Stikkordarkiv: Selvbiografiske eventyr

Den uartige dreng, av H. C. Andersen

Den uartige dreng er et ganske kort eventyr av den danske eventyrforfatteren, H. C. Andersen. Det er utgitt i 1835, i godt selskap. Det året debuterer Andersen med samlingen Eventyr fortalte for små Børn, der det finnes blinkskudd som Prinsessen på Ærten og Den lille Idas Blomster. Avhengig av smak fortetrekker kanskje noen Fyrtøiet eller Lille Klaus og Store Klaus. Straks etter fortsetter han med det berømte evnetyret Tommelise, og nå altså Den uartige dreng.

Den uartige dreng er Amor. Han går rundt og skyter piler i hjertet på folk. En gang skyter han en pil inn i hjertet på en gammel dikter. Eventyret begynner med det: Der var engang en gammel Digter, saadan en rigtig god gammel Digter. Det er liksom folkeeventyr og ikke folkeeventyr på en gang. Startformelen «Det var en gang», straks fulgt av en formulering som blir gjentatt med en gang. Andersen skriver fritt, suverent fritt. Det er lett når man kan det.

Dikteren kan være Andersen selv. Enten den gang han skrev eventyret, 30 år gammel, eller i en tenkt senere versjon. Motivet med ulykkelig og vond kjærlighet går igjen i mange, mange av eventyrene hans, og i livet hans. Det er ikke en glede å bli skutt av Amors piler, er ikke godt å bli forelsket. Det gjør vondt. Amor er en uskikkelig gutt. Det skal dikteren gå rundt og fortelle alle. Eller det skal Andersen selv gå rundt og fortelle alle, noe han også kommer til å gjøre.

Rent teknisk skjer det i eventyret slik at dikteren slipper Amor inn når han kommer en uværsdag. Dikteren tilbyr ham epler og god vin, tar riktig godt i mot ham. Til takk skyter altså Amor ham i hjertet med armbørsten sin.

fy! hvor den Amor er en uartig Dreng! det skal jeg fortælle til alle gode Børn, at de kunne tage sig iagt, og aldrig lege med ham, for han gjør dem Fortræd!»

Og så blir det fortalt hvordan dikteren sier det til barn, piker og gutter, uten at det hjelper noe særlig, for Amor er så utspekulert. Han narrer dem, får skutt dem, og gjør dem forelskede. Han har skutt din far og din mor, til og med din bestemor, står det i eventyret kjekt, men for bestemoren har det gått over, så lenge er det siden, men hun har ikke glemt det. Slik kommuniserer eventyret litt på flere plan, uten at det er så veldig avansert, og uten at det hører til Andersens beste.