Stikkordarkiv: Synd og straff

Canto XI, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto XI

Den 11 sangen er litt kortere enn de andre, og har bare 115 vers. Her stopper historien litt opp, for at Dante skal få forklart hvordan Helvete er oppbygd. Kartene om hvordan Helvete ser ut baserer seg altså mest på denne sangen, selv om det også er mulig å finne ut av det ut i fra de andre sangene. Mens alt dette skjer befinner vi oss fortsatt i sjette ring, der kjetterne oppholder seg. Strafen deres er å ligge i brennende kister, som vi så i forrige sang. Vi skal så vidt se innom graven til en ny av dem her: Pave Anastasio. Ellers er denne sangen fattig på både døde sjeler og andre skapninger, og er mest av alt en samtale mellom Vergil og Dante om Helvetes oppbygning og inndeling.

Det siste som skjedde i forrige Canto var at Dante fikk en formanende pekefinger av Vergil etter enda en gang å ha blitt rystet etter samtale med noen av de dømte sjeler i Inferno. Dante snakket som vi husker med sin landsmann, Farinata, og ble blant annet varslet om at han ville bli forvist fra Firenze. Etter samtalen snur Dante og Vergil seg til venstre, og går langs en høy, steil fjellvegg i en dal. De befinner seg fortsatt i ring 6 for kjetterne. Her begynner 11 sang.

Vi må ha med at kjetterne ikke bare ligger i brennende kister, de er også plaget av en veldig stank. Deres sjeler vil for alltid brenne når de er så forurendsede at de ikke engang ville slippe inn Gud, og når slike skitne sjeler brenner må det nødvendigvis komme stank (puzzo). Helt i begynnelsen av sangen leser Dante en av innskriftene på gravene, der det står “Pave Anastasius – som Fotinus ledet bort fra den rette vei” (‘Anastasio papa guardo,/ lo qual trasse Fotin de la via dritta’. Inf XI,8.9). Dette er Anastasius II som var pave fra 496 til 498. Han ble kalt kjetter fordi han støttet dekanen i Thessaloniki, Fotinus, i hans fornektelse av den guddommelige opprinnelsen til Kristus. En annen Fotinus var biskop i Pannonia i det fjerde århundret, og ble dømt for kjetteri. Det er en del uenighet i forskingen om hvem de to er, og om Dante muligens har forvekslet paven Anastasius med keiseren (Keiser Anastasius I), og den ene Fotinus med den andre. Den gamle Harvard klassikeren fra 1909, med oversettelse av Henry F Cary og redigert av Charles W. Elliot, skriver i noteverket om de som mener det er keiseren at de er “jealous of the integrity of the papal faith,” eller “bekymret for pavetroens integritet”. Det er klart det er sårende for mange at det finnes paver i Helvete, og spesielt blant kjetterne, og det er like klart at blant dem er nok ikke mange amerikanerne.

Dante og Vergil befinner seg i en bratt skrent. Allegorisk betyr det at når man befinner seg i synden går det raskt i utforbakke, billedlig kanskje også at bratte stup er mer skremmende for de som er fanget mellom dem. Konkret får det også betydning for Dante og Vergil at de må stoppe opp, slik at de får vennet seg til forholdene de er i. Det passer også godt allegorisk, i slik synd må man kanskje også stoppe opp litt og tenke seg om, før man kan gå videre. Det er i denne pausen Vergil finner tid til å fortelle Dante nærmere om Inferno.

Fra ring 6 hvor de nå befinner seg blir inndelingen mer komplisert. Vi kan ta med (selv om Vergil ikke her gjør det) at Dantes Helvete begynner med et slags forrom med de likegyldige, de som ikke tar stilling til noe, og som vi møtte i sang 3. Så har vi ringene 1 – 5 som vi har vært i, den første for de ikke kristne, der Vergil selv befant seg, sammen med mange av de andre historiske og oppdiktede skikkelsene fra antikken. Den andre er for de vellystige (lusseriosi), som vi møtte blåst av Helvetesstormen hit og dit i sang 5, der Francesca og Paulo fortalte sin historie. Den tredje er for de grådige eller fråtserne (golosi), de møtte vi i sang 6 o, hvor vi også fikk en samtale med Ciaccio, fioerentineren som gav de første forvarslene om Firenzes fremtid. Straffen deres var mot alle sansene de hele sitt liv hadde forsøkt å få tilfredsstilt, her blir det med regn, ul (fra hunden Kerberos), stank, mørke og sump (som de ligger i, og får smake på). Den fjerde er for gnierne og sløserne (Avari i prodigi), de så vi skyvende på tunge vekter i sang 7. Den femte er for de vrede (Iracondi i accidiosi), de så vi hamre løs på hverandre i sumpen Styx i sang 7 og 8, hvor særlig Filippo Argenti gjorde et motbydelig inntrykk. Nå er vi altså i ring 6, for kjetterne (Eretico).

Nedover her, kan Vergil fortelle, finnes tre mindre sirkler(cerchetti). Ideen er at Helvete er formet som en trakt, borret ned i jorden, og jo lenger ned man kommer, desto trangere blir det. De største synderne blir altså straffet med mer klaustrofobiske forhold. Den verste synden for Himmelen er ingiuria, som er opphavet for fremmedordet vårt “injurie”, og kan oversettes med “fornærmelse” eller “skade”. Skaden kan skje med vold (forza) eller bedrageri (frode), der bedrageriet er verst. Bedragerne befinner seg altså nederst, lengst fra Himmelen, der det er trangest, og der de lider mest (e più dolor li assale (27)). Voldsmennene kommer først her nå, forteller fortsatt Vergil, alt blir lagt frem i komediens perfekte rimmønster, og denne ring nummer 7 er inndelt i tre kretser (girone). Vi kan også ta med at Magnus Ulleland i sin nynorske oversettelse av verket kaller Cerchio for “krins” og Girone for “ring”, så man skal ikke bli forvirret av at jeg bruker andre ord for samme mening. Kretsene er for de tre typer voldsmenn, voldsmenn mot nesten (“mordere, plyndrere og ranere”, omicide, guastatori e predon), voldsmenn mot seg selv (“mot seg og sine eiendeler”, Puote omo avere in sé man vïolenta/ e ne’ suoi beni Inf XI,37-38) og voldsmenn mot Gud og naturen (Puossi far forza ne la deïtade,/col cor negando e bestemmiando quella,/ e spregiando natura e sua bontade; Inf XI,37-39) i den rekkefølgen. Når vi kommer dit, skal vi se hva de tre typer vold går ut på.

Så fortsetter Vergil med bedragerne, der inndelingen er enda finere enn for voldsmennene. Her er det hele 10 undergrupper, og de blir alle her ramset opp uten å bryte med verken rytme eller rim på italiensk.

Questo modo di retro par ch’incida
pur lo vinco d’amor che fa natura;
onde nel cerchio secondo s’annida

ipocresia, lusinghe e chi affattura,
falsità, ladroneccio e simonia,
ruffian, baratti e simile lordura.

Denne måten nettopp nevnt ser ut til å bryte opp
kjærlighetens bindinger som gjør naturen;
hvor i andre sirkel bygger seg reir

hykleri, smiger og den som forhekser,
falsknere, tyveri og simoni,
koblere, snytere og lignende skitt.
Inf XI,55-60

Det var 8 av 10 kategorier, og slett ikke verst. De to siste er bedragere i rådgivning (fraudolente consiglieri) og skismatikere og seminarister for uorden (Scismatici e seminatori di discordia). Også her skal vi få nærmere å vite hva de forskjellige bedrageriene består i, og hvilken rangordning de har, når vi kommer dit. Denne måten nettopp nevnt (egentlig: denne måten fra bak) er bedrageriet, beskrevet i forrige terzin.

Helt nederst er de som bedrar dem man skal gi spesiell tillit, og på den måten river av det kjærlighetens bånd naturen gir (lo vinco d’amor che fa natura). Dette er svikerne, de befinner seg i den trangeste sirkelen der de blir evig fortært (qualunque trade in etterno è consunto (66)). Dante som tilhører til Vergil og deltaker i verket, synes dette er helt klart og greit, men lurer på hvoror ikke alle synderne blir straffet i byen Dis, når Gud uansett vil straffe dem. På ny må Vergil gi Dante en formaning, “hvorfor tankene hans går så langt unna solen (figurativt: “lyset”, altså “hvorfor tankene er så langt unna der de skal være”)?” («Perché tanto delira»,/ disse, «lo ‘ngegno tuo da quel che sòle? Inf XI,76-77). Vi husker fra starten at Dante befant seg i en mørk skog, fullstendig i villfarelse, og han er ser vi fortsatt langt unna å orientere seg skikkelig. Dante stiller spørsmål ved Guds plan, som for det første er guddommelig, for det andre er klar. Vergil forklarer nå forskjellen inndelingen mellom de tre typer synder, umettelighet (incontentanza), ondskap (malice) og gal bestialitet (la matta bestialitade). Inndelingen henter Dante fra Aristoteles, som i Etikken (VII,I) skiller mellom disposisjonen til å ville tilfredsstille sine lyster (akrasìa), disposisjon for å leve i mot moralske og etiske regler (kakìa) og disposisjonen for å gjøre vold mot naturen (theriòtes). De som er høyere oppe, og som vi allerede har sett, skal straffes mildere, men de skal likevel straffes. Denne delen av samtalen har også som funksjon å repetere litt hva vi allerede har sett så langt i Inferno.

Dante i verket er fornøyd med opprydningen Vergil gjør i hodet hans. Svarene Vergil gir tilfredsstiller ham alltid, men spør om han ikke kan gå tilbake litt og forklare nærmere hva han mente med unyttingen som sliter på den guddommelige nåde, og om Vergil kan løse også den knuten for ham («là dove di’ ch’usura offende/ la divina bontade, e ‘l groppo solvi». Inf XI,95-96). Spørsmålet handler om dem som vil hente mer fra naturen enn det som blir dem gitt, de som vil låne ut penger mot renter, altså de som utnytter andre og naturen. Vergils svar henter på ny ideer fra Aristoteles, om hvordan naturen og kunsten skal henge sammen. Her er det Gud og naturen som er mesteren, og kunsten som skal forsøke å etterligne den. Utsugeren – som kanskje er det rette ordet å bruke her – ødelegger dette forholdet, ved å forsøke å utnytte andres arbeid, i stedet for sitt eget.

Etter å ha svart på spørsmålet går Vergil med Dante ned til neste ring der de voldelige er.

Reklamer

Canto III, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO III

Sangene 1 og 2 blir brukt til at Dante skal finne seg midtveis i livet og langt inne i en mørk skog han ikke finner noen vei ut av. Han er i dypt trøbbel, da Vergil finner ham, og overtaler ham til å følge ham. Det siste som skjer i sang 2 er at Dante bestemmer seg for å gjøre det, og vi ser han følge Vergil nedover en bratt skrent. I sang 3 er det første som møter Dante (og oss) følgende berømte skilt:

PER ME SI VA NE LA CITTÀ DOLENTE
PER ME SI VA NE L’ETTERNO DOLORE
PER ME SI VA TRA LA PERDUTA GENTE.
GUISTIZIA MOSSE IL MIO ALTO FATTORE:
FECEMI LA DIVINA POTESTATE,
LA SOMMA SAPÏENZA E ‘L PRIMO AMORE.
DINANZI A ME NON FUOR COSE CREATE
SE NON ETTERNE, E IO ETTERNO DURO.
LASCIATI OGNI SPERANZA, VOI CHE’INTRATE.

HER GÅR MAN INN TIL DEN SMERTENDE BY
HER GÅR MAN INN TIL DEN EVIGE SMERTE
HER GÅR MAN INN BLANT DE FORTAPTE FOLK
RETTFERDIGHET BEVEGET MIN HØYE SKAPER
LAGET MEG DEN GUDDOMMELIGE MAKT
SUMMEN AV ALT HÅP OG DEN FØRSTE KJÆRLIGHET
FØR MEG VAR INGENTING LAGET
SOM IKKE ER EVIGE, OG JEG ER OGSÅ EVIG.
ETTERLAT ETTHVERT HÅP, DERE SOM GÅR INN.

Siste setning er særlig berømt: Etterlat ethvert håp, dere som går inn. Dette er skiltet til Helvetet. Dante skriver at det er skrevet i en dunkel farge (colore oscuro), og at han sier til mesteren (Maestero = Vergil) at meningen er hard (il senso lor m’é duro). The world of Dante (http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.3) oversetter her med “The meaning is difficult to me”, men mister med det en viktig nyans mener jeg. Meningen er nemlig ikke bare vanskelig å forstå, den er også hard, i betydningen streng og tøff (jeg har hørt en annen engelsk oversettelse bruke direkte “cruel”, altså det andre ytterpunktet av betydningen). Setningen er viktig, for det er det første Dante sier i Helvete, altså det første etter at han har begynt på selve ferden gjennom dødsrikene. Jeg kommer til å skrive mine poster i tolkningen at Dante er på en slags pilgrimsferd gjennom dem, og her er han altså helt i begynnelsen av ferden. Han vet ingenting. Derfor kan både skiltet være vanskelig å forstå. Og kan også ha for stor medfølelse for dem som befinner seg i Helvete, og altså har måttet etterlate seg ethvert håp. De er en del av Guds rettferdige system, og skal ha selv ha skyld i sin straff.

Gjennom de 34 sangene i Inferno skal vi bli godt kjent med hvordan Dantes Helvete er bygd opp. Det finnes også nok av modeller ute på nettet, og i enhver noenlunde ordentlig tekstutgave av verket, for dem som er for utålmodig til å vente så lenge som at jeg skal få gjort meg ferdig. I sang 3 kommer Dante og Vergil ennå ikke ned til selve Helvete, og de 9 ringene (cerchio) det består av. Her er vi bare i det som nesten kan kalles Helvetes forrgård, et område mellom porten og første ring. Her befinner de likegyldige seg, de som aldri ville ta standpunkt. De som verken er ond eller god.

Vergil må her i starten virkelig spille rollen som veiviser, også for oss lesere. Hans første melding til Dante må også vi se nøye på. Utdraget er fra linje 13 til 18.

Ed elli a me, come persona accorta:
«Qui si convien lasciare ogne sospetto;
ogne viltà convien che qui sia morta.

Noi siam venuti al loco ov’ i’ t’ho detto
che tu vedrai le genti dolorose
c’hanno perduto il ben de l’intelletto».

Og han til meg, som en skarpsindig person
“Her må man legge igjen hver mistenksomhet;
hver feighet må her være død.

Vi har kommet til stedet som jeg har snakket om
hvor du vil få se de pinede folkene
som har mistet den fine forstand”.

Det siste er viktig. I verdensbildet til Dante slik det nedfeller seg i komedien har mennesket av Gud fått både forstand og fri vilje. Det har også fått alt det trenger å vite om hva som er det riktige å gjøre. Likevel velger det av og til galt, og for dette blir det straffet av Gud. Helvetet er straffen. Alle skikkelsene som Dante treffer i Helvete, har fått noe feil i forstanden sin. De har på en avgjørende måte valgt feil. Og oppførselen deres i Helvete, når de møter Dante, viser at de av sin skjebne ikke har lært noen ting, og at de hører hjemme der de er. Verket går også videre enn bare å vise at alle får sin rettmessige plass i Helvete, skjærsild eller paradis. Det viser også hvor ufruktbare holdningene i Helvete er, og hvilket kaos det blir om mennesket ikke klarer å bruke fornuften på en riktig måte. Den enkle og riktige forklaringen på hvorfor folk blir plassert dit, er at de har syndet, og ikke angret sin synd.

Dante skjønner foreløpig ingenting av dette. Og det er strengt tatt ikke lett for oss å vite det heller, uten å ha lest resten av verket eller lest kommentarer om det. Dante er allerede her i forrgården helt forskrekket over alle skrikene og stønningen, mørket og det ville, golde landskapet. Vergil forteller rolig hvordan de som er her, er fortvilte fordi de aldri har forhåpninger verken om liv eller død. De vil være i denne tilstanden de er i nå, for alltid. Tilstanden er ubestemt, som de selv alltid har vært det. Gjennom hele Helvete skal vi slik se nær forbindelse mellom synden og straffen, mellom hva synderne har gjort, og måten de blir straffet på. De blir gjerne straffet med synden selv.

Ingen av de som er blir nevnt med navn, for de skal bli glemt. Vergil nevner bare at de er her de englene, som ikke valgte side da Lucifer brøt med Gud den gang for lenge siden. I sedvanlig, komprimert språk får Dante sagt dette gjennom Vergil fra linjene 46 til 51, der det også er plass til opplysningen om at disse har gått inn i en absolutt blindhet siden de ikke kan se forskjell på rett og galt. (Jeg tar også med den vakre inngangen fra 43)

E io: «Maestro, che è tanto greve
a lor che lamentar li fa sì forte?».
Rispuose: «Dicerolti molto breve.

Questi non hanno speranza di morte,
e la lor cieca vita è tanto bassa,
che ‘nvidïosi son d’ogne altra sorte.

Fama di loro il mondo esser non lassa;
misericordia e giustizia li sdegna:
non ragioniam di lor, ma guarda e passa».

Og jeg: “Mester, hva er så alvorlig
til dem som feller tårer så sterkt?”
Han svarte: “Jeg skal si deg det veldig kort.

Disse har ikke håpet om døden,
og deres blindhet i livet var så lav,
at de er misunnlige på alle andre.

Sulten deres vil ikke verden stille;
nåde og rettferdighet forakter dem:
vi bryr oss ikke om dem, men ser og passerer.”

Med til straffen hører det at disse sjelene kontinuerlig blir stukket av vepser og mygg. Dante i verket er svært overrasket over hvor mange det er (non avrei creduto/ che morte tanta n’avesse disfatta “jeg hadde aldri trodd/ at døden har ugjort så mange mennesker (ugjort = gjort av fra livet)” Inf III,56-57), men heller ikke i middelalderen skulle man la seg overraske over at det er mange mennesker som ikke tar stilling til livet. Forfatteren Dante er fullt klar over dette, om enn han lar være å utstyre pilgrimmen sin med kunnskapen foreløpig.

Litt senere (vers 79) kommer Dante og Vergil til elven Akheron. Dette er elven hvor ferjemannen Kharon frakter fordømte sjeler over til det virkelige Helvetet. Både ferjemannen Kharon og elven Akheron er av klassisk gresk opprinnelse, og hører altså ikke hjemme i Bibelen. Jeg forestiller meg at det gamle udyret virkelig brøler når han hilser nykommerne i linjene fra 84:

Ed ecco verso noi venir per nave
un vecchio, bianco per antico pelo,
gridando: «Guai a voi, anime prave!

Non isperate mai veder lo cielo:
i’ vegno per menarvi a l’altra riva
ne le tenebre etterne, in caldo e ‘n gelo.

Og her mot oss kom han i båt
en gammel, hvit og med gammel hud,
skrikende: “Ve dere, fordervede sjeler!

Ikke håp noensinne å få se himmelen:
jeg kommer for å frakte dere til den andre bredden
der mørket er evig i varme og is!
Inf III,82-87

Man kan bli rent oppstemt av å lese slike vakre tekstlinjer. Kharon blir imidlertid litt usikker da han forstår Dante er levende, slike pleier han jo ikke frakte over elven. Veril setter ham elegant på plass.

E ‘l duca lui: «Caron, non ti crucciare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare».

Og føreren sa til ham: “Kharon, ikke plag deg selv
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf III,94-96

“Setter ham elegant på plass” er rette ord her. Med ordene får Vergil sagt Kharon tydelig i fra hvem som har makten, og Kharon kan ikke annet enn å finne seg i det. Slik vil møtene gå med flere av Helvetes håndlangere nedover i sirklene.

Vergil kan også fortelle at de dødsdømte selv er ivrige etter å bli med Kharon over elven for å få oppfylt den guddommelige rettferdighet (ché la divina giustizia li sprona, Inf III,125), og at Dante kan være helt trygg på at han aldri vil bli fraktet over siden Kharon så det gode i ham (Quinci non passa mai anima buona; “her passerer aldri gode sjeler” Inf III,127).

Sangen avsluttes like etter med et voldsomt jordskjelv og et sterkt lys som gjør at Dante besvimer.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia