Stikkordarkiv: Tekst om strikkhopping

Og så gikk jeg ned igjen

Denne teksten er skrevet 30. juli 2013. Det føles kanskje derfor litt Science fiction, at den postes tilbake til 2011, to år før den er skrevet. Men slik er den manipulerbare dataverdenen, opplysningene som står der, er ikke alltid til å stole på. Det samme gjelder i litteraturen, og overalt. Det som står, er ikke alltid det som er. Her i denne teksten, derimot, er alt nøyaktig som det står.

Og så gikk jeg ned igjen

Av og til kjenner jeg meg slik, at det er som om jeg har lyst til å imponere noen. Alle har det vel slik, kan jeg tenke meg, men jeg har likevel lyst til å vise at det er noe ekstra med meg. Noe som får damene til å se litt ekstra i akkurat den retningen jeg går. Noe som får dem til å tenke sitt, og det har med meg å gjøre. Så bestemmer jeg meg altså for å gjøre et strikkhopp. Det er på stranden, så alle ser det, alle som er på stranden. Og der er det svært mange. Jeg kjenner dem ikke, og de kjenner ennå ikke meg. Men de skal snart få se, hva slags fabelaktig tøffing jeg er. Selv om det kanskje ikke er det aller tøffeste du kan gjøre, å hoppe i strikk. Det er helt trygt, du betaler noen hundrelapper, og så fester de strikken for deg. Jeg er en intelligent fyr, jeg vet selvfølgelig dette. Så jeg må legge til litt i fantasien, for å få alle disse folkene på stranden til å legge merke til meg og forbauset over hva jeg er i ferd med å gjøre. Det forholder jeg meg helt rolig til. Rolig går jeg bort til krana, den som skal løfte meg opp, opp til svimlende høyder. Jeg har allerede betalt. Jeg sier ikke mye til de som står på plattformen, og skal være med meg opp og sørge for alt. Jeg gjør ikke dette til noen big deal. Jeg skal opp og ta dette spektakulære hoppet, that’s all. På nytt på engelsk. Og så bærer det oppover, høyere og høyere. Jeg ser alle menneskene på stranden ser på meg, de vil følge med når det nå er en som vil hoppe i denne strikken. Det er jeg. Jeg står og ser stranden under meg komme lenger og lenger unna, menneskene er ikke lette å skjelne lenger, jeg kan ikke se hvem som er hvem. Og høyere går det, høyere går det. Svimlende er et ord jeg brukte tidligere. Det er helt riktig, det er dekkende. Og høyere går det, enda litt til, og så var vi visst ikke helt oppe ennå, men der var vi det. Jeg er redd for å ramle. Det er så høyt at man får høydeskrekk, også mer robuste karer enn jeg. Uten et ord begynner en av hjelperne å feste strikken, og se til at alt er ordentlig gjort. Så er det bare å hoppe. Så er det bare å hoppe. Jeg står og ser ut i avgrunnen jeg har betalt noen hundrelapper for å stige ut i. Jeg ser menneskene langt der nede, stranden og havet. Jeg ser livet mitt som jeg er så glad i. Aldri i verden. Aldri i verden. Jeg kommer ikke til å gjøre dette hoppet, det kommer ikke til å skje. Vi kjører ned igjen, forsiktig, ytterst forsiktig, jeg tviholder meg til rekkverket så hendene blir helt hvite. Det er det ingen på stranden som ser. Sånn kjenner jeg meg av og til.

ES2013

Reklamer