Dette er en samling småstykker som kom ut i 1897. Det mest kjente av stykkene er Dronningen av Saba. Dette er en slags novelle, fortalt i første person, som alle de andre stykkene, og der jeg-fortelleren også er hovedpersonen. Han er på en reise, til Sverige, der han på en skyss-stasjon treffer en pike som låner ham sengen sin fordi det er fullt. Det gjør at han tror hun er interessert i ham. Fire år senere ser han henne igjen, og vil nå følge opp. Han setter seg på samme toget som henne, og reiser dit hun skal, selv om det er veldig langt. Egentlig skulle han treffe en venn i Malmø på sørvestkysten, nå ender han opp i Kalmar helt i øst, og lenger nord. Der må han ta inn på hotell før han får snakket med henne, og selv når han får møtt henne, går det ikke som planlagt.
Gode tekster blir ikke spolert om avslutningen blir røpet. De har dypere mening enn å få utløst en spenning om hvordan det vil gå. I Dronningen av Saba er i god skoletradisjon en overraskende avslutning viktig for leseropplevelsen, og spenningen om hvordan det ender driver lesningen videre, etter som den smått forrykt forelskede hovedpersonen tar på seg stadig større utlegg og går stadig lenger for å få møte sin dronning av Saba.
Litteraturteknisk utforsker Hamsun her på ny det irrasjonelle i menneskesinnet, noe han var opptatt av på 1890-tallet, og som stod sentralt i hele hans diktning. Det passer godt inn i det moderne prosjektet, der en ordentlig verden styrt av Gud og regler blir skiftet ut med en verden styrt av mennesker og kaos.
Novellen er skrevet i jeg-form og har en upålitelig forteller. Vi kan ikke stole på at hovedpersonen selv går god for hva han gjør. Han fremstår nesten ekstremt reflektert og observant, han får med seg tilsynelatende den minste detalj, og lar alt sammen få en kritisk gjennomgang i hodet. Likevel reiser han helt til Kalmar, fordi han fikk låne sengen til denne kvinnen på skysstasjonen.
Helt grei litteratur 