Stikkordarkiv: Smuglernovelle

II Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Maksim Maksimitsj og En fatalist)

I dag følger fortsettelsen på Mikhail Lermontovs roman «Vår tids helt». Forrige torsdag hadde vi en lang post der romanen ble satt inn i en sammenheng, og der vi ganske grundig gikk gjennom romanens første fortelling Bela. Det er en ganske rystende fortelling, så leseren blir satt igjen med en ganske eiendommelig følelse da historien bare avsluttes og alle deltagerne i den forsvinner. Vi får riktignok et løfte om at den som har fortalt romanens forteller historien om Bela, som mer enn om henne handlet om mannen som tok henne, Petsjorin, om vi ikke skal møte Petsjorin eller Bela igjen, så skal vi i hvert fall møte Maksim Maksimitsj. Det er også tittelen på kapittelet som følger.

Men foreløpig er det bare romanens ganske uinteressante og ganske selvutslettende jeg-forteller vi har å følge. Han fortsetter øyensynlig sine reiseskildringer, der han nå kommer frem til Vladikavkaz, hvor han må oppholde seg et par dager mens han venter på skyss videre. Vi har også den ganske interessante starten, der jeg-fortelleren skriver at han ikke vil kjede leseren med landskapsbeskrivelser, nettopp det han har skrevet side opp og ned med i første kapittelet om Bela. Kanskje har vi å gjøre med en upålitelig foreller allikevel?

Избавляю вас от описания гор, от возгласов, которые ничего не выражают, от картин, которые ничего не изображают, особенно для тех, которые там не были, и от статистических замечаний, которых решительно никто читать не станет.

Jeg skal spare dere for å skildre fjellene, fra utrop, som ikke uttrykker noen ting, fra bildene, som ikke skildrer noe, særlig for dem som ikke har vært der, og fra statistiske bemerkninger, som bestemt ingen holder ut å lese.

Det er under dette oppholdet i Vladikavkaz jeg-fortelleren i følge seg selv finner tid til å skrive ned den lange fortellingen til Maksim Maksimitsj, den om Bela og Petsjorin. Jeg-fortelleren er imidlertid ikke særlig i stand til å holde på leserens oppmerksomhet alene, og snart bringes inn først Maksim Maksimitsj, så Petsjorin. Begge deler blir fremstilt som en stor overraskelse, og det ville det også vitterlig vært, om det hadde skjedd i virkeligheten, at nettopp disse tre på samme tid skulle befinne seg på samme gjestgiveri i Vladikavkaz. Særlig er det underlig at Petsjorin dukker opp der, men det gjør han altså. Og nå får vi ham skildret direkte gjennom romanens jeg-forteller, med nye interessante påpekninger om at beskrivelsene er subjektive. Denne gangen er de også fysiske. Det ytre blir skildret som det indre, tiltrekkende, ubestemmelig, tankene mine går til portrettene av Lermontov selv, vakker og gåtefull, et ytre kvinner faller for og menn kan misunne. Øynene blir beskrevet i særlig detalj.

Во первых, они не смеялись, когда он смеялся! Вам не случалось замечать такой странности у некоторых людей?.. Это признак – или злого нрава, или глубокой постоянной грусти. Из-за полуопущенных ресниц они сияли каким-то фозфорическим блеском, если можно так выразиться. То не было отражение жара душевного или играющего воображения: то был блеск, подобный блеску гладкой стали, ослепительный, но холодный; взгляд его – непродолжительный, но проницателный и тяжелый, оставлял по себе неприятное впечаление нескромного вопроса и мог бы казаться дерзким, если б не был столь равнодушно спокоен. Все эти замечения пришли мне на ум, может быть, только потому, что я знал некоторые подробности его жизнь, и, может быть, на другого вид его произвел бы совершенно различное впечаление; но так как бы об нем не услышите ни от кого, кроме меня, то поневоле должни довольствовааться этим изображением.

For det første så lo de ikke når han lo! Har det ikke hendt dere at dere har lagt merke til slike merkverdigheter hos noen mennesker? Det er et tegn på enten en ond karakter eller en dyp og varig sorg. Fra de halvt nedlukkede øyenvippene strålte de som med en fosforescerende glans, hvis man kan kalle det det. Det var ikke en refkleksjon av en sjelelig ild eller lekende fantasi, det var skinn, som av glatt stål, blendende, men kaldt; blikket hans, kortvarig, men gjennomtrengende og tungt, etterlot seg et ubehagelig inntrykkk av uforskammede spørsmål og kunne syne seg frekt, hvis det ikke var så likegyldig rolig. Alt dette falt meg i hodet, kanskje fordi jeg kjente noen enkeltheter fra livet hans, og kanskje, ville utseendet hans på en annen gitt et helt forskjellig inntrykk. Men nå er det slik at dere får høre noe her fra noen andre enn meg, så dere må slå dere til ro med disse beskrivelsene.

Det er ikke så mye det at dette er en ganske treffende beskrivelse av Petsjorins sjel, enn av øynene hans, som det at fortelleren selv gjør oppmerksom på at denne beskrivelsen er subjektiv og farget av det han allerede har hørt om ham. Det er igjen modernismens «det finnes ikke en sannhet», eller det finnes ikke engang en subjektiv sannhet. Alt er farget av øynene som ser, og hvilke forhåndsinntrykk disse øynene som ser har. Vi kan aldri i våre liv forestille oss at en forfatter som Tolstoj, for eksempel, skulle skrive noe lignende.

Petsjorin gjør imidlertid bare en gjesteopptreden i dette kapittelet til Maksim Maktimitsj, som mest av alt bare er et lite intermezzo uten at det skjer så mye mer. Vi får sett at Maksim Maksimitsj er aldeles begeistret over å se Petsjorin igjen, at han åpenlyst har tilgitt ham alt, at han gjerne vil være med ham, snakke om gamle dager og høre hvordan det har gått med ham. Dette er tydelig noe Maksim Maksimitsj har tenkt mye på. Men Petsjorin har like tydlig ikke tenkt noen ting, han er på vei til Persia, og har ikke engang tid til å spise en liten middag med den gamle stabskapteinen Maksim Maksimitsj er. Maksim Maksimitsj blir meget skuffet, oppriktig skuffet, men kan ingenting gjøre. Petsjorin er seg selv lik, gammelt vennskap betyr ingenting for ham, han har sitt eget.

Det viser seg imidlertid at Petsjorin har etterlatt seg noen papirer hos Maksim Maksimitsj. Dette er dagboksnotatene hans. Den ansiktsløse jeg-fortelleren ber om å få dem, og den gamle stabskapteinen leverer dem gladelig fra seg. Han forstår at han aldri mer vil få treffe Petsjorin igjen, og er ikke så rent lite irritert på ham. Om jeg-fortelleren vil ha glede av disse papirene, kan han bare få dem. Og slik blir dagboksnotatene til Petsjorin nokså finurlig overlagt romanens forteller, som kan legge dem ut i det som omtrent skal utgjøre resten av verket. I dagens post skal vi først og fremst ta for oss det som har fått tittelen Taman, og skal være hentet fra dagbøkene, men godt kan leses som en selvstendig novelle.

Taman

Også denne delen – altså delen med Petsjorins dagboksnotater – begynner med et lite forord. Det er romanens aldri sviktende jeg-forteller, som kan berette om at Petsjorin er meldt død på sin reise i Persia, og at fortelleren derfor finner det legitimt å trykke dagboksnotatene. I forordet er det verd å merke seg at fortelleren gjør et poeng at Petsjorin utleverer seg uten tanke for den virkning utleveringene har på leseren, dagboksnotatene er ment å være for ham selv, og det er fortelleren som føler de er verd å legge ut, siden slike intelligente og nøkterne observasjoner av et enkeltmenneske kan være vel så nyttig som historien til et helt folk. Lermontov har jo også skrevet i sitt forord til romanen at Petsjorin er representativ for det russiske folk i den nye tid, eller en del av det fra den høyere sosieteten. Jeg-fortelleren gjør også et poeng av at han har skiftet ut navn og steder, slik at de som opptrer ikke skal være gjenkjennelige. Dette er et virkemiddel for å gi fiksjonen et sterkere skinn av «virkelighet». Romanen er skrevet som var det ekte reiseskildringer, og historiene er lagt frem som var de historier denne reisende jeg-fortelleren hørte på sin vei. Historien som har fått tittelen Taman, blir slik bare et kapittel i Petsjorins dagbok. Aller sist må med at fortelleren oppgir at det bare er en liten del av dagboken han nå utgir, resten blir spart til eventuelt senere. Dette er også med på å legitimere det fragmentariske ved romanen, som jeg skrev mye om i forrige post.

Det er mye som gjør fortellingen Taman lite troverdig som dagboksnotat. Den bruker for mange virkemidler, begynner med en interessevekkende påstand og et frempek, ikke slik man ville skrive noe som har hendt en selv og som det ikke er meningen andre skal lese. Det er også altfor detaljert med replikkvekslinger og treffsikre beskrivelser av uviktige folk som kusken på vognen Petsjorin kjører med. Men man må godta romanens premiss, og det er i det minste klart at jeg-fortelleren i fortellingen Taman er Petsjorin. Så kan man også lese teksten som en vakker, liten novelle, med betydning ut over seg selv, siden den også er med på å gi en personkarakteristikk av Petsjorin. Ellers er ikke denne fortellingen nødvendig for verkets struktur. Det vil si, den kunne godt være tatt bort, uten at romanen ville falle sammen.

Novellen, hvis man kan kalle den det, handler altså om jeg-personen Petsjorin som ankommer Taman, en by han påstår er den usleste (скверный) av alle Russlands havnebyer. I andre setning skriver jeg-fortelleren at han i denne byen nesten sulter i hjel  (умер от голода) og nesten drukner (утопить). Han finner til slutt et hus helt nede ved vannkanten, etter å ha prøvd mange andre å overnatte i. Vi får et klassisk oversettelsesproblem, der den blinde fattiggutten i huset svarer på ukrainsk når Petsjorin spør om verten er inne. Нема, svarer fattiggutten, нету, skal det være på russisk, og oversetteren må gjøre oppmerksom på dette siden det får betydning senere. «Er ingen, lød det med lillerussisk aksent» er varianten Erik Egeberg velger (s. 74, utgave Solum 2004), fullgode løsninger finnes ikke. Petsjorin som jeg-forteller får i alle tilfeller gitt til kjenne sin forakt for alle blinde og andre som har fysiske mangler, han mener det er en sammenheng mellom det ytre og sjelen, så når det ytre mangler noe, gjør sjelen det samme. Slik snakker en som snakker ærlig, og ikke er ute etter å virke snill og god. Petsjorin ytrer også mistanken om at den blinde bare spiller blind, at han ikke virkelig er det. Vi får ikke noe egentlig svar i hele novellen, det er sterke argument for begge, og i måten det er gjort på minner Lermontov meget om Hamsun. Egeberg skriver i etterordet at romanen gir en «realistisk beskrivelse av en romantisk type» (om Petsjorin), med det at Petsjorin med sine egenskaper er en typisk, romantisk helt (eller antihelt), men beskrivelsen av ham er gjort på avstand, med realismens virkemidler. Helt enig er ikke jeg i dette, siden det i store deler av verket er Petsjorin som fører pennen, men Egeberg har ikke mye plass i det korte etterordet, han kommer nok ikke med påstander og argumenter som ikke holder. Jeg leser i alle fall romanen mer slik at den peker fremover mot modernismen, nettopp det at så mye er uklart er et trekk vi finner i mange modernistiske romaner, og altså særlig hos Hamsun. Sterke akademiske krefter i Norge har argumentert for å kalle modernismen eller vår form for den for ny-romantikken, sammenhengen mellom Lermontov og Hamsun vil da være helt klar.

Samme kveld får Petsjorin styrket sin mistanke om at det er noe spesielt med denne blinde gutten. Det er noe spesielt med hele stedet. Den blinde gutten smetter ut av huset, og løper ned til vannkanten der han lett og ledig hopper fra stein til stein, uten å snuble, og som om han har gjort det mange ganger før. Petsjorin følger nysgjerrig med for å se. Det er en kvinne der også, og de to snakker sammen. Den blinde snakker nå rent russisk, mens han altså når Petsjorin kom snakket ukrainsk. Kvinnen kaller ham «blindegutt», så det blir ikke der noen klar avslutning om han ser eller ikke. De venter tydeligvis på noen, og denne kommer etter en stund. Lenge før han kommer klarer den blinde gutten å høre åretakene, ganske utrolig, mellom de andre bølgeskvulpene. Det går ti minutter fra den blinde hører ham, til roeren kommer. Det kan bety mye, enten at han som blind har godt utviklet hørsel, at han bare hører godt uten å være blind, eller at han bare gjettet at han snart ville dukke opp. Som så ofte ellers i romanen og særlig i denne novellen får vi ikke noe klart svar. Petsjorin undrer seg også hvorfor denne roeren tok den store risikoen å ro over så stort et sund så sent, og i slikt vær.

Taman, med sundet over til Krim som roeren må ro over for å frakte smuglervarer til den blinde gutten og den unge kvinnen.

Det blir skulet og mumlet noe mer fremover de neste par sider. Det er opplysninger fra andre i landsbyen, det er noe skummelt med dette huset, hva er det med denne blinde gutten, og det viser seg at moren først er døv, men så hører hun likevel. Petsjorin griper den lille gutten i øret, og vil ha et klart svar fra ham hvem han er for en, og hva han gjorde på stranden dagen i forveien. Nå hyler han, og snakker ukrainsk igjen. Og det er nå moren hører plutselig.

Samme dag får Petsjorin øye på kvinnen fra i går. Hun står nå og synger på taket på skuret hans. og oppfører seg i det hele tatt ganske merkelig. Petsjorin har et ganske spesielt forhold til kvinner, som vi har sett i kapittelet om Bela, og skal se i det følgende kapitelet om Fyrst Mary. Han blir tiltrukket av det mystiske og uforklarlige med henne. Han forsøker først å spørre henne til rette, hva gjorde hun på taket, hvorfor synger hun, hvem er hun, men hun svarer bare uforklarlig og unnvikende. Han forteller at han har sett henne om kvelden nede ved sjøen, og hva som skjedde der da båten kom, men dette ler hun bare av, og snakker bort det også. Deretter truer han med å fortelle hva han har sett, det skal få en virkning, om enn ikke øyeblikkelig, som jeg-fortelleren Petsjorin også selv skriver.

Den natten får den unge kvinnen lokket Petsjorin ned til stranden. Det skjer lidenskapelig, og med kyss, men det som skjer der nede er ikke bare lidenskapelig, eller er lidenskapelig på en helt annen måte. Petsjorin aner uro, og tar med pistolen, han gir til og med kosakken som følger ham om å komme etter om han hører skudd. Petsjorin følger den unge kvinnen i måten, hører plutselig et plask, det er pistolen som faller i vannet, og Petsjorin aner de aller verste. I kampen som oppstår er det som om kvinnen ikke er helt menneskelig, som en slags trollkvinne eller heksekvinne med overmenneskelig styrke, til tross for at Petsjorin er mann og voksen er utfallet av kampen ikke opplagt. Til slutt får han kastet henne på sjøen. Det er som om det er en demon som forsvinner.

Med en halvbrukket åre han finner på bunnen av båten ror Petsjorin inn igjen. Der finner han kvinnen, som allerede har svømt i land og sitter og vrir håret sitt tørt. Den blinde gutten kommer også, og roeren som de kaller Janko. Og med ett blir hele gåten avslørt. Petsjorin skriver det hele direkte inn i teksten, som om han før ikke har skjønt noen ting, men nå skjønner alt. De er smuglere, og nå er de avslørt og må innstille virksomheten. Slik slutter den lille novellen, det er ikke mer enn dette. Som en slags oppsummering skriver Petsjorin at de fikk rappet med seg verdisakene hans også før han dro, og at han ingenting kan gjøre med det. Skammelig er det å melde til myndighetene at han er bestjålet av en blind guttunge og nesten druknet av en 18-årig jente. Neste morgen får han anledningen til å reise bort fra Taman, og gjør det. Mer er det ikke.

Om man presenterte teksten for en litteraturkyndig som ikke kjente den fra før (om det skulle være mulig), og ba denne plassere den i tid, tror jeg det ville være vel så lett å plassere den på 1890-tallet som på rundt 1840-tallet. Den har en slags uhyggelig mystisme, den har en jeg-forteller som ikke vet alt i historien, og den gjør ikke noe forsøk på å ha noe klart og tydelig budskap. Plassert inn i romanen blir den enda mer moderne eller ny-romantisk, med sine lag på lag med fortellinger og fortellerstemmer, og denne jeg-fortelleren som velger ut akkurat denne historien blant alle papirene til Petsjorin, for å trykke den. Tolkningsmulighetene er legio.

Historien har også en funksjon å vise en ny side av Petsjorin, eller vise en kjent side på en ny måte. Han er eventyrlysten, og fryktløs i å følge eventyret når det byr seg. Han har heller ingen moralske skrupler, selv om det ikke kommer så tydelig frem i akkurat denne historien, som i de andre. Vi kan se på reaksjonen hans da han finner ut at de er smuglere og at de har tatt tingene hans, det er verken forbannelse eller irritasjon, han gir i alle fall ikke noe uttrykk for noe slikt. Han konstanterer bare fakta.

Til tross for det at vi får et visst utfyllende bilde av Petsjorin i denne lille fortellingen, mener jeg den står seg vel så godt på egne ben, denne lille novellen, som del av romanen Vår tids helt. Vi er ikke avhengig av at fortelleren skal være Petsjorin, for at fortellingen skal fungere. Det ser også ut til ut i fra nettsidene til FEB (Fundamentalnaja elektronitsjekaja biblioteka) har levd sitt eget liv også, og bare etter hvert ble plassert inn i Vår tids helt. At det virkelig er Petsjorin som er fortelleren i historien, står heller ikke eksplisitt noe sted, annet enn i forordet der det står at romanens egentlige forteller i det følgende skal utgi Petsjorins dagbok. Så følger denne novellen. Igjen ser det ut til at vi må konkludere med at vår forteller i romanen og formidler av historiene kanskje ikke er så pålitelig allikevel, og at det som i virkeligheten her i romanverket er vanskelig å uttale seg om hva som er og ikke er.

Reklamer