Stikkordarkiv: Svensk kongehistorie

Folkunga-sagan, av August Strindberg

Etter min lille omredigering skal August Strindberg ha denne plassen. Jeg kommer til å fylle denne uken med fem av Strindbergs historiske dramaer fra like rundt århundreskiftet, begynnende med Folkunga-sagaen, og avsluttende med Carl XII.

Strindberg er en av de mest produktive forfatterne av dem alle. Det er ikke bare at han er produktiv, det er det flere som var, men han er det innen alle sjangere, inkludert kunstmaling. Med sine over 60 teaterstykker skrev han noe sånt som like mange stykker som Ibsen og Shakespeare til sammen, og bortsett fra noen få dikt skrev ikke de to annet enn teater. Strindberg skrev også romaner, fortellinger, noveller og reiseskildringer. Han kunne også vise til en makeløs utvikling som forfatter, fra de første spede forsøkene på å kopiere Shakespeare, gjennom realisme og naturalisme til den nye symbolske modernisme, og innom historiske dramaer og det ene og det andre. Han hadde et voldsomt temperament som forfatter, og fikk tekstene fra seg, flere om året.

… Nei, mine vänner, framåt!

Dette er den første replikken i Strindbergs første stykke for scenen, Fritänkeren (1870). Det blir sagt av den anonyme karakteren, Filip, og den eneste som ikke applauderer den, er hovedpersonen, Karl. Dette er et ungdomsverk, med alle de karakteristikker ungdomsverk gjerne har. Her er det store tanker og ivrige replikkvekslinger, men unge Strindberg får ikke laget handlingen så det står noe på spill. Karl mister riktignok både sin forlovede, sin arv og sin stilling på grunn av sitt fritenkeri, men det er ikke noe mer enn et frivillig valg. Han kunne like gjerne holdt på sin families og på samfunnets tro, eller gitt skinn av det, for ikke å måtte reise til Amerika som det ender opp med at han må gjøre til slutt. Å skrive dramatikk er den vanskeligste av sjangrene, nybegynnerne får det alltid bare til å bli replikkvekslinger, og ikke handling. Det var imidlertid artig å lese, og jeg anbefaler alle å klikke på lenken over og bruke de par tre timer det tar å lese gjennom debutverket til Strindberg. Det er en frisk start, friskere enn Ibsens Catalina.

Men i denne posten hopper vi 19 år frem i tid, da Strindberg har blitt etablert forfatter og kan gjøre krav på å være Skandinavias største. Han har skapt hissig debatt med sine naturalistiske verk, både innenfor drama og innenfor novellen. Som så mange ganger før og etter bryter Strindberg nå med forventningene, og gir seg til å skrive i en helt annen stil enn den han hadde skrevet før, eller var rådende i tiden. Han gir seg hen til å skrive historiske dramaer, og henter tema og motiv fra den svenske kongehistorien.

Det første stykket i denne serien er Folkunga-sagan. Folkungene er en svensk kongeslekt fra middelalderen. Jeg skal ikke skrive så mye om den, andre kjenner svensk kongehistorie bedre enn jeg. Kongen det handler om i Strindbergs stykke er i hvert fall Magnus Eriksson, som levde fra 1316 -1374, og var konge fra 1319. Det var dramatiske tider. I Norge hadde man etter mange gode og stabile år på 1200-tallet problemer med arverekkefølgen mot slutten av århundret, og over i 1300-tallet. Kong Erik Magnusson døde sønneløs i 1299, det samme gjorde broren, Håkon V Magnusson, i 1319. Dermed stod Norge uten en rettmessig konge langs den mannlige linjen av Sverreætten. Håkon V Magnusson hadde imidlertid en datter, Ingebjørg Håkonsdatter, og hun var gift med hertug Erik Magnusson, en svenske med kongeblod i årene. Magnus Eriksson i Strindbergs stykke er en av sønnene Ingebjørg og Erik fikk. Han arvet både den svenske og norske tronen i 1319, da han bare var 3 år gammel.

Det er klart det venter et slikt barn vanskeligheter. Det lå mye makt i middelalderens kongetittel, her var det kommet et lite barn som kanskje ikke helt rettmessig hadde fått kongeverdigheten både i Norge og Sverige. Det var to betydelige makter i datidens Europa. Mange ønsket makten kongen hadde, eller ønsket å utnytte problemene til å innskrenke kongens makt. Det var mange kamper mellom den unge kongen og hans støttespillere, og riksrådet og stormennene. Senere i perioden skulle den kanskje største katastrofen i Europas historie inntreffe, med Svartedauden. Magnus Eriksson greide ikke å holde de to rikene samlet, og mistet gradvis makt mot slutten av sin regjeringstid.

Strindberg har derfor mye artig å gripe fatt i når han skal skrive teaterstykke om disse hendingene. Han legger alle problemene inn i ætten, at det hviler en forbannelse over Folkungene, som Magnus Eriksson er i slekt av.

Reklamer