Stikkordarkiv: Tekst om å se seg tilbake

Jeg håndhilser på meg selv

I ryddesjauen som ble gjort på bloggen i oktober 2012 la jeg inn en del poster på dager det ikke var postet noe. Det måtte bli slik, jeg vil ha en post for hver eneste dag i 2011, men postet i året når det var der bare en brøkdel. Av de tekster som tilbakepostes er noen mine egne, alle på lørdager og søndager. På lørdager er det fra mine 365 korttekster, en for hver dag, alltid påbegynt og skrevet ferdig førsteutkast på den dagen i året teksten er lagt til. Den som postes 15. januar 2011 er også skrevet denne dagen. Det er jo litt artig, særlig siden det ble en fin tekst, som jeg noen dager senere leste opp til god applaus på Prøverommet i Bergen.

Jeg håndhilser på meg selv

I en tekst er alt mulig. Der har jeg møtt meg selv mange ganger, noen ganger reelt, som jeg egentlig er, noen ganger i tankene, i et liv som jeg bare forestiller meg kunne bli. Det er som regel en yngre utgave som reiser og møter en eldre, som regel litt skuffet over at den eldre aldri helt får til det den yngre forestiller seg han lett skulle klare. Noen ganger er det den eldre som skriver at han får den yngre på besøk, og må skjule sin skam for at han på viktige punkter (viktige for den yngre) har sviktet. Det er jeg som har skrevet disse tekstene. Jeg vet akkurat hvordan det er. Den yngre kommer, alltid overraskende, det banker på døren, der er han. Men nå er jeg blitt enda eldre, det er jo det som skjer når tiden går, man blir eldre. Og så tror man at det skal stoppe der, men så blir man enda eldre mens man sitter og tror det. Jeg har i hvert fall blitt det, enda eldre, hele tiden. Og nå skjønner jeg mer av livet, hva som kreves av det, hvor fort det går, hvor lite man skjønner av det, og hvordan det føles når man ser at det begynner å bli for sent for alvor med en del ting. At det livet man har levd hittil, har konsekvenser for det livet man er i stand til å leve heretter. At det går grenser for hvor lenge og hvor grunnleggende man kan velge om igjen. Det skulle jeg gjerne ha snakket med de yngre utgavene av meg om, jeg skulle nok sagt dem et og annet, ”hva er det egentlig dere driver med”, skulle vært nøkkelspørsmålet. Men når man ønsker de unge utgavene av seg på besøk, kommer de aldri. – Bank, bank, kan jeg skrive, som jeg pleide å gjøre det. Men jeg vet det er bare tull, utenfor døren står ingen. – Bank, bank, skriver jeg igjen, lytter. Ingen. Jeg legger hodet i hendene og ser rett frem. Finnes det noe ord ikke kan nå frem til, som ikke er tilgjengelig for tankene, som verken er fantasi eller virkelighet, men som likevel er noe, eller som utfordrer hva det vil si å være noe! I Bergens vintermørke svinger jeg inn på gårdsrommet til Hans tanks gate 18. På listen over ringeklokkene i dette hybelhuset fra Studentsamskipnaden finner jeg navnet Eivind Salen. Jeg ringer på den døren. Etter en stund får jeg svar, ”ja, hallo?” Døråpneren blir trykket inn med den karakteristiske metalllyden sin, jeg åpner døren, de grønne postkassene til høyre, opp trappen med grått gulvbelegg og den svarte plastgummien, eiketredørene fra Studentsamskipnaden, første, andre, tredje, fjerde etasje. Der bor han. Jeg må ringe på der oppe også, for den tykke, lyse eiketredøren er låst for etasjen. Den åpnes snart. Der står han, Eivind Salen. Kvikk i blikket, tykk i håret. Jeg strekker ut min store neve, og trykker hånden hans hardt.

15. januar, 2011

Reklamer