Stikkordarkiv: Tekst om å bli eldre

En følelse

En vakker tekst.

En følelse

Etter endt arbeidsdag går lektor Eivind Salen de ti minuttene hjem fra bussholdeplassen til i sentrum til leiligheten på Nordnes. Han hører ofte på radioen, han har en liten mp3 spiller, som også tar inn radio, og den hører han på, der han går hjemover, kanskje innom butikken, kanskje rett hjem. Når han er trøtt deiser han ned i sofaen, ellers skrur han på datamaskinen eller setter i gang middagen. Denne gangen hopper vi over alt det, vi skal frem til en følelse han får. Den kommer overraskende på ham, for i det siste har han følt seg litt følelsesløs, i den forstand at følelsene ikke kommer så sterkt over ham som de gjorde tidligere. Han tenker for seg selv at det skyldes alderen, men han vet selvfølelig ikke dette, hvordan skal han kunne vite det. Han er litt bekymret over at følelsene ikke er så sterke som før, men han tenker som så at heller ikke bekymringen er særlig sterk, ikke sånn som før, han kan utmerket leve med den, og det bekymrer ham mer enn bekymringen, for å si det sånn. Men for å si det som sant er, så er også dette bare en bekymring han prøver å pådra seg, det er mest av alt en bekymring han vet han burde hatt. Som regel tenker han ikke så nøye over dette før det begynner å mørkne til kvelds. Så vi hopper frem til tiden da det mørkner til kvelds, og vi setter på en plate for ham, eller vi lar ham sette den på selv, en vanlig plate fra hans rikholdige CD-arkiv, en han har hørt mange ganger før i sitt rikholdige liv. Nå hører han den igjen, men denne gangen kommer det en følelse. Han får selvfølgelig sjokk da det ringer på døren, han lurer på hvem i all verden det kan være, ikke i sine villeste fantasier kan han forestille seg at det er en følelse, men det er det altså, og den kommer inn enten den er bedt eller ikke. Vår mann, Eivind Salen, dere ser ham tydelig for dere, han står i stuen sin der det også er en følelse, på spilleren er det musikk, ellers er det bare ham og følelsen, han setter seg i sofaen, følelsen blir værende. ”Hva er dette for noe,” tenker Eivind Salen, som egentlig er en intelligent og meget reflektert person, han liker ikke å få besøk av følelser uten å finne ut hva de er for noe, han liker å kjenne andre til bunns, og vil derfor selvsagt også kjenne seg selv. Til bunns. Men denne følelsen kjenner han altså ikke. Den er ikke så lett å gripe, følelser lar seg selvfølgelig ikke gripe, hvordan kan en intelligent og meget reflektert person tro noe sånt, man må heller kommunisere med dem enn å forsøke å gripe dem, det siste ser bare teit ut, det første ser også teit ut når man ikke får det til slik Eivind ikke gjør. Han kommer liksom ikke videre fra spørsmålet ”Hva er dette for noe,” eller det mer direkte ”hvem er du”, spørsmål følelser naturligvis ikke svarer på, de er der bare, utilgjengelige for dem som ikke forstår dem, en rikdom i livet for dem som gjør det. Denne rikdommen hadde Eivind tidligere, ja, jeg kaller ham med fornavn, jeg kjenner ham godt og har stor sympati for ham, men nå ser jeg han er ute å kjøre. Se selv så forvirret han er, kjenner ikke igjen sin egen følelse og så engstelig for hva som skjer med ham. Med god grunn, denne engstelsen vil bare bli verre hvis han ikke finner ut av det. Jeg har skrevet dette for å advare ham.

ES 26. okt 2005

Reklamer

Jeg håndhilser på meg selv

I ryddesjauen som ble gjort på bloggen i oktober 2012 la jeg inn en del poster på dager det ikke var postet noe. Det måtte bli slik, jeg vil ha en post for hver eneste dag i 2011, men postet i året når det var der bare en brøkdel. Av de tekster som tilbakepostes er noen mine egne, alle på lørdager og søndager. På lørdager er det fra mine 365 korttekster, en for hver dag, alltid påbegynt og skrevet ferdig førsteutkast på den dagen i året teksten er lagt til. Den som postes 15. januar 2011 er også skrevet denne dagen. Det er jo litt artig, særlig siden det ble en fin tekst, som jeg noen dager senere leste opp til god applaus på Prøverommet i Bergen.

Jeg håndhilser på meg selv

I en tekst er alt mulig. Der har jeg møtt meg selv mange ganger, noen ganger reelt, som jeg egentlig er, noen ganger i tankene, i et liv som jeg bare forestiller meg kunne bli. Det er som regel en yngre utgave som reiser og møter en eldre, som regel litt skuffet over at den eldre aldri helt får til det den yngre forestiller seg han lett skulle klare. Noen ganger er det den eldre som skriver at han får den yngre på besøk, og må skjule sin skam for at han på viktige punkter (viktige for den yngre) har sviktet. Det er jeg som har skrevet disse tekstene. Jeg vet akkurat hvordan det er. Den yngre kommer, alltid overraskende, det banker på døren, der er han. Men nå er jeg blitt enda eldre, det er jo det som skjer når tiden går, man blir eldre. Og så tror man at det skal stoppe der, men så blir man enda eldre mens man sitter og tror det. Jeg har i hvert fall blitt det, enda eldre, hele tiden. Og nå skjønner jeg mer av livet, hva som kreves av det, hvor fort det går, hvor lite man skjønner av det, og hvordan det føles når man ser at det begynner å bli for sent for alvor med en del ting. At det livet man har levd hittil, har konsekvenser for det livet man er i stand til å leve heretter. At det går grenser for hvor lenge og hvor grunnleggende man kan velge om igjen. Det skulle jeg gjerne ha snakket med de yngre utgavene av meg om, jeg skulle nok sagt dem et og annet, ”hva er det egentlig dere driver med”, skulle vært nøkkelspørsmålet. Men når man ønsker de unge utgavene av seg på besøk, kommer de aldri. – Bank, bank, kan jeg skrive, som jeg pleide å gjøre det. Men jeg vet det er bare tull, utenfor døren står ingen. – Bank, bank, skriver jeg igjen, lytter. Ingen. Jeg legger hodet i hendene og ser rett frem. Finnes det noe ord ikke kan nå frem til, som ikke er tilgjengelig for tankene, som verken er fantasi eller virkelighet, men som likevel er noe, eller som utfordrer hva det vil si å være noe! I Bergens vintermørke svinger jeg inn på gårdsrommet til Hans tanks gate 18. På listen over ringeklokkene i dette hybelhuset fra Studentsamskipnaden finner jeg navnet Eivind Salen. Jeg ringer på den døren. Etter en stund får jeg svar, ”ja, hallo?” Døråpneren blir trykket inn med den karakteristiske metalllyden sin, jeg åpner døren, de grønne postkassene til høyre, opp trappen med grått gulvbelegg og den svarte plastgummien, eiketredørene fra Studentsamskipnaden, første, andre, tredje, fjerde etasje. Der bor han. Jeg må ringe på der oppe også, for den tykke, lyse eiketredøren er låst for etasjen. Den åpnes snart. Der står han, Eivind Salen. Kvikk i blikket, tykk i håret. Jeg strekker ut min store neve, og trykker hånden hans hardt.

15. januar, 2011