Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!
Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.
Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.
Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.
Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.
Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!
Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.
Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.
Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.
Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.
Helt grei litteratur 