Stikkordarkiv: Sterke følelser

På teateret

På teateret

Det var en forestilling som gikk på en av de større teaterscenene i byen, det var et nokså kjent stykke, og jeg gikk dit for å se på det. Jeg var alene, og i den grad jeg tenkte på det, tenkte jeg det var like bra, så kunne jeg konsentrere meg mer om stykket i stedet for å tenke på hvordan jeg så ut og oppførte meg i forhold til hun jeg hadde med. Jeg var fri til å se i fred, og mene hva jeg vil, jeg leverte billetten til vaktdamen og gikk i salen for å finne plassen min. Den var rett bak en nokså høy mann, men siden jeg var alene og plassen ved siden av var ledig, så kunne jeg bare sette meg på den. Der var det ingen som satt foran, jeg hadde fri sikt frem til scenen. Som vanlig brukte jeg også litt tid til å se på publikum mens stykket foregikk, for meg foregår ikke nok på scenen til at jeg kan ha oppmerksomheten der hele tiden, tenker jeg, men jeg passer også på å ikke overdrive publikumskikkingen for ikke å skille meg ut og se rar ut. Nå som jeg sitter og ser frem på scenen, ser jeg ikke rar ut. Men fra siden, på raden foran meg, kommer en kvinne innover benkeradene, det ser ut som en av skuespillerinnene, men det er vanskelig å se i mørket, og dessuten vil ikke jeg se for mye på publikum, som sagt. Hun kommer frem til setet foran meg, stopper der, det ser ut som hun leter etter noe, og noe er meg. Hun legger kneet på stolen foran, bøyer seg over og kommer mot meg med hodet og ansiktet sitt. Jeg har på meg noe etterbarberingsvann, det er kanskje det hun snuser, hva vet jeg, det viser seg i alle fall at hun er her for å kysse meg, og det har jeg ingenting i mot, jeg tar gjerne imot kysset hennes og gir så mye jeg kan tilbake. Det er svært opphissende, hun støtter seg til stolen min med hendene, den eneste kontakten jeg har med henne er gjennom munnen, etter hvert må jeg også støtte henne opp rundt livet med hendene mine, ettersom hun kommer nærmere, og kysser mer inderlig, nærmest velter over meg, og tar på meg i ansiktet med hendene sine, jeg mister fullstendig oppmerksomheten mot teaterstykket, og bryr meg heller ikke lenger om jeg ser rar ut. Hun er så deilig, jeg har lyst til å dra henne over, og hun klatrer over så godt hun kan, kommer så vidt borti den høye mannen foran, vi har ikke tid til å si unnskyld, så inderlig kysser vi, hun er så deilig, i en pause der hun trekker seg litt vekk og smiler ømt, ser jeg rett på munnen og de svulmende leppene hennes, dit inn vil jeg, tenker jeg, og stikker hele hodet rett inn, det er god plass der, så øm og god er hun, jeg vil ned i halsen hennes, men skjønner at jeg ikke kan gå ned dit med hodet først, så jeg stikker inn hendene og kryper inn på denne måten, passer på å gli inn på tungen, du verden så deilig det er, kunne jeg bare gli litt frem og tilbake, men hun sluker meg for raskt, plutselig er jeg inne med alt jeg har og i neste øyeblikk er jeg svelget. Det så sikkert rart ut, men det var helt klart verdt det, ikke et øyeblikk vil jeg angre på dette, folk kan si og tenke hva de vil, jeg gav meg hen og det gjorde jeg rett i. Når hun nå går tilbake, opp på scenen, eller hvor hun går, så er jeg inni henne, alle som ser henne vet det ikke, men jeg vet det, og hun vet det, og mer er ikke nødvendig for meg.

ES 8. nov 2005

En følelse

En vakker tekst.

En følelse

Etter endt arbeidsdag går lektor Eivind Salen de ti minuttene hjem fra bussholdeplassen til i sentrum til leiligheten på Nordnes. Han hører ofte på radioen, han har en liten mp3 spiller, som også tar inn radio, og den hører han på, der han går hjemover, kanskje innom butikken, kanskje rett hjem. Når han er trøtt deiser han ned i sofaen, ellers skrur han på datamaskinen eller setter i gang middagen. Denne gangen hopper vi over alt det, vi skal frem til en følelse han får. Den kommer overraskende på ham, for i det siste har han følt seg litt følelsesløs, i den forstand at følelsene ikke kommer så sterkt over ham som de gjorde tidligere. Han tenker for seg selv at det skyldes alderen, men han vet selvfølelig ikke dette, hvordan skal han kunne vite det. Han er litt bekymret over at følelsene ikke er så sterke som før, men han tenker som så at heller ikke bekymringen er særlig sterk, ikke sånn som før, han kan utmerket leve med den, og det bekymrer ham mer enn bekymringen, for å si det sånn. Men for å si det som sant er, så er også dette bare en bekymring han prøver å pådra seg, det er mest av alt en bekymring han vet han burde hatt. Som regel tenker han ikke så nøye over dette før det begynner å mørkne til kvelds. Så vi hopper frem til tiden da det mørkner til kvelds, og vi setter på en plate for ham, eller vi lar ham sette den på selv, en vanlig plate fra hans rikholdige CD-arkiv, en han har hørt mange ganger før i sitt rikholdige liv. Nå hører han den igjen, men denne gangen kommer det en følelse. Han får selvfølgelig sjokk da det ringer på døren, han lurer på hvem i all verden det kan være, ikke i sine villeste fantasier kan han forestille seg at det er en følelse, men det er det altså, og den kommer inn enten den er bedt eller ikke. Vår mann, Eivind Salen, dere ser ham tydelig for dere, han står i stuen sin der det også er en følelse, på spilleren er det musikk, ellers er det bare ham og følelsen, han setter seg i sofaen, følelsen blir værende. ”Hva er dette for noe,” tenker Eivind Salen, som egentlig er en intelligent og meget reflektert person, han liker ikke å få besøk av følelser uten å finne ut hva de er for noe, han liker å kjenne andre til bunns, og vil derfor selvsagt også kjenne seg selv. Til bunns. Men denne følelsen kjenner han altså ikke. Den er ikke så lett å gripe, følelser lar seg selvfølgelig ikke gripe, hvordan kan en intelligent og meget reflektert person tro noe sånt, man må heller kommunisere med dem enn å forsøke å gripe dem, det siste ser bare teit ut, det første ser også teit ut når man ikke får det til slik Eivind ikke gjør. Han kommer liksom ikke videre fra spørsmålet ”Hva er dette for noe,” eller det mer direkte ”hvem er du”, spørsmål følelser naturligvis ikke svarer på, de er der bare, utilgjengelige for dem som ikke forstår dem, en rikdom i livet for dem som gjør det. Denne rikdommen hadde Eivind tidligere, ja, jeg kaller ham med fornavn, jeg kjenner ham godt og har stor sympati for ham, men nå ser jeg han er ute å kjøre. Se selv så forvirret han er, kjenner ikke igjen sin egen følelse og så engstelig for hva som skjer med ham. Med god grunn, denne engstelsen vil bare bli verre hvis han ikke finner ut av det. Jeg har skrevet dette for å advare ham.

ES 26. okt 2005