler om bryllupet i Kanaan.  Siden våkner Alosja i ekstasen, han vil kysse jorden og tilgi alt og alle, elske alt og alle. Begeistringen er religiøst betinget, og Alosja er fast overbevist om at det er en som har tatt bolig i hans sjel. Tre dager senere forlater han klosteret, slik staretsen også har sagt han skal gjøre.

Åttende bok: Mitja (Митя)

Først fra denne boken skyter handlingen fart for alvor. Det skulle man ikke trodd, ut i fra alt som hittil har hendt. Dette er også en lang bok med syv kapitler, og 90 sider i min russiske utgave.

Første kapittel heter Кусьма Самсонов (Kusma Samsonov), og vi er tilbake hos Dmitrij (Karamasov – kjælenavn «Mitja»), Alosjas bror. Han har gått rundt de siste dagene som i ørske, syk av misunnelse over om faren Fjodor skulle få Grusjenka med hjelp av sine 3000 rubler. Sjalusien går kun til faren, og altså ikke til den polske offiseren, som er en mye farligere rival, slik også fortelleren i romanen poengterer. En av tankene som plager ham, er at om Grusjenka virkelig vil ha ham og ber ham om å ta henne bort, så vil han ikke ha penger til å gjøre det. Dostojevskij må her bygge opp en troverdig motivasjon for Dmitrij til å være desperat etter penger, og det gjør han ganske kraftfullt. Han må også betale tilbake de 3000 rublene han har stjålet fra Katarina Ivanovna (kjælenavn «Katja»), ellers vil han føle seg som en skurk, og det vil han ikke være. Kusma Samsonov er en kjøpmann Dmitrij spør etter penger. Det blir russiske forhandlinger ut av det, Dmitrij legger ut om det ene og det andre, om rettigheter og fremtidige inntekter, ganske så luftig, og det skjønner selvsagt en luring som Kusma Samsonov. Han forteller Dmitrij at han selv ikke kan hjelpe ham, men han vet nøyaktig hvem som kan gjøre det, og gir ham adressen.

Denne «Setteren» som han blir kalt i Geir Kjetsaas norske oversettelse, Лягавый, på russisk, bor lang ute i skogen. Det er imidlertid rent lureri, Setteren er døddrukken, og ville uansett aldri gå med på en slik handel som Dmitrij har å komme med. Det vet Kusma Samsonov utmerket godt, og sender bare Dmitrij dit for å plage ham. Dmitrij kaster bort et døgn på dette, kritisk i hastverket han har eller føler han har. At alt må skje fort og øyeblikkelig er typisk i Dostojevskijs romaner. Her i Brødrene Karamasov er det utviklet til det fullkomne.

Neste forsøk Dmitrij har på å skaffe seg de pengene han trenger for å betale tilbake gjelden til Katja, og kunne ta med seg Grusjenka om hun ønsker det, er hysterisk morsomt. Dostojevskij lo godt av Gogols fortellinger, men når han selv skal opptre som humorist, blir han gjerne klumpete og anstrengt. I kapittelet Золотые Прииски (gullgruver) fungerer det imidlertid, også på grunn av at karakterene og handlingen er så utmerket bygget opp. Vi skjønner hvor desperat Dmitrij er etter å skaffe seg penger, og det står i herlig kontrast til gudsordet fra landet, fru Khoklakova, og hennes smått sinnsforvirrede taleflom. Dmitrij kommer, legger frem sin sak, og Khoklakova, sier at her blir det ingen problemer, 3 000 rubler skal han få, og vel så det. Dmitrij blir overlykkelig, og takker henne overstrømmende, mens Khoklakova snakker beløpet opp til uendelighetens summer. Hun har nemlig noen gullgruver, som Dmitrij kan drive. Og Dmitrij, selvfølgelig, kan gå med på hva som helst, så lenge han får disse 3000, han må bare ha dem nå. Så kommer oppløpets høydepunkt, da Khoklakova løper til skuffen sin, 3000, tenker Dmitrij, en lykkeamulett, er det. Så er suksessen i gruvene garantert. 3000 har hun ikke.

Vi får mot slutten av kapittelet om gullgruvene et nytt frempek som er vanskelig å få med seg om man ikke kjenner hele verket, der han på nytt slår seg på brystet der han også slo seg for Alosja, nettopp på dette stedet. Fortelleren forsikrer at leseren senere skal få full kjennskap til hva det er for noe. Slike fortellerinngripener er også typisk Dostojevskij. Det er en som har så mye å fortelle, at han vet ikke hva han skal fortelle først. Der en forfatter som Tolstoj alltid har suveren kontroll over handlingens gang, den flyter som storskipet på havet, så ser det hos Dostojevskij ikke ut til å være kontroll i det hele tatt, det er en jolle i stormsjø. Vi får inntrykk av at alt skulle vært fortalt samtidig. Hele handlingen blir forsøkt presset inn i et eneste punkt.

De tre kapitlene der Dmitrij forsøker å skaffe penger har flere penger. De viser at han er desperat etter penger, det er klart, og det får betydning når han kort etter kan bruke riktig mange av dem. Det finnes mange som kan vitne på at han ikke hadde penger, men desperat ønsket dem. De har også en viktigere funksjon, med det at de bygger opp presset mot Dmitrij. Etter å ha blitt lurt hos Samsonov, kastet bort tiden hos setteren, og nå til sist fått trodd at alt løste seg hos halvgærne Khoklakova (Navnet hennes har både på norsk og russisk lydlig klang av «kakling», på russisk betyr куккла [kukla] dukke, det blir «en kaklende dukke», et fremragende navn), bare for å finne seg på bar bakke igjen. Han er fra seg av nervepåkjenningene. Da han også får høre at Grusjenka har reist (men ennå ikke hvor), mister han kontrollen, griper en messingstøter (медная ступка), og styrter bort til farens hus. Merk at Dostojevskij underveis har gjort mye for å forklare Dmitrijs sjalusi (blant annet med en interessant sammenligning med Othello, i en lesning der Pusjkin er Dostojevskijs inspirasjonskilde, og der nøkkelen er at Othello ikke først og fremst er sjalu, men først og fremst tillitsfull, slik også Dmitrij), for å få leseren med på at Dmitrij går nettopp til farens hus, i stedet for først å få rede på hvor Grusjenka er, og så følge etter henne dit. Som vi vet er hun reist til Mokroje med den polske offiseren sin.

I kapittelet В темноте (i mørket) skjer det som skal bli diskutert resten av romanen. Det er godt å kalle kapittelet «i mørke» fordi det som egentlig skjer er inhyllet i mørket, heller ikke leseren får det helt med seg. Det er briljant komponert av Dostojevskij. Dmitrij kommer til farens hus, faren han hater så inderlig, vettskremt for at Grusjenka skal befinne seg der. Det er gjennom ham dette kapittelet blir fortalt, med noen viktige vekslinger til tjeneren Grigorij, og også noen sekvenser der fortelleren står helt utenfor handlingen. Vi observerer imidlertid faren kun utenifra, og får ikke vite hva som skjer med ham, eller hva han tenker og føler, utenom det vi bare kan anta. Og antagelsen er at han også i dirrende spenning venter på Grusjenka, om hun kanskje kommer, samtidig som han antagelig er redd for at noen av dem som hater ham skal komme og skade ham, eller til og med drepe ham. Jeg er sikker på at det er mange lesere som har lest nettopp dette kapittelet mange, mange ganger, for det er senere akkurat som om man ikke har fått alt sammen med seg. Det har man heller ikke, men det skyldes komposisjonen i verket, og ikke at man er en dårlig leser. Sentrale punkt er utelatt, eller innhyllet i mørke, og slik må det også være. Her er Dostojevskijs roman også stor krimlitteratur.

Hva vi kan være sikre på, er at på et tidspunkt løper Dmitrij ut, blir tatt igjen av tjeneren Grigorij som roper «fadermorder» (Утцуубивец) til ham ham, og holder ham igjen. Dmitrij slår ham i hodet med messingstøteren så han blør kraftig, slenger messingstøteren fra seg på gresset, og kjenner på sårstedet slik at også han får hånden dekket av blod. Han tørker også blodet vekk fra ansiktet hans med lommetørklet sitt. Deretter styrter han ut. Også her fungerer handlingen på flere plan. Dmitrij får flere bevis mot seg, han er blodig, han har tydelig tatt messingstøteren, og her er den, og han er dessuten observert. Det er også med på å bygge opp spenningen hans til bristepunktet, slik at han tar den «plutselige beslutningen» (Внезапное речение) han tar i neste kapittel.

Her får Dmitrij vite at Grusjenka har reist til Mokroje til offiseren sin. Merk at han blir ikke så opprørt over det, som over det at hun kanskje er hos faren, det er mot faren sjalusien er rettet. Han er liksom ikke så redd den polske offiseren, akkurat som om han ikke ser ham som noen egentlig rival (selv om det egentlig er han som er rivalen). I det som skjer siden er det mange som får se ham blodig og med masse penger (også leseren har her grunn til å være forvirret, hvor kommer pengene fra? – Dostojevskij har lagt inn hintene tidligere, her får vi ikke nye). Han forbereder en storslått utfart til Mokroje han også, som den første gangen, da han og Grusjenka sløste bort pengene han hadde fått i forvaring av Katja.

I kapittel 6, Сам еду (jeg reiser selv), reiser Dmitrij til Mokroje for å stelle i stand en skikkelig fest. Festen er i kapittel 7, Прежний и бесспорный, (Den første og ubestridelige), og den blir heidundrende. For vår sak er det viktig at Dmitrij virkelig vifter med penger, alle ser at han har mange av dem. Det kan også være verd en studie Dostojevskijs syn på andre folkeslag, som polakker, sigøynere og jøder, men den studien skal ikke jeg gjøre her. Polakkene i denne romanen kommer ikke godt ut av det, de er hovne og arrogante, insisterer på å snakke polsk, og svindler i kortspill. Dmitrij fremstår imidlertid i dette kapittelet som helt og holdent russisk, tenker ikke på morgendagen, fester som om det er det siste han gjør, og det skal det også bli. Herfra og ut gjør han et meget sympatisk inntrykk, i hvert fall på meg. Det samme gjelder for øvrig for Grusjenka, som nå begynner å bli virkelig forelsket i ham. Han gjør jo egentlig alt sammen for henne. Og hva gjør polakken for henne? Valget skulle være enkelt.

Neste og siste kapittel i denne boken heter på russisk бред, det betyr rus i alle dens former, også vansinn, det at hjernen er omtåket. Polakkene har nå forlatt festen, i seg selv en scene å lese hvordan dette skjer, og det er nå ingen som legger en demper på stemningen, som nå blir helt vill. Det er en russisk, oppumpet fyllefest, der tysk lüstigkeit blir som halvslapt å regne. Her blir det klappet og sunget og danset, alt for å glemme livet og hverdagens problemer, det er en helt spesiell stemning, det er gråtende munterhet, en stemning umulig å fange i ord. Alt kunne her være lykkelig, om ikke Dmitrij hadde hatt det som nettopp har hendt borte hos faren å tenke på. Det gjør at han av og til faller ut av den lystige stemning, til Grusjenkas bekymring. De to går inn for seg selv, bak et forheng, de kan nå få hverandre og ha hverandre. De blir også forlovet. Scenen er konstruert slik at fallet til Dmitrij skal bli maksimalt. Akkurat her mens han endelig ligger beruset sammen med Grusjenka, kommer politiet inn og arresterter ham anklaget for mordet på faren.

Her på dette mest spennende punkt slutter denne boken. Det kan godt nevnes at førsteutgivelsen av romanen var som føljetong i Русском вестнике (Russlands budbringer). Man kan tenke seg spenningen for leserne som måtte til neste utgivelse på fortsettelsen. Disse litterære magasinene hadde for øvrig stor innflytelse på 1800-tallets Russland, og flere av de store, russiske klassikerne er opprinnelig utgitt her.

Niende bok: Forundersøkelse (Предварительное следствие)

I denne boken får vi forberedelsene til saken mot Dmitrij. Selve rettssaken kommer i romanens siste bok, bok 12. Som leser kan vi lett se at indisiene mot Dmitrij er enorme, det er svært mye som taler for at han er morderen, og mer skal det bli, men samtidig er det også noen viktige hint som taler for at kanskje er det en annen som har gjort det allikevel. Vi blir foreløpig holdt på pinebenken.

De første kapitlene er bare en gjennomgang av etterforskningen, og ikke så viktige for oss. Dostojevskij må nøste opp et par tråder. «Begynnelsen på karrieren til tjenestemannen Perkhotin» (Начало карьеры Чиновника Перхотина) handler om et riktignok fornøyelig besøk til vår småhysteriske fru Khokhlakova, hun er ubetalelig og gjør som vi forventer av henne når hun får vite at Dmitrij er mistenkt for drap. Neste kapittel er «Alarm» (Тревога), der en gruppe embetsmenn som tilfeldigvis er samlet, får vite av Marfa Ignatjevna – tjeneren Grigorijs kone – hva som har skjedd i huset til Fjodor Karamasov. Karamasov er død, drept, og Grigorij er skadet, slått i hodet av en messingstøter. Disse kapitlene er med for å få satt etterforskningen på plass, og er refererende fortalt. Ingen viktige personer er med.

Deretter kommer imidlertid tre kapitler under samlebetegnelsen Хождение души по мытарствам, som kan oversettes med «En sjels gang gjennom lidelser». Мытарство [mytarstvo] blir i ordboken fra kunnskapsforlaget oversatt med «plage, hard prøve, skjærsild», og Kjetsaa har i sin oversettelse oversatt med «en sjels vandring gjennom trengsler». Det gir religiøse ideer, og slik skal det også være. I Dostojevsky – The mantle of the Prophet, 1871 – 1881 skriver Joseph Frank på side 656 at russiske lesere vil gjenkjenne dette som en allusjon til ortodoks tro, der en sjel må gjennom noen plager (trials) på sin ferd fra jorden til himmelen. Dostojevskij var også meget opptatt av dette, og samme sted skriver Frank at Dostojevskij i 1877 i noterer at han vil beskrive en slik sjelens pilgrimsferd. I Brødrene Karamasov er denne ferden gjort verdslig, for Dmitrij Karamasov, nettopp her. Dette er begynnelsen for hans soning for ugjerningene han har begått. Straff og soning er naturligvis også et sentralt tema i Forbrytelse og straff, men her i Brødrene Karamasov blir det enda fyldigere behandlet.

Første plage (igjen:  мытарство) begynner med at Dmitrij er nedtrykket. Han tror fortsatt at tjeneren Grigorij er død, og at han derfor er en morder. For dette er han villig til å sone sin skyld. Da han får vite at Grigorij er i live, blir han meget oppløftet, og tror alt sammen vil løse seg veldig greit. Man kan si at han ikke helt skjønner de alvorlige anklagene som er rettet mot ham. Det tar litt tid før han skjønner at han er arrestert, og hva det innebærer å være arrestert. Han erklærer seg fra første stund uskyldig i drapet på faren. Det forvansker saken hans noe at Grusjenka kommer inn, og gråtende erklærer at det er hun som har skylden for alt. Med i regnskapet må også at avhørene skjer straks, og at både Grusjenka og Dmitrijer beruset.

Andre plage (Мытарство второе) er at polititjenestemennene går hardere inn på Dmitrij forklaringer. Dmitrij snakker generelt sett mye, han er beruset av alkohol, av Grusjenka og av det at han ikke har drept tjeneren Grigorij allikevel, så han vil bare ha alt oppklart og ut av verden, slik at han kan gå tilbake til Grusjenka. Slik vil det ikke gå. Ettersom statsadvokaten stadig vil føre alt Dmitrij sier i protokollen, og stadig tar det han sier i en annen mening enn hans, blir Dmitrij stadig mer tungsindig. Vi kan kanskje også tro at rusen går ut. Og Dmitrij har et meget stor forklaringsproblem i det at han for et par dager siden sto fullstendig opprådd for penger, men nå plutselig har mye. Samtidig er en konvolutt med akkurat 3000 rubler stjålet fra faren i forbindelse med mordet. Dmitrij skjønner fra første stund at alt dettte taler mot ham, men det tar tid før han skjønner alvoret i dette, og at dette ikke er noe han kan snakke seg bort fra på et øyeblikk. Ytterligere vansker har han med at det er den del ting han vil holde «hemmelig», av æresbegreper. Han kan ikke si hvor pengene kommer fra. Det øker selvsagt mistanken mot ham, selv om han erklærer sin uskyld.

Tredje trengsel (Третье мытарство) fortsetter avhørene med en mer presset Dmitrij. Han har snakket fritt og åpent hele tiden, men nå legger han enda mer vekt på å ta med hver minste detalj, da tjenestemennene mistenker ham for å ville holde noe skjult når han hopper over noe. Det er et grunnleggende problem at Dmitrij tar for gitt at tjenestemennene tror på ham, mens tjenestemennene i grunnen tror han lyver. Dmitrij forstår det her. Han forklarer sin versjon av hva som skjedde der i mørket (kapittel 4, syvende bok), først som en sarkastisk spøk at han drepte faren, slik tjenestemennene tror, siden hans egen versjon, at han ønsket å gjøre det, men lot være, og løp bort til gjerdet, der tjeneren Grigorij tok ham igjen. Det kommer nå også frem at døren til farens hus hele tiden var lukket, og bankesignalene for å komme inn kjenner bare Smerdjakov og Dmitrij (pluss at Grusjenka har et eget signal). Det er altså nødt til å være en av dem, ingen andre ville kunne slippe inn. Det sier i alle fall Dmitrij, og statsadvokaten får enda et punkt på listen over indisier som taler mot Dmitrij.  Tjeneren og den mulig uekte sønnen, Smerdjakov, lå i følge tjenerparet Grigorij og Marja Ignatjevna på dette tidspukt bevistløs etter kraftige anfall av epilepsi (Dostojevskij hadde selv epilepsi, det er med i en eller annen form i flere av hans store romaner, mange av hans viktige karakterer har denne sykdommen). De er til å stole på, så det er lite sannsynlig at det er Smerdjakov. Også som leser kan man få inntrykk av at det må jo være Dmitrij, enda han sverger på at det ikke er han, og at han blir oppriktig forvirret da han får vite at døren var lukket. Dmitrij utpeker senere Smerdjakov som morderen. Videre i dette kapittelet er det som for Mitja (og for leseren) synes som aldeles unødvendige spørsmål om hvordan han hadde slått Grigorij i hodet, og noe mer nødvendige spørsmål om hvorfor han hadde hoppet ned til ham igjen. Statsadvokaten – gitt av en direkte setning av romanens forteller – at han gjorde det for å forsikre seg om at det eneste vitnet til at han hadde vært der, var død. Det er også spørsmål om hvorfor ikke Dmitrij var mer forsiktig med å vise seg blodig, og inngående spørsmål om hvor pengene kommer fra. Han har jo virkelig pengene straks han forlater farens hus. Dmitrij skjønner at den tilliten han trodde eksisterte mellom ham og tjenestemennene, ikke er der, at de ikke stoler på ham et øyeblikk, og at de ikke tror på at han ikke kan fortelle hvor han fikk pengene fra, fordi det er en stor skam for ham. Han blir mutt, og vil ikke fortelle mer. Det blir gjort regnskap over hvor mange penger han har brukt, og hvor mange han har igjen (han må levere dem fra seg), og det viser seg at summen blir 1500. Altså halvparten av det faren hadde i den stjålne konvolutten.

Neste kapittel, «Statsadvokaten får grepet Mitja» (Прокурор поймал Митю), begynner med at Dmitrij må levere klærne fra seg som bevismateriale, og for å undersøke om han har noe mer skjult. Han skammer seg, han er den eneste som er avkledd, alle de andre er påkledd. Scenen får billedlig frem forskjellen mellom Dmitrij og tjenestemennene hans, den mistenkte og anklagerne. Dostojevskij gjør et poeng av at Dmitrij har en stortå med inngrodd negl, nå får alle se dette. Alle hemmeligheter blir vist frem, også dette kan leses billedlig, den mistenkte får ingenting å skjule for anklagerne. Skammen må frem, det gjelder både kroppslig og sjelelig. Kroppslig er det stortåen, sjelelig kanskje pengene han har stjålet, det han hittil ikke har villet snakke om. Forhørene fortsetter med en stadig mer vrang Dmitrij. Han får høre at Grigorij har sett døren stå åpen, den døren Dmitrij har sett stå lukket, så her ser det ut til å være ord mot ord, med Grigorij som langt mer troverdig for tjenestemennene, siden han ikke har noe å skjule. Statsadvokaten viser så – i det psykologisk riktige øyeblikk – frem konvolutten faren har hatt pengene i, og Dmitrij gjenkjenner den straks. Han har altså visst at faren hadde penger, og har altså hatt motiv for å gå inn til ham, drepe ham, og stjele dem. Det er rett etter dette – på et for ham elendig psykologisk tidspunkt – Dmitrij utpeker Smerdjakov som morderen. Mot slutten av dette kapittelet ser situasjonen meget dårlig ut for Mitja. Statsadvokaten har så visst fått ham «på kroken», som Kjetsaa oversetter tittelen på dette kapittelet med.

I «Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet»(Великя таина Мити. Освистали) forteller Dmitrij hvor han har pengene fra. Han har hatt dem på brystet hele tiden, det er dette alle hentydningene til «dette stedet» og at han slår seg på brystet har vist frem mot, men ved første gangs lesning skal man ha lest særdeles oppmerksomt for å få dette med seg. Historien hans er, at av de 3000 han fikk fra Katja den gangen, ranglet han bare opp halvparten sammen med Grusjenka første gang i Mokroje. Resten gjemte han i en pose over brystet. Disse pengene var hellige for ham, og han kunne derfor ikke bruke dem. Han kunne derfor også gi i hvert fall halvparten av pengene tilbake til Katja, for å bevise at han ikke er noen tyv (вор), selv om han er en skurk (подлец) For Dmitrij har dette avgjørende betydning, mens statsadvokaten naturlig nok har vanskelig for å se at dette skal være nok til å gå gjennom alle problemene Dmitrij nå har gjennomgått. Vi har også den klassiske avhørssituasjonen som også gjelder i våre dager, der påtalemakten danner seg et bilde om hva som har hendt, og etterforsker saken for å få bekreftet dette bildet. Ting som ikke passer inn, må bort. Dmitrij har et problem med at han ikke til et eneste menneske har sagt at han har disse pengene, men tvert i mot har sagt til alle og enhver at han ranglet opp alt sammen. Jeg vil si at slike karakterer finner man bare i den russiske litteraturen, og helst bare hos Dostojevskij. Det er den russiske skamfølelsen, og stoltheten, som man ikke får noen følelse for bare ved å lese noen skarve blogginnlegg. På spørsmål om hvorfor han hentet frem pengene nettopp nå, svarer Dmitrij – som han også har sagt før – at han hadde tenkt å begå selvmord, og at derfor festen i Mokroje virkelig var en fest som om det aldri ville bli noen morgendag. Som leser må vi forstå skamfølelsen og fortvilelsen Dmitrij føler, når han utleverer sin store hemmelighet som han ikke engang har betrodd Alosja, men så respekterer de den ikke, og tror egentlig ikke på ham. De tror dette er mer han sier for å dekke over sin forbrytelse.

Det er to kapitler igjen i åttende bok. Det ene er kap 8, Vitneutsagn.Barnet (Показание свидетелей. Дите), det andre kap 9, Mitja ble ført bort (Увезли Митю). I kapittel åtte er det ikke så mye vitneutsagnene som er viktige, de blir også i romanen bare kort referert, men drømmen om «Barnet», eller «badnet», siden Дите (dite) ikke er det ordet for barn russerne bruker til daglig (Det ordet er Ребенок [rebjonok], flertall дети [deti], og дите [dite]blir på en måte den regelrette entallsformen for dette flertallsordet). Drømmer skal man generelt alltid ta alvorlig i litteraturen, og særlig hos Dostojevskij. De er der alltid, og har alltid tung symbolverdi. Han kjører over den russiske vintersteppen på en slede, og kommer til en halvveis avsvidd landsby der bondekonene står med magre, uttærte ansikter. En av dem har et barn på armen, og dette barnet gråter og gråter. Mitja spør hvorfor det gråter, og det er kusken som bruker det uvanlige ordet «dite» (badnet), at «badnet gråter». Dmitrij lurer på hvorfor det er slik, hvorfor noen er fattige, hvorfor ingen bryr seg om det, hvorfor ikke alle bare omfavner hverandre. Han blir grepet av medlidenhet han aldri før har kjent, og så våkner han med Grusjenka ved sin side. Drømmen har betydning for denne romanen, men er også en forløper for Dostojevskijs store novelle Et latterlig menneskes drøm. Den vil bli behandlet her senere. Det er Dostojevskijs syn på nestekjærlighet og religion som kommer til uttrykk, og en antydning til hans store tanke om paradis på jorden. Alene i drømmen er ikke dette tungt lagt frem, men i romanen som helhet står det sterkt. Og i Et latterlig menneskes drøm er det selve budskapet.

Det siste som skjer er siste kapittel, der Dmitrij blir ført bort. For ham venter rettssaken. Før det skjer, må vi lesere få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd, og hva som er løsningen på mysteriet. Dostojevskij bruker også tiden før rettssaken til å løfte frem noen karakterer vi hittil har sett lite til, og bruke mye tid på det som ser ut til å være et sidemotiv i romanen, men som i forhold til epigrafen om frøet som faller til jorden og dør, og blir til mange spirer, er like i kjernen av romanens store budskap.

II Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Forrige torsdag begynte vi vår gjennomgang med første del av Dostojevskijs store roman «Brødrene Karamsov». I dag følger del 2.

ANDRE DEL

Fjerde bok: Overspenthet (Надрывы)

Vi forlater til å begynne med her familedramaet mellom faren Fjodor Karamasov, sønnen Dmitrij og de to kvinnene, Katja og Grusjenka, for å bruke tid på starets Sosimas død. Det første kapittelet handler om en spesiell munk, Fader Ferapont, som ikke har noen tro på starets-systemet og overholder svært strenge fasteregler i en egen celle bak i klostergården. Denne munken mener han har sett djevelen hos staretsen.

Deretter er et lite mellomkapittel der Alosja besøker faren (og vi får et nytt lite varsel da Alosja kysser faren på skulderen, og faren spør «tror du ikke vi skal ses igjen», og begge rystes over det), før vi introduseres for et nytt motiv og noen nye karakterer i romanen. Det er noen skolegutter som driver og kaster stein på hverandre. Det vil si, det er mange som kaster på en. Denne forsvarer seg innbitt med å kaste tilbake. Alosja lurer på hva det er, og får et hagl med ord til svar fra de mange guttene. Så går han bort til han som er alene, som ikke vil vite av ham, skjeller ham ut, innbitt, og kaster en stein i ryggen på ham da han vil gå. Da Alosja vil spørre hva dette er for noe blir han bitt hardt i fingeren, før den lille gutten løper av gårde. Vi får ikke på dette tidspunktet noen nærmere forklaring til opptrinnet, men det henger sammen med epigrafen om frøet som dør og blir til mange frø, til en episode der Dmitrij trekker en mann etter nesen gjennom gaten og også avslutningen av boken.

Alosja treffer disse guttene på vei til Khokhlakova (for å snakke med Lisa) og fortsetter bort dit etterpå. Det vekker forferdelse i huset da de ser at Alosja har fått bitt fingeren sin til blods. De som leser den norske oversettelsen til Geir Kjetsaas på Solum forlag kan her få vite at oversettelsen hans her et sted ikke holder mål. Han skriver på side 230 «Mamma, for Guds skyld, hent litt vatt og sårvann, i det lille skapet til høyre inne på soveværelset». Rolig og greit og kontrollert. Det Lisa egentlig sier i originalen er imidlertid noe nærmere: «Mama, for Guds skyld, hent vatt, og dette etsende grumsete vannet, for sår, hva heter det igjen! Vi har det, vi har det, vi har det… Mama, De vet det selv, hvor flasken er, på soverommet Deres i skapet til høyre, der er en stor flaske og charpi…» Altså verken rolig og kontrollert. Det er dessuten så detaljrikt at Lisa kan ikke aldeles ha mistet seg. Det er i det hele tatt mye informasjon Kjetsaa unnlater å ta med i oversettelsen sin, og det er ikke godt å se hva han tjener på å oversette som han gjør. Enda mer betegnende blir det når bomullen slett ikke ligger der Lisa har forklart. Hun lurer altså moren for å få henne ut, slik at hun kan være alene med Alosja. I originalen kommer dette klart tydligere frem enn i oversettelsen til Kjetsaa. Det er flere ting å utsette på oversettelsen hans. Dette er den groveste feilen.

Besøket hos Lisa går imidlertid videre for seg. Lisa insisterer på at hun tøyset da hun skrev brev, Alosja på at hun ikke gjorde det og at brevet skal tas alvorlig. Det har han også gjort. Lisa gjør ingen sted i romanen noe særlig godt inntrykk, så det er en spesiell type kjærlighet Dostojevskij vil vise ved å la Alosja få henne.

Femte bok heter «Overspenthet» og det følger nå flere «overspente scener i stuen» (Надврыв в гостиной). Der sitter Ivan og snakker med Katja. Ivan er også med i dramaet, da han er forelsket i Katja, og Katja kanskje også i ham, slik at han på en litt spesiell måte er en slags rival til Dmitrij om Katja. Det er en litt spesiell rival, siden Dmitrij gjerne vil la Ivan få Katja, mens Katja heller vil ha Dmitrij. Og det erklærer hun nå, høyt, overspent og høytidelig, og for sikkerhets skyld støttet av Ivan. De vil alle sammen gå inn i en offerrolle, den ytterste selvoppofrelse, typisk Dostojevskij, og typisk russisk. Katja erklærer til og med at selv om Dmitrij går sammen med Grusjenka, så vil hun trofast følge ham og være et middel for hans lykke, som hun formulerer det (Я буду… я обрашусь средство для его счастия). Det er typisk russisk og enda mer typisk Dostojevskij. Hans karakterer kan aldri bli lykkelige selv, og er dermed villige til å gi sitt liv fullt og helt for at en eller annen skal bli lykkelig, gjerne en eller annen som har vært slem mot dem, slik som her. Og Ivan – som også elsker Katja – vil ikke ha noen problemer med å finne seg i det. Han vil også føle at han ikke fortjener lykken og aldri kan oppnå den, og kan selv om han er aldri så intelligent, gå med på at Katja gir sitt liv for Dmitrijs lykke, selv om han vet at denne lykken ikke betyr noe for Dmitrij, og at den til og med kan plage ham. Med i regnskapet må også det at Katja straks etter denne opphetede scenen blir glad da Ivan allerede dagen etter skal reise til Moskva, slik at han kan underrette søsteren hennes om offeret hun har gjort. Hun har altså også her det ved seg at hun vil vise seg. Og Alosja – som altså står for sannheten i romanen – fastslår at det hele skyldes at hun er forelsket i Ivan, men vil tvinge seg til å elske Dmitrij. Ivan mener imidlertid at hun elsker Dmitrij, og elsker ham bare mer og mer jo mer han krenker henne, og at han selv er den hun bruker til å hevne krenkelsene på. Selv elsker han henne. Det er med andre ord ganske så overspent.

Seansen avsluttes med at Katja gir penger (200 rubler, som cirka er 20 000) til Alosja som hun vil at han skal overgi Snegirjov, som hittil knapt har vært en bifigur i romanen. Dette er imidlertid faren til gutten som stod alene mot alle og kastet stein, og som bet Alosja i fingeren. Det er denne mannen Dmitrij trakk etter nesen bortover gaten. Katja vil gi ham oppreisning, på vegne av Dmitrij.

Neste kapitler er Alosjas forsøk på å overbringe Snegirjov pengene. Han går til besøk til ham i hans elendige bolig, fattigdommen er stor der og håpløsheten bunnløs. Det er en varm og gripende scene. Alosja er godheten selv, og Snegirjov skammer seg fryktelig over kårene han lever under og har satt familien sin i, og at han på ingen måte kan komme ut av denne skammen. Moren er sinnssyk, og sønnen ligger også syk i sengen. Besøket avsluttes ute på gaten. Snegirjov forklarer at han ikke bare er trukket etter nesen, men også kalt «vaskefillen» (мочалка-то) etter skjegget sitt. Skammen er uten ende, særlig siden sønnen fikk det med seg, og at de når er den lille sønnen som må forsvare farens ære, og som nå er blitt syk av det. Det er svært gripende som det er lagt frem i romanen. Det ender med at Alosja gir ham de to hundrerubelsedlene, som altså er mer enn nok til å redde Snegirjov og familien ut av fattigdommen, til å skaffe nok mat og lege til dem som trenger det, til å løse alle problemene de har. Men Snegirjov tar ikke i mot dem. Rett foran nesen på Alosja og uten andre vitner slenger han sedlene i bakken, og tråkker på dem. Det er bare i russisk litteratur man kan finne slike scener. Skamfølelsen er så stor, og ønsket om å være noe om så bare for et øyeblikk er like så stor i motsatt retning. Det er en skam å ta i mot penger, særlig for den skjenselen han har opplevd. Og her har Snegirjov i et øyeblikk mulighet til selv å være en slags storkar, han kan avslå almissen, og da gjør han selvfølgelig det, selv om det besegler hans og familiens skjebne. Så styrter han hjem.

Jeg vil igjen minne om at det er typisk for Dostojevskijs romanhelter at de er overspente, og at de handler som i en slags rus. Fjerde bok er altså meget representativ, og kan studeres nøye.

Femte bok: Pro og kontra (Pro и коттра)

Denne boken inneholder syv kapitler. Det første er en samtale mellom Lisa og Alosja der de diskuterer begivenhetene, og blir enige om en forlovelse. Det er altså svært mye som er på gang i livet til Alosja også. Det er typisk Dostojevskij, handlingen presses sammen, alt skjer på en gang. Men Alosjas kjærlighet og forlovelse med Lisa er bare et sidemotiv i romanen.

Det neste kapittelet er om Alosja som kommer over tjeneren Smerdjakov som spiller gitar. Smerdjakov er som vi husker den kanskje uekte sønnen til Fjodor Karamasov, født av stinke Lisa. Han skal bli veldig viktig i romanen. Her i dette kapittelet er det viktigste at han sender Alosja videre til vertshuset, der han treffer Ivan.

Med Ivan foregår en meget viktig samtale. Dostojevskijs romaner er polyfone, og hans romanfigurer representerer gjerne ideer. Vakkert kan det sies at de er ulike stemmer som synger sammen i et kor. Alosja er godheten, en slags Kristus, kronen på alle gode mennesker Dostojevskij har skapt. Dette er Fyrst Mysjkin som ikke engang er idiot, som har beholdt naiviteten, men som langt fra er grunn og som man er nødt til å ta alvorlig, og også nødt til å like. Han representerer troen på det gode, det positive, den russisk ortodokse tro som Dostojevskij ser den, eller som han helst ser den burde være. Ivan er den nye tid, den nye tro, menneskefornuften, rasjonaliteten, ateismen. Det er en svært berømt dialog mellom Ivan og Alosja som her finner sted. Dostojevskij er berømt for sin tese «Om Gud ikke finnes, er alt tillatt». Ivan står for at Gud ikke finnes, og at derfor alt er tillatt. Alosja står for at Gud må finnes, og at det derfor også må finnes sannhet og godhet i verden. Det bemerkelsesverdige er at Dostojevskij gir sin motstander, Ivan, de aller beste argumenter. Her mener jeg Dostojevskij er unik som romanforfatter. Han har et budskap, og alltid noe han vil si, men han er selv den som sterkest argumenterer mot sitt eget budskap. Det store spørsmålet i romanen er om godheten og troen klarer å komme opp med like sterke argument som Ivan i det følgende kommer opp med.

Det første Ivan stiller spørsmål ved, er hvordan en god Gud kan tillate at et eneste uskyldig barn blir pint og drept. For dette skjer jo, og små barn har ennå ikke rukket å synde og derfor ikke gjort seg fortjent til pinen. Ivan har noen svært konkrete og levende eksempler, man er nødt til å bli opprørt. Selv Alosja blir det, og gir tilsynelatende slipp på nestekjærligheten sin. Han vil at barnemorderne skal straffes, gjerne skytes. Og Ivan avviser hele kristendommen, hele paradiset, for han vil ikke gå med på et system som hviler på at uskyldige må lide. Selv om bare ett eneste uskyldig menneske må lide, er ikke hele nåden og tilgivelsen godt nok, han avviser troen og vil ikke ha den. Alosja forteller at det finnes en som er i stand til å ta på seg all synden på sine skuldre og gi den tilgivelsen som trengs, det er naturligvis Kristus, og det er nå Ivan forteller historien om Storinkvisitoren.

Historien blir presentert som et poem Ivan har skrevet. Det finnes en historie om at da Dostojevskij hadde skrevet dette kapittelet, spurte han sin kone som var stenograf og alltid skrev ned hva Dostojevskij fortalte, han dikterte henne romanene sine, og spurte henne hva hun syntes om akkurat dette kapittelet. Hun sa det var strålende og at hun likte det godt, men Dostojevskij ville ikke bare høre denne høflighetsfrasen, han ville høre hva hun virkelig syntes. Det viste seg at hun skjønte det ikke. Og så gav Dostojevskij seg i vei med å forklare, hvorpå hun bare skjønte enda mindre. Sånn er det med de store forfattere, det er som de nedfeller seg i verket de er geniale. Når de skal forsøke å forklare seg utenfor verket ender de opp med å bli ganske menneskelige de også.

Om storinkvisitoren har jeg allerede skrevet en omfattende post på hovedbloggen. Interesserte kan sjekke der for ytterligere detaljer. Det dreier seg om Kristus som enda en gang viser seg for menneskene, og gjør et under. For det blir han under, og satt under storinkvisitoren. Den viktigste anklagen er at Kristus krever for mye av menneskene. Han vil gi dem friheten og valget, men mennesket ønsker ikke noe slikt valg og blir vettskremte under det. De vil heller være lydige slaver under en makt som gir dem mat, og forteller hva de skal gjøre. De vil ha en Gud som er lett å tro på fordi han gjør under, og med kan sette skrekk og ærefrykt i demm, ikke en Gud som selv lar dem velge. Storinkvisitoren reprersenterer under, mysteriet og autoriteten, han er kirken, og i kirken er det ikke lenger plass for Kristus. Kristus vil gi mennesket friheten til å velge, mens storinkvisitoren og kirken vil gjøre valget for dem. Kristus setter mennesket som sterkere enn det er, mens storinkvisitoren og kirken tar utgangspunkt i at mennesket er svakt og engstelig. De vil til og med gi mennesket lov til å synde, og så vil kirken si at syndene blir dem tilgitt. Storinkvisitoren kan også demonstrere for Kristus at folket har valgt ham, for på inkvisitorens kommando vil folket uten å nøle ta livet av Kristus. I kirken som den har blitt er det ikke plass til Kristus som han egentlig var. Alosja blir naturligvis meget opprørt over historien, og mener den ikke representerer den ortodokse tro, men vrangsiden av den katolske, slik den fremstår nettopp i inkvisisjonen og hos jesuittene og frimurerne, som han setter frem som eksempel. Poemet ender med at Kristus går frem og kysser storinkvisitoren, som fortellingen slutter med at Alosja også kysser Ivan.

Det er et svært kraftfullt argument mot troen og kristendommen. Og det er ikke Alosja, men Sosima staretsen, som skal forsvare den. For Dostojevskij var det meget viktig at han klarte å sette opp et like overbevisende motargument mot Ivans fortelling, for selv var han jo en troende. De fleste kommentatorere er enige om at det ikke holder helt. Vi skal selv se når vi kommer så langt, allerede i neste bok.

Før vi kommer så langt har Ivan og Alosja også en diskusjon om selve handlingen i romanen, om Dmitrij og de to kvinnene, og om forholdet til faren. Neste dag skal Ivan reise til Moskva, og samme natt skal ugjerningen skje. Men det vet de ikke ennå. Det er en meget viktig samtale mellom Ivan og Smerdjakov også som finner sted, med direkte tilknytning til mordet.

Sjette bok: En russisk munk (Русский инок)

Boken består bare av tre kapitler, men de to siste er lange. Den handler om starets Sosima på dødsleiet, og skal stå som motvekt mot Ivans historie om storinkvisitoren. Her er det stemmen til den russisk ortodokse kirke som kommer til orde. Moderne lesere overser gjerne denne delen av romanen eller nedvurderer den, men enda man selv ikke er troende og i alle fall ikke otrodokst troende, er det mye livsvisdom å lære her.

Rammen er at Sosima sitter med sine tilhørere for å overbringe dem sine siste ord og tanker. Første kapitler setter rammen, hvem som er til stede og hvordan historien blir fortalt, med de Dostojevskijske forsikringer om at det er ikke sikkert alt ble sagt nøyaktig slik som det her kommer til å stå. Det er Aleksej Karaomasov som har skrevet historiene ned som han husket dem.

Først er et kort lite delkapittel om Sosimas eldre bror som døde ung, og som ba Sosima leve for ham også. Det er uttrykk for livsgleden. Så kommer et lite delkapittel om staretsens forhold til den hellige skriften, til ungdomsårene og en duell han deltok i, og om en spesiell gjest. Poenget med duellen er at Sosima ombestemmer seg i tide, og slett ikke ønsker å drepe sin motstander, hvordan skal noen kunne ønske å ta livet av et annet menneske? Legg merke til at han gjennom historien er munter og glad, man skal glede seg over livet. Tilgivelsen er en glede for den som tilgir, like så mye og kanskje mer som for den som blir tilgitt. Den spesielle gjesten bærer på en hemmelighet om at han har drept noen. Akkurat i denne romanen blir en slik historie veldig spesiell, siden det også i romanen skal bli tvil om hvem som har drept noen, og en uskyldig må lide. Poenget her er at den skyldige lider også. Og det er historien om duellen som får den spesielle gjesten til å avsløre også sin historie, og med det lette sin samvittighet. Merk at her blir også epigrafen gjentatt, om såkornet som blir til mange om det faller til jorden og dør (Johannes Kap XII, vers 24). Det er også en viktig detalj at gjesten før han tilstår har lyst til å drepe også Sosima, som kjenner hans hemmelighet. Det er stor, Dostojevskijsk psykologi.

Så kommer Sosimas samtaler og belærende ord (Из бесед и поученний Зозимы). Først er det en hyllest til munken som har frigjort seg fra tingenes tyranni, og nå tjener Gud. Gjennom munkene er det en hyllest til det russiske folk, som den russiske munk kommer fra og tjener hos. For Dostojevskij (som for Sosima, i romanen) er russeren Guds utvalgte folk, og det rettroende Russland er verdens håp om frelse. Så følger et litt lenger delkapittel om herrer og tjenere, «vi skal alle bli tjenere». Så kommer om bønnen og ydmyk kjærlighet, «man skal alltid handle i ydmyk kjærlighet». Merk at dette skal stå som motvekt mot Ivans storinkvisitor, noe det ikke er i stand til, uten at man velger å tro på det. Dostojevskij strevde veldig for å få denne delen overbevisende nok til å stå på sine egne ben mot Ivans storinkvisitor. Han kunne godt gi motstanderen de beste kort, men han kunne ikke godt la ham vinne. Det følger om dommere og likemenn, interessant, siden romanen skal ende med en rettssak. Det er spørsmål om Helvete og hva Helvete er. Sosimas svar: Lidelsen ved ikke lenger å kunne elske.

Sosima taler til sine egne. Da holder talen hans mål. Det finnes nok kjærlighet i det han sier til å stå seg mot storinkvisitoren når troen er sterk nok, man kan til og med bli lykkelig av det. Men Ivans store argument er jo at troen hos det vanlige mennesket ikke er sterk nok, og da krever Kristus for mye ved å gi mennesket friheten og la det velge selv. Da vil det heller velge vrengbildet av kirken, altså autoriten, mysteriet og underet. Eller vil det det?

Dostojevskij har også et annet ess i ermet for sin sak, og det er den herlige hovedpersonen Aleksej Karamasov og det liv han lever. Selv om Ivans argumenter er overbevisende er ikke livet hans det. Det er imidlertid Alosja sitt liv, og utover romanen skal dette bare bli mer og mer tydelig. Vi er nå temmelig nøyaktig halvveis.

I Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

I dag og ukene fremover i januar skal jeg poste kommentarer til den største roman som er skrevet: Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij. Den er skrevet og utkom første gang i 1779-1880, og avslutter Dostojevskij romanforfatterskap. Jeg leste den første gang på norsk høsten 2000, og som min første roman på russisk fra sommeren og ut året 2008. Den gang leste jeg den norske og russiske utgaven parallelt. 2. september det året skrev jeg om bokenEn helt grei blogg. Nå skal jeg skrive fyldigere og uavhengig her på litteraturbloggen.

FØRSTE DEL

Epigrafen til boken er hentet fra Johannes 12, vers 24; Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.

Epigrafen får sin fulle forklaring i epilogen til romanen.

Første bok: Historien til en familie (Истроия одной семейки)

I denne boken som er på 28 sider i min originalutgave blir vi presentert for familien Karamsov. Men før vi kommer så langt har vi en kort introduksjon kalt «fra forfatteren» (от автора), der fortelleren i romanen tilsynelatende bekymrer seg for sin «helt», Aleksej  Fjodorovitsj Karamasov, og om en slik ubetydelig skikkelse er i stand til å bære en hel roman, for ikke å si to romaner, som fortelleren etter hvert påstår at her er. Det er skrevet i Dostojevskijs typiske stil, kaotisk, og alt sammen på en gang. Det er en forteller som vil gi inntrykk av å åpne seg fullstendig for leseren, inkludert ved å avsløre at dette ønsket om åpenhet er et triks han går ut fra at den oppvakte leser raskt gjennomskuer. Konklusjonen er at forordet er overflødig – men det står der likevel. Så begynner verket.

Romanen begynner med et kraftig frempek, der det i en bisetning står at Fjodor Karamasov ble kjent som følge av sin tragiske og mystiske død, som fortelleren lover å komme tilbake til. Her blir det bare brukt til å fortelle nærmere hvem faren til Aleksej Fjodorovitsj er. Brødrene hans blir også presentert, Dmitrij og Ivan. Dmitrij er bare en halvbror, siden han er sønn av Fjodor Karamasovs første kone, Adelaida Ivanovna Miusova. Begge mødrene forsvinner raskt ut av historien, og er ikke navn man behøver å lære. Det holder å vite at den første var rik og nokså eventyrlysten (hvorfor skulle hun ellers ville gifte seg med en bajas som Fjodor Karamsov?), den andre strengt religiøs.

Vi får videre vite at faren etter morens død ikke ville vite av sin sønn, Dimitrij (også kalt Mitja), og at han ble satt bort til tjeneren Grigorij som passet på ham. Dette er med og forklarer Dmitrijs senere hat til faren. Også den neste konen, Sofia Ivanovna, døde tidlig. Aleksej (også kalt Alosja) var bare 4 år da det skjedde. Morens fromhet er med på å forklare de to brødrene Ivan og Aleksejs religiøse standhaftighet, som for Ivans del skal gjelde det antireligiøse – eller ateismen.

Fra faren har alle brødrene en voldsom vilje og en slags demonisk, ukontrollerbar kraft. «De er alle Karamasover», er en setning som skal gå igjen i romanen. Det er kun for Alosja (Aleksej) denne kraften virker positivt.

Det siste kapittelet i denne første boken i den første delen er om Staretsinstitusjonen i den russisk ortodokse kirke. Den skal spille en svært stor rolle i romanen. Starets Sosima skal være motvekten til Ivans historie om Storinkvisistoren, og han må frem den gode Kristus’ kraft like overbevisende som Ivan får frem motkraften. I mange moderne tolkninger av romanen ser jeg denne delen av den blir tonet ned. Blant annet er den i den prisbelønnede TV-dramatiseringen av romanen helt sløyfet. For Dostojevskij har den imidlertid avgjørende betydning.

Andre bok: Et upassende møte (Неуместное собрание)

Det upassende møtet finner sted hos Starets Sosima. Deltakerne er familien Miusov og familien Karamasov, der det er Karamasov familien det er viktig for oss å følge med på. Faren Fjodor Karamsov ankommer sammen med sønnen Ivan, den andre sønnen, Dmitrij, kommer for sent. Alosja er på dette tidspunktet munk, og oppholder seg i klosteret. Gjestene viser fra første stund mangel på respekt for vertsskapet. For eksempel kommer de direkte til møtet, og bryr seg ikke om å delta på gudstjenesten først. De viser seg også å være brautende og plumpe, og følger ikke de vanlige ritualene for slike møter. Det blir desto mer upassende av at starets Sosima er meget gammel, og bare sjelden tar i mot besøk utenfra.

Dostojevskij er en mester i å utpensle slike skandalescener. Fjodor Karamasov er fra første stund bare ute etter skandalen, titulerer staretsen helt feil, etteraper andres bevegelser og gester, også de som skal være hellige, og dikter opp de mest usannsynlige historier.

Som kontrast setter Dostojevskij opp kapittel 3 og 4, der staretsen går ut en tur for å ta i mot troende bondekoner (Веоующие бабы). Her får vi se hvor mye staretsen og den religiøse troen betyr i folkedypet, og hvor sterk tiltro Dostojevskij har til denne folketroen. Den ene konen har gått over 300 kilometer for å komme til staretsen og fortelle om sitt døde barn. Den lite troende dame (Маловерная дама) i kapittel 4 er fru Khokhlakova som vi skal se mye til. Datteren Lisa – som sitter i rullestol – ler veldig av Alosja, vi skal siden få vite hvorfor hun er overspent med tanke på ham. Latteren kan også forklares med at Alosja er så sjenert og keitete i forhold til henne.

Etter disse innskuddskapitlene fortsetter møtet hos staretsen mellom Miusov og Karamsovene. Respekten og fromheten staretsen ble møtt med hos bondekonene finnes ikke her. I et kritisk øyeblikk kommer også Dmitrij til møtet, og bukker dypt særlig for staretsen og faren, «tydelig planlagt» og «oppriktig», som Dostojevskij skriver. De fortsetter en stund den gamle diskusjonen, om en artikkel Ivan har skrevet, men kommer snart til det som forårsaker den store skandalen. Det dreier seg om kvinner og om penger, men det er også tydelig at Fjodor gjør mye bare for å fyre opp stemningen, og at Dmitrij om han aldri så mye på forhånd hadde planlagt å opptre sømmelig, ikke klarer å opprettholde beherskelsen. – Hvorfor er et sånt menneske i live (Зачем живет такой желовек)? sier han til slutt, og Fjodor hopper straks på og kaller sin sønn allerede her «Fadermorder (отцеубийцу). Scenen får nå en meget uventet avslutning. Den gamle staretsen reiser seg opp, Alosja er helt sikker på at han skal fall, men han legger seg ned og kneler foran Dmitrij, med pannen mot gulvet foran ham. Også dette får sin forklaring langt senere, først helt mot slutten av romanen. Her vekker det bare stor forundring. Dmitrij har ikke gjort noen ting som gjør ham fortjent til at staretsen kneler for ham.

Det gjenstår ytterligere to kapitler i boken, der det siste er det som blir kalt «Skandalen» (скандал), og representerer avslutningen av møtet som ender med at alle reiser bort i stor fart.

Tredje bok: Vellystige (Сладострастники)

Denne boken inneholder 11 kapitler. Det første er hva som foregår i tjenerfløyen (в лакейской) i huset til Far Fjodor Karamasov. Der bor gamle Grigorij med sin kone Marfa Ignatjevna, og tjeneren Smerdjakov som de to har tatt til seg. Tjenerne og tjernfløyen er viktige for fadermordet som skal skje senere i romanen, og som allerede er varslet. I kapittel 2 om Stinkende Lisa (Лмзавета Смердящая – merk at det på russisk står i store bokstaver, «Stinke» eller «Stinkende» blir altså egenavn). Det viser hvordan Fjodor Karamasov kanskje har ligget med henne også, og fått en sønn med henne, aldri så ekkel hun er. Denne sønnen er Smerdjakov. Dostojevskij vil gjerne holde på fadermordet i romanen, og har derfor satt inn dette kapittelet.

Kapittel 3 til 5 i denne tredje boken er storebror Dmitrijs vitnemål (Исповед) for Alosja. Det første er på vers (в стихах), det andre som anekdoter (в анекдотах) og det tredje «høyt i femte» (Вверх пятами), eller «det tar helt av».Dmitrij er full og beruset, det gir mening å bruke begge ordene sammen, han har både drukket og er ruset av begivenhetene som har skjedd med ham. Det er et helt typisk trekk ved romanfigurene til Dostojevskij at enormt mye står på spill for dem, og at sinnstilstanden og/eller dømmekraften er redusert som følge av forskjellige ytre og indre påkjenninger, gjerne også ulike former for beruselse. Dmitrij er så oppskaket at han ikke engang klare å fortelle, ordene stokker seg for ham, og han sier også selv at dette kommer av beruselse.

Det er i det hele tatt to historier, to kvinner. den ene Katarina Ivanovna, den andre hun som går under navnet Grusjenka (egentlig heter hun Agrafena Aleksandrovna). Den første, Katarina – Katja – Ivanovna, er en svært stolt og ærbar kvinne. datter av en oberstløytnant som nå var kommet i pengeproblemer. Årsaken til pengeproblemer er av Dostojevskij utspekulerte, det er regimentets pengekasse oberstløytnanten skal ha oppsyn med, og så skjer det noe galt der, han blir delvis lurt. Poenget er at Dmitrij utnytter dette til å få Katarina Ivanovna, stolte Katarina Ivanovna, til å komme til ham, som en slags tigger eller en slags prostituert, og få pengene. Skammen for henne er voldsom, og hun kan vanskelig tilgi Dmitrij den, selv om han ikke egentlig utnyttet situasjonen. Det var kanskje en enda større fornedrelse for henne? Det gjorde i alle fall noe med henne. Og Dmitrij blir så grepet at han i følge sine egne ord griper kården for å styrte den i seg, men lar det være. I neste kapittel viser det seg at de er forlovet. Hun har skrevet et brev til ham, at hun elsker ham høyt, som en vanvittig, og Dmitrij forlovet seg altså, selv om også Ivan elsket Katja, og selv om Dmitrij altså har denne andre Grusjenka, som han også og enda villere vil ha. Han vil sende Alosja for å oppheve forlovelsen med Katja, og forsikre henne om at han aldri vil møte henne igjen.

Grusjenka er en kvinne som menn blir lidenskaplig forelsket. Både Dmitrij og faren Fjodor har blitt det. Og Dmitrij ble det såpass vilt at han med 3000 rubler (det er omtrent 3 millioner kroner i dagens verdi) reiste med Grusjenka til Moroje, og ranglet pengene vekk, som han her selv sier. Disse pengene skulle han sende fra Katarina Ivanovna til søsteren hennes, så han har på en måte stjålet disse pengene, og er besatt på å betale dem tilbake. Her forteller også Dmitrij om konvolutten med 3000 rubler faren oppbevarer med påskriften «Til min engel Grusjenka», og antyder muligheten å skaffe til veie pengene han skylder herfra. Dmitrij forteller også Alosja at han er rede til å drepe faren om han ikke får disse pengene. Alosja blir sendt for å be om dem.

Gjennom nesten hele historien vil Alosja være budbringer av og mottaker av historiene. Det er ham alle sammen snakker med, og han som blir sendt for å overbringe beskjeder og forespørsler. Han binder alle historiene i den mektig komponerte romanen sammen.

Alosja finner faren i et lite middagsselskap hos seg selv. Ivan og Smerdjakov og tjener Grigorij er der også. Grigorij har fortalt historien om soldaten som heller blir flådd enn å avsverge sin kristne tro hos asiatene, og Smerdjakov ergret ham med å si at det kunne soldaten like godt gjort. Faren Fjodor er allerede temmelig full. Vi får her historien om hvordan faren plager moren til Alosja ved å spytte på helgenbildet, og si at det ikke kommer til å skje ham noe av den grunn, og Alosja reagerer akkurat som moren ved å begynne å skjelve av gråt, nesten sanseløs. Dostojevskij er glad i slike små historier som setter troen på prøve, og bruker dem ofte i romanene sine.

Rett etter denne scenen kommer også Dmitrij inn. Det blir stort oppstyr som ender med at Dmitrij legger faren i bakken og gir ham et par spark i ansiktet. På ny truer han med å drepe gamlingen. Alt dreier seg om Grusjenka og om penger, og både Dmitrij og faren blir som gale da de får det for seg at Grusjenka er der eller har vært der.

Direkte fra denne scenen går Alosja – husk han er budbringeren og den som tar oss dit handlingen i romanen finner sted – til Katarina Ivanovna for å overbringe henne avskjedshilsningen til Dmitrij. Det er første gang vi møter Katja direkte i romanen. Hun gir et bestemt inntrykk, dette kapittelet kan godt leses nært og nøye. Alosja overbringer hilsenen om at Dmitrij ikke vil se henne mer, i nøyaktig den ordlyden han har bedt ham gjøre det, men Katja tar ikke ordene til seg. Hun snakker om at hun kan redde ham (я еще могу спасти его), at hun kan bære meget for hans skyld (для него вынести) og får tårer i øynene når hun sier det. Så nevner Alosja opptrinnet hos faren, og at det hele skyldes Grusjenka. Deretter følger en interessant scene.

Det viser seg at Grusjenka er hos Katja og har vært der hele tiden. Katja opptrer svært kjælent overfor Grusjenka, kaller henne min engel (ангел мой) og andre ømme ord. Hun roser henne veldig, og kysser henne til og med flere ganger. Hun var visst helt forelsket (оно точно было вылюблена в нее). Alosja – som er det mest naturlige og pålitlige som finnes i denne romanen –  føler imidlertid ubehag. Og ganske riktig, da Katja etter mange ømme ord og myke kjærtegn forteller at Grusjenka nå skal fortelle Dmitrij at hun elsker en annen og med det redde ham, forteller Grusjenka Katja at det kommer hun ikke til å gjøre, og at hun ikke har lovet henne noen ting. Så tar Grusjenka Katjas hånd og sier at Katja kysset henne tre ganger, så hvor mange ganger bør Grusjenka nå kysse Katja? Det ender med at hun ikke kysser hånden noen ganger, men legger den fra seg og ler. Katja blir rasende og jager Grusjenka ut. Grusjenka har fornærmet henne på det nedrigste (hun nevner også episoden der Katja gikk til Dmitrij (= bydde seg frem) for penger). Men det kan innvendes at Dostojevskij har sett dypere, og at Katja egentlig ikke ønsket noe vennskap med Grusjenka, men bare kysset på henne og var øm med henne for å vise frem seg selv, og vise for Alosja hvilken fantastisk kvinne hun selv var. Det var for dette Alosja følte ubehaget. En siste detalj i dette kapittelet er at Alosja av Katja får et bytt brev, denne gangen fra fru Khokhlakova, mor til Lisa.

Siste kapittel i denne boken og i den første delen er «Enda et ødelagt rykte» (Еще одно погибшая репутация). På vei tilbake til klosteret (Alosja er munk på denne tiden i romanen, og bor der) treffer han på Dmitrij. Dmitrij får høre om opptrinnet hos Katja, og ler godt av hva Grusjenka gjorde, men forteller også under hvilke omstendigheter hun fikk vite om hvordan Katja hadde kommet til ham (det som hos Grusjenka ble «bydd seg frem»). Så følger en handling det på dette tidspunktet i romanen er helt umulig å se meningen med: Dmitrij slår seg for brystet og sier «Her forberedes en forferdelig skjensel» (Вот тут – готовится страшное бесчествие). Når man kjenner nøkkelen ser man at Dostojevskij i forklaringen går svært langt i å fortelle hva Dmitrij her egentlig gjør, han slår seg liksom ikke på brystet, men på et sted «som kanskje var lommen eller en innsydd pose». I forbindelse med forberedelsen til rettssaken etter at Dmitrij blir arrestert i siste bok i tredje del får vi vite hva dette egentlig er.

Alosja går tilbake til klosteret der staretsen ligger for døren, og leser brevet som er fra Lisa og inneholder en uforbeholden kjærlighetserklæring.