Stikkordarkiv: Tekst2003

Einar Tambarskjelvar

Da jeg var et lite barn fortalte min far meg om vikingen Einar Tambarskjelvar, som var så sterk at han rauk buen til kongen, og sa den var «for veik, for veik». Det var så tøft, det gjorde sånn inntrykk. Tenk at han var så sterk, at det ikke engang nyttet å skyte med en kongepilogbue! Så sterkt inntrykk gjorde denne historien far fortalte meg da jeg var liten, hentet fra Snorres kongesagaer, at jeg selv skrev en egen, morsom versjon, da jeg var 29 år gammel.

Einar Tambarskjelvar

Jeg var ute og gikk, og jeg vil bare først som sist igjen og som vanlig insistere på at dette er helt sant, så ikke si meg i mot. Jeg var ute og gikk. I Strandgaten. Her i Bergen (eller i Bergen, hvis teksten blir lest et annet sted). Det var nå for noen dager siden, ikke særlig mange dager siden, en av de dager det ikke er særlig lenge siden har vært. Så gikk jeg der da, den gangen, i gågaten, i Strandgaten, på brosteinene der, i gaten som tidligere var en sentral handlegate, men som nå ikke er det lenger, det er bare en handlegate, i Bergen, der gikk jeg, og ved siden av meg gikk Einar Tambarskjelvar. Og jeg må bare si: ja, det var ham, den berømte, bueskytteren. Dere kan vel levende forestille dere at jeg var sitrende nervøs. Jeg tenkte som så at det var best at jeg ikke forsøkte å innlede noen samtale, hvis det skulle bli noe snakking, så var det han som måtte ta ordet. Imidlertid hadde jeg en sterk følelse av at jeg på en eller annen måte måtte utnytte dette øyeblikket, tross alt gikk jeg like ved siden av selveste Einar Tambarskjelvar. Det er ikke hver dag man får oppleve slikt. For meg gjaldt det kun denne ene gangen. Så hva som enn skulle skje, måtte det skje nå, eller aldri. «Kanskje burde jeg gjøre alt som stod i min makt for at det ble skaft til veie en bue?» tenkte jeg. Samtidig tenkte jeg at var det noe jeg burde gjøre alt som stod i min makt for å unngå, så var det at det ble skaffet til veie en bue. Hvem vet hva Einar Tambarskjelvar kunne finne på med den. Og hva han ville finne på med meg, når han hadde funnet ut at også denne buen var for veik. Han hadde vel neppe engang tilegnet meg noen bevingede ord, – for veik, for veik, er Eivinds bue, han hadde vel bare tilegnet meg et hardt knyttneveslag i tinningen. Og det ville vært mer enn nok til å slå meg dønn i bakken. Jeg hadde kanskje også tatt banesår av det, som Einar Tambarskjelvar ville sagt, om han hadde åpnet munnen til min fordel. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke jeg vil forsøke å skaffe til veie noen bue. Like lite som jeg vil forsøke å sette i gang en samtale. Det er nok å gå her, ved siden av Einar Tambarskjelvar. Det er det største i mitt liv, det er helt sant, det er i hvert fall helt sant.

1. okt, 2003

Reklamer

Samtale?

Det var i 2003 jeg systematisk begynte å skrive korttekster, så tekstene fra det året, skiller seg litt ut. Sånn som denne.

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om. Deretter ble jeg sittende og lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

10 sep 2003

Avvisning

19. mars 2003 skrev jeg i en smell tre tekster i en midlertidig, stygg og illeluktende leilighet et sted i utkanten av Bergen sentrum, på Nordnes. Disse tre tekstene innleder kjøret med å skrive en slik tekst i uken, hver uke, hele året, i fem år. Dette er en av dem.

Avvisning

Når man bare har en bitteliten plass til rådighet for å uttrykke seg, stiller det store krav til den første setningen. Den skal bringe den lesende leser rett inn på tema, noe jeg allerede har mislykkes i, fordi denne teksten skal handle om avvisning. Fortsettelsen følger uansett: to stykker, den ene skal bli avvist, står en helt vanlig dag i en helt vanlig gate i en helt vanlig by, og har nettopp vært et helt vanlig sted, sammen. Lite aner den ene at dette var siste gang, godt aner den andre dette, og snart skal rollene bli byttet om. Så får vi se da. – Ha det bra sier den ene, den som snart skal bli avvist, den som skal avvise smiler, pussig det der smilet, det er ikke fordi man ikke er medfølende man smiler, det er kanskje nettopp fordi man er så medfølende man gjør det, eller så smiler man av andre grunner, eller uten grunn, men smilet er der, i hvert fall her: – Det er noe jeg må si, sier den som fra og med dette øyeblikk er i ferd med å avvise den som skal bli avvist. Denne står og ser på, ser hva som står på, ser smilet forsvinne hos den avvisende, ser alvoret komme, ser og ser fra feil klode, joda, man vet hva som foregår, det er omtrent ikke nødvendig å si det, det er i hvert fall ikke nødvendig å utsette det, pausen er å svømme under vann og vite at man aldri kommer opp, ingen blivende situasjon, si det da, du som avviser, det er din oppgave å si det, dere vet begge hva det er, du vet det best, du må si det, den andre sier det ikke. Det går litt tid med her, ikke mye, maksimalt et par sekunder, hvis man måler på klokken. Der er den overstått, her kommer ordene: – Jeg liker deg godt, og vi kan godt fortsette med å treffes, men… Hva som helst kan komme etter dette ‘men’, setningen må fullføres, det tar seg ikke ut at den blir hengende slik i luften, det tar seg slett ikke ut, men der henger den. Det er sikkert ikke så lett for den avvisende heller, man vil vel være litt skånsom, samtidig som man først og fremst vil gjøre helt klart at noen skånsel kommer ikke på tale: Det er slutt. Den som holder på å bli avvist må svare, finne på et eller annet å si til det hengende ‘men’, fullføre setningen på en måte, si noe sånt som – «det er greit» eller – «jeg forstår» eller hva som helst egentlig, hva som helst gjør samme nytten, bare prøv å være litt artikulert, – «mm», går ikke. Når man tenker etter, er det ikke særlig mye som går, det meste går ikke, bare prøv, se hvor dumt det virker samme hva man sier. Det beste er å komme seg vekk, dette er ingenting å dvele ved. I hvert fall ikke for oss, som bare er observatører. Kanskje er ikke avvisningen endelig, er det fort gjort å tenke. O’ hvilke stormende hav man da gir seg ut på. Nei, du avviste, du har det ikke lett, ingen vil dømme deg for din pinlige oppførsel i avvisningsøyeblikket, ingen vil bry seg, si hva du vil, du, få det overstått, kom deg hjem, dette er ingenting å dvele ved, det er bare vi observatører som likevel har gjort det.

ES 19 mars 2003