Stikkordarkiv: Tekst2006

Cognac

Denne teksten har jeg i en litt omskrevet versjon hatt en del suksess med i Stand up. Den er blant annet lagt ut på Youtube. Men det er i denne tekstversjonen historien er best, den er lest opp slik også, men ikke lagt ut på YouTube, og bare for de få som var til stede den ene gangen, på Prøverommet i Bergen, da jeg leste den.

Cognac

Noen dager krever Cognac. Jeg skal ikke si at dette er en slik dag, men jeg skal si jeg har Cognac i glasset. Og glasset til munnen ved den minste lille antydning til at jeg skulle ønske en slurk. Jeg ønsker det hele tiden. Det har i sannhet vært en god dag, akkurat nå er jeg ute av stand til å si hvorfor, men noe hvorfor har jeg heller ikke behov for å si. Jeg har behov for en slurk Cognac. Ved siden av meg ligger mobiltelefonen. Når som helst kan jeg ta den i hånden, venstre hånd, og sende en melding til en av de mange jeg har på adresselisten. Svaret vil komme i løpet av minutter, i hvert fall i løpet av kvelden. Og så kan jeg feire det med en slurk Cognac. Bare tanken er verd å feire med en slurk Cognac, så jeg feirer først tanken, siden at jeg har sendt meldingen, og så tanken på at jeg vil få et svar. I stedet for svar med en melding, får jeg svar med at telefonen ringer. Den ringer som besatt, jeg blir skremt av den, men jeg må likevel ta den, den ringer jo. – Hallo, sier jeg, og dropper ”det er Eivind,” – hei, det er, —, her, og så sier hun jentenavnet sitt, et navn jeg her vil holde skjult, da det kan være andre som vil komme til å lese denne teksten, og jeg vil ikke avsløre for dem hvem jeg sender tekstmelding til sånn i hytt og vær, – du sendte melding til meg, sier hun. – Ja, sier jeg. Det var enklere hvis hun hadde holdt seg til meldinger. – Ja, jeg ville bare si at jeg gjør ingenting, sa hun. – Nei, ikke jeg heller, sa jeg, løy litt, jeg satt jo der og drakk Cognac. – Jeg tenkte jeg heller kunne ringe, enn at vi sendte sånn meldinger frem og tilbake, det blir like dyrt, hahaha, sa hun. – Helt enig, sa jeg, reiste meg, og begynte å gå, da snakker jeg ofte bedre. Og nå snakket jeg tydeligvis virkelig godt, for samtalen endte med at hun skulle sette seg på sykkelen og sykle bort til meg. Det var litt av en utvikling, jeg var ikke klar for henne, hadde ikke forberedt noen ting, og på toppen fryktet jeg at jeg kanskje var litt beruset av Cognac. Det ville ikke ta seg ut, skjønte jeg. Jeg måtte ikke bli en sånn som bare våget å ta initiativ når jeg var litt småfull, det er ikke bra. Det er heller ikke bra å drikke alene, selv om det bare er små mengder, alle begynner med små mengder. Og jeg hadde uttrykkelig tenkt at jeg skulle ikke begrense meg, jeg skulle ta en slurk når jeg følte for det, og jeg følte for det hele tiden. Det ringte på døren, jeg pustet dypt, lukket øynene, lukket opp, det var henne. Aldri har noen sett noen så vakker. Jeg vet ikke hvor setningen kom fra, men her var den. Jeg smilte til henne, hun smilte og snakket til meg. Det var noe om at det var kjekt jeg sendte melding, her var hun, eller jeg er sant å si ikke helt sikker på hva det egentlig var om. Jeg skjønte hun ikke var kommet for å snakke, hun ville bli elsket, og var kommet til meg for å bli elsket av meg. – Sett deg i sofaen, sa jeg, satte meg ved siden av henne og stirret bare inn i øynene hennes som er det beste trikset jeg kjenner for å uttrykke at det eneste jeg vil, er å begynne å kline, og hun trengte ikke la seg be lenge, det var jo akkurat derfor hun var kommet. Du verden så godt det var å kline med henne, jeg uttrykte det ikke med ord, men ved å kline så ømt jeg bare kunne og stønne hjelpeløst. Også hun stønnet, det ante meg at hun gjorde det enda mer hjelpeløst enn jeg, dessuten hadde hun alltid øynene igjen når jeg åpnet øynene for å sjekke. Hun levde seg helt inn i det, gav seg helt hen, og det gjorde jeg også, i det jeg tok meg en ny stor slurk Cognac.

ES2006

Reklamer

Øyet

Denne teksten er inspirert av en hendelse i Berlin, dette året.

Øyet

Skal jeg skrive denne teksten, må jeg skrive den helt annerledes enn ved første forsøk. Jeg vet akkurat hva jeg må sikte mot og eventuelt treffe for å få det til, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det eller om det er mulig å klare det, om ideen bærer, kan man si. Om ideen som jeg fikk inn i hodet mitt på en restaurant i Berlin kan bære en litterær tekst av ok kvalitet, eller om det er av den forførende typer ideer som virker så bra i det man får dem, men hvor det viser seg siden at de ikke inneholder så mye. Man kan sammenligne det med kvinner, gjerne hun jeg var ute med denne kvelden i Berlin. La oss gjøre henne fiktiv så ingen blir fornærmet. Hun var av typen som ikke bare virker, men som er, ytterst forførende. Og hun er så vakker ved første øyekast, at man er villig til å satse alt på henne når man ser henne første gang. Men samme hvor mye man fortsetter å se, så ser man ikke så mye mer enn det man først så. Jeg hadde egentlig funnet dette ut, der jeg satt på denne fortausrestauranten i Berlin, det var for øvrig en av de bedre fortausrestaurantene der, dyr, jeg hadde egentlig for lengst funnet ut at denne kvinnen som jeg her satt sammen med og så på ikke inneholdt stort mer enn det jeg først hadde sett. Og tro meg, jeg har sett henne lenge. Likevel – og det skulle ikke være så vanskelig å forstå – likevel, som forfatter, og som mann, jeg hadde så lyst til å la være å gi opp håpet, jeg hadde så lyst til at hun skulle være bra nok. Hun var jo så fin når man så henne til å begynne med. Og nå var vi i Berlin. Kunne jeg ikke bare bestemme at hun var bra nok, med litt hjelp av magi eller noe, eller kanskje bare ved en simpel definisjon? – Hva tenker du på? spør hun. – Definisjoner, svarer jeg, raskt. – Du vil ikke forstå, svarer jeg, kort etter, leende, og med hånden opp, som om jeg på enkleste måte vil avfeie denne samtalen, emnet. For jeg vet jo godt, at ingenting kan per definisjon være bra nok, man kan ikke bare lukke øynene og bestemme seg for at noe skal være bra nok, enten det er ved hjelp av magi eller noe annet. Gjør man det, er det et sikkert tegn på at én selv heller ikke er bra nok, man godtar det som ikke holder mål, fordi man ikke klarer bedre. Dette snakker man ikke med kvinner om. – Du vil ikke forstå, svarte jeg derfor, som jeg skrev, og håper mine kvinnelige lesere forstår meg, når jeg skriver dette. Så kommer selve historien. Hun jeg satt og spiste med smilte også over at jeg smilte, eller over det småpussige at jeg satt med vakre henne og tenkte over noe så tørt som definisjoner, eller hvordan kan jeg vite hvorfor hun smilte, jeg vet bare det jeg ser, og det var at hun smilte, og lo kanskje litt, og tok seg til øyet, og gned det, og etter hvert stivnet smilet til en grimase, mens hun fortsatte å gni øyet. Hun hadde egentlig tatt seg til øyet ganske ofte siden vi kom til denne restauranten, men denne gangen stoppet hun ikke med det, hun fortsatte. Hun ble værende med å gni seg i øyet med fingerknokene. – Er det noe galt? spurte jeg. – Nei, sa hun, men fortsatte å gni. Jeg tok en bit av maten min og ble sittende og tenke videre på det jeg satt og tenkte på, om hun var bra nok og alt det der, eller om det bare var jeg som bestemte meg for at hun var bra nok, fordi jeg ønsket det så sterkt, for det måtte jeg nå innrømme at jeg gjorde, og kunne jeg ikke bare ganske enkelt rent ut sagt drite i det, tenkte jeg, da øyet hennes plutselig falt ut og hun ble sittende med det i hånden. Det er ingen overdrivelse å si at jeg nistirret. Hun gikk straks i gang med å forsøke å sette det tilbake på plass, la hodet bakover og stakk øyet inn, men det falt ut igjen hver gang hun rettet hodet opp igjen. Eller hun måtte selv velge å ta det ut, fordi det irriterte henne slik, så det ut som, hun blunket så fælt. – Du trenger ikke nistirre slik, sa hun. Jeg ble øyeblikkelig skyldbetynget, – beklager, sa jeg, og forsøkte å se en annen vei. Men det var vanskelig, det var jo et ganske uvanlig syn jeg hadde foran meg. Det sa jeg også til henne. – Du trenger likevel ikke gjøre så stort nummer av det, sa hun, og var på ny rammende. Sånn som jeg tedde meg, ville alle få vite det, mente hun, alle ville se på oss. – Beklager, sa jeg, hun ristet på hodet, men hun var snill, hun smilte også, og så gikk hun inn på toalettet for å se om hun fikk øyet på plass, der. I mens ble jeg sittende igjen med tankene mine, de jeg her har skrevet ned, og for meg gjenstår nå bare å lese gjennom teksten på ny for å se om jeg denne gangen fant det jeg siktet mot, om det var noe der.

18. juni 2006

Det er nok nå

Denne teksten tenkte jeg ut og skrev den 4. juni 2006. Det var før det helt hadde tatt av å bruke eget navn og liv i egne tekster, så jeg tar ikke etter. Jeg er der, jeg er med.

Det er nok nå

I år har jeg hatt sånn problemer med tiden, den går og går. Jeg har tidligere skrevet hvordan jeg forsøker å holde tiden igjen, liksom driver med mitt mens tiden liksom venter, men tiden venter liksom ikke, og så har den fart forbi meg og jeg må innse jeg har somlet den bort. Det jeg skulle fylt den med, har jeg ikke fylt den med, i hvert fall kunne den godt være fylt med noe annet når den først har forlatt meg. Den Eivind Salen som sitter her og skriver disse tekstene er jo et resultat av denne tiden som har blitt borte for ham. Det er en Eivind Salen jeg gjerne skulle sett annerledes, når det først er jeg som skal være ham. Han er jo blitt eldre i 32 år nå, og i den alderen hadde jeg sett for meg meg selv som en forholdsvis satt familiefar, med to barn og det tredje på vei eller noe sånt, godt gift og hele tiden litt bekymret for hvordan det går med familien, og alltid opptatt med å gjøre forholdet til kona litt bedre. I stedet sitter han her og skriver denne teksten, som altså bare er et nytt nummer i serien tekster som dreier seg om dette motivet. Hvordan har det gått slik? Hvorfor har det skjedd slik, og ikke annerledes? Mange, mange ganger tenker han tilbake, Eivind Salen, ser seg selv i forskjellige situasjoner og med forskjellige damer han drev og flørtet med, det kunne blitt dem, men det er så helt åpenbart at det ikke ble dem. Hvorfor slo jeg ikke til der? tenker Eivind. Det skulle så absolutt vært oss, tenker han om mange, mange damer han har vært med, skjønne og attraktive alle i hop. Det var en deilig tid, tenker han om alle disse periodene, alle disse damene han har vært med, mer eller mindre intimt. Det har han rett i, jeg vet det, for et lykkelig, lykkelig liv han har levd, problemet er bare det at han levde det i en tid som har forsvunnet for ham. Og det gjør den fortsatt, og han gjør ingenting med det fortsatt, han setter det bare inn i tekster, liksom det skal kunne erstatte livet, men det vet han godt det ikke kan. Det har han erfart, og jeg også, og mens vi fortsetter å erfare det han og jeg, går fortsatt tiden og ingenting er annerledes. Jeg skulle gjerne si det til ham så han forstod det at det er nok nå, og at det skulle være like lett å realisere og forstå og ta konsekvensen av denne tanken i virkeligheten, som det er her i tekstene.

ES2006

En drøm (om et piano)

Denne teksten er ikke den beste jeg har skrevet. Heller ikke den verste. Det er en av de greie, om en grei drøm, i et helt greit liv.

En drøm om et piano

Jeg har en drøm om å få meg et piano, og en gang fortalte jeg den til noen. Det var en gang jeg på konsert, og etterpå gikk jeg ut sammen med bandet og deler av publikum. Jeg hørte ikke hjemme der. For det første var det et band som hadde spilt, et band som hadde drevet det så langt at de kunne holde konserter og folk ville betale for å se på dem. For det andre var publikummerne svært vakre og attraktive damer, de hadde pyntet seg for konserten og var like tiltrekkende nå som konserten var slutt og vi satt rundt et bord og drakk øl. Jeg hørte ikke hjemme der. Jeg hadde likevel fått lov til å være med, og gjorde nå mitt beste for å få det til å virke som om dette var som det skulle være. Jeg kjøpte en øl sånn som de andre, og da noen av de andre også kjøpte chillinøtter, kjøpte jeg også chillinøtter etter at jeg hadde vært med på å spise dem opp. Damene snakket naturligvis mest med folkene i bandet, eller de satt og lyttet mens folkene i bandet snakket, og når bandmedlemmene hadde sagt noe morsomt, lo vi alle sammen. Jeg også. Så var det en dame som på en måte falt litt utenfor en stund, hun hadde vært med på en liten samtale med en av bandets grunnleggere, en av dem som hadde vært med lengst, men nå var denne samtalen slutt, og hun fant plutselig ut at hun ville gi sin oppmerksomhet til meg en stund. Det første spørsmålet hennes var ganske nådeløst, for det handlet om hva jeg drev med, og jeg syntes det ville ta seg dårlig ut i dette miljøet å si at jeg drev som lektor, og ellers skrev litt uten at det hadde blitt til noe. Jeg sa allikevel dette, for det var jo sannheten, og det vekket langt større oppmerksomhet enn jeg hadde trodd. Ikke bare hun som hadde stilt meg spørsmålet, men også han hun nettopp hadde snakket med, han grunnleggeren av bandet, han også, og enda noen til fulgte med på hva jeg sa og så nå rett på meg, hun ene fulgte til og med opp med et spørsmål om hva slags tekster jeg skrev, og hvilke forfattere som inspirerte meg. Jeg syntes at å svare på dette spørsmålet ville være å overvurdere virksomheten min, men jeg svarte likevel, for egentlig var det jo å la være å svare som ville være arrogant. – Det er kjempebra, sa han grunnleggeren av bandet, og flere andre nikket, de syntes alle det var kjempebra å arbeide som lektor, og ellers skrive litt på siden, selv om det ikke ble til noe. Og jeg sa videre at ambisjonene med tekstene var såpass høye at jeg ikke bare vurderte, men faktisk hadde søkt om å gå ned i stilling, slik at jeg skulle få bedre tid til å skrive. ”Kjempebra,” sa de rundt bordet, og jeg la merke at enkelte snakket sammen to og to om hvor bra det var, å gå ned fra sin faste stilling, og å arbeide mindre for heller å gjøre noe kreativt. Og jeg fulgte opp med å si at jeg har ikke så høyt forbruk, jeg klarer meg med lite, det er ikke noen risiko for meg, jeg har ikke noe å tape på det. ”Det burde flere gjøre,” var omkvedet, jeg tok en slurk øl, fra her og der kom det spørsmål, jeg svarte, jeg merket jeg la mindre og mindre vekt på å snakke så jeg oppfylte rollen jeg hadde sett for meg å spille i dette miljøet, men snakket mer og mer som om jeg skulle spille en større rolle. Og kanskje ikke bare her i dette lille miljøet, kanskje skulle jeg spille en større rolle i samfunnet og verden rent generelt. – Jeg krever ikke mye av livet, sa jeg, – har aldri gjort det, sa jeg, – men jeg håper jeg en gang skal få meg et piano. Jeg fortalte dem dette. – Nei, jeg spiller ikke mye, sa jeg til dem, – og jeg spiller svært dårlig. På rockesanger klarer jeg å spille akkordene, det blir litt monotont, men jeg klarer å hamre løs på dem, liksom, og kanskje ta en og annen enkel bassgang i mellom, ikke de store greiene, og ofte bommer jeg. Jeg forsøker å spille klassisk også, Mozart og Beethoven, jeg har øvd i timevis, hver ferie hjemme hos mine foreldre, jeg prøver meg på måneskinnssonaten, kanskje den enkleste av alle Beethovens sonater, jeg har spilt i sikkert femti timer, og klarte nettopp nå, for første gang, å spille gjennom hele første sats. Jeg sa ikke noe mer etterpå, for dette var drømmen min, det var en drøm om et piano og nå hadde jeg fortalt den. Og nå enda en gang.

ES2006