Stikkordarkiv: Skjulte skatter som ikke er skjult lenger

Dirigenten

I fjor brukte jeg søndagene til å poste egne reservetekster, reserver til de 365 korttekstene i hovedkategorien. Årsaken til at jeg har disse reservene, er at jeg satte den regel for meg selv, lenge før blogging ble et tema, at hver dag skulle ha sin tekst, og førsteutkastet til denne teksten skulle være skrevet på denne datoen. Det ble jo litt spesielt, når noen datoer tilfeldigvis hadde flere gode tekster, mens andre datoer ikke hadde tekster i det hele tatt. Men sånn er det når hodet er innrettet som mitt, da kan man ikke ta hensyn til konsekvenser i den slags spørsmål, da er regelen regelen. Tekster det ikke var plass til ble lagt over i dokumentet for «Reserver». Som på ny ble en besettelse. Det skulle være 12 reserver hver måned. Og sånn er det blitt.

Noen av reservetekstene er ok, og vel så det. Som denne, kalt «Dirigenten», og skrevet 8. januar, 2005.

Dirigenten

Av og til skulle jeg ønske at jeg var dirigent og hele verden var orkester og publikum. Jeg kunne godt høre applausen mens jeg verdig gikk ned mot podiet, med taktstokken i hånden og notearkene under armen og i hodet. Når jeg kom ut på scenen ville applausen økt enda litt mer, slik at jeg for ikke å virke arrogant måtte vinke til publikum. Jeg gjør et lite sprett for å komme meg opp til dirigentpodiet mitt, til og med orkesteret gisper av forventning, jeg legger notearkene ned og bukker til publikum og puster dypt inn, det er som om også applausen blir sugd inn av mitt innpust, den opphører i alle fall, og det er bra, for nå skal jeg slå tre ganger på dirigentstativet hvor jeg har notene mine, slik at konserten kan begynne, der begynner den, det er jeg som bestemmer at den skal begynne, jeg peker bare på den som skal begynne, aldri har noe begynt i så rette øyeblikk som dette. Og jeg veiver med armene, jeg er fortissimo og piano, jeg får frem enhver stemning og tanke, ingen følelse er fremmed for meg. Jeg er dirigenten. Av og til skulle jeg ønske det.

ES2005