Stikkordarkiv: Soning i litteraturen

III Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

De to siste ukene har vi tatt for oss den siste romanen til den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. I dag skal vi fortsette med del nummer 3.

TREDJE DEL

Syvende bok: Alosja (Алеша)

Denne boken inneholder fire middels store kapitler. Det første er det fryktelige «Fordervelig ånd» (Тлетворный дух) om fader Sosimas forråtnelse. Det er nemlig slik i den ortodokse kirke og vel også i den katolske, at det blir viet stor oppmerksomhet til hellige menneskers legeme etter deres død. Siden de er hellige, kan de ikke godt råtne. Den katolske kirke har som et av sine helgenkriterier at det skal skje under også etter at personen er død. I en roman har man gode muligheter til å fortelle noe med dette, siden man står fritt til å velge hva som skal skje, og tolkningsmulighetene er mange. Derfor er det bemerkelsverdig at Dostojevskij lar Sosima råtne noe aldeles fryktelig. Han forklarer med naturlige forhold, det er på sommeren, varmt, mens tidligere hellige som ikke har råtner har dødd i den kalde vinteren, og så videre, men han kommer ikke rundt det faktum og fortelleren understreker også selv at Sosima råtnet svært raskt og luktet svært vondt.

Alosja blir av dette sønderknust. Han hadde virkelig tro på staretsen og hans kraft, og tar det svært tungt at døden på denne måten blir så tydelig og så fysisk. En bifigur, Rakitin, tar ham i denne tilstanden med til Grusjenka. Vi får den lærerike historien om «Løkstengelen» (Луковка). Den kommer først etter at Grusjenka har flørtet med Alosja, og satt seg i fanget hans, uten å vite at starets Sosima nettopp er død. Da hun får vite det blir hun meget bestyrtet, korser seg, og går ned fra fanget hans med en gang. Det er nå hun forteller fabelen om løkstengelen. Den går ut på at det var en gang en slem kone som aldri hadde gjort noe godt i sitt liv. Da hun døde ble hun kastet i ildsjøen av djevelen, og skytsengelen hennes kunne ikke hiske noen ting som kunne hjelpe henne opp igjen. Men så kom han på at hun en gang hadde gitt en løk til en tiggerkjerring. Gud sa at at denne løken kunne strekkes ut til henne, og brukes til å heise henne opp. Lykkes det, får hun bli i paradis. Løken blir strukket ut, den gamle kjerringen griper den begjærlig, men da de andre synderne får se at hun er på vei til å slippe ut, styrter de til for å forsøke å være med. De henger seg på henne, men hun sparker og slår og sier «dette er min løk», og vil ikke ha noen andre med på den. Så brister stengelen, og hun faller ned i ildsjøen igjen.

Moralen er at en god gjerning er nok, ikke bare for henne selv, men for mange syndere, om de bare har godheten i seg. Men hvis man er egoistisk og ikke vil ta andre med seg inn i Himmelen, får man heller ikke selv slippe inn. Grusjenka ønsker også å gjøre en god gjerning, som skal slippe henne inn i paradis. Hun snakker mye om det. Her er det også et par andre ting, som vi går forbi, siden vi ikke legger vekt på bifiguren Rakitin. Derimot må vi ha med at en gammel offiser Grusjenka har hatt et forhold til er på vei tilbake, hun skal treffe ham i Mokroje. Dit kommer også Mitja til å reise, og der vil skje mye, selv om denne offiseren bare vil forbli en bifigur. Det er også viktig at Grusjenka fornedrer seg med å fortsette forholdet med denne polske offiseren, som har ignorert henne i fem år, og nå er på vei tilbake for å få penger av henne. Alt dette sier noe om hennes selvbilde.

Det er et siste kapittel i denne boken, det heter på russisk кана Галилейская (bryllupet i Kanaan), og foregår om natten i det Alosja har kommet hjem til klosteret igjen. Der ligger han og halvsover, og hører Fader Pasij lese bønnen, som denne gangen handler om bryllupet i Kanaan.  Siden våkner Alosja i ekstasen, han vil kysse jorden og tilgi alt og alle, elske alt og alle. Begeistringen er religiøst betinget, og Alosja er fast overbevist om at det er en som har tatt bolig i hans sjel. Tre dager senere forlater han klosteret, slik staretsen også har sagt han skal gjøre.

Åttende bok: Mitja (Митя)

Først fra denne boken skyter handlingen fart for alvor. Det skulle man ikke trodd, ut i fra alt som hittil har hendt. Dette er også en lang bok med syv kapitler, og 90 sider i min russiske utgave.

Første kapittel heter Кусьма Самсонов (Kusma Samsonov), og vi er tilbake hos Dmitrij (Karamasov – kjælenavn «Mitja»), Alosjas bror. Han har gått rundt de siste dagene som i ørske, syk av misunnelse over om faren Fjodor skulle få Grusjenka med hjelp av sine 3000 rubler. Sjalusien går kun til faren, og altså ikke til den polske offiseren, som er en mye farligere rival, slik også fortelleren i romanen poengterer. En av tankene som plager ham, er at om Grusjenka virkelig vil ha ham og ber ham om å ta henne bort, så vil han ikke ha penger til å gjøre det. Dostojevskij må her bygge opp en troverdig motivasjon for Dmitrij til å være desperat etter penger, og det gjør han ganske kraftfullt. Han må også betale tilbake de 3000 rublene han har stjålet fra Katarina Ivanovna (kjælenavn «Katja»), ellers vil han føle seg som en skurk, og det vil han ikke være. Kusma Samsonov er en kjøpmann Dmitrij spør etter penger. Det blir russiske forhandlinger ut av det, Dmitrij legger ut om det ene og det andre, om rettigheter og fremtidige inntekter, ganske så luftig, og det skjønner selvsagt en luring som Kusma Samsonov. Han forteller Dmitrij at han selv ikke kan hjelpe ham, men han vet nøyaktig hvem som kan gjøre det, og gir ham adressen.

Denne «Setteren» som han blir kalt i Geir Kjetsaas norske oversettelse, Лягавый, på russisk, bor lang ute i skogen. Det er imidlertid rent lureri, Setteren er døddrukken, og ville uansett aldri gå med på en slik handel som Dmitrij har å komme med. Det vet Kusma Samsonov utmerket godt, og sender bare Dmitrij dit for å plage ham. Dmitrij kaster bort et døgn på dette, kritisk i hastverket han har eller føler han har. At alt må skje fort og øyeblikkelig er typisk i Dostojevskijs romaner. Her i Brødrene Karamasov er det utviklet til det fullkomne.

Neste forsøk Dmitrij har på å skaffe seg de pengene han trenger for å betale tilbake gjelden til Katja, og kunne ta med seg Grusjenka om hun ønsker det, er hysterisk morsomt. Dostojevskij lo godt av Gogols fortellinger, men når han selv skal opptre som humorist, blir han gjerne klumpete og anstrengt. I kapittelet Золотые Прииски (gullgruver) fungerer det imidlertid, også på grunn av at karakterene og handlingen er så utmerket bygget opp. Vi skjønner hvor desperat Dmitrij er etter å skaffe seg penger, og det står i herlig kontrast til gudsordet fra landet, fru Khoklakova, og hennes smått sinnsforvirrede taleflom. Dmitrij kommer, legger frem sin sak, og Khoklakova, sier at her blir det ingen problemer, 3 000 rubler skal han få, og vel så det. Dmitrij blir overlykkelig, og takker henne overstrømmende, mens Khoklakova snakker beløpet opp til uendelighetens summer. Hun har nemlig noen gullgruver, som Dmitrij kan drive. Og Dmitrij, selvfølgelig, kan gå med på hva som helst, så lenge han får disse 3000, han må bare ha dem nå. Så kommer oppløpets høydepunkt, da Khoklakova løper til skuffen sin, 3000, tenker Dmitrij, en lykkeamulett, er det. Så er suksessen i gruvene garantert. 3000 har hun ikke.

Vi får mot slutten av kapittelet om gullgruvene et nytt frempek som er vanskelig å få med seg om man ikke kjenner hele verket, der han på nytt slår seg på brystet der han også slo seg for Alosja, nettopp på dette stedet. Fortelleren forsikrer at leseren senere skal få full kjennskap til hva det er for noe. Slike fortellerinngripener er også typisk Dostojevskij. Det er en som har så mye å fortelle, at han vet ikke hva han skal fortelle først. Der en forfatter som Tolstoj alltid har suveren kontroll over handlingens gang, den flyter som storskipet på havet, så ser det hos Dostojevskij ikke ut til å være kontroll i det hele tatt, det er en jolle i stormsjø. Vi får inntrykk av at alt skulle vært fortalt samtidig. Hele handlingen blir forsøkt presset inn i et eneste punkt.

De tre kapitlene der Dmitrij forsøker å skaffe penger har flere penger. De viser at han er desperat etter penger, det er klart, og det får betydning når han kort etter kan bruke riktig mange av dem. Det finnes mange som kan vitne på at han ikke hadde penger, men desperat ønsket dem. De har også en viktigere funksjon, med det at de bygger opp presset mot Dmitrij. Etter å ha blitt lurt hos Samsonov, kastet bort tiden hos setteren, og nå til sist fått trodd at alt løste seg hos halvgærne Khoklakova (Navnet hennes har både på norsk og russisk lydlig klang av «kakling», på russisk betyr куккла [kukla] dukke, det blir «en kaklende dukke», et fremragende navn), bare for å finne seg på bar bakke igjen. Han er fra seg av nervepåkjenningene. Da han også får høre at Grusjenka har reist (men ennå ikke hvor), mister han kontrollen, griper en messingstøter (медная ступка), og styrter bort til farens hus. Merk at Dostojevskij underveis har gjort mye for å forklare Dmitrijs sjalusi (blant annet med en interessant sammenligning med Othello, i en lesning der Pusjkin er Dostojevskijs inspirasjonskilde, og der nøkkelen er at Othello ikke først og fremst er sjalu, men først og fremst tillitsfull, slik også Dmitrij), for å få leseren med på at Dmitrij går nettopp til farens hus, i stedet for først å få rede på hvor Grusjenka er, og så følge etter henne dit. Som vi vet er hun reist til Mokroje med den polske offiseren sin.

I kapittelet В темноте (i mørket) skjer det som skal bli diskutert resten av romanen. Det er godt å kalle kapittelet «i mørke» fordi det som egentlig skjer er inhyllet i mørket, heller ikke leseren får det helt med seg. Det er briljant komponert av Dostojevskij. Dmitrij kommer til farens hus, faren han hater så inderlig, vettskremt for at Grusjenka skal befinne seg der. Det er gjennom ham dette kapittelet blir fortalt, med noen viktige vekslinger til tjeneren Grigorij, og også noen sekvenser der fortelleren står helt utenfor handlingen. Vi observerer imidlertid faren kun utenifra, og får ikke vite hva som skjer med ham, eller hva han tenker og føler, utenom det vi bare kan anta. Og antagelsen er at han også i dirrende spenning venter på Grusjenka, om hun kanskje kommer, samtidig som han antagelig er redd for at noen av dem som hater ham skal komme og skade ham, eller til og med drepe ham. Jeg er sikker på at det er mange lesere som har lest nettopp dette kapittelet mange, mange ganger, for det er senere akkurat som om man ikke har fått alt sammen med seg. Det har man heller ikke, men det skyldes komposisjonen i verket, og ikke at man er en dårlig leser. Sentrale punkt er utelatt, eller innhyllet i mørke, og slik må det også være. Her er Dostojevskijs roman også stor krimlitteratur.

Hva vi kan være sikre på, er at på et tidspunkt løper Dmitrij ut, blir tatt igjen av tjeneren Grigorij som roper «fadermorder» (Утцуубивец) til ham ham, og holder ham igjen. Dmitrij slår ham i hodet med messingstøteren så han blør kraftig, slenger messingstøteren fra seg på gresset, og kjenner på sårstedet slik at også han får hånden dekket av blod. Han tørker også blodet vekk fra ansiktet hans med lommetørklet sitt. Deretter styrter han ut. Også her fungerer handlingen på flere plan. Dmitrij får flere bevis mot seg, han er blodig, han har tydelig tatt messingstøteren, og her er den, og han er dessuten observert. Det er også med på å bygge opp spenningen hans til bristepunktet, slik at han tar den «plutselige beslutningen» (Внезапное речение) han tar i neste kapittel.

Her får Dmitrij vite at Grusjenka har reist til Mokroje til offiseren sin. Merk at han blir ikke så opprørt over det, som over det at hun kanskje er hos faren, det er mot faren sjalusien er rettet. Han er liksom ikke så redd den polske offiseren, akkurat som om han ikke ser ham som noen egentlig rival (selv om det egentlig er han som er rivalen). I det som skjer siden er det mange som får se ham blodig og med masse penger (også leseren har her grunn til å være forvirret, hvor kommer pengene fra? – Dostojevskij har lagt inn hintene tidligere, her får vi ikke nye). Han forbereder en storslått utfart til Mokroje han også, som den første gangen, da han og Grusjenka sløste bort pengene han hadde fått i forvaring av Katja.

I kapittel 6, Сам еду (jeg reiser selv), reiser Dmitrij til Mokroje for å stelle i stand en skikkelig fest. Festen er i kapittel 7, Прежний и бесспорный, (Den første og ubestridelige), og den blir heidundrende. For vår sak er det viktig at Dmitrij virkelig vifter med penger, alle ser at han har mange av dem. Det kan også være verd en studie Dostojevskijs syn på andre folkeslag, som polakker, sigøynere og jøder, men den studien skal ikke jeg gjøre her. Polakkene i denne romanen kommer ikke godt ut av det, de er hovne og arrogante, insisterer på å snakke polsk, og svindler i kortspill. Dmitrij fremstår imidlertid i dette kapittelet som helt og holdent russisk, tenker ikke på morgendagen, fester som om det er det siste han gjør, og det skal det også bli. Herfra og ut gjør han et meget sympatisk inntrykk, i hvert fall på meg. Det samme gjelder for øvrig for Grusjenka, som nå begynner å bli virkelig forelsket i ham. Han gjør jo egentlig alt sammen for henne. Og hva gjør polakken for henne? Valget skulle være enkelt.

Neste og siste kapittel i denne boken heter på russisk бред, det betyr rus i alle dens former, også vansinn, det at hjernen er omtåket. Polakkene har nå forlatt festen, i seg selv en scene å lese hvordan dette skjer, og det er nå ingen som legger en demper på stemningen, som nå blir helt vill. Det er en russisk, oppumpet fyllefest, der tysk lüstigkeit blir som halvslapt å regne. Her blir det klappet og sunget og danset, alt for å glemme livet og hverdagens problemer, det er en helt spesiell stemning, det er gråtende munterhet, en stemning umulig å fange i ord. Alt kunne her være lykkelig, om ikke Dmitrij hadde hatt det som nettopp har hendt borte hos faren å tenke på. Det gjør at han av og til faller ut av den lystige stemning, til Grusjenkas bekymring. De to går inn for seg selv, bak et forheng, de kan nå få hverandre og ha hverandre. De blir også forlovet. Scenen er konstruert slik at fallet til Dmitrij skal bli maksimalt. Akkurat her mens han endelig ligger beruset sammen med Grusjenka, kommer politiet inn og arresterter ham anklaget for mordet på faren.

Her på dette mest spennende punkt slutter denne boken. Det kan godt nevnes at førsteutgivelsen av romanen var som føljetong i Русском вестнике (Russlands budbringer). Man kan tenke seg spenningen for leserne som måtte til neste utgivelse på fortsettelsen. Disse litterære magasinene hadde for øvrig stor innflytelse på 1800-tallets Russland, og flere av de store, russiske klassikerne er opprinnelig utgitt her.

Niende bok: Forundersøkelse (Предварительное следствие)

I denne boken får vi forberedelsene til saken mot Dmitrij. Selve rettssaken kommer i romanens siste bok, bok 12. Som leser kan vi lett se at indisiene mot Dmitrij er enorme, det er svært mye som taler for at han er morderen, og mer skal det bli, men samtidig er det også noen viktige hint som taler for at kanskje er det en annen som har gjort det allikevel. Vi blir foreløpig holdt på pinebenken.

De første kapitlene er bare en gjennomgang av etterforskningen, og ikke så viktige for oss. Dostojevskij må nøste opp et par tråder. «Begynnelsen på karrieren til tjenestemannen Perkhotin» (Начало карьеры Чиновника Перхотина) handler om et riktignok fornøyelig besøk til vår småhysteriske fru Khokhlakova, hun er ubetalelig og gjør som vi forventer av henne når hun får vite at Dmitrij er mistenkt for drap. Neste kapittel er «Alarm» (Тревога), der en gruppe embetsmenn som tilfeldigvis er samlet, får vite av Marfa Ignatjevna – tjeneren Grigorijs kone – hva som har skjedd i huset til Fjodor Karamasov. Karamasov er død, drept, og Grigorij er skadet, slått i hodet av en messingstøter. Disse kapitlene er med for å få satt etterforskningen på plass, og er refererende fortalt. Ingen viktige personer er med.

Deretter kommer imidlertid tre kapitler under samlebetegnelsen Хождение души по мытарствам, som kan oversettes med «En sjels gang gjennom lidelser». Мытарство [mytarstvo] blir i ordboken fra kunnskapsforlaget oversatt med «plage, hard prøve, skjærsild», og Kjetsaa har i sin oversettelse oversatt med «en sjels vandring gjennom trengsler». Det gir religiøse ideer, og slik skal det også være. I Dostojevsky – The mantle of the Prophet, 1871 – 1881 skriver Joseph Frank på side 656 at russiske lesere vil gjenkjenne dette som en allusjon til ortodoks tro, der en sjel må gjennom noen plager (trials) på sin ferd fra jorden til himmelen. Dostojevskij var også meget opptatt av dette, og samme sted skriver Frank at Dostojevskij i 1877 i noterer at han vil beskrive en slik sjelens pilgrimsferd. I Brødrene Karamasov er denne ferden gjort verdslig, for Dmitrij Karamasov, nettopp her. Dette er begynnelsen for hans soning for ugjerningene han har begått. Straff og soning er naturligvis også et sentralt tema i Forbrytelse og straff, men her i Brødrene Karamasov blir det enda fyldigere behandlet.

Første plage (igjen:  мытарство) begynner med at Dmitrij er nedtrykket. Han tror fortsatt at tjeneren Grigorij er død, og at han derfor er en morder. For dette er han villig til å sone sin skyld. Da han får vite at Grigorij er i live, blir han meget oppløftet, og tror alt sammen vil løse seg veldig greit. Man kan si at han ikke helt skjønner de alvorlige anklagene som er rettet mot ham. Det tar litt tid før han skjønner at han er arrestert, og hva det innebærer å være arrestert. Han erklærer seg fra første stund uskyldig i drapet på faren. Det forvansker saken hans noe at Grusjenka kommer inn, og gråtende erklærer at det er hun som har skylden for alt. Med i regnskapet må også at avhørene skjer straks, og at både Grusjenka og Dmitrijer beruset.

Andre plage (Мытарство второе) er at polititjenestemennene går hardere inn på Dmitrij forklaringer. Dmitrij snakker generelt sett mye, han er beruset av alkohol, av Grusjenka og av det at han ikke har drept tjeneren Grigorij allikevel, så han vil bare ha alt oppklart og ut av verden, slik at han kan gå tilbake til Grusjenka. Slik vil det ikke gå. Ettersom statsadvokaten stadig vil føre alt Dmitrij sier i protokollen, og stadig tar det han sier i en annen mening enn hans, blir Dmitrij stadig mer tungsindig. Vi kan kanskje også tro at rusen går ut. Og Dmitrij har et meget stor forklaringsproblem i det at han for et par dager siden sto fullstendig opprådd for penger, men nå plutselig har mye. Samtidig er en konvolutt med akkurat 3000 rubler stjålet fra faren i forbindelse med mordet. Dmitrij skjønner fra første stund at alt dettte taler mot ham, men det tar tid før han skjønner alvoret i dette, og at dette ikke er noe han kan snakke seg bort fra på et øyeblikk. Ytterligere vansker har han med at det er den del ting han vil holde «hemmelig», av æresbegreper. Han kan ikke si hvor pengene kommer fra. Det øker selvsagt mistanken mot ham, selv om han erklærer sin uskyld.

Tredje trengsel (Третье мытарство) fortsetter avhørene med en mer presset Dmitrij. Han har snakket fritt og åpent hele tiden, men nå legger han enda mer vekt på å ta med hver minste detalj, da tjenestemennene mistenker ham for å ville holde noe skjult når han hopper over noe. Det er et grunnleggende problem at Dmitrij tar for gitt at tjenestemennene tror på ham, mens tjenestemennene i grunnen tror han lyver. Dmitrij forstår det her. Han forklarer sin versjon av hva som skjedde der i mørket (kapittel 4, syvende bok), først som en sarkastisk spøk at han drepte faren, slik tjenestemennene tror, siden hans egen versjon, at han ønsket å gjøre det, men lot være, og løp bort til gjerdet, der tjeneren Grigorij tok ham igjen. Det kommer nå også frem at døren til farens hus hele tiden var lukket, og bankesignalene for å komme inn kjenner bare Smerdjakov og Dmitrij (pluss at Grusjenka har et eget signal). Det er altså nødt til å være en av dem, ingen andre ville kunne slippe inn. Det sier i alle fall Dmitrij, og statsadvokaten får enda et punkt på listen over indisier som taler mot Dmitrij.  Tjeneren og den mulig uekte sønnen, Smerdjakov, lå i følge tjenerparet Grigorij og Marja Ignatjevna på dette tidspukt bevistløs etter kraftige anfall av epilepsi (Dostojevskij hadde selv epilepsi, det er med i en eller annen form i flere av hans store romaner, mange av hans viktige karakterer har denne sykdommen). De er til å stole på, så det er lite sannsynlig at det er Smerdjakov. Også som leser kan man få inntrykk av at det må jo være Dmitrij, enda han sverger på at det ikke er han, og at han blir oppriktig forvirret da han får vite at døren var lukket. Dmitrij utpeker senere Smerdjakov som morderen. Videre i dette kapittelet er det som for Mitja (og for leseren) synes som aldeles unødvendige spørsmål om hvordan han hadde slått Grigorij i hodet, og noe mer nødvendige spørsmål om hvorfor han hadde hoppet ned til ham igjen. Statsadvokaten – gitt av en direkte setning av romanens forteller – at han gjorde det for å forsikre seg om at det eneste vitnet til at han hadde vært der, var død. Det er også spørsmål om hvorfor ikke Dmitrij var mer forsiktig med å vise seg blodig, og inngående spørsmål om hvor pengene kommer fra. Han har jo virkelig pengene straks han forlater farens hus. Dmitrij skjønner at den tilliten han trodde eksisterte mellom ham og tjenestemennene, ikke er der, at de ikke stoler på ham et øyeblikk, og at de ikke tror på at han ikke kan fortelle hvor han fikk pengene fra, fordi det er en stor skam for ham. Han blir mutt, og vil ikke fortelle mer. Det blir gjort regnskap over hvor mange penger han har brukt, og hvor mange han har igjen (han må levere dem fra seg), og det viser seg at summen blir 1500. Altså halvparten av det faren hadde i den stjålne konvolutten.

Neste kapittel, «Statsadvokaten får grepet Mitja» (Прокурор поймал Митю), begynner med at Dmitrij må levere klærne fra seg som bevismateriale, og for å undersøke om han har noe mer skjult. Han skammer seg, han er den eneste som er avkledd, alle de andre er påkledd. Scenen får billedlig frem forskjellen mellom Dmitrij og tjenestemennene hans, den mistenkte og anklagerne. Dostojevskij gjør et poeng av at Dmitrij har en stortå med inngrodd negl, nå får alle se dette. Alle hemmeligheter blir vist frem, også dette kan leses billedlig, den mistenkte får ingenting å skjule for anklagerne. Skammen må frem, det gjelder både kroppslig og sjelelig. Kroppslig er det stortåen, sjelelig kanskje pengene han har stjålet, det han hittil ikke har villet snakke om. Forhørene fortsetter med en stadig mer vrang Dmitrij. Han får høre at Grigorij har sett døren stå åpen, den døren Dmitrij har sett stå lukket, så her ser det ut til å være ord mot ord, med Grigorij som langt mer troverdig for tjenestemennene, siden han ikke har noe å skjule. Statsadvokaten viser så – i det psykologisk riktige øyeblikk – frem konvolutten faren har hatt pengene i, og Dmitrij gjenkjenner den straks. Han har altså visst at faren hadde penger, og har altså hatt motiv for å gå inn til ham, drepe ham, og stjele dem. Det er rett etter dette – på et for ham elendig psykologisk tidspunkt – Dmitrij utpeker Smerdjakov som morderen. Mot slutten av dette kapittelet ser situasjonen meget dårlig ut for Mitja. Statsadvokaten har så visst fått ham «på kroken», som Kjetsaa oversetter tittelen på dette kapittelet med.

I «Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet»(Великя таина Мити. Освистали) forteller Dmitrij hvor han har pengene fra. Han har hatt dem på brystet hele tiden, det er dette alle hentydningene til «dette stedet» og at han slår seg på brystet har vist frem mot, men ved første gangs lesning skal man ha lest særdeles oppmerksomt for å få dette med seg. Historien hans er, at av de 3000 han fikk fra Katja den gangen, ranglet han bare opp halvparten sammen med Grusjenka første gang i Mokroje. Resten gjemte han i en pose over brystet. Disse pengene var hellige for ham, og han kunne derfor ikke bruke dem. Han kunne derfor også gi i hvert fall halvparten av pengene tilbake til Katja, for å bevise at han ikke er noen tyv (вор), selv om han er en skurk (подлец) For Dmitrij har dette avgjørende betydning, mens statsadvokaten naturlig nok har vanskelig for å se at dette skal være nok til å gå gjennom alle problemene Dmitrij nå har gjennomgått. Vi har også den klassiske avhørssituasjonen som også gjelder i våre dager, der påtalemakten danner seg et bilde om hva som har hendt, og etterforsker saken for å få bekreftet dette bildet. Ting som ikke passer inn, må bort. Dmitrij har et problem med at han ikke til et eneste menneske har sagt at han har disse pengene, men tvert i mot har sagt til alle og enhver at han ranglet opp alt sammen. Jeg vil si at slike karakterer finner man bare i den russiske litteraturen, og helst bare hos Dostojevskij. Det er den russiske skamfølelsen, og stoltheten, som man ikke får noen følelse for bare ved å lese noen skarve blogginnlegg. På spørsmål om hvorfor han hentet frem pengene nettopp nå, svarer Dmitrij – som han også har sagt før – at han hadde tenkt å begå selvmord, og at derfor festen i Mokroje virkelig var en fest som om det aldri ville bli noen morgendag. Som leser må vi forstå skamfølelsen og fortvilelsen Dmitrij føler, når han utleverer sin store hemmelighet som han ikke engang har betrodd Alosja, men så respekterer de den ikke, og tror egentlig ikke på ham. De tror dette er mer han sier for å dekke over sin forbrytelse.

Det er to kapitler igjen i åttende bok. Det ene er kap 8, Vitneutsagn.Barnet (Показание свидетелей. Дите), det andre kap 9, Mitja ble ført bort (Увезли Митю). I kapittel åtte er det ikke så mye vitneutsagnene som er viktige, de blir også i romanen bare kort referert, men drømmen om «Barnet», eller «badnet», siden Дите (dite) ikke er det ordet for barn russerne bruker til daglig (Det ordet er Ребенок [rebjonok], flertall дети [deti], og дите [dite]blir på en måte den regelrette entallsformen for dette flertallsordet). Drømmer skal man generelt alltid ta alvorlig i litteraturen, og særlig hos Dostojevskij. De er der alltid, og har alltid tung symbolverdi. Han kjører over den russiske vintersteppen på en slede, og kommer til en halvveis avsvidd landsby der bondekonene står med magre, uttærte ansikter. En av dem har et barn på armen, og dette barnet gråter og gråter. Mitja spør hvorfor det gråter, og det er kusken som bruker det uvanlige ordet «dite» (badnet), at «badnet gråter». Dmitrij lurer på hvorfor det er slik, hvorfor noen er fattige, hvorfor ingen bryr seg om det, hvorfor ikke alle bare omfavner hverandre. Han blir grepet av medlidenhet han aldri før har kjent, og så våkner han med Grusjenka ved sin side. Drømmen har betydning for denne romanen, men er også en forløper for Dostojevskijs store novelle Et latterlig menneskes drøm. Den vil bli behandlet her senere. Det er Dostojevskijs syn på nestekjærlighet og religion som kommer til uttrykk, og en antydning til hans store tanke om paradis på jorden. Alene i drømmen er ikke dette tungt lagt frem, men i romanen som helhet står det sterkt. Og i Et latterlig menneskes drøm er det selve budskapet.

Det siste som skjer er siste kapittel, der Dmitrij blir ført bort. For ham venter rettssaken. Før det skjer, må vi lesere få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd, og hva som er løsningen på mysteriet. Dostojevskij bruker også tiden før rettssaken til å løfte frem noen karakterer vi hittil har sett lite til, og bruke mye tid på det som ser ut til å være et sidemotiv i romanen, men som i forhold til epigrafen om frøet som faller til jorden og dør, og blir til mange spirer, er like i kjernen av romanens store budskap.

Reklamer