Stikkordarkiv: Styx

Canto VIII, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto VIII

Canto VII sluttet med at Dante og Vergil ankom foten av et tårn i femte ring av Inferno. I femte ring blir de vrede straffet i elven Styx som her er en sump, der de all evighet skal ligge og slå på og rive i hverandre. Dante og Vergil har gått langs denne elven til de ankom tårnet. Canto VII fortsetter direkte der Canto VII slapp.

Tårnet er et fyrtårn der to små flammer (due fiammette) stikker opp, og langt borte er det enda to flammer. Dante spør “havet for all visdom” (mar di tutto ‘l senno; Inf VIII,7), en artig betegnelse for Vergil. Vergil ber Dante se ut på elven, så skal han snart få svar på spørsmålet sitt. Der ser Dante en båt som beveger seg raskt som pilen fra buen, i den er Flegyas, ferjemannen på Styx. – Nå er dere fanget, sjeler! («Or se’ giunta, anima fella!», Inf VII,18) roper han. For fordømte syndere må dette øyeblikket være forferdelig, men Vergil og Dante er sendt fra Himmelen, og da kan Vergil enkelt sette Flegias på plass.

«Flegïàs, Flegïàs, tu gridi a vòto»,
disse lo mio segnore, «a questa volta:
più non ci avrai che sol passando il loto».

“Flegyas, Flegyas, du skriker forgjeves”,
sa min guide, “denne gangen
har du oss ikke mer enn det tar å krysse sumpen”.
Inf VII,19-21

Den rasende Flegyas må tøyle sitt sinne, og Dante og Vergil stiger ombord i båten hans. Det er på sin plass å nevne at Flegyas i følge gresk mytologi satte fyr på Apollotempelet i Delfi, etter at Apollon har kidnappet Flegyas’ datter, Coronis, som også hadde vært Apollons elsker. Tempelet ble tent fyr på i vrede. I gresk mytologi blir Flegyas så drept av Apollon, og i Aeneiden – verket til veiviseren Vergil, og en av foratteren Dantes hovedinspirasjonskilder – finner Aeneas Flegyas i underverdenen, der han må tåle sin straff for å ha satt seg opp mot gudene.

I det Dante og Vergil går ombord i båten har vi en liten detalj at båten går litt dypere i vannet, siden den ikke er vant til å frakte skapninger med vekt. Alle som kommer hit er skygger av det de var i livet, og veier ingenting. Dante er ennå levende, og for første gang i Inferno blir det påpekt i linjene 25-30 at det betyr at han i motsetning til de andre her, veier noe.

På vei over mot andre siden støter de på en synder dekket av søle (un pien di fango). Hvem er du som kommer før timen, (Chi se’ tu che vieni anzi ora? Inf VIII,33) spør denne Dante. Dante kan forsikre at han ikke er kommet for å bli, og spør hvem denne andre er. Vedi che son un che piango (“du ser jeg er en som gråter”), svarer han (36). For første gang har ikke Dante medynk for synderne i Inferno, men svarer at han kommer til å bli lenge i gråten, for han er dekket av skitt, og Dante kjenner ham (E io a lui: «Con piangere e con lutto,/ spirito maladetto, ti rimani;/ ch’i’ ti conosco, ancor sie lordo tutto». Inf VIII,37-39). Det er her godt mulig Dante også snakker i overørt betydning. Dette er Filippo Argenti, en svart guelfer, og altså en som stod på motsatt parti av Dante i konflikten i Firenze rundt 1300-tallet. Han skal være nevnt i Dekameronen, som min italienske utgave av komedien oppgir å være den rikeste kilden til informasjon om denne synderen. Magnus Ulleland oppgir i noteverket til sin norske oversettelse at “han måtte være en riktig kranglefant”. http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.8 oppgir at han en gang skal ha slått Dante i ansiktet, trykk på “persons” i margen, og gå til Filippo Argenti for kommentaren.

Behandlingen Filippo Argenti får og oppførselen hans er litt forskjellig fra de andre synderne i Inferno. Etter å ha fått høre av Dante at han kommer til å forbli gråtende, forsøker han å klatre opp i båten han også, men blir byskt vist tilbake av Vergil: “Kom deg tilbake til de andre hundene, («Via costà con li altri cani!» (42)). Han griper så Dante om halsen, kysser ham, og velsigner henne som bar ham i sin livmor (Alma sdegnosa,/ benedetta colei che ‘n te s’incinse! Inv VIII,44,-45). Dette står også i Lukas 11,27, og det tar seg vel ikke helt ut at denne synderen sier akkurat dette her i Helvete. Han fortsetter med å fortelle om hvordan han var rik på jorden, og spør retorisk hvor mange som regnet som store konger, men som vil bli her som griser i sølen. Dante synes ingenting om det som blir sagt, og sier til Verdi at han håper denne ånden blir dekket av sølen før de når over til den andre bredden. Vergil sier at ønsket vil bli oppfylt.

E io: «Maestro, molto sarei vago
di vederlo attuffare in questa broda
prima che noi uscissimo del lago».

Ed elli a me: «Avante che la proda
ti si lasci veder, tu sarai sazio:
di tal disïo convien che tu goda».

Og jeg: “Mester, jeg ville blitt meget glad
for å se ham dekket av denne suppen
før vi forlater sjøen”.

Og han til meg: “Før bredden
lar seg se, vil du bli tilfredsstilt
det ønsket skal du få nyte.”
Inf VIII,55-57

Like etter kommer de andre vrede til, og trekker denne synderen ned i sølen så kraftig at Dante “til og med nå takker Gud for det,” (far di costui a le fangose genti,/ che Dio ancor ne lodo e ne ringrazio. Inf VIII,59-60). De roper at dette er Filippo Argenti, og slik får vi vite at det er ham. Det siste vi får høre om ham, er at han skriker så fælt at Dante vil snu seg for å se (per ch’io avante l’occhio intento sbarro Inv VII,66)) .

Deretter gjør Vergil Dante oppmerksom på at de nå ankommer byen Dis. Dette er byen som omkranser den nedre del av Helvete, fra ring 6 og nedover til 9. Her nede forandrer også synden karakter. De synderne Dante har sett hittil har vært vellystige, grådige, havesyke og vrede. Det er syndere som har hatt vanskelig for å styre sine lyster, enn som bevisst har syndet. De har ikke så mye valgt synden, som de ikke har klart å stå i mot den. Fra ring 7 til 9 finner vi voldsmenn (violenti), bedragere (fraudolenti) og svikere (traditori), der det også finnes en fininndeling vi skal komme tilbake til når vi kommer så langt. Her ved inngangen til Dis holder det å vite at innenfor murene er aktive syndere, mens Dante så langt har truffet passive. Det er flammer fra byen Dante har sett fra andre siden av elvebredden i begynnelsen av denne sangen.

«Usciteci,» gridò: «qui è l’intrata.» (“Kom dere ut, skriker han, “her er inngangen””) (81). Det er Frygias som skriker, i en linje som sedvanlig elegant avslutter passasjen der det er beskrevet hvordan Dante og Vergil seiler rundt bymurene, og kommenterer det de ser. Her skal de altså av, og inn. Utenfor portene står imidlertid tusenvis av djevler som hyler at Dante ikke har noe å gjøre der, («Chi è costui che sanza morte va per lo regno de la morta gente?» “Hvem er han som uten å være død går til riket for det døde folk?” Inf VIII,84-85). Djevlene er i Dantes verden falne engler som støttet Lucifier i opprøret mot Gud. Det skal vise seg at det er ikke så lett å komme rundt dem, som de mer eller mindre straffedømte uhyrene Dante og Vergil har passert hittil, og som Frygias her i sang 8 er et eksempel på. Vergil må gi dem et hemmelig tegn, for å få snakke med dem alene. Djevlene kan gå med på å slippe Vergil inn, men mener Dante må gå tilbake alene. Utsiktene til dette gir Dante motivasjonen til en sjelden henvendelse direkte til leseren.

Pensa, lettor, se io mi sconfortai
nel suon de le parole maladette,
ché non credetti ritornarci mai.

Tenk Dem, leser, mitt ubehag
i lyden fra de fordømte ordene
å tro jeg aldri skulle vende tilbake.
Inf VIII,94-96

Det er også lett å forstille seg frykten, etterlatt der. Det er vakker poesi i bønnen til Vergil om ikke å forlate ham.

«O caro duca mio, che più di sette
volte m’hai sicurtà renduta e tratto
d’alto periglio che ‘ncontra mi stette,

non mi lasciar», diss’ io, «così disfatto;
e se ‘l passar più oltre ci è negato,
ritroviam l’orme nostre insieme ratto».

Å, kjære min ledestjerne, som mer enn syv
ganger har gitt meg trygghete og trukket
fra stor fare som har stått foran meg,

forlat meg ikke, sa jeg, “så fortapt;
og hvis veien videre blir oss nektet,
gjenfinner vi sammen våre fotspor raskt”.

Inf VIII,97-102

Dante er redd som et barn. Men Vergil beroliger ham enda en gang, og forsikrer ham at ingen kan forhindre deres vei videre, siden en så sterk makt har ønsket ham den. At Dante er redd og ikke ennå er rede til å stole på Gud, viser at han ennå ikke har kommet særlig langt på pilgrimsreisen sin.

Dette er imidlertid de falne englene som allerede en gang har forsøkt å gjøre opprør mot Gud. De vil ikke slippe Dante og Vergil inn, selv om Vergil sier at de skal gjøre det, men smeller porten igjen foran øynene på dem. Vi får nå et av Vergils sjeldne, nedstemte øyeblikk. Som regel er han den trygge veiviseren, som vet alt om hvilke krefter og regler som gjelder i dødsrikene han har tilgang til, og derfor ikke har noen ting å frykte. Det har han ikke her heller, men han slår likevel øynene ned og sukker “hvem er det som har nektet meg inngang til smertens hus?” («Chi m’ha negate le dolenti case!» (120)). Det kan vel så gjerne skyldes at han er skuffet over disse djevlene som aldri vil lære, som alltid vil sette seg opp mot Gud, enda de vet at det aldri vil føre frem.

Canto 8 avsluttes med at Vergil forteller Dante at han ikke må forskrekkes, om han selv nå er blitt litt provosert (io m’adiri). Han forsikrer enda en gang at de skal komme seg inn, samme hva djevlene skulle forsøke å hindre dem med. Han forteller også at denne oppførselen deres ikke er noe nytt, og referer tilbake til det første opprøret med de falne englene som støttet Lucifer i opprøret mot Gud. Avslutningssetningen er at han er på vei, han som skal sørge for at portene blir åpnet. I neste sang får vi vite hvem det er.

Neste sang:Canto IX Forrige sang: Canto VII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer