Stikkordarkiv: Tale

Art, Truth and politics, Harold Pinters Nobelforelesning, 2005

Denne bloggen søker å være apolitisk og tidløs. Den vil som radioprogrammet In our time, med  Melvin Bragg, på BBC, være irrelevant til aktuelle saker. Med dagens post vil aktualiteten være vanskelig å unngå, Pinters tale da han vant nobelprisen i 2005 er sterkt politisk, og sterkt aktuell også i dag, men dette vil bli forsøkt dempet i min post. Her vil det handle om hvordan Pinter forsøker å sette en sammenheng mellom ordene og verden de skal beskrive, og hvordan denne sammenhengen kan lekes med i litteraturen, men at det finnes en verden der det ikke er noen lek, og der det gjelder å få sagt tingene som de er.

Med det går Pinter litt tilbake til alle norsklæreres favoritt, Georg Brandes, og hans tale på 1870-tallet om at litteraturen må sette problemer under debatt. Dette gav støtet til den såkalte realistiske litteraturen, med Henrik Ibsen og Aleksander Kielland som foregangsfigurer. Dette var litteratur som ville endre samfunnet, og som på mange måter gjorde det, i og med at mange av de problemer litteraturen pekte på, nå er løst, og ganske som forfatterne ville ha det. Det var et angrep på den strenge moral, og særlig dobbeltmoralen, og på en del av klasseskillene i samfunnet.

Problemene Harold Pinter tar opp, og måten han gjør det på, har imidlertid lite å gjøre med de gamle norske realistiske og naturalistiske forfatterne. Verden har blitt mye mer komplisert, siden den gang. Problemene mer omfattende.

Talen begynner med en påstand Pinter kom med i 1958:

‘There are no hard distinctions between what is real and what is unreal, nor between what is true and what is false. A thing is not necessarily either true or false; it can be both true and false.’

Det er ingen streng forskjell mellom hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, heller ikke mellom hva som er sant og hva som er falskt. En ting er ikke nødvendigvis sann eller falsk; den kan være både sann og falsk.

Dette er ikke så oppsiktsvekkende sagt i 1958. Det følger mange av tankene til Nietzsche, sannhet og moral er relative størrelser. Verden er så rik at samme påstand kan passere som sann og løgn, alt avhengig i hvilken sammenheng den blir sagt i, eller hvordan den blir oppfattet. Dette har mange av de modernistiske og postmodernistiske forfatterne lekt med. Det er også et symptom på det moderne samfunn, med den overveldende mengden informasjon, og det blir helt umulig å huske på og fordøye alt som er sant til enhver tid. Det absurde teater, som Harold Pinter var en del av, og som var årsaken til at han fikk nobelprisen, lekte seg også med dette.

Poenget med talen til Pinter er at det at en ting både kan være sann og falsk, ikke må oppfattes slik at alt er tillatt. Pinter referer verken til Nietzsche eller Dostojevskij, og det er vel kanskje ikke heller de to som er hans viktigste inspirasjonskilder, men det er de to sammen som setter opp at om Gud er død, så er alt tillatt (Dostojevskij, i Brødrene Karamasov), og at Gud er død (Nietzsche). Dostojevskij vier de viktigste årene av sitt forfatterskap til å prøve å vise at om man gir slipp på religionen, slipp på Gud, så leder det til moralsk forfall. Det er ingen lenger til å garantere for sannheten, og for rettferdigheten. Når det er hipp som happ om noe er sant eller ikke, eller om dette spørsmålet ikke lenger er interessant, så åpner det opp for å gjøre hva man vil. Man kan jo etterpå alltids lyve om det, og servere historien på en annen måte, så man selv kommer bedre ut av den. Pinter gjør i sin nobeltale et helhjertet, innbitt forsøk på å motkjempe dette, og få sagt og vist at hva som skjer, har betydning. I virkelighetens verden spiller det noen rolle hva som blir gjort, og hva som blir sagt om det.

Resultatet er et knallhardt, nesten infamt angrep på USA og dets utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Pinter er brite, og Storbritannia får også gjennomgå som USAs lakei, helt uten egen vilje og egen ryggrad. Eksemplene Pinter kommer med er kjente, det dreier seg om ytre høyrediktaturene i Sør-Amerika og ellers i verden, Chile i 1973, Nicaragua på 80-tallet og krigen i Irak fra 2003. Kritikken er også kjent, men det er sjelden den kommer med slik slagkraft som hos Pinter, og det er også sjelden et nobelforedrag blir benyttet til et virkelig angrep mot den vestlige verden også svenskene er en del av, om enn Pinter gjør et poeng av at svenskene den gang var et av få land USA ikke har noen militærbase i. Likevel var ikke talen i nærheten av å få til noen endringer i politikken, knapt nok noen krusninger i overflaten. Den ble kort og godt ignorert av alle som betyr noe.

I 2005 var det mange år siden Pinter sist hadde gitt ut noe av betydning. Det er på 60-tallet de virkelig store stykkene hans blir skrevet, og utover 70- 80- og 90-tallet blir det stadig mindre. Vi i amatørteatermiljøet i Bergen var opptatt av ham, med amatørteater menes her halvprofesjonelt, vi hadde jo litt ambisjoner, om enn vi aldri tjente noen penger, og det ble satt opp flere av stykkene til Pinter, på små scener, rundt år 2000. Det var den første forfatter som vant nobelprisen, som jeg kjente godt også på forhånd. Han overrasket og vakte oppsikt i vårt lille miljø, med å ta så hardt i i talen, og med i det hele tatt være tilbake og servere oss ferske, nye ord.

Det må da også med i teksten at Pinter politisk hørte til langt ute på venstresiden, som så mange av sine teater- og kunstnerkolleger, og at han gjennom hele sitt liv hadde sterke, radikale meninger. Det er ikke så enkelt å vinne frem med dem lenger, det er ikke så lett for forfattere å sette dagsordenen med ordkunst. Så kanskje kan man si at knyttneveslaget han forsøker å ramme den politiske eliten med, der de iscenesetter en virkelighet og selv får bestemme historien som fortelles, den rammer også ham selv. For enda så sterkt nobelforedraget hans kan ha vært, og enda så sant det kanskje var det han sa, så er det akkurat som om det aldri har hendt. Til like med alle forbrytelsene han beskylder amerikanerne for.

It never happened. Nothing ever happened. Even while it was happening it wasn’t happening. It didn’t matter. It was of no interest.

Det hendte ikke. Ingenting hendte noen gang. Til og med mens det hendte, så hendte det ikke. Det spilte ingen rolle. Det hadde ingen interesse.

Talen er her.

 

Reklamer

Pusjkin – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Skissen – eller essayet –  Пушкин (очерк) stod i augustnummeret av En forfatters dagbok i årgang 1880. Det var det eneste nummeret som kom ut det året. Teksten er basert på en tale Dostojevskij holdt i selskapet Общества любителей российской словесности (Den russiske diktnings venner, blir det kalt på norsk). Geir Kjetsaa oversetter det russiske очерк i parentesen i tittelen med «skisse», i sin oversettelse utgitt i bok 26 av Dostojevskijs samlede verker på Solum forlag i 1993. Ordboken oversetter очерк – otsjerk – med skisse; essay; profil eller studie. Primærbetydningen av ordet er omriss.

I denne talen gir Dostojevskij til kjenne sitt syn på Pusjkin, og hvilken stor, russisk dikter han er. Den begynner med et sitat av Gogol, med tillegg av Dostojevskij:

«Пушкин есть явление чрезвычайное и, может быть, единственное явление русского духа», – сказал Гоголь. Прибавлю от себя: и пророческое. ”Pusjkin er et usedvanlig fenomen, og kanskje det eneste fenomenet av den russiske ånd”, sa Gogol. Jeg kan selv legge til: og profetisk.

Her må jeg ta med at det russiske ordet явление i ordboken er oversatt med «fenomen, foreteelse og fremtoning», mens det hos Kjetsaa er oversatt med «åpenbaring». Siden dette er et berømt sitat fra både Gogol og Dostojevskij, skal ikke jeg gå professorene på klingen. Om russiskkyndige har kommentarer i kommentarfeltet, setter jeg pris på det. Ordet åpenbaring er ikke nevnt som mulig oversettelse i det hele tatt i ordboken, som vel skulle dekke det meste.

Uansett, det at Gogol karakteriserer Pusjkin nærmest som legemgjørelsen av den russiske ånd, og Dostojevskij legger til at han er en profet, er viktig for forståelsen for Pusjkins posisjon i russisk litteratur, og for Dostojevskijs syn på ham og på Russlands fremtid. Hensikten med talen Dostojevskij er å stake ut retningen for det russiske folk, og da er det godt å ha nasjonalpoeten med seg.

Pusjkin er i Russland elsket av alle. Få treffer den russiske sjel som ham. Ingen behersker det russiske språk som ham. Det er elementærkunnskap for dem som forsøker å sette seg litt inn i russisk kultur og litteratur. For utlendinger er Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov og Gogol større favoritter. De skriver i prosa, så deres tekster lar seg lettere oversette. For russere er det alltid Pusjkin. Hans poesi er uoversettelig. Og Dostojevskij kan bli for grusom, Tolstoj for bedrevitende, Tsjekhov skriver jo litt smått og Gogol var en satiriker. Pusjkin behersket hele registeret, og skrev akkurat de følelser russerne elsket og elsker, i et praktfullt og ubesværet språk.

Dostojevskij har anlegg for å bli begeistret. Og her han skriver om Pusjkin, lar han seg på russisk vis rive med. Han mener jo også at russerne er et folk av følelser, de er ikke laget for å legge bånd på seg. Han deler Pusjkins diktning inn i tre perioder, alle i forhold til hans profetiske betydning for Russland. Så går Dostojevskij gjennom noen utvalgte verk, alltid raus med de store ord, det er et uovertruffent diktergeni vi har med å gjøre. Engelskmennenes beundring av Shakespeare, og tyskernes forhold til Goethe, er saklig og rasjonell, de analyserer og diskuterer sin helt. Russerne beundrer og dyrker sin.

Pusjkins hovedverk er Jevgenij Onegin. Dostojevskij bruker lang tid på å gå gjennom dette verket, i en herlig blanding av begeistring og analyse. Dostojevskij holder Tatjana som den egentlige helten,  så sterkt at han foreslår Pusjkin kunne kalt opp sitt poem etter henne, siden det er hun som er hovedpersonen. I argumentasjonen vil jeg si det ligger at Jevgenij Onegin ikke er noen egentlig russer, ikke helt og holdent, ikke slik som Tatjana. Han er fra St. Petersburg, den mest europeiske av alle Russlands byer. Og her er han fra begynnelsen av en dandy, et selskapsmenneske, som det utvilsomt fantes mange av både på Dostojevskijs og Pusjkins tid, så det må nok kalles et russisk fenomen også dette, skjønt, det kanskje er et importert fenomen.Tatjana, derimot, er fra det russiske dypet. I følge Dostojevskij er hun med det også dypere og klokere enn Onegin. Det blir en spenning når denne til dels falske Onegin møter denne tvers igjennom ekte Tatjana.

Det ender som vi vet med at Tatjana finner en annen, og må avvise Onegin, selv om hun elsker ham. Det er også først når Onegin skjønner at Tatjana er tapt for ham, han skjønner hvor mye hun betydde, at han virkelig også elsker henne. Dostojevskij bruker mye tid på å beskrive dette. Her kommer han også inn på et hovedpunkt i sin egen diktning, klarest uttrykt i det den gang nylig utgitte storverket Brødrene Karamsov.

Но какое же может быть счастье, если оно основано на чужом несчастии? Hvilken lykke kan det være, om den er grunnlagt på andres ulykke?

Tatjana kan ikke forlate sin mann, fordi hun kan ikke bygge sin lykke på andres ulykke. Sånn er det i Dostojevskijs verden, enhver er skyldig overfor alle andre. Enhver er ansvarlig for alle andres lykke og ulykke. Onegin er ingen ekte russer fra dypet, han kan godt leve om andre er ulykkelige på grunn av ham. Tatjana kan det ikke.

Det falske og uekte i Onegin gjør i følge Dostojevskij at Tatjana ikke kunne fulgt ham, selv om hennes mann døde ved en ulykke, og hun på ny ble fri. Onegin er ødelagt av sosieteten og av kulturen. Tatjana skjønner dette. Hun skjønner at Onegin nå vil ha henne, nettopp fordi hun gjennom sitt ekteskap har fått fornyet og forhøyet status. Onegins nå erklærte kjærlighet vil være like lite varig som alt annet ved ham. Tatjana ser dette, og vil ikke være i stand til å følge ham, ikke under noen omstendighet.

Og så har ikke jeg tid til å ta det helt grundig frem til avslutningen av talen. Det følger at Pusjkin er et geni som ser inn i dypet av den russiske sjel. Men han ser ikke bare den russiske sjel, han kan se inn i ethvert menneskes sjel. Her skiller den russiske nasjonalpoeten seg fra alle andre nasjonalpoeter, i følge Dostojevskij. Det er kun Pusjkin som er i stand til å skildre også andre lands folk, helt som de er. Hos Shakespeare er italienere alltid englendere, skriver Dostojevskij.

Det er i dette Pusjkin i følge Dostojevskij er profetisk. Det er noe med den russiske ånd, som er i stand til å ta opp i seg alle andre folks ånd. Det ligger i dette et slags profetisk varsel om alle folks forbrødring. I dette skal det russiske folket være lederfolket. Dostojevskij var en sann slavofil, han elsket det russiske og det slaviske. Men i denne talen vil han i det russiske og slaviske ta opp også det europeiske. Det bunner i at det russiske folk er det eneste som fullt ut har forstått det hellige evangelium, og som følge av det er det eneste folket som er i stand til å vise resten av verden den sanne vei. Heri ligger det russiske folks store oppgave.

Dette var noe av det siste Dostojevskij skrev ned. Det er kanskje en artig tanke at Dostojevskij selv fikk en mye større betydning for spredningen av den russiske tanke, særlig slik han selv formulerer den, enn Pusjkin noen gang gjorde. Ingen av Pusjkins tekster har fått noe i nærheten av den gjennomslagskraft som Dostojevskijs har fått utenlands. Så kanskje kan vi si Dostojevskij forsøker å holde Pusjkin frem som den profeten han selv ønsket å være. Det er Dostojevskij som klarest og med størst kraft formulerer disse tankene han gir uttrykk fra i talen. Pusjkin selv forsvinner liksom i dem.

Jeg må ta forbehold om at denne teksten ikke er helt gjennomarbeidet. Originalutgaven av teksten finner dere ved å bla nedover til глава вторая på denne nettsiden her.