Stikkordarkiv: Tablå

Carl XII, av August Strindberg

Mandager skal jeg presentere skandinavisk litteratur. Jeg begynner med teaterstykket Carl XII, av August Strindberg (1849 – 1912). Jeg valgte å skrive om dette stykket som kanskje ikke er Strindbergs mest kjente, i hvert fall ikke her i Norge, for også å oppdatere meg litt om svensk historie. Karl XII er krigerkongen, som regjerte fra 1697 til 1718, hvor han døde i felt ved Fredrikshald festning i Norge. Det er fremdeles omdiskutert om det var en norsk eller svensk kule som felte ham.

Karl XII er også kongen som gikk i felttog mot Peter den store, og tapte i slaget vet Poltava i 1709. Etter det tapte Sverige rollen som dominerende makt rundt østersjøen for alltid, siden har Russland vært sterkere. Alt dette har jeg kjent til ganske vagt, men har lest meg opp litt i forberedelsene og etterarbeidet med Strindbergs stykke.

Carl XII, av August Strindberg

Stykket er skrevet i 1901 (eller rettere sagt, utgitt da – urpremieren er på svenske dramaten i 1902), og er dermed skrevet sent i karrieren til Strindberg. Det er blant de siste av de historiske dramaene. Strindberg har altså når stykket utgis allerede vært med på å revolusjonere teatersjangeren, og gi det en ny og symbolsk form.

De tidlige historiske dramaene til Strindberg var inspirert av Shakespeare, med raske sceneskifter, fortettet handling og til dels psykologisk, kompliserte karakterer. Her i Carl XII er det ikke lenger noe spor av sånt.

Stykket er ikke satt opp med akter og scener, men fem forskjellige tablå. Det har en slags handling, det er kongen som kommer tilbake fra det mislykkede felttoget i Russland, og må tåle de svenske reaksjonene på nederlaget, men det er ikke noe driv i handlingen, det er mer stemningen enn handlingsgangen som er viktig.

Det er 11 personer og flere bipersoner med på rollelisten. De opptrer ikke så mye som levende mennesker, men er også de mer represenanter for ideer og stemninger. Hovedpersonen er selvfølgelig kongen selv, som er blitt helt desillusjonert, og som nesten litt motvillig utfører sine kongeplikter. Når han ikke er til stede, er det han og Sveriges situasjon som blir diskutert, og det blir diskutert slik diskusjonene går i et land hvor man har hatt makten, og mistet den.

Vi har i stykket noen opptrinn. I andre tablå er det forræderen Görtz som har arbeidet for å avsette kongen. En forholdsvis lang dialog ender med at Görtz blir ført ut for et såkalt «pinligt forhør», og forsvinner ut av stykket. Scenen kan ikke være med annet enn for å vise at kong Karl XII fortsatt er en potent konge, som vet hva man må gjøre med forrædere. Samtidig er det ikke en handling det lyser vilje av, det er mer kongen som utfører sin plikt. Kongen må til og med på et tidspunkt spørre om Görtz har glemt samtalens utgangspunkt,» — att du är en förrädare, som arbetat för min afsättning!» (s. 63 i webutgaven). Baron Georg Heinrich von Görtz var for øvrig en komplisert person også i det virkelige liv, han ble henrettet i 1719, altså året etter at Karl XII ble skutt.

Ingen av disse opptrinnene er imidlertid ledd i noen utvikling. Det er bare scener, tablåer, som setter stemninger og understreker poenger. Dette gjorde også at stykket fikk en blandet mottagelse da det ble uroppført i 1902. Kritikerne var ikke vant til å se denne type teater, og hadde ikke fått venne seg til et Drømspel, som Strindberg setter en standard med nettopp på denne tiden. De svenske kritikerne har også litt problemer med en så redusert konge som Karl XII er her i stykket. Selv om han er omdiskutert, og er den kongen som regjerte da de mistet sin rolle som stormakt, så er han den siste kongen som forsøkte å hevde den rollen. Hos Strindberg er han en konge som har feilet og har innsett sine feil, og må leve med den indre skammen for disse feilene.

Den desilusjonerte kongen forbereder også i stykket et siste felttog, som han også gjorde det i virkeligheten. Det skal gå til Norge. Jeg leser stykket nesten som om kongen her leter etter en utvei fra livet, en måte å dø på. Det er i hvert fall vanskelig å lese det som noe oppriktig forsøk på å gjenopprette den tapte ære. Norge er for lite og ubetydelig til det. På den annen side har kongen, om enn han er svekket, fortsatt kraft til å ta krigstrøtte svensker med på enda et felttog. Det er imidlertid et felttog helt uten glød.

I virkeligheten er det fortsatt uklart hvordan Karl XII døde, selv om nyere forskning hevder å ha funnet svaret. Det er hevet over tvil at kongen stod utsatt til i ildlinjen fra norske kuler på Fredrikshald festning, men det er mulig selve skuddet ble avfyrt fra svensk side. Kongen hadde flere fiender. Strindberg velger imidlertid sin egen løsning.

I en scene det er mulig å få visuelt vakkert til lyser skuddene opp festningsverkene hvor svenskene og nordmennene er forskanset. Kongen er ikke i scenebildet, han blir bare omtalt av de andre karakterene, adjutanten, Swedenborg, Feif og Mörner. De kan fortelle at kongen er i første løpegraven, utsatt til, og at han ber til oven. Feif spør Swednborg om han har lagt merke til at de samtaler over kongen som om han var død, hvorpå Swedenborg svarer at han er død. Like etter kommer ildkulen som dreper kongen (i stykket er det en ildkule, eller det er i sceneinstruksjonene en ildkule som skal lyse opp like før det annonserers at kongen er død). «Ske Guds vilje», sier Swedenborg. Så begynner ropene om at kongen er død. Swedenborg spør hvor kulen kom fra, der oppefrån, sier Feif, og peker på festningen. Der oppefrån, sier Swedenborg, og peker mot himmelen. Det er altså himmelske makters vilje at kongen skal dø, skjønt, han har nettopp blitt sett i bønn selv, kanskje var det også hans egen vilje. Swedenborg avslutter med at om den ikke kom fra himmelen, så burde den gjort det. Han vil det skal være skjebnebestemt, kongen må dø. Strindberg gir naturligvis ikke noe klart svar i stykket.

Jeg leste det for øvrig på min Samsung Galaxy tab. Filen lastet jeg ned gratis fra Svenske dramawebben, der alle Strindbergs stykker kan hentes ned. Det var en wordfil som jeg konverterte til PDF for å lette lesingen ytterligere. Teksten var en glede å lese i dette formatet, og gikk unna på et par timer.