Stikkordarkiv: SKog

Dikter (1916), av Edith Södergran

Det var så gøy å skrive om diktsamlingene til Gunvor Hofmo forrige uke, at jeg skriver om samlingene til Edith Södergan denne. Som vanlig begynner jeg litt forsiktig, og utvikler etter hvert, når det blir tid. Det er en monumental oppgave, og posten blir atskillig lenger enn planlagt. Merk at den er skrevet direkte ned, få ting er endret eller bearbeidet, og den er skrevet til litt forskjellige tider, så sammenhengen kan være så som så, og dumheter kan forekomme.

Edith Södergran (1892 – 1923) var en svært begavet som vanskelig lar seg sammenligne med noen av de norske. Poesien hennes er så mye rikere, kvaliteten også på de middelmådige diktene så mye høyere. Jeg har allerede rukket å lese debutsamlingen hennes et par ganger, og som god musikk, er det som om samlingen vokser for hver gang. Perler jeg først ikke la merke til, viser seg når jeg leser på ny og får fordøyet stoffet. Perler jeg la merke til, vokser, og blir enda vakrere.

Jeg vil prøve å sammenligne henne litt med noen av de norske poetene jeg har jobbet mest med. Gunvor Hofmo debuterte også 25 år gammel, og viste seg straks som et stort talent. Men Hofmos diktning er veldig selvbiografisk, det handler om hvordan det er å være henne, og et fortvilet og uoppnåelig ønske om å slippe unna eget liv. Hofmo tilbyr ingenting. Det er heller ikke den rikdom i tanker, motiv og følelser, som man finner hos Södergran. Man kan se hvor Hofmo har deler av inspirasjonen fra. Noen Hofmoske vendinger står også her i Södergran, et par tiår tidligere. Billedrikdom og fri form bruker Södergan suverent, det faller liksom naturlig for henne, mens for Hofmo blir det av og til anstrengt.

Blant kvinnelige poeter finner jeg bare Södergrans like i russeren Anna Akhmatova. Akhmatova fikk leve lenger, og skrev senere i livet noen svært lange og kompliserte dikt, noe Södergan aldri gjorde. Södergan er observatøren, filosofen, følelsesmennesket, hun som ikke vil finne seg i grensene livet og verden har å tilby henne, og gir seg hen til å skrive noe bedre. Jeg vil kanskje trekke inn Simone deBeavoir, her, også, som 30 år senere sa at kvinner skrev om å være kvinner, mannen om å være menneske. Södergran gjør begge deler. Noen av diktene er så absolutt kvinnelige, og ser det fra kvinnens side i et parforhold, da alltid med mannen ute av stand til å forstå og godta den sjelelige rikdommen i en kvinne som Södergan. Jeg skal komme tilbake til det, når jeg går gjennom diktene.

Også Tor Jonsson var liksom litt fanget i sitt eget liv, når han skrev. Han ville løse sine egne problemer med skrivingen, ikke menneskets livsbetingelser. Til og med Obstfelder, den beste av dem alle, er veldig personlig i den ene diktsamlingen han fikk gitt ut. Det Edith Södergan skriver, gjelder alle. Til tross for at hun hadde en livsskjebne som ikke står noe tilbake for våre store poeter, med både verdenskrig og russisk borgerkrig, tuberkolose gjennom hele sitt voksne liv og økonomisk ruin da kommunistene overtok makten i Russland.

Jeg har flere steder skrevet om biografien til Södergran. Her gjør jeg det bare helt kort: Født i St. Petersburg, vokst opp i byen Raviola på det karelske nes. Foreldrene var  finlandsvenske, svensk var hennes morsmål, men hun snakket også selvfølgelig russisk, og gikk på den tyske pikeskolen i St. Petersburg. Faren døde av tuberkolose i 1907, da Edith var bare 15 år gammel. Snart etter fikk hun selv påvist sykdommen. Årene fremover tilbrakte hun på ulike sanitorium i Europa, Svetis og nord-Italia.

Så det er en prøvet ung pike (eller dame) som prøver seg i lyrikken med debutsamlingen Dikter, i 1915. Samlingen vekker liten oppmerksomhet, dristig og uvanlig som den er, og det er først senere den er blitt lest som den interessante debutsamlingen den er. Her er det en del dikt der Södergan ennå holder på de gamle formene, hun gir liksom ikke helt slipp på rimet og rytmen (slik heller ikke Hofmo gjorde det, til å begynne med), men det er helt tydelig at temperatmentet hennes ikke lar seg fange og binde av det.

Blant motivene som går igjen er trær og tregården (trädgården), det er med i mange av diktene. Mange av diktene har også formen at de gjentar og gjentar samme ord som de forsøker å forklare, et dikt med Gud, og flere med Jeg (jag). Ordet lengsel (längtan) går igjen i mange av diktene, alltid med et drag om også å få den oppfylt. Dette er ikke den uoppnåelige lengselen så mange av de norske poetene opererer med. Årstiden er ofte høst, men det er ikke alltid hos Södergran noe negativt.

Kanskje kan jeg også ha med i starten at svensk muligens er et mer poetisk språk, enn norsk. Det er mange vakre setninger her, som ikke ville lyde like vakkert direkte oversatt til norsk.

Det første diktet heter også Jag såg et träd

Jeg såg ett träd…

Jag såg ett träd som var större än alla andra
och hängde fullt av oåtkomliga kottar,
jag såg en stor kyrka med öppna dörrar
och alla som kommo ut voro bleka och starka
och färdiga att dö;
jag såg en kvinna som leende och sminkad
kastade tärning om sin lycka
och såg att hon förlorade.

Jeg så en kvinne som leende og sminket kastet terning om sin lykke, og så at hun tapte. Det er setningen sin. Diktet slutter En krets var dragen kring dessa ting/ den ingen överträder.

Neste dikt heter Dagen svalnar, og har en svært berømt avslutning.  Det er her det heter

IV
Du sökte en blomma
och fann en frukt.
Du sökte en källa
och fann ett hav.
Du sökte en kvinna
och fann en själ
du är besviken.

Dette er kanskje det beste eksempelet i samlingen (og i forfatterskapet) hvor vanskelig det er for Södergran med kjærligheten. Hun lar seg imidlertid ikke knekke, eller bremse, det er ingen kverning om dette vonde temaet, som det er det for Jonsson. Det er et motiv hun sneier innom, før hun går videre til andre ting. Om det å være kvinne innebærer å gi slipp på sin sjel, så kan det bare være, for Södergran. Hun gir ikke engang inntrykk av at hun sørger over det, eller skulle ønske det annerledes.

For å komme til denne slutten er det fire strofer til innledning. De er konkrete, og vare, her er ingen tanker og følelser gitt bort, her er det bare nøye og treffende beskrevet hva som skjer: Dagen svalnar mot kvällen .../Drick värmen ur min hand,/ min hand har samma blod som våren./ Tag min hand, tag min vita arm,/ tag mina smala axlars längtan .../Det vore underligt att känna,/en enda natt, en natt som denna/ditt tunga huvud mot mitt bröst.

Strofen er et eksempel på hva jeg mener med at svensk er et mer poetisk språk en norsk. Kanskje er det bare en smakssak, jeg synes det er virkelig vakkert, den svenske klangen drick värmen ur min hand, og en enda natt, en natt som denna/ ditt tunga hovud mot mitt bröst. Merk også den treffende fargebruken hos Södergran, min vita arm, i kontrast til blodet som i hånden er det som i våren, blod som bruser. Tag min smala axlars längtan, dette er poesi i verdensklasse. En som jeg, blir revet med.

Det gamla huset er et bilde på det som var, tiden som er forbi. Også dette diktet har et sterkt, sansende jeg, som lever ganske intenst i tingene, både i det som er, og det som var. Diktet begynner Hur nya ögon se gamla tider/ likt främlingar som intet hjärta ha ..., og diktets jeg lengter bort til en fortid, selv om den bare gir henne sorg og bitre tårer. Hun er en verden, det skal vise seg igjen og igjen, i denne samlingen, og i de kommende. Setninger som jag talar sakta med de fångna träden/ och tröstar dem ibland, gir utmerket mening for meg, hun må til og med trøste trærne. Menneskene kan ikke forstå, for eksempel, eller hun føler en sterk tilknytning til sine barndoms trær, sin barndoms minner. I stemningen i det korte diktet har det helt naturlig sin plass. Det slutter med en lengsel til den milde døden, som kan bringe frihet åt min själ!

 Nocturne er et dikt med rim, hvor Södergran viser at hun behersker den type poesi også.

Nocturne

Silverskira månskenskväll,
nattens blåa bölja,
glittervågor utan tal
varandra följa.
Skuggor falla över vägen,
strandens buskar gråta sakta,
svarta jättar strandens silver vakta.
Tystnad djup i sommarens midt,
sömn och dröm,
månen glider över havet
vit och öm.
Diktet Önskan er enda en helt annet måte å skrive dikt på: den helt enkle. Her er det drømmen hun skriver ut, et ønske om å ha en sofa i tregården (igjen trädgården!), og der sitte med et brev i barmen. Det er det hele, et eneste lite brev.

EN ÖNSKAN.

Av hela vår soliga värld
önskar jag blott en trädgårdssoffa
där en katt solar sig …
Där skulle jag sitta
med ett brev i barmen,
ett enda litet brev.
Så ser min dröm ut ..

Mange av diktene handler om høsten. Höstens dagar er det første. Det er et gledesdikt dette også, høstens dager er gjennomsiktige og malt på skogenes gyllne grund, de er i stand til å le at hele världen. Etter starten rimer diktet i annenhver linje, uten at det ser ut til å være noe stort poeng. Du som aldrig gått ut ur ditt trädgårdsland er et kort dikt på to strofer, fire verselinjer i hver, og et uvanlig rimmønster: a – b – c – b og d – a – b -a. Södergran er en mester i endelser som dette: Var det icke en försmak av ogråtna tårar/som liksom en eld din tunga brann,/när över vägar du aldrig gått/en blodröd sol försvann? «En blodrød sol over veier du aldri har gått, forsvant», og så vakkert og poetisk det faller på plass.

Jag har jeg skrevet om på helt grei poesi. Det begynner med at jeg er fremmed i landet, noe som hos Södergran godt kan være selvbiografisk, men som ikke trenger være det. Diktet foregår på flere plan, noe kan leses direkte, annet kan vanskelig være annet enn symbolsk. For eksempel at landet ligger dypt under det trykkende havet. Og at solen der kommer inn, slik at hun – eller jeg – får luft mellom hendene. Igjen kan det leses konkret at de sier henne hun er født i fangenskap, og at her ikke er noen kjente ansikter. Men deretter er det ganske sikkert i overført betydning hun spør om hun er en stein eller en frukt, stein kastet ned på bunnen, eller frukt for tung for greinene på treet. Steinen er også død, mens frukten er livgivende. Greina kan være landet eller samfunnet, det har båret henne frem, men til slutt modnes hun og faller ned. Diktet slutter med et bilde, der hun – eller jeg – har klatret opp i trekronene, hvorfra hun sitter og speider over til hjemlandet, der røyken kommer fra skorsteinspipene. Som sagt, det står mer om diktet på helt grei poesi.

En strimma hav er et annet kort dikt.

Det är en strimma hav, som glimmar grå
vid himlens rand,
den har en mörkblå vägg,
som liknar land,
det är där min längtan vilar
innan den flyger hem.

Gud er et av disse diktene som er skrevet på formen X er…, jeg har skrevet om det på Helt grei posei. Her må jeg vel kanskje ta med at den Gud det er snakk om ikke er noen kristen Gud, eller annen Gud i verdensreligionene, men heller en menneskapt Gud, slik Nietzsche kunne godtatt ham. Det slutter gud är vad längtan kan förmå att stiga ned jorden! Så Gud er svaret på lengselen etter ham, lengselen etter noe mer. Oppfatningen av Gud endrer seg med de senere diktsamlingene, som jeg skal skrive om senere, her, og som det står litt om i posten på helt grei poesi. Der er også diktet Bön, fra Septemberlyran to år senere, presentert.

Violetta skymningar er til å begynne med litt gåtefullt, mer enn som er vanlig hos Södergran, med setninger som Violetta skymningar bär jag i mig ur min urtid, og nakna jungfrur lekande med galopperande centaurer... Ordet skymning er på norsk skumring eller tussmørke, centaur er mytologiske vesener med hestekropp og menneskelig overkropp med ansikt og armer som hals, en blanding mellom hest og mann. Fra femte linje blir det imidlertid nye forklaringer på formen X er…, denne gangen fire linjer om hva mannen er. Blant annet Mannen har icke kommit, har aldrig varit, skall aldrig bli og Mannen är en falsk spegel den solens dotter vredgad kastar mot klippväggen. Om kvinne, derimot, heter det:

köna systrar, kommen högt upp de starkaste klipporna,
vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, ryttarinnor,
oskuldsögon, himmelspannor, rosenlarver,
tunga bränningar och förflugna fåglar,
vi äro de minst väntade och de djupast röda,
tigerfläckar, spända strängar, stjärnor utan svindel.

Linjeinndelingen i første linje er fordi det ikke er plass. Klipporna skal være med, der. Det er en tidlig samling til kvinnekamp, dette, men Södergran fortsetter vel aldri kampen så veldig. Hun ble aldri så veldig politisk.

Oroliga drömmer er kort og vakkert. Det begynner at jeg ligger naken på en øy i havet, og sover. Derfra kommer drømmene, jag drömmer oroliga drömmar om krig och stora fester/ och att min älskade står ett skepp och ser/ hur svalorna flyga och känna ingen längtan!  Skipet blir en metafor på hans vei mot fremtiden, där allt vad han gör är förgäves, og han befinner seg i de tomma och fåfänga dagarnas land långt borta från ödet. Igjen en av disse åpne og assisasjonsrike avslutningene Södergran er så god på, som om diktet også begynner når det slutter.

Vierge moderne er det første diktet med Jeg er…, og med den berømte starten som er gjengitt mange ganger: Jag är ingen kvinna. Jag är ett neutrum. Det er så vidt jeg har registrert første gangen Södergran har punktum midt i et vers. Det fortsetter med stort temperament og tempo, før forrige linje er forøyd smeller neste i én,  jeg gjengir resten av diktet i sin helhet:

Jag är ett barn, en page och ett djärvt beslut,
jag är en skrattande strimma av en scharlakanssol ...
Jag är ett nät för alla glupska fiskar,
jag är en skål för alla kvinnors ära,
jag är ett steg mot slumpen och fördärvet,
jag är ett språng i friheten och självet ...
Jag är blodets viskning i mannens öra,
jag är en själens frossa, köttets längtan och förvägran,
jag är en ingångsskylt till nya paradis.
Jag är en flamma, sökande och käck,
jag är ett vatten, djupt men dristigt upp till knäna,
jag är eld och vatten i ärligt sammanhang fria
villkor ...

Merk at det er plutselige og usystematiske rim også her. Det kan se ut som om Södergran har skrevet hele diktet i et eneste temperamentsfullt øyeblikk. Det er litt tøylesløst, og skal være det. Som kvinnen. Personlig er jeg svak for: Jag är blodets viskning i mannens öra, en av få linjer med stor bokstav i starten. Det er også en meget sensuell linje, jeg vil ikke ødelegge den med flere ord. Vierge er for øvrig stjernetegnet Jomfruen. Dette er den moderne kvinnen. YES!

Fargarnas längtan er også på mange måter typisk Södargran, og viser hvor rik en poet hun allerede med debuten var. Hun skriver mye om fargene, alltid treffsikkert, og lengselen er liksom ordet hennes. Lengselen, og ønsket om å få den oppfylt. Her er det fargene som lengter, også karakteristisk for Södergran og perioden. Det finnes ingen grenser for personifiseringen, selv fargene kan ha følelser og lengsler. Det er likevel skikkelig, ikke noe tilgjort og abstrakt, her. För min egen blekhets skull älskar jag rött, blått och gult,. Her er det vare kontraster, og hennes egen blekhet blir flere steder brukt som kontrast eller virkemiddel i diktene, den stora vitheten är vemodig som snöskymningen, fortsetter det. Färgernas längtan är blodets. Om du törstar efter skönhet/skall du sluta ögonen och blicka in i ditt eget hjärta. Så løfter diktet seg, med at skjønnheten frykter altfor mange blikk (blickar), og vi böra icke störa tystnadens och ensamhetens förnäma ringar. For Södergran virker det så utrolig lett å komme opp med aforismer som Vad är större att möta än en olöst gåta med sällsamma drag? Diktet fortsetter og slutter, nesten som en bibelsk lignelse,

En tigerska skall jag vara i hela min levnad,
en talerska är som den sladdrande bäcken som förråder sig själv;
ett ensamt träd skall jag vara slätten,
träden i skogen förgås av längtan efter storm,
jag skall vara sund från topp till med gyllene strimmor i blodet,
jag skall vara ren och oskyldig som en flamma med slickande läppar.

Linjene til Södergran er lengre enn WordPress i mitt format tillater. Det får så være. Jeg skal være ren og usykldig som en flamme med slikkende lepper. Det er usedvanlig billedrikt.

Mot alle fyra vindar begynner med noen metaforiske fugler på vei, svale med lengsel, måke med storm. Så blir villskapen hennes (min vildhet) selv et bilde på disse fuglene, klar til å fly bort ved den minste rasling (färdig att fly för minsta rassel). Så kommer den vakre avslutningen, med portene mot de fire vinder.

Jag har en port mot alla fyra vindar.
Jag har en gyllene port mot öster för kärleken som aldrig kommer,
jag har en port för dagen och en annan för vemodet,
jag har en port för döden den står alltid öppen.

Det er uhyggelig og vakkert på en gang. Porten til døden står alltid åpen, den eneste av de fire portene der dette blir understreket. Porten mot øst og kjærligheten er gyllen, men den er det ingen som vil gå gjennom.

Våre systrar gå i brokiga kläder er et dikt med følelse, med medmenneskelighet og medfølelse. Brokiga kläde betyr spraglete klær, så her kan det være overført betydning i at kvinnen kommer i mange sorter og utgaver, det er mange forskjellige. Det begynner litt fjernt og forsiktig, nesten litt russisk,

Våra systrar i brokiga kläder,
våra systrar stå vid vattnet och sjunga,
våra systrar sitta stenar och vänta,
de hava vatten och luft i sina korgar
och kalla det blommor.

Det er billedrikt og assisasjonsrikt dette også, synes jeg, søstrene som står ved vannet og synger, sitter på stenene og venter, og kaller vann og luft for blomster. Tolkningsmulighetene er legio. Så blir det med en gang meget konkret:

Men jag slår mina armar kring ett kors och gråter.

Det fortsetter, med Södergrans følsomme farvebeskrivelser, aldri en farve påklistret hos henne

jag var en gång mjuk som ett ljusgrönt blad
och hängde högt uppe i den blåa luften,

Det slutter kanskje litt mystisk, kanskje litt vanskelig tilgjengelig, med to sverdklinger som krysses i hennes indre, og en seierherre som fører henne til sine lepper, kanskje en elsker som skal få henne. Det går i så fall ikke så bra.

Hans hårdhet var öm att jag icke gick sönder,
han fäste en skimrande stjärna vid min panna
och lämnade mig skälvande av tårar
en ö som heter vinter.
Kanskje er dette vannet og luften i kurvene bilde på kjærligheten, de kaller det blomster, noe fint, men slutten viser at det er ikke det. Det er vinter. Garantert finnes det andre måter å lese diktet på. Det er også andre ting å gripe tak i, som at han var så hard, at om hun ikke ble ødelagt av det (gikk sönder), så ville han feste en skinnende stjerne i pannen hennes, og altså forlate henne skjelvende av tårer på øyen ved navn vinter. Det er hvis hun ikke går i stykker.
Höstens siste bloma er et av samlingens mange høstdikt. Her er det blomsten som ennå ikke har rukket å blomstre, tross lang vår og sommer, og nå allerede gått utpå høsten. Når blomstringen en gang kommer, om den kommer, så vil den være kort før døden og vinteren tar den. Kanskje kan det være et bilde på Södergran selv, og hennes liv, der hun skrev på sine dikt med små håp om at det skulle kunne bli til noe. Og selv om hun skulle lykkes med diktene, venter døden om ikke så altfor lenge. I diktet blir linjen Jag er höstens sista bloma gjentatt flere ganger, hver gang med endret effekt, og hver gang med forskjellige ting denne blomsten har sett, men aldri får sagt. Det slutter
Jag har sett höstens djupa stjärnevärldar,
jag skådat ljus från fjärran varma härdar,
det är lätt att följa samma väg,
jag skall stänga dödens portar.
Jag är höstens sista blomma.

Etter henne, er det ingen.

Höstens bleka sjø er et annet høstdikt, denne gangen med mer tradisjonell inndeling, tre strofer med fire linjer, og rim. Som alltid hos Södergran går rimmønsteret litt ut på egen hånd, med linjer som henter opp rim fra langt tidligere, og aldri noe fast å bli vant med. Hun er en poet som elsker friheten. Første strofe er den vakreste, med ordet drömmar som blir gjentatt som substantiv og verb, til flott rytme, og om en vårvhit øy som synker i sjøen:

Höstens bleka sjö
tunga drömmar drömmer
om en vårvit ö
som sjönk i havet.
Svart eller vit er et kort dikt på seks linjer, strengt tatt fire, men de to viktigste, siste, er delt i to. De første tre linjene er hvordan alt er vanlig, elvene renner som før, blomstene lyser ved veien og skogene bøyer seg til marken. Men for meg, diktersubjektet, er det ikke lenger svart eller hvitt, høyt eller lavt, ikke orden på noe, for hun har sett en vitklädd kvinna i min älskades arm. Leken med svart eller hvit er på sin plass, også med det at den hvitkledde kvinnen ikke er uskyldsren, og skulle vært kledd i sort. Det er et dikt med sterkt uttrykk, der utrrykket blir forsterket ved at det holdes igjen.
Höst er et nytt dikt som bruker høstmotivet. Det er litt vagt og utilgjengelig, om nakne trær (nakne träden) som står omkring huset, så stiger ned til stranden, for å speile seg i vannet. Dette er første halvdel. Så er det et barn som leker i høstens grå røyk, ei jente som går med blomster i hånden, og sølvvite fugler flyr opp ved himmelranden. Det er det hele.
Diktet Stjärnorna er også kort, bare med seks linjer, og på ny er det en jeg som står og lytter i tregården. Dikterjeget som sansende subjekt i tregården eller blant trær er mye brukt i samlingen. Her står hun riktignok på trappen, i mørket, og stjerner svermer i trädgården. Så er det en stjerne som falt, med en klang (föll med en klang). Det er det som gir advarselen i de to siste linjene: icke ut i gräset med bara fötter;/ min trädgård är full av skärvor. Skärvor er fragmenter.
Två stranddikter må jeg få lese litt nærmere, for å se om det er noen sammenheng mellom dem. Det første diktet er skrevet med jeg, det er mitt liv som er så naket/ som de gråa klipporna og så kallt/ som vita höjderna. Tross dette sitter min ungdom med heta kinder, og den jubler: solen kommer! Det er også «jeg» som ligger naken på klippene når solen kommer, og kjenner en kald vind (kald fläckt) fra det røde havet, og at solen går ned. I det andre diktet skifter perspektivet. Der er det din vita kropp som ligger Mellan gråa stenar, og som sörjar/ över dagane som kommer och gå. Så er det sagaene som du hørte som barn, de gråter i ditt hjerte. Og slutten: Tystnad utan eko/ ensamhet utan spegel,/ luften blånar gjennom alle springor. Det er litt gåtefullt og utilgjengelig, men inneholder kanskje et lite levd liv, med ungdommens glød, og de såre minnene fra barndommen. Det er også om å se seg utenfra, og innenfra. Og det er så vagt skrevet at denne måten å lese diktet på ikke lukker seg, det trenger ikke være samme person, det kan være en annen.
I Fönsteret står et ljus inneholder en russisk tradisjon om å tenne lys i vinduet når noen dør. For lenge siden skrev jeg et innlegg på Helt grei blogg om dette, om et dikt av den russiske poeten Marina Tsvetaeva, Her er igjen et vindu, tilfeldigvis er det diktet også fra 1916. Til overmål har de to kvinnelige samme fødselsår, 1892, og var følgelig like gamle da de gav ut vindusdiktene sine. Södergrans dikt skiller seg litt ut fra hennes øvrige, det er antydninger til rim, 6 av de 8 linjene har lyden i i avslutningen, brinner – därinne – tiga – dimma – piper – därinna, det er så rimete som det blir hos Södergran. Diktet er også ganske konkret, til henne å være. Det brenner et lys, og det varsler om at noen er døde derinne. Det er noen grantrær som tier, rundt (eller kring, med i) en stig som stannar tvärt/ i en kirkegård i dimma. Det er en fugl som piper spørsmålet: vem är därinne? Ganske følsomt.
Irrande moln (forvillede skyer) er et ganske ordrikt dikt til Södergran å være. Verselinjene er ganske tunge, mange ord og stavelse, og det er rim i utgangene av noen av dem. Jeg limer inn noen vers fra midten av diktet, som illustrasjon:
Irrande moln ha ställt sig i solens väg,
vardagens sorgefanor hänga tunga,
nere i dalen går livet med släpande steg,
en flygels toner ur öppnade fönster sjunga.
Irrande er villfaren, forvillet, moln er sky, så det er villfarne skyer som har stilt seg i veien for solen. Og vi ser hverdagens sorgefaner henger så tungt, slik også linjene i diktet henger tungt. Den enkleste linjen er den siste, bare med ordene: Jättarna le, der Jättarna er jettene, en form for troll. Det er vel kanskje litt av en ordlek, dette diktet, det er noen litt rare linjer: Lapp lapp är dalens brokiga matta,/fast som socker är höjdernas eviga snö ... eller «fast som sukker er høydenes evige snø». Det er et naturbilde, om skyer rundt toppene, stemningsskapende skrevet.
Skogsjön vil jeg gjengi i sin helhet:
Jag var allena solig strand
vid skogens blekblå sjö,
himlen flöt ett enda moln
och vattnet en enda ö.
Den mogna sommarens sötma dröp
i pärlor från varje träd
och i mitt öppnade hjärta rann
en liten droppe ned.
Her har Södergran skrevet et dikt med rim. Det er klare rim i andre og fjerde (sjö – ö), sjette og åttende linje (träd – ned). I tillegg ser vi at endingen i linje 1, strand, blir hentet opp igjen i linje 8, rann. Kanskje kan man også trekke frem vokalen ö som går igjen ikke bare i rimene, men i flöt. sötma dröp og delvis öppnade (der er den kort, ellers er den lang). Lydene og motivene binder seg sammen til en enhet. Det er en solig strand, solfylt strand, det er skog og  og blekblå sjö, på himmelen en eneste sky (moln), på vannet en eneste øy (ö). Jeg-personen er også alene, som skyen på himmelen, øyen på vannet. Den modne sommeren sødme dryppet i perler fra hvert tre, slik det også renner en dråpe i jeg-personens åpnede hjerte. Hva den dråpen er, kan man spekulere videre i, jeg leser det som det er en av de samme dråpene som drypper fra treet, som perler. Alt henger sammen, jeg-personen er en del av det, har åpnet hjertet, og får en dråpe med næring, med innsikt eller hva det er, ned i det. Man skal ikke spekulere for mye, stemningen i diktet er det viktige. Les det heller på ny, enn å lese igjen hva jeg har skrevet.
Stjärnenatten er også et dikt med rim. Det har 11 linjer, mange av dem korte, to ord, den lengste, den nest siste, har syv. I tillegg til rimene, har diktet gjentakelse. Ordet Onödigt og onödig innleder linje 1, 2 og 8, i linje 8 står det en gang til inne i verset, Onödig fruktan, onödig smärta (unødig frykt, unødig smerte). Världen innleder linje 3 og 9. Kärleken har linjene 6 og 7: Kärleken ler under sömnen,/ kärleken drömmer om evighet ... Og det står inni verset i linje 10, som går ned til avslutningen i linje 11 (jeg tar med linje 9 for å få med rimet):
världen är mindre än ingenting,
ned i djupet glider från kärlekens hand
evighetens ring.
 Rimene er ellers i linjene 3 – 5:
världen är tom som ditt skratt.
Stjärnorna falla
kalla och härliga natt.
Det er et litt mystisk og kanskje smått utilgjengelig dikt. Det er verden, kjærligheten og evigheten, der verden i møte med kjærligheten og evigheten – er ingenting. Slik leser jeg det.
Ord er også et kort dikt. Litt lignende det forrige diktet, er det ordene som her møter kjærligheten, og de klarer seg vel litt bedre enn verden gjorde det? Sammenligningen er i linje 2 og 3:  De äro som doften av en blomma i natten/ den man icke ser. Ordene er som en blomst om natten, altså, den man ikke ser. Bakom dem lurar den tomma rymden ... Rymden er rommet, jeg tenker verdensrommet. Diktet slutter: Kanske de äro den ringlande röken/ från kärlekens varma härd? Kanskje er ordene røykringer fra kjærlighetens varme hånd? Litt mystisk og utilgjengelig, dette også, kanskje. Sikkert skrevet ganske fort, slik man får inntrykk mange av diktene til Södergran er.
Vägen til lyckan rimer som bare juling. Det er overflod av rim i dette diktet. Med det skiller det seg litt ut fra de andre diktene i samlingen, og i Södergrans forfatterskap. Men man skal ikke se særlig nøye på diktet før man ser at rimene er i Södergrans stil, ikke særlig systematisk, og som det passer henne. Det virker umiddelbart og raskt skrevet, dette også. Men det gir en mening, også sånn det rimer og ikke. Første og andre linje i første strofe er: Det skall vara obegripligt,/ hur det underbara sker, – Ordet ubegripelig rimer ikke med noe, er ikke i nærheten av de andre ordene i diktet, det står helt for seg selv, uten sammenheng med de andre, ubegripelig. Andrelinjen hur det underbara sker har imidlertid litt slektskap med avslutningen av strofen: som till lyckans lönndörr för. Nesten  så det nesten passer, det underbare skjer, som fører én til lykkens hemmelige dør. Tredje og fjerrde linje i strofen rimer som bare det:
ingen väg till lyckan finnes,
ingen lycklig stigen minnes
Så kommer strofe 2, i bundet form, rimmønster a-B-a-a-B, trykklett i liten a, trykktung stor B. Alltid vokal. Rimene er jaga – taga – saga, gå – stå. Det handler om at man ikke blir konge i lykkens saga, ikke fanger lykken ved å jage den, da vil man ende opp med å dum och häpen stå.
Tredje strofe gjengir jeg i sin helhet:
Under vänta vi av dagen,
dagen vissnar kall och blek.
Fråga åter, trötta hjärna,
är din dröm, din lyckas stjärna,
sken och svek?
 Så hva er veien til lykken? Diktet gir svaret, vil jeg si, like kryptisk og megetsigende som diktet selv.
Skogsdunkel er et litt dunkelt dikt, og et kort dikt, i likhet med de andre diktene rundt denne delen av samlingen. Det er på 8 linjer, ingen rim, men tre av linjene (1, 3 og 7) begynner med i: I den svårmodiga skogen//, I den dunkla skogen (..)/// og I skuggan… En nøkkel ligger kanskje i linjene 5 og 6: Varför är vinden full av varnande viskningar/ och vägen mörk av dystra aningar? I andre linje introduseres en sjuk gud, i linje 7 og 8 ligger den sjuke guden og drømmer vonde (elaka) drømmer. Det er skogsdunkel, dystert.
I de store skogarna er et litt enkelt dikt, men kanskje likevel effektfullt. Og til Södergan å være, ganske kommunikativt. I de to første av de tre strofene går jeg-personen vill. Først i de store skogene, der hun søkte sagaene hun hørte i barndommen, så i de høye fjellene, der hun ville søke drømmeslottet hun bygde i ungdommen. I tregården, trädgården, går hun derimot ikke vill. Der har hun hjemmet sitt. Tregården går igjen i mange, mange av diktene til Södergran, både i denne samlingen, og i de kommende. Siste strofe er slik:
I min älsklings trädgård gick jag icke vilse,
där satt den glada göken, min längtan följt.
 Kanskje skulle man slenge på en kommentar om gjøkungen, gjøken er en fugl med bestemte egenskaper. Det er kanskje ikke tilfeldig det nettopp er gjøken, den glade gjøken, som fulgte lengselen hennes.
Lyckokatt er en liten barneregle, ganske søtt. Det er en lykkekatt, som spinner lykketråder. Hun, jeg-personen, ber katten skaffe henne tre ting: En ring som sier hun er lykkelig, en spegl som sier hun er pen, og en solfjær (solfjäder – er ikke helt sikker på om det er solfjær) som jager bort tunge (påhängsna) tanker. Så har hun et ønske til: Lyckokatt, lyckokatt,/ spinn mig ännu litet om min framtid!
Skogens ljusa dotter er mer komplisert, lengre, og vanskeligere. Det er diktet om skogens lyse datter, hvem det er, er ikke klart for meg. Som vanlig for Södergan, forklarer hun i vei, uten at leseren får sjansen til å bli så mye klokere: Hon var den lätta fågeln och den ljusa källan,/ hon var den hemliga vägen och den skrattande busken,/ hon var den druckna och orädda sommarnatten. Dette var linje 4-6. I de tre første linjene blir det spurt om det ikke var i går/ da skogens lyse datter feiret bryllup/ og alle var glade? Videre ler hun uten hemninger, for hun er skogens lyse datter, og hun har lånt instrument fra gjøken (igjen gjøken), og hun spiller fra sjø til sjø (igjen sjøene).
Kanskje er Skogens lyse datter en drømmefigur? Kanskje er det Södergan selv, slik hun ser seg selv, slik hun drømmer om å være?  Sånne spekulasjoner kommer man ikke langt med. I andre halvdel av diktet står det om hvordan det under hennes bryllup ikke fantes ulykkelige mennsker på jorden, hvordan hun er fri for lengsel og stiller alle drømmer. Typisk for Södergran er det fantasifullt og kontrastfullt, og store sprang, under bryllupet står først granarna, tallarna og enarna, (tresorter) på hver sin måte, så de små blommorna hade alla vita kragar. Det blir laget en helhet i dette diktet også, som i så mange av de andre diktene, for eksempel Skogsjön jeg gikk gjennom tidligere. Også her er det noe som havner i menneskets hjerte, den gang dråpe, nå frø. Skogens lyse datter slutter: och de vita fjärlarna fladdrade oupphörligen förbi. Eller: Og de hvite sommerfuglene flyr uopphørlig forbi.
Vi kvinnor er et sterkt dikt. De fire første linjene er «vi kvinner», og hva vi gjør.
Vi kvinnor, vi äro nära den bruna jorden.
Vi fråga göken, vad han väntar av våren,
vi slå våra armar kring den kala furan,
vi forska i solnedgången efter tecken och råd.
Jeg skal bare antyde litt hva det kan bety. Så nære den brune jorden, det er der skitten er, det er også fra der livet vokser opp. Det kan forbindes med arbeid, slit, og det kan forbindes med naturen, livet. Kvinnen er nær tingene. Når de spør gjøken, så er det gjøkungen, den uvelkomne, som stjeler seg plass. Den venter seg nok likevel noe godt av våren, den også. Gjøken kan også være den dumme, idioten.  Å slå armene rundt en kald furu gir ikke noen varme tilbake, ikke noe kjærlighet. De slår armene rundt den likevel. Etter solnedgangen kommer natten, da er det slutt, da er det over, da blir det mørkt. Der søker kvinnen etter tegn og råd. For eksempel. Typisk Södergran er det ganske intuitivt det hun skriver. Man skal ikke tolke og spekulere for langt, synes jeg, bare introdusere ideer, la fantasien spille med.
Uansett, i andre halvdel, de fire siste linjer, så endrer diktet karakter. Det begynner:
Jag älskade en gång en man, han trodde ingenting ...
Sjekk «ingenting» i Södergrans dikt, det er et ord som går igjen. Som så ofte ellers slutter det hos Södergran betydningstungt, men vanskelig å forstå:
Han kom en kall dag med tomma ögon,
han gick en tunga dag med glömska över pannan.
Om mitt barn icke lever, är det hans ...
I alle fall er det vanskelig å lese diktet uten å sette vi kvinner i første halvdel i kontrast med mannen i det andre. Kvinnen tror helt åpenbart på mange ting, også der det ikke er noe å tro. Hva barnet er, vil jeg ikke begi meg ut på. De er åpne og fine, diktene til Södergran, det er vær så god å dikte med!
Tidig gryning er et rolig, søvnig dikt, når dagen gryr, og søvnen langsomt forlater øynene, eller ikke gjør det.
Några sista stjärnor lysa matt.
Jag ser dem ur mitt fönster. Himlen är blek,
man anar knappast dagen som börjar i fjärran.
Det vilar en tystnad utbredd över sjön,
det ligger en viskning lur mellan träden,
min gamla trädgård lyssnar halvförströdt
till nattens andetag, som susa över vägen.
Kanskje skal man legge merke til bruken av lyden s, den roligste, stilleste lyden, og hvor mange av orden som har med stillhet å gjøre: tystnad, visking, andetag, susa. Det er også svake, rolige ord, avslappende: matt, blek, knappast, og verbene er rolige likeså: anar, vilar, ligger, lyssnar. Handlingen jeg-personen foretar seg er: Jag ser dem ur mitt fönster. Dikter slutter ut med nattens andetag, som susa över vägen. Og man kan sove videre.
Nordisk vår  er et dikt på 8 linjer, delt i to. Første fire strofer er hvordan dikter jeg-et har mistet alle sine drømmer, «smeltet som snø», «rent bort som vann», og nå bare har igjen av alt hun har elsket en blå himmel och några bleka stjärnor. De fire siste linjene beskriver en scene, et bilde i naturen. Det er vinden som beveger seg mellom trærne, tomheten hviler, vattnet er tyst. Ordet tyst som ender linje 6, møtes igjen i diktets eneste rim, i siste ordet i siste linje, der det også er en besjeling: Den gamla granen står vaken och tänker/ det vita molnet, han i drömmen kysst. Igjen er det billedrikt og assosiasjonsrikt, til å dikte videre på. Jeg-et har mistet sin drøm, grantreet har ennå sin, om en sky den har kysset. Hva det er, og hva det skal bety, er opp til hver og én å tenke på og fantasere om.

Den sörjande trädgården vender tilbake til trærne. Det er sterk besjeling i dette diktet, som i så mange av Södergrans dikt. Hun identifiserer seg nesten mer med trærne, sjøene og skyene, enn med menneskene. De siste er det få av, og de er alltid upersonlige og flyktige. Trærne er mer til å stole på, kan man nesten si. Her sørger trærne i tregården. De kan også stille spørsmål, nesten som et menneske ville spurt dem: Vem har icke kommit och vad är icke väl,/ varför är tomheten tung och säger ingenting? Det er de bitre nellikene som avslutter diktet, i nest siste linje, der de kan stå som hovedmening når De bittra nejlikorna sluta upp vid vägen, slik at den uutrgunnelige dunkelheten til granen blir en bisetning: där granens dunkel bliver outgrundligt. Uutgrunnelig er diktets siste ord, og det man står igjen med.
Det underliga havet er litt mystisk. Det er ikke så rart, når det er det underlige havet det skal handle om. Det er 6 linjer, uten rim, og det er på overflaten enkelt skrevet. Med det mener jeg at ordene er enkelt forståelige, meningen i hver linje er klar, men sammenhengen mellom dem er ikke så enkel. Det er ikke engang så sikkert det skal væer så veldig mye sammenheng, om det trengs. Det er jo det underlige havet.  Først er det fisker som glir i dypet, så blomster som lyser på stranden. Det er nesten som en overflødig opplysning, det blir ikke brukt videre, ikke så jeg kan se. Derimot står det i linje 3 og 4 at jeg har sett rött och gult och alla andra färger, –/men det granna, granna havet är farligast att se,. Så kommer at assosiasjonssprang, slik som Södergran har så mange av, «dette gjør en tørst etter eventyr», og så sluttlinjen: vad som har hänt i sagan, skall hända även mig! Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, enn hva jeg alt har sagt.
Den låga stranden er litt lenger, 13 linjer, men det har bare tre punktum. Så det er tre setninger, tre meninger. Først er det at fuglene som flyr, ikke flyr for «meg», mens stenene som hviler, gjør det for meg. Det er skrevet mer poetisk enn jeg har gjengitt det. Så er det en setning om at «jeg» lenge lå og lyttet ved berget, lyttet til vindens stemme i furuens gren. Den siste setningen er lengst, hele 6 verselinjer, nesten halve diktet. Den er også i presens, i nåtid, hun (jag) ligger i gresset, alt er fremmed og vekker ingen minner, det er den lange, lave stranden, der hun ikke hører hjemme. Her er ikke tankene hennes født, her er luften rå og stenarne hala, her er alt dødt, og vekker ingen munterhet, utenom den söndriga flöjten våren lämnat stranden. Et litt mystisk dikt, altså. Lest best, synes jeg, i sammenheng med de andre diktene i samlingen. Dette er en litt annen stemning, som kanskje fyller ut de andre stemningene i de andre diktene.
Sången på berget er om en sang som noen synger oppe på berget i det solen går ned over havets skum. Over to linjer får Södergran satt scenen. Ordene, som faller i vannet, er døde innen de når dit. Sangen forsvinner i skumringen, blir tatt med seg av den. Det sansende diktersubjektet trer frem i andre halvdel av diktet, for å anta det er hjerteblod den kvällskumma klippan, og at sangen handler om noe som aldri komer tilbake. Det er en scene, et bilde, men virkningen er sterk.
Kväll er et litt vemodig dikt. Det er igjen om enheten eller forsøket på enhet mellom det sansende subjektet og skogen, naturen. Dikterjeget vil liksom gå i ett, med det. Slik som i så mange av de andre diktene. Det er mye om skog og sjøer og berg og strand, lite om mennesker. Også her i diktet Kväll.
Jag vill ej höra den sorgsna sagan
skogen berättar.
Det viskar ännu länge mellan granarna,
det suckar ännu länge uti löven,
ännu länge glida skuggor mellan de dystra stammarna.
 Det slutter med en personifisering, så typisk for Södergran, med vägen som löper långsamt og och vägen stiger varligt/ och sär sig länge om efter solens sken. Sånn er det i hele diktet, personifiseringen og besjelingen av naturen gir et spesielt fellesskap mellom mennesket og naturen, eller dikter-jeget og naturen, karakteristisk for Södergran.
De främmande ländern er nok et dikt jeg vil gjengi i sin helhet:
DE FRÄMMANDE LÄNDERNA
Min själ älskar de främmande länderna,
som hade den intet hemland.
I fjärran land stå de stora stenarna
vilka mina tankar vila.
Det var en främling som skrev de sällsamma orden
den hårda tavla, som heter min själ.
Dagar och nätter ligger jag och tänker
saker som aldrig hänt:
min törstiga själ har engång fått dricka.
Jeg blir liksom ikke ferdig med det, slik det er med så mange av diktene til Södergran. Det er en rikdom i dem ikke lett å finne hos andre diktere. Det er et veldig overskudd, som hun har truffet en nerve, og fra den har en utømmelig kilde av ord å skrive ut. Hun skriver helt ubundet, uten rim, uten fast rytme, og med frie assosiasjoner. Hun er ikke redd for å berøre de helt store tema, og bruke de helt store ord. Hun skriver seierrikt. Her er det sjelen, og derigjennom sin egen situasjon hun skriver om, den som bare liker de fremmede land. Det passer på henne, fremmed som hun er de fleste steder, med sin spesielle bakgrunn. I fjerne land står de store steinene, der tankene hviler, i det som vel må kunne kalles en dristig billedbruk. Men steinen har karakteristiske egenskaper, evige egenskaper, tanker som hviler i stein, de vil kanskje vare. Södergran tillater ikke leseren å bli så lenge ved hvert bilde, hun utbroderer dem ikke, men går straks videre. Främlingen, eller den fremmede, er typisk for Södergan når hun skriver om andre mennesker, særlig menn. De er alltid upersonlige, har mye mindre menneskelige egenskaper enn trærne, steinene, fjellene, vannet og skogen, de er alltid litt fjerne, fremmede. Det er aldri hvile, trygghet og samhold i dem, de er alltid på et vis på vei vekk, eller utilgjengelige. De selsomme ordene blir ikke utdypet hva er, om det er starten på diktet, hele diktet, eller andre ord, ikke nevnt her i diktet. Heller ikke dette lar Södergan leseren bli lenge ved. På karakteristisk vis går hun straks videre, til dager og netter hvor hun ligger og tenker på ting som aldri har hendt, og så min tørste sjel har en gang fått drikke. Om det er dette hun ligger og tenker på, og som aldri har hendt, blir heller ikke svart på. Man får liksom inntrykk av at det skal være en forbindelse der, mellom de ulike delene av diktet, men det er ikke sikkert at det er det. Men hver linje og hver setning har mye å gripe tak i, mye å assosiere ut i fra, og det er inspirerende å gjøre det.
Lat ej din stolthet falla er ikke det diktet det er mest med. Diktet har et lite rim i første strofe, Låt ej din stolthet falla,/ skrid ej du nakna/ i hans armar ömt,/ hellre bort i tårar/ dem världen aldrig skådat/ och aldrig dömt. Jeg har uthevet rimene. Stoltheten som faller ser ut til å gi seg naken hen til en mann, men det blir ikke utbrodert så mye, verken her i første strofe, eller i de to korte strofene som følger.
De to gudinnene i Två gudinnor  er Lykken og Smerten. Lykken skuffer, den er en soverska med slappa drag, den hersker over det som er lett og fint, vindstille hav, blomstrende trær, endeløse solskinnsdager. Henne vil du ikke tjene, står det i diktet. Smerten, derimot, er aldri kallet, mest kjent, og minst forstått, men heller ikke dette blir det så mye mer ut av enn denne opprinnelige ideen. Det er kanskje litt uforløst, eller kanskje er det slik at denne ideen ikke bærer mer enn det her står.
En fången fågel går slik:
En fågel satt fången i en gyllene bur
i ett vitt slott vid ett djupblått hav.
Smäktande rosor lovade vällust och lycka.
Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen,
där solen är konung och tystnaden drottning
och där karga små blommor i lysande färger
vittna om livet, som trotsar och består.
Midtlinjen, nummer fire av de syv, er sentral: Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen. Kanskje er det det russiske i Södergran som gjør at hun kan skrive noe sånt? Pusjkin har jo også en syngende fugl, i et av vinterdiktene sine, vinterkveld. De første tre linjene er hvordan fuglen sitter i buret, fanget, om buret er aldri så gyllent og det er aldri så mye slott og lovet vellyst og lykke, der. De tre siste linjene er drømmen, sangen, som lar tankene og fantasien fly. Södergran kan vel kanskje selv identifisere seg med denne fuglen, de har jo noen felles trekk, med denne rike fantasien, og livet, livet som trosser og består.
Avsked er et langt, sterkt og vondt dikt. Det er behandlet også på Helt grei poesi, i 2012, før jeg hadde lest så mye av Södergran og visste så mye om henne. Det er et ganske langt, og kjent dikt, et dikt som gjerne blir plukket ut og vist frem fra denne samlingen. Det har mange motiv typiske for Södergran, snakket om søstrene, de alltid uspesifiserte, og menneskene som er utilgjengelige, de merker ikke att jag icke mera ser på dem. Det er sterke kontraster og motsetninger, med hjertet som først er er egensindig og kallt, siden lyckligt og skrattar ot alt.

Sorger er et av flere dikt av Södergran som henvender seg til en søster hun ikke har. I de senere samlingene hennes blir det flere slike. Södergran var enebarn, og før hun kommer i kontakt med Hagar Olsson, har hun ingen nære venninner heller. Det er et vakkert og sterkt dikt, den avmålte tonen forsterker effekten, hun dikter til den søsteren hun mangler.

Syster, du fagra, icke upp i bergen: de bedrogo mig,/ de hade ingenting att giva åt min längtan, begynner diktet. Senere heter det: Tusende leksaker har havet söndrat och kastat upp i sanden –/ förgäves söker jag ett smycke som ger min skönhet glans. Det er billedrikt, symboltungt, havet har hun søkt seg tilbake til i sine gamle spor, i linjen over, hva havet har kastet opp i sanden kan være så mangt, det samme kan smykket hun søker. Det har også en egen virkning på meg når kvinner snakker om sin egen skjønnhet, særlig kvinner som Södergran, syk, med tuberkolose, der den viktigste skjønnheten kommer innenfra. Lengselen i andre linje, det var ingenting mot den i fjellene, og havet kaster ødelagte lekesaker opp på stranden. Kom, sier hun til søsteren, så skal jeg fortelle deg om mine sorger:
Kom, sätt dig ned till mig, jag skall berätta dig ommina sorger,
vi skola tala med varandra om hemligheter.
Du skall visa mig din skönhet och ditt sätt att blicka
och jag skall bjuda dig min tystnad och min vana att lyssna.
Det er en lengsel søsteren kan lindre, om hun fantes. Hun skal visse henne skjønnheten sin, og hun – poeten, jeg-et i diktet – skal tilby stillheten sin og evnen til å lytte. Det er et varmt, nært vennskap, med en person som altså ikke finnes. Det er et sterkt uttrykk for lengselen.
Min själ begynner med fire linjer definisjon, typen min själ er, slik mange av diktene i samlingen gjør. Eller, her er det ikke min själ är, men min själ kan, eller rettere sagt, kan icke. Det er negativ bestemming. Sjelen kan ikke berette og vite noen sannhet, kan ikke minnes og forsvare, kan ikke overveie og bekrefte. Min själ kan endast gråta och skratta och vrida sina händer; heter det i linje to. Det er en sjel som ikke kan gjøre noen beregninger, som ikke behersker noen fornuft eller logikk, som bare kan gråte og le, bare er følelser. Så følger noen linjer om farger, og om havet som motiv, det er blått. En blomst er rød. En fremmed er uten farger. Men hun er ikke redd ham, ikke mer enn jomfruen var dragen – et bilde som kanskje betyr at hun er litt redd, for dragen er alltid skummel for jomfruen, selv om ridderen redder henne fra den. Uanstett, diktet slutter kryptisk: När riddaren kom var jungfrun röd och vit,/ men jag har mörka ringar under ögonen. Kanskje et litt usammenhengende dikt av Södergran, dette.
Kärlek er også et vondt og litt utilgjengelig dikt, om det er en sterk lengsel eller avvisning av denne lengselen. For Södergran vil jeg ikke lese diktene så personlig, hun prøver jo som få andre å skrive seg ut av eget liv, å avvise livsbetingelsene, å triumfere mot alt livet har å slenge i mot henne. Men en ung kvinne, hun må jo savne kjærligheten hun også, og forbanne sykdommen som gjør alt så mye vanskeligere for henne. Her, i dette diktet, er det nesten som billedrikdommen i starten skjuler følelsene, heller enn å fremheve dem.
Min själ var en ljusblå dräkt av himlens färg;
jag lämnade den en klippa vid havet
och naken kom jag till dig och liknade en kvinna.
Min sjel en lyseblå drakt av himmelens farge? Forlatt på en klippe ved havet? Naken kom hun til ham – eller deg – og lignet en kvinne? Er det så at hun har lagt bort sjelen, følelsene, og kommer til ham som kropp? Naken i overført betydning betyr også blottet, man viser frem sjelen, skjuler ingenting. Her kommer hun uten å åpne seg helt, sjelen et annet sted, med tankene dekket, kanskje. Uansett, hun sitter der ved bordet, dufter roser, og han synes hun er vakker, slik som drømmen. Hun glemmer alt, glemmer barndommen og hjemlandet, det som betyr så mye i andre dikt. Smigeren hans, holder henne fanget. Det har vel slektskap med et drømmebilde, dette, det er ikke noe virkelig og konkret som blir skrevet frem, slik jeg leser diktet. Og så tar han et speil, og viser henne henne selv. Hun ser der skjønnheten er syk, og ikke vil annet enn å forsvinne. Det er ganske personlig. Slutten er også sterk:
O, håll mig sluten i dina armar fast att jag ingenting behöver.
Det er et inderlig ønske.
Den speglande brunnen, eller speilende brønnen, på norsk, handler knapt nok om en brønn, og lite om et speil. Det er ødet som sier i starten, hvit skal du leve, rød skal du leve. Jeg-personen – eller hjertet hennes – beslutter seg imidlertid for at rødt skal være liv, og bor så i et mystisk land, der alt er ditt, og døden ikke kan tre inn. Hun sitter hele dagen med armen på brønnens marmorrand. På spørsmål om lykken har vært her, ler hun, lykken er langt borte, der en ung kvinne syr (sömmer) et barnelaken (barnatäcke). Her er jeg ikke helt sikker på om jeg fikk de svenske ordene helt rett. Frasen lyckan är längt borta blir gjentatt, i neste linje er det en mann som tømrer seg en stue. Det slutter slik, litt kryptisk:
Här växa röda rosor kring bottenlösa brunnar,
här spegla sköna dagar sina leende drag
och stora blommor förlora sina skönaste blad ..
Man har av og til den følelsen at Södergran ikke selv alltid vet hva bildene hennes betyr. Effektfulle er de allikevel, som at de store blomstene mister sine skjønneste blad. Jeg skal ikke begi meg ut på hva det er, men for meg fungerer det, og gjør også dette diktet til et inderlig dikt, et av mange hos Södergran.
Sången om de tre gravarna er litt forglemmelig. Det vokser tre rosebusker over tre graver. I den første ligger en mann, han sover tungt. Så er det en kvinne, med sørgelige drag, hun holder en rose. Til slutt er det en andegrav, usalig, der en mørk engel sitter og synger: oförlåtligt är att underlåta! Hver grav har sin egen strofe på to linjer, så er det en strofe til innledningen, slik at det blir fire i alt. Den siste, om engelen, har tre linjer. Det er nesten som en liten regle, en liten legende, men det er ikke så mye med den, synes jeg.
Det främande trädet, eller det fremmede treet, har også noe litt legendeaktig over seg. Det er et tre med magiske egenskaper, det kan si hvor lykken kommer og hvor den går. Det er to som kommer, den røde, og den bleke. Den hvite skal gå langt bort, der ingen kjenner henne, og leve der fjernt fra sitt hjem, og være lykkelig. Kanskje er den bleke Södergran selv?
Det neste diktet er litt beslektet, To vägar, heter det, eller to veier. Det er den gamle veien, en skitten, der ordet lykke høres fra alle lepper, og gribbene (gamarna) sliter i stykker en kvinnes kropp, som ligger der fremme på veien. Den nye veien er ren, der leker morløse barn med vallmoblommar, og kvinner i svart snakker om sorg. En blek helgen har foten på en død drages nakke. Draken er tidligere nevnt som dyret jomfruen ikke er redd for. Diktet er billedrikt, men hva det betyr, er ikke så godt å si.
Tre systrar følger opp stilen med å være legendeaktig, sånn som flere av diktene her i denne delen av samlingen. Den første søsteren elsker de søte smultringer, den andre de røde roser og den tredje de døde kranser. Det er første strofe. I neste strofe blir den første gift, og det blir sagt om henne at hun er lykkelig. Den andre søsteren elsker av hele sin sjel i neste strofe, om henne blir det sagt hun er ulykkelig. Den tredje søsteren ble en helgen. Om henne ble det sagt hun skal vinne det evige livets krone.
Kristen trosbekjennelse er et av de mange diktene som er skrevet på formen X er. Her er det lykken, eller lyckan, som er. Eller som icke är.  I første halvdel av diktet er det tre linjer med hva lykken ikke er, den er ikke vad vi drömma om,/ (…) icke natten, den vi minnas,/ (..) icke i vår längtans sång. Så er det tre linjer med hva den er, prøvende, den er något, som aldrig velat (villet (vilja) eller tvilt (vela)),/ (..) något, som vi svårt forstå (vanskelig forstår), og til slutt: lyckan är korset som ble rest för alla. Der kommer trosbekjennelsen inn, og Södergran vet at det er dristig. Korset å bære er noe som er tungt. Her er det lykken som er korset.

Skönhet er et annet av disse diktene som beskriver hva noe er for noe. Første linje er: Vad är skönhet? Fråga alla själer -. Resten av diktet er svaret, fullt av overskudd og motsetninger, skrevet demonstrativt fritt slik Södergran så godt behersket på denne tiden. For eksempel kan det være: skönhet är att vara sommaren trogen och naken intill hösten; Eller: skönhet är en stor förlust och ett tigande sorgetåg. En sammensatt linje er fin:

skönhet är att vara vällustig som rosen
eller att förlåta allting för att solen skiner;

Det er den eneste beskrivelsen som går over to linjer. Skjønnhet er å forlate allting fordi solen skinner, det er eneste linje som begynner med «eller» (eller noe annet enn skjønnhet). De to siste linjene er slik:

skönhet är att föra krig och söka lycka,
skönhet är att tjäna högre makter.

Noe av poenget med disse tiradene er at disse begrepene ikke lar seg fange. De kan være hva som helst. Man må selv fylle dem med mening, og i det kan man godt være fri og ubegrenset. Jeg tror man skal være forsiktig med å analysere for nøye eller lese for mye ut av dem. Neste dag kan det være noe helt annet skjønnheten er. Södergran er ikke ute etter å lage noen definisjoner på ordene hun beskriver, hun bare fyller dem med mening. Og vil at den meningen skal være rik, slik hun ser ordene er og verden er.

 Konungens sorg er skrevet som en liten fortelling. Det er på vers, men uten rim. Det begynner med at kongen har forbudt noen ord ved hoffet, fordi det gjør ham vondt. Ordene indikerer at det har skjedd noe med dronningen, eller kvinnen hans, for han vil ikke ha ordene «kjærlighet» og «lykke», slik han heller ikke vil ha «sorg» og «ulykke». Men hon och hennes funnos ännu kvar, som poeten skriver. Så er det hvordan kongen lukker seg inne med sorgen sin, og ikke vil se mot våren. Alt som var godt og fint ble bannlyst, ingen ung kvinne med blonde lockar, og de små danserskorna i korta kjolar, de fikk ikke vise seg. Mye av det som blir fortalt ligger i det ufortalte, det som ikke blir sagt.
Livets søster er et til Södergran å være litt langt dikt, som jeg likevel vil gjengi i sin helhet:
Livet liknar döden mest, sin syster.
Döden är icke annorlunda,
du kan smeka henne och hålla hennes hand och släta hennes hår,
hon skall räcka dig en blomma och le.
Du kan borra in ditt ansikte i hennes bröst
och höra henne säga: det är tid att .
Hon skall icke säga dig att hon är en annan.
Döden ligger icke grönvit med ansiktet mot marken
eller rygg en vit bår:
döden går omkring med skära kinder och talar med alla.
Döden har veka drag och fromma kinder,
ditt hjärta lägger hon sin mjuka hand.
Den som känt den mjuka handen sitt hjärta,
honom värmer icke solen,
han är kall som is och älskar ingen.
 I dette diktet er livet og døden søsken. Personifiseringen er effektfull, og blir kanskje enda mer effektfull når man vet døden allerede har merket dikteren som skriver. Södergran er rammet av tuberkolose, og har gitt opp behandlingen for å bli frisk. Kanskje blir det vel nært, slik at det blir en mann som har kjent dødens myke hand på hjertet sitt? Og som ikke lenger varmes av solen, som blir kald som is og elsker ingen. Det er ganske sterkt.
Ur «Liliputs saga» får jeg ikke så mye ut av. Jeg er ikke så sikker på hvem Liliput er, om det er basert på en kjent figur eller noen Södergran dikter opp. Diktet er på 10 linjer, igjen kommer søstermotivet (Södergran var enebarn), og siste linje er Allena gick en ung kvinna som han aldrig älskat. Kanskje kan man si om diktet at den har den Södergranske hangen etter å bety noe, det ser ut til å være noe der, man gjerne vil ha tak i, men det er ikke alltid så lett å skjønne hva det er og å gripe det. Hun klarer å få interesse også om setninger hun bare skriver ned, og som ikke er så lette å få så mye ut av.

Vid stranden er imidlertid et nytt flott dikt, med mange minneverdige linjer.

När det regnar och havet är grått, blir jag sjuk .../ Jag skrattar med solen, jag driver med vinden, jag retas med sjön. Det er vidunderlig så Södergran bare slipper følelsene fri, skriver hva hun vil, fritt og utvunget.
Hög sjö är det enda jag älskar.
Der, på stranden, er hun vakker i egne øyne.
Mina fötter äro det vackraste jag sett,
jag sköljer dem ständigt i vatten och skum.
Mina händer äro sköna och bländande,
jag strålar upp som hela den muntra och leende kusten.
«Mine føtter er det vakreste jeg har sett». Det er en flott setning. Diktet slutter dog ikke så ovenpå:
Jag stötte mig hårt mot en klippa den gången, jag ville ,
för att jag förgäves sträckt ut min arm
mot en främling, som jag en gång sett ...
Er det en mann hun her strakte ut hånden etter? En annen fremmed? Diktet lar det stå åpent.
Livet er et annet dikt på formen X er. Det er mange fine setninger i det. Jeg skal skrive mer om det senere, men vil nå frem til mål.
Helvetet er et annet slikt, beskrivende dikt, men på en litt annen form. Tonen i diktet er også en annen, ikke så livsbejaende som de andre.
Den väntande själen slutter: jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek.
Smärtan personifiserer smerten, slik Södergran tidligere har personifisert livet og døden. Det er siste diktet i samlingen. Det slutter med seks linjer om hva smerten gir:
Hon ger pärlor och blommor, hon ger sånger och drömmar,
hon ger oss tusen kyssar som alla äro tomma,
hon ger den enda kyssen som är verklig.
Hon ger oss våra sällsamma själar och besynnerliga tycken,
hon ger oss alla livets högsta vinster:
kärlek, ensamhet och dödens ansikte.
Foreløpig er ikke hele diktsamlingen gjennomgått skikkelig. Det blir den forhåpentligvis med tiden.

Aldri fortelje det, av Tarjei Vesaas

Novellene Ein modig maur og 21 år som jeg hittil har behandlet av Tarjei Vesaas, viser sinnet til en maur og til en ung mann i gryende forelskelse. I dag er det en novelle der Veaas tar bolig i barnesinnet.

Aldri fortelje det ble gitt ut i samlingen Leiret og hjulet, samme samling som inneholdt 21 år. Denne samlingen kom i 1936, og er Veaas’ andre novellesamling. Den første kom i 1929, Klokka i Haugen, den mest kjente, Vindane, kom i 1953, og den siste, Ein vakkar dag, kom i 1959. Vesaas’ forfatterskap strakte seg over nesten 50 år, fra 1923 til 1971, og når man tar med at han gav ut sin Noveller i samling i 1964, ser vi at novellen er en sjanger som har fulgt ham gjennom forfatterskapet.

Det er også en sjanger som kler ham. Vesaas er en poetisk forfatter, det er i språket han har sin mesterskap. Her er han helt original og umiddelbart gjenkjennelig, en sann mester. Det er dette som gjør Vesaas til en av de få forfattere som har skrevet betydelige verk, både av romaner, noveller og dikt, han er en av våre beste i alle disse tre sjangrene.

I forrige måned så vi på novellene til Kielland (sjekk dem opp på bloggsiden for norsk litteratur, eller klikk tilbake til juni-måned, og se). Kielland er novellemesteren, men av en helt annen type enn Vesaas. Kielland oppfyller genren som skrev han studieverk, dette er noveller å bruke for å lære hva noveller er for noe. De er korte og poengterte, går over et kort tidsrom, har få personer, og gjerne en litt overraskende slutt.

Vesaas er også en av våre store novelleforfattere, men han lager sine egne regler for hva novellen skal være. «Korte stemningsbilder» er kan hende riktigere å kalle mange av de såkalte novellene til Vesaas. De er forresten ikke nødvendigvis korte, Vesaas er ikke redd for å bruke 10 – 20 sider, og vel så det, på novellene sine, om han finner det nødvendig. Typisk lengde på en Kielland-novelle er 4 sider, Vesaas har få slike. De er heller ikke utpreget poengterte, og slett ikke har de noe overraskende sluttpoeng, det er ikke nødvendigvis innholdet som er det viktig. Vesaas har ikke noe han må få sagt, et budskap han vil ha frem. Det er mer stemninger, skildringer, eksempler på episoder man kan oppleve i livet. Disse episodene kan være representative nok, og man kan trekke lærdom og livsvisdom ut av dem, men det er mer til ettertanke, enn et budskap å hamre inn.

Slik er det også med Aldri fortelje det. Det er noe så enkelt fortalt som tre lekende barn, Anna, Greggor og Nupp, som kommer over en døende fugl. De blir sjokkert over dette uventede møtet med livet og døden, og vil gjerne ta vare på fuglen. Så de legger den varsomt i lyngen, bare for senere å se at det er maur som spiser på den.

Det er det hele. I min versjon (Noveller i samling, Gyldendal forlag – Stor-klassikere serien, Gjøvik 1997) teller novellen 11 sider.

Noe av det Vesaas gjør med språket, er at han kutter unødvendige ord, ord som skal være der etter skrivereglene, men som er helt underforstått i innholdet. Forsøker man å ta etter, blir det plagiat med en gang, det er helt særmerket for Vesaas. Etter denne leserens mening fungerer grepet spesielt godt når Vesaas skriver gjennom sinnet til dem som nok ikke har hjernen fullt utviklet, hos barn og dyr, eller mentalt tilbakestående, som Tusten, i «Fuglane». De har en slik umiddelbarhet i følelsene, de har liksom ikke tid til å tenke ut alle ordene.

I Aldri fortjelje det er det fullt av slike uferdige setninger, setningsemner, som det heter på fint. Det begynner helt fra starten av.

Borti hamnehagen var skrikande tre.

Og det fortsetter i hvert avsnitt nedover. Subjektet er ikke med, om det kan sløyfes. Språket er økonomisk. Kan noe sies kortere, blir det gjort. Se for eksempel på denne forklaringen hva et skrikende tre er for noe, hvordan begrepet oppstod (et skrikende tre er et tre med trostereir i, der skriker foreldrene når noen nærmer seg).

Ein gong dei tre venene hadde stått framfor ei slik reirgran, så hadde Greggar lyst i auga så rart at, og sagt at dette er eit skrikande tre! og det hadde sildra av glede gjennom alle saman.

Den som kunne skrive slike setninger.

Planen er også barnlig og glad, verden er full av muligheter, vanskeligheter finnes ikke, oppgaver tar man fatt på, det er en glede og nysgjerrighet å leve!

I dag ville dei finne ut kor mange tre dei ikkje visste. Var ikkje tal på trosten og reira hans borti desse heimeliene.

I dag skulle det bli tal på dei.

En voksen vil vite at det er umulig å telle tre med reir i. Det er en formidabel oppgave. Det er helt riktig at det ikke er tall på trosten og reira, det er bare anslag, og man må kunne litt matematikk og statistikk for å komme med slike anslag. Men barna er ikke begrenset av kjennskap til hva man må kunne, de løper bare og begynner!

Den glade stemningen i starten får et lite hakk i møte med Raringen. Det er et passende navn, både fordi unger er kjappe med å sette slike navn på folk, ofte forbausende treffende, men også som et varsel i teksten. I litteraturen er ofte raringene, outsiderne, de som sitter med den egentlige kunnskapen. Hva raringene kommer med, pleier ha betydning. Raringen leser også bøker, og hermer etter det som står der. Til overmål snakker han svensk, et morsomt fortellergrep, som gjør det han sier pussig og uforståelig for ungene, også med at ordene er litt fremmede. Han står litt utenfor. Og han har en blomst. I den er Gud, sa han uventa. Riktig. Det er uventet. Men det er et varsel om at her skal det skje et uventet møte med det guddommelige i naturen, om ikke det er noen religiøs novelle. Det er mer den hellige respekten så mange, mange, mange med et nært forhold til naturen føler for den.

Det er også enda en liten setning av betydning, før den egentlige handlingen settes i gang. Det er i det de tre barna står foran et av de skrikende trærne med trostereir i.

Dei stansa framfor treet så vidt det var, let med godt samvet trosten bera seg fælast han kunne – for dei tenkte ikkje på å gjera han noko.

Barna har kontroll. De skjønner at trosten er redd, men de spiller trygt leken, for de vet at det ikke vil skje noe farlig med fuglen. De vil ikke gjøre den noe, også Vesaas har dei i kursiv.

Men så kommer de over en trostunge som har skadet seg. Det forandrer leken. Barna reagerer som barn. Det er ingen vanskeligheter, bare muligheter. De vet ikke at en skadet fugleunge er tapt, at dette er naturens gang, at det er lite å gjøre, at det er flere som dør enn overlever, for mange arter. De vil få den opp i reiret igjen, de vil ta den med hjem og mate den, barna sier det de tenker, dette er scenisk fremstilling. Replikkvekslingen kan gå slik:

– Vi må fø han opp sjølve, sa Anne, det er då rom heime for ein trostunge.

Nupp var med på det straks. Greggar syntest han måtte tenke litt på det innen han gjorde det av. For han laut gjere det av. Dei venta.

– Ta han du då, Anne, sa han.

– Ja, ta han du Anne, sa Nupp fort for å ha del i avgjersla han og.

Det er ikke engang komma i siste setning. Det går fort, liksom at barna ikke tør tenke hvor vanskelig og umulig dette er. Det er klart, den oppmerksomme og tenkende leser vet at det ikke er bare lett å ta i en døende fuglunge. De banker og puster, er varme og skrøplige, og er vettskremte deg. Det er ikke for ingenting at de to guttene vil at jenta  – som også kom med forslaget – skal ta den. De vil ikke gjøre det selv.

For de som er lydhøre velmente anbefalinger: Finn frem novellen selv, se mesterskapet Vesaas skildrer det med, hvordan lille Anne tar opp fuglen, og kjenner livet i den.

Barna løper hjem. Det går raskt, også i språket, men det er tatt med detaljen i omgivelsene, granbarnålene på veien er blandet med maur, og at maur kryper oppover treleggene. Maur skal spille en rolle i novellen. Ellers hadde det ikke vært nødvendig å ta dem med, her så ungene skal heim så fort som råd.

Vesaas gjør så enda et grep som skiller barneverdenen fra voksenverden. Han lar ungene ha et eget ord, et hemmelig ord, som de bruker der det ikke finnes andre ord, et ord for det som er ufattelig. Ordet er bulli. Ordet har betydning for hele novellen, selvsagt, hele innholdet her er bulli, det er det uforståelige, det ufattelige. På veien hjem bruker Anne det for første gang i teksten. Det er noe inne i fuglen.

Det er lille Nupp som avgjør hva det er. Det er en «snekker» der inne, fuglen er ikke bygget ferdig ennå. Også dette skiller barneverden fra voksenverden, barna lar med en gang fantasien fylle inn, der kunnskapen ikke strekker til. Det er antagelig de skremte hjerteslagene til fuglungen de kjenner, men det er klart det er mye tryggere om det er en snekker som setter fuglen ordentlig sammen.

– Han blir skapt på, sa Nupp og sveivde med auga.

I det same stod orda åt Raringen liksom like opp i auga på dei. Det rykte i dei. Anne sette trostungen ned så fort ho berre kunne gjera det på ein varleg måte. Helst hadde ho vilja sleppe han som brend. Alle vart sterkt raude i kinna. Kvar såg at den andre tenkte det same.

Trostungen var ikkje ferdig innvendes, han vert stelt i stand der i denne augeblinken.

Men gleden og forundringen over denne erkjennelsen varer ikke lenge. Fuglen er jo syk eller skadet, det er en grunn til at den var ute av reiret i første omgang, og der den nå ligger i lynen etter at Anne har lagt den ned, blir det snart tydelig at ikke alt er som det skal med den. Vesaas går av og til kort ut av skildringen gjennom barneøynene, og skildrer fuglen som den egentlig er, korte, greie setninger.

Neste etappe de bærer fuglen er saken blitt mer alvorlig.

Det banka inni ungen, og hennar eige hjarte dulpa imot.

De tre barna har avgjort at snekkeren inne i fuglungen nok ikke klarer å snekre den ferdig av seg selv. De kan ikke bare etterlate seg den, de må ta den med hjem. Nå er alt som var artig og spennende på vei ut, trosteskrik og slikt noe, smått og ubetydelig. Det korte, avbrutte språket til Vesaas, der ingen ord er med som ikke må være der, det passer godt til den høytidelige spenningen.

Anne sette seg i gang. Gjekk strak og stiv, litt bakoverhalla så ungen kunne ligge betre. Toget skreid fram. No høyrde dei ikkje noko så smått som trosteskrik, såg ikkje gauksyrene, sansa ikkje at sola brende. Eit slikt følgje som deira måtte ikkje stå til leds. Ikkje tenke på vas.

Språket er innholdsfylt. Vas er alt som ikke er fuglen. De viktige ordene trenger seg frem, en konjuksjon som «og» er vas, og kan ikke være med. Det er ikke å sette ord på tingene som er målet, det er nettopp alt det som ikke kan sies i ord, det er det som skal uttrykkes.

Ho gjekk skalv. Enno hadde ho ikkje tala ein setning, men leppene hennar var så ferdige at usagde ord dansa på dei. Ho ville seia at ho ikkje greidde dette, ikkje kunne bera på dette.

«Bære på dette» er både fuglen og alt hun selv har inne i seg. Hun har også rett i at hun ikke greier bære på det, det som er inni må ut, nesten litt symbolsk går hun også fysisk ned på jorden med knær og albuer, liksom tynget ned. Fuglen har hun lagt fra seg. Det usagte blir formulert i følgende, barnlige setning:

– Der kan snart vera ferdig der inne! sa Anne og drog i dei. – Og då veit du at der er ikkje meir å vera etter –

Det er veldig presist, og også barnlig omformulert. At fuglen skal dø, går ikke an å ta i munnnen. De tre barna kjenner instinktet av å springe vekk, vekk fra det ukjente, farlige, men det er også en veldig nysgjerrighet til dette ukjente, hva det er for noe, og hva som vil skje. Ingen klarer å bære fuglen hjem. Anne klarer det ikke, og de to guttene vil ikke prøve. Da er det ikke så mye å gjøre, da må de legge fuglen fra seg, men de må jo også passe på. Om ikke annet, så for å se hva som skjer. Lille Nupp gjentar det Anne sa, «det er ikke mer å være etter», små barn gjentar det andre har sagt.

Fra et utsiktspunkt langt unna sitter de tre barna og ser på mens den lille fuglen dør. De er sitrende av følelser, tør ikke se på og tør ikke la være, de er heller ikke helt sikre på hva de egentlig venter på, – er det no? er et passende spørsmål de stiller. For selv om fuglen slutter å bevege seg, er det ikke sikkert det er no. Ikke sikkert det er ferdig der inne.

Så løper altså ungene til slutt frem, og da er novellen snart ferdig. Det er bygget opp til et veldig klimaks, men det slutter med en gang etterpå. De løper frem, og ser at fugleungen er overtrekt av maur. De har i vanvare lagt den like ved en maurtue, maurene har gjort slutt på den. Og nå sitter de og spiser på den.

Kva skulle ein no?

Ingenting. Aldri fortelje det. Aldri bli kvitt det.

Novellen har en helt logisk, naturlig avslutning. Fuglen må dø, og den dør. Det er ingenting uventet eller overraskende som skjer til slutt. Man hadde kanskje ventet en større grad av utløsning, at ungene skulle få tenkt litt over hva som skjedde, at de skulle gå hjem og begynne på livet videre. Det ufattelige – men helt vanlige og naturlige – at små, ekle maur spiser på den like før så levende og varme fuglungen, det blokkerer de små barnehjernene fra å tenke på. Det går ikke, dette er ikke noe å bearbeide, dette er ikke noe å snakke om.

Det er en typisk novelle av Vesaas. Det handler om de store tingene i livet, om liv og død, om menneskets møte med naturen, om tidens gang. Det er en helt vanlig hendelse, men i barneverdenen blir den umåtelig stor og betydingsfull. Slik blir det også litteratur av det. Og Vesaas får sagt – uten å være påtrengende – noe om at hva som skjer ikke alltid er det viktige, men hvordan det blir oppfattet.

Jeg tar til slutt med lite grann om navnene til barna også, om enn vi kanskje ikke skal legge altfor mye i det. De heter Anne, Nupp og Greggar, et helt vanlig og to temmelig uvanlige navn. Anne er hovedpersonen, hun alle kan kjenne seg igjen i, representanten for det vanlige, en staut og skikkelig jente, med det som følger med. Nupp er den lille, bare et lite Nupp. Greggar er den tenkende, kanskje med assosisasjoner til Gregor, et vanlig pavenavn og navn på biskoper og andre verdige.