Stikkordarkiv: Tekst om å leve

Jeg vil leve

Normalt blir disse tekstene servert uten kommentar, men om denne må jeg få lov til å si, denne er jeg svak for. Denne er en favoritt.

Jeg vil leve

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter – ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende Eivind Salen, det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES 12. mai 2007