Stikkordarkiv: Tekst2008

En eksplosjon der alt faller på plass

Drømmen. Det er den vi prøver å få til i livene våre. I yngre dager har vi det nokså klart for oss hva det er, i eldre blir det litt vagere, som om vi også må få innholdet i drømmen på plass, og ikke bare få oppfylle den. I litteraturen er den forsøkt skildret, på norsk best kanskje av Olav H. Hauge, i hans Det er den draumen, men også av meg, her i eksplosjonen hvor alt faller på plass.

En eksplosjon der alt faller på plass

Er det ikke det vi alle ønsker, det som står i overskriften der. Jeg vet ikke om alle har tenkt dette ut så klart som jeg har gjort det, men jeg tenkt det ut meget klart, det er en eksplosjon jeg ønsker meg, og så faller alt på plass. Jeg forsøkte å si dette til noen, det var blitt sent på kveld, og jeg hadde ikke snakket med noen på timevis. Så sa jeg bare til min sidemann, som forresten var en kvinne, og satt ved siden av meg på puben, jeg sa til henne, – vet du hva? begynte jeg. Hun hadde sikkert røykt, hvis det hadde vært lov å røyke på denne puben, jeg aner ikke hvorfor hun satt der, kanskje ventet hun på noen, det gjorde hun sikkert, hun andre var sikkert på do, eller noe, jeg hadde jo sett henne sitte med en annen. – Vet du hva? begynte jeg. – Jeg skulle av og til ønske at det kom en eksplosjon, og så falt alt på plass. Det skulle være slik, at jeg gikk omkring, mens jeg tenkte på andre ting, eller ingenting, og så eksploderte det hele, pang, sa det bare, eller boooomm, er riktigere å si, det var en stor eksplosjon. Og så tok jeg etterpå en titt på livet mitt, nei, men hva er dette, alt stemmer jo. Det har falt på plass alt sammen. Nå er livet og alt i det akkurat som jeg vil ha det, og det skyldes den eksplosjonen. Haha! skjønner du? Normalt fører jo eksplosjoner til uorden og kaos, men min eksplosjon, den førte bare til at alt falt på plass. Skjønner du? Spurte jeg. Ønsker ikke du også det? At alt faller på plass? Hun svarte ikke, eller hun svarte på en måte, og det var ved å reise seg opp og forlate bordet, og puben. Jeg står likevel ved det jeg sa, jeg ønsker denne eksplosjonen. Den skulle liksom være i sakte film, at alt sakte falt på plass.

ES2008

Reklamer

Jeg er soppen

Denne teksten skrev jeg 26. mars 2008. Det er tre år før jeg postet den her på bloggen. Jeg vet meget godt hvilken sopp jeg snakker om, mener jeg å huske, nå som jeg poster innlegget, en helt annen tid og i en helt annen stemning, 5. august 2013, etter å ha endret litt (enn si endret helt, skiftet den ut) den helt siste setningen. På tur til bymarka og over Lifjell i Sandnes, en typisk, heldags påsketur for oss, 23. mars 2008, ser jeg en sopp henge på et tre, og fotograferer den med mitt kamera, SonyP200. Det er en usedvanlig tidlig påske, dette året, og derfor også litt snøvær akkurat denne dagen. Det var soppen til å se enda et hakk mer usannsynlig ut. Min far skulle senere dø dette året. Det var den siste, av disse tradisjonsrike påsketurene han var på. Det visste jeg ikke da, vet nå.

Jeg er soppen

Jeg tok en gang et bilde av en sopp som satt og sugde seg fast på et tre. Jeg var ute og gikk i skogen, dere vet hvordan det er, man tenker på andre ting, og så fikk jeg altså øye på denne soppen. Det vil si, jeg fikk først øye på treet, så soppen. Treet var ikke noe ordentlig tre, det var bare en liten stubbe. Og om det ikke allerede var dødt, så var det helt sikkert fortapt. Det var da jeg fikk øye på soppen. Eller, jeg kan jo ikke si det var da jeg fikk øye på soppen, som om jeg gikk der i skogen og tenkte akkurat disse tankene, og akkurat i det jeg tenkte treet helt sikker var fortapt, så fikk jeg øye på soppen, neida, jeg fikk øye på soppen først etter at jeg hadde fått øye på treet. Og det var først da jeg gikk bort til det, og det er sant, akkurat sånn var rekkefølgen, jeg fikk øye på soppen og gikk bort til treet. Det fascinerte meg slik, at jeg tok bilde av det, soppen som hang på treet og sugde ut livskraften av det, om ikke treet allerede var dødt, altså. Jeg vet ikke hvor nøye dere har sett på slike sopper, eller hvor viktig det egentlig er å se nøye på dem, men de henger altså på en måte som ikke tar særlig hensyn til tyngdekraften. Om soppen var en tallerken, som soppehodet jo egentlig minner om, så var tallerkenen festet til treet bare i den ytterste kanten. Resten hang rett ut. Det er bare iveren sugekraften bryter ned treet med, og den luft som soppen stort sett består av, som gjør at soppen ikke ramler rett ned. Det var da jeg tenkte ”jeg er soppen”. ”Jeg er soppen”, tenkte jeg. Også mitt liv er organisert på denne måten. Og det var merkelig, tenkte jeg, ikke akkurat da, men litt siden, hvordan jeg først tenkte at jeg var denne soppen, og først etterpå begynte å tenke ut på hvilke måter mitt liv sammenfalt med soppens. Suger jeg livskraften ut av noen, for eksempel, noen som kanskje allerede er døde og i hvert fall kommer til å dø snart? Består jeg bare av luft, kanskje, eller er det det at jeg trosser tyngdekraften som utgjør likheten? Neida, jeg fikk det ikke til å stemme med noe av dette, men det var likevel noe med denne soppen som hang der. Hvilke fremtidsutsikter har den, tenkte jeg? Når treet er brutt ned og soppen ikke lenger har noe å suge på, så dør også soppen. Det vil si at den vil bli hengende akkurat der den henger, og i beste fall bare suge seg større og større, før også den dør. Det var dette jeg likte, tenkte jeg, det var akkurat dette jeg likte med denne soppen. At jeg skulle være den, likte jeg ikke.

ES. 26. mars, 2008

DSC06860