Stikkordarkiv: Tekster fra Ganddal

En indianer i Ganddal

En indianer i Ganddal

En novelle av Eivind Salen

Ganddal er et sted med 5000 innbyggere og to bedehus. Stedet er plassert slik, at innbyggerne ikke kan kalles verken for bønder eller byaser, Ganddal har funnet seg en plass midt i mellom. Det ligger ikke på bondelandet, men det er ikke noen by heller, akkurat. Slike spørsmål er viktige i denne delen av Rogaland. Det har med tradisjon å gjøre. I alle år har jærbuen og siddisen kalt hverandre bonde og byas. Det er viktig for identiteten å vite hvem som er hva. Byasene bor mellom Jæren og Haugesund, de er ikke som jærbuen, de er slimete, sleske og ekle, og de har en dialekt det er vondt i ørene å høre på. Bøndene bor på bondelandet, det vil si der det lukter drit og folk er så treige at de klarer ikke å henge med, hvis man snakker raskere enn to ord i timen. Jærbuen kan selvfølgelig ikke holde ut slike karakteristikker om seg, så fort han forstår hva de betyr, går han til angrep. Og Siddisen forsvarer seg med byknepene sine, det er utkjempet mange, mange slosskamper i forbindelse med dette. Meningsløst selvsagt, for når kampen er slutt, er jærbuen fortsatt bonde og siddisen fortsatt byas, uansett. Litt neseblod rokker ikke ved slike inngrodde uttrykk. Slike utrykk lar seg ikke rokke av noe, de er evigvarende som jærens stein og grus. Det er bare å ta en titt på forholdene, i våre dager er ikke jærbuen mer bonde, enn siddisen er byas. Jærbuen er avdelingsleder, søppelkjører, tannlege, lærer og forskalingssnekker, akkurat som siddisen er ingeniør, dassvasker, advokat, barnehageassistent og rørlegger, og akkurat som siddisen bor i hvitmalte trehus i idylliske byggefelt, bor jærbuen i svært idylliske byggefelt, i hvitmalte trehus med navn på ringeklokken, velkommen på døren, og en liten hageflekk utenfor terasseskyvedøren. Riktignok ligger disse svært idylliske byggefeltene tettere i Stavangerområdet, der er etterhvert hele området blitt et eneste stort idyllisk byggefelt, med hvitmalte trehus, navn på ringeklokken og så videre, mens man på Jæren fortsatt kan finne noen områder av dyrket mark og en og annen ku, mellom husklyngene. Det er nok til å bli stemplet som bonde fra bondelandet, uansett hvor forbannet provoserende det er. Og uansett hvor innbitt Jærbuen kaller siddisen byas til gjengjeld. Ganddalitten kan som nevnt verken kalles det ene eller det andre, for Ganddal er plassert akkurat der det sammenhengende tettstedet Stavanger/Sandnes, munner ut i de spredte områder dyrket mark mellom husklyngene – Jæren.

Grovt sett kan Ganddal deles i to sider, den ene siden er Lundehaugen, den andre siden kaller vi bare den andre siden. Den andre siden kan deles i både to og tre sider, men det er en annen sak, en sak vår side ikke bryr seg om. Vår side bryr seg ikke om den andre siden samme hva sak det måtte være snakk om. De som bor på Lundehaugen, er så tilfreds med det, at de har lett for å glemme at Ganddal også består av den andre siden. De vil ikke ha noe med den å gjøre. Det er slik, at hvis for eksempel Ganddal hadde vært en egen stat, så ville det nesten sikkert oppstått grupper som ville løsrive Lundehaugen fra resten av Ganddal. Og hadde Ganddal med sine småområder vært en mengde småstater, ville Lundehaugen aldri i verden gått med på å danne statsforbund med den andre siden. Lundehaugen ville ganske enkelt tape på det. Det er Lundehaugen som har de dyreste, nyeste og største husene, det er her de lykkeligste menneskene bor, og her har man også best utsikt.

Hvis vi holder Ganddal for virkelig å være en dal, og Lundehaugen for virkelig å være Ganddal, så ligger Stokkalandsvannet i bunnen av dalen. En gang var dette et vakkert vann, uten alger, nå er det et ganske vakkert vann som har litt for mange alger og rykter om kloakk, til at det regnes for helt sunt å bade der. Det gjør ikke så farlig, vannet holder seg rundt sine tolv grader uansett om det er sommer eller vinter, så bading er sjelden det mest aktuelle. Men det er fint å se på, og så er det ender der. På andre siden av vannet ligger Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet, som man kaller det når man ikke kommer på det riktige navnet i farten, og nå er det etterhvert blitt så mange som ikke kommer på det riktige navnet i farten, at Stokkalandsfjellet er i ferd med å overta som hovednavn, mens Bogafjellet må finne seg i å bli noe ingen vet hvor er. Fjellet ligger som et lite troll på magen, den runde bakenden stikkende til værs som en topp, litt tjukk rundt midjen, litt trær her og der, og strekk ut slik at det når helt fra ene enden av Stokkalandsvannet til den andre. Der ligger det og passer på og hviler seg. Det er ikke noe storslått fjell man får lyst til å skrive dikt om når man ser, men det er liksom Ganddals stolthet, dette her, fjellet, og vannet, de er begge blant Ganddals mange stoltheter. Det er ikke alle småsteder med fem tusen innbyggere og to bedehus, som har både sitt eget fjell og sitt eget vann å skryte av. Det har altså Ganddal, man ser det fra Lundehaugen, og hvorfor den andre siden i det hele tatt kalles Ganddal, er vanskelig å forstå så fort man forsøker å sette seg inn i det. Så la oss nå en gang for alle glemme den andre siden, og holde oss til Lundehaugen.

Fra gammelt av har Lundehaugen sikkert bare vært en klump haug ved siden av Stokkalandsvannet. Slik er det ikke lenger. Nå er Lundehaugen bebodd og sivilisert, nå putrer det av liv i hus og hjem, det ser planlagt ut, det er lekeparker for ungene, fotballbaner i vei og i hage, små grønnflekker for naturelskere, sykkelsti langs vannet, og midt i hjertet eller hva man skal kalle det, nede ved vannet, ligger felleshuset, der nabolagets barnehage holder til og man kanskje kan arrangere klassefest. Utenfor dette huset ligger den karakteristiske, typiske lekepark, med klatretrær og fotballbane. Dette er Lundehaugen av i dag. Det er klart avgrenset, det er ingen tvil om hva som er Lundehaugen, og ikke. I vest ligger Hoveveien, Ganddals mest trafikkerte vei, så lenge vi ser bort fra Riksvei 213 som ligger på den andre siden, og den ser vi bort fra. I øst går grensen der bebyggelsen stopper, og der har man for sikkerhets skyld satt opp et steingjerde med litt rusten piggtråd på toppen. Et velkjent syn i denne delen av Rogaland, og i absolutt alle andre deler av Rogaland. Det er visst observert noen kuer på andre siden av gjerdet, men det er sjelden, og langt fra noe som blir snakket om. Stokkalandsvannet ligger og skvulper i syd, mens i nord går man til man kommer til toppen, og så er det ikke Lundehaugen lenger. Lundehaugen er haugen – ferdig med det. Det er blitt en haug for trivsel og velvære.

Karakteristisk for de som slår seg ned på Lundehaugen, er at de slår seg ned en gang for alle. Sagt på en annen måte: Det er få som flytter bort fra Lundehaugen. Når det legges til at Lundehaugen har eksistert noen år, er det enkelt å slutte at de som bor på Lundehaugen begynner å kjenne hverandre etter hvert. Det danner seg et miljø for å si det slik. Dette miljøet er på ingen måte ulikt miljøene andre tettsteder i Rogaland, det er tvert imot ganske så likt. Her kommer Ganddals beliggenhet til sin rett. Et sted som kommunalt tilhører Sandnes og regionalt Jæren, er nødt til å ligne litt på begge. Det gjør Ganddal. Man kan gå så langt som å si, at kjenner man Ganddal, så kjenner man Rogaland sør for Haugesund. Og vil man si det mer moderne, kan man si at Ganddal representerer et tverrsnitt av befolkningen i dette området. Det er mange måter å si det på, men la oss ikke bale mer med det. La oss heller ta en titt på denne befolkningen.

Et overflatisk blikk vil ikke avsløre mye, det vil nok se ganske vanlig ut. Ser man nøyere etter, vil man imidlertid få øye på en befolkning som er opptatt med sitt, og fornøyd med naboen, så lenge naboen holder seg i ro. Skulle naboen gjøre annet enn å holde seg i ro, tenker Ganddalitten at det jo er et fritt land, man kan gjøre som man vil, men det beste hadde likevel vært å holde seg i ro. Så finner den typiske Gandalitt en likesinnet, slik at de sammen kan riste på hodet over naboen som ikke forstår å holde seg i ro. Og naboen på sin side, den urolige naboen, klarer også på et eller annet vis å finne en likesinnet, det er alltid dem som skal gjøre et eller annet, og de finner hverandre, og de rister på hodet over all passiviteten, og slik blir til slutt hele Ganddal delt opp i venneflokker som rister på hodet mot hverandre, uten at det noensinne blir noe voldsomt oppstuss av det. Ganddalitten er ikke så ivrig med bakvaskelsene, nei, Ganddalitten bryr seg helst med sitt, og nøyer seg med å skule med misnøye hvis naboen skulle gjøre annerledes. Men dette blir også upresis, Gandalitten er på ingen måte ute etter å dømme noen, samtidig som han likevel alltid dømmer når han får sjansen, det er bare det at han mener ikke noe særlig med denne dommen. Det er vanskelig å få det frem, man skal jo ikke skjære alle over en kam, Gandalitten er forskjellig han som alle andre. Det er akkurat som med snøfnuggene, de er ikke alle like. Har man funnet ett, kjenner man dette ene, har man flere, står man sterkere når man skal forklare hvordan snøfnugg ser ut. Slik er det også med Ganddal, og Ganddalittene. Man må se på flere av dem, for å kjenne dem. Den beste metoden for å finne ut av det, er selvfølgelig å besøke stedet og se selv.

Hvorfor ikke da starte et eller annet tilfeldig sted, med en eller annen tilfeldig valgt person? For eksempel Gabriel Soma? Han er en ganske typisk Gandalitt, han lufter hunden sin hver dag. Hvilken hunderase hunden tilhører, er ikke et spørsmål du må regne med å få svar på. Gamle Gabriel vet det nok, men spør du ham, svarer han i et tempo, som gjør rasenavnet umulig å få med seg. Ber du ham gjenta det han har sagt, rister han oppgitt på hodet, mens han sier at CD, diskman og digital lyd har ødelagt hørselen til dagens ungdom, og på dette grunnlag nekter han å gjenta det han har sagt, enten den som spør er 9 eller 63 år. Slik får han holdt alle hundens blandingsinnslag for seg selv. Ruten Gabriel Soma følger når han lufter hunden sin, er fastlagt en gang for alle. Den er så omstendelig i alle sine krinkelkroker, at det er umulig å gjengi den, og det skulle heller ikke være nødvendig, det holder å si at enhver annen ville valgt en annen rute. At den går innom Bjørneveien er sikkert, for nettopp i Bjørneveien fikk Gabriel Soma øye på noe som fikk ham til å stoppe opp et øyeblikk, og vurdere å gå hjem igjen. Han brukte øyeblikket godt, i løpet av tiden øyeblikket varte, hadde Gabriel Soma fastslått både hva det var han så, og i hvilken grad det angikk ham. Det var en gråsvart indianer, og det angikk ikke ham det minste.

– Vui, vui, vui, sa Gabriel Soma til hunden sin. Han hadde sitt eget lokkerop, konstruert av ham selv, og den lille, rare hunden fulgte villig med, mens Gabriel Soma fullførte lufteturen.

Mange vil vel lure på hvordan Gabriel Soma kunne fastslå såpass kjapt at dette mennesket han så var en indianer, men det er ingen grunn til å lure på det, folk som Gabriel Soma har greie på slikt. De kan ut fra hva det måtte være av informasjon, komme frem til en hvilken som helst konklusjon. Her hadde Gabriel Soma konkludert på bakgrunn av antrekk og utseende, det var nok for ham. Flere opplysninger trengte han ikke, utseendet var negeraktig og antrekket var så godt som fraværende. Altså måtte det være en indianer.

– En indianar? spurte konen Rannveig, da han kom hjem.

– Ja, en diger, gråsvarte indianar.

– Og så va’ han’kje kledde hellar?

Gabriel Soma tidde stille et øyeblikk.

– Ja, han hadde nogen siv her og der, svarte han. Gamle Gabriel begynte å bli irritert over kona som stilte så mange spørsmål. Det var rett før det ble en samtale ut av det. Noe slikt ville ikke Gabriel Soma være med på, så før kona rakk å følge opp med flere spørsmål, hadde han funnet seg et nummer av Jakt & Fiske, og sunket seg ned i godstolen med det. Der blir han nok sittende til han sovner. Rannveig er ikke den som blir stående å se på ham. Som den driftige kone hun er, kommer hun i stedet på at hun trenger egg, og siden hun ikke har egg, må hun ned til sin gode venninne Signe Madland og låne. I slike spørsmål er hun snarrådigheten selv, det er dingdong på huset til Signe, og så har det seg slik at de treffer hverandre akkurat i det Signe har satt på kaffen, eller skal til å gjøre det, eller hvordan det var, Rannveig blir i alle tilfeller med inn. De kakler i vei som høns, fra første stund. Hvordan gubben Madland, eller Gustav som han het, satte pris på det, viste han ved å senke øyenbrynene, ta med seg avisen, og forlate stuen. Det la ikke Rannveig og Signe merke til, de fikk virkelig flyt i praten, og glemte både gubben og kaffen, som var satt på eller ikke, og snakket i stedet om barn, om vind, om umulige ektemenn og ikke minst om stakkars unge Kristine som for noen måneder siden måtte skille seg fra han umulige Leif. Både Signe og Rannveig hadde allerede fra starten av vært mistroiske til han Leif, det var mange tegn som tydet på at han ikke var noe særlig, men de hadde begge valgt å ikke snakke om det, nå så de resultatet, men de var likevel enige om at å holde tett tross alt var det beste, for mistenksomhet og baksnakking er det verste av alt, mange folk er bedre enn førsteinntrykket, det finnes det mange eksempler på, dessuten har vi alle muligheten til å forbedre oss, tilgivelse er viktig og så videre. Fra det ene til det andre gikk snakket, i svimlende fart, og plutselig fikk Rannveig flettet inn at Gabriel forresten hadde sett en indianer i dag, mens han luftet hunden.

– En indianar? spurte Signe, og skrudde på TV. Det var episode 143 av et program.

– Ja, han sa det va’ en indianer, svarte Rannveig.

– Jøss, sa Signe, og skrudde opp lyden.

Utenfor vinduet begynte sommerskumringen. Det begynte å bli kveld, men det spilte ingen rolle for ungene på lekeplassen. Det var sommerferie, og de tøffeste guttene kunne være ute til – øve ni. Så det var god aktivitet på skipet, ingen snakket om at de snart måtte hjem, alle gjorde sin plikt som utkikksmester, dekksgutt og piratbekjemper. Lekeplassen ligger klemt mellom Bjørneveien og Gaupeveien, for dem som måtte være interessert, det er en elendig lekeplass kun unger kan ha glede av. Skipet, for eksempel, var så langt i fra å være et skip, at man skal ha fantasien skjerpet for å henge med. Det var en diger to etasjers firkant av et lekeapparat, der første etasje var ubrukelig til annet enn å holde fanger, og andre etasje bestod av et plankegulv med gjerde rundt. Gjerdet var bygget så enkelt et gjerde kan bygges, det besto av fire planker festet til en påle i hvert hjørne. Den ene planken stakk litt ut, og kunne derfor fungere også som feste til en disse, eller huske som man sier på østlandet, på den ene siden, og noen ringer å turne i på den andre. Når det er nevnt at firkanten, eller boksen også hadde en rutsjebane, en stige og et klatrenett, så er hele apparatet beskrevet. Det var ikke særlig til greiene altså, men det fungerte ypperlig som skip. Krabaten som hadde utkikksjobben het Stian, og han hadde sammen med en gjeng ledet av skipper Espen, tatt Torgeir og Gunnar til fange. De lå og sprellet i det lyesblå nettet, og tenkte nok innerst inne på hvor ergerlig det var at Espen var eldst, og derfor alltid fikk bestemme hvem som skulle bli tatt til fange. Leken fikk en uventet vending da utkikksmester Stian høylydt gav beskjed om at en indianer var i anmarsj. Skipper Espen gav utkikksmester Stian ettertrykkelig beskjed at noen indianer finnes ikke på de syv hav, men da utkikksmester Stian i fullt firsprang slo fast at dette ikke var på lek, men på skikkelig, ble venner og fiender på skipet forenet i øyeblikkets viktigste gjøremål: å komme seg unna i en fart.

– Var dette alt for i dag? spør læregutt Kjell Inge, og skipper Espen rekker så vidt å si «ja», før barna spurter hjem og hver til sitt, selv om det er aldri så mye sommerferie og ingen skole i morgen. Noen foreldre tror på barna når de sier de har sett en indianer, andre gjør det ikke. Hvem som gjør hva beror like mye på barnas fantasi, som på de voksnes mistenksomhet og skepsis. Det er nå en gang slik, at noen barn ut fra ingenting kan finne opp de merkeligste figurer, uten annen grunn enn at en figur hadde kommet godt med. Det var nok en god del foreldre som regnet med at indianeren var enda en slik figur, skapt for å dekke over et eller annet, de hadde sikkert blitt uvenner eller noe, slike ting kunne skje. At en lys levende gråsvart indianer med «nogen siv her og der» vandret rundt på Ganddal, kunne ikke skje. Men det var ikke alle foreldre som reagerte så rasjonelt, noen foreldre reagerte annerledes. Den mest hysteriske var nok skrukkete, fraskilte Gudrun, hun ringte sin venninne Beate Bore – mor til utkikksmester Stian, og Beate kunne fortelle at «Jo, ‘an Stian snakte visst noge om en indianar, men du vet onga…hmhmha» og så lo de litt, Gudrun og Beate, de var helst i god stemning da de la på røret. Gudrun var et øyeblikk helt avslappet, men så dukket tanken «hva hvis..?» opp i hodet hennes, og hun måtte ringe gamle Klara også. Klara bor i det gamle hvite huset ved siden av lekeparken, hun har ikke unger, og i den grad hun har unger, er de fraflyttet for lenge siden. Gudrun måtte forhøre seg med henne også. – Nei, Klara hadde ikke sett noe, hun heller, men etter at hun hadde lagt på telefonrøret, lukket hun for sikkerhets skyld vinduet.

Slik gikk det til at det på Lundehaugen, var en del folk som hadde hørt noe om at en indianer drev og lusket omkring i Bjørneveien og deromkring. Det var voldsomme greier, ikke alle trodde på det, en del folk brydde seg ikke, og kun ytterst få var engstelige. Det er en flerkulturell tidsalder vi lever i, og om en indianer rusler rundt, er det egentlig så farlig? La ham bare rusle! For de fleste familier på Lundehaugen var dette en vanlig julikveld. Men helt vanlig var det ikke lett å gjøre kvelden, ungene på skipet hadde vært ute for en rystende opplevelse, det var synlig på dem, og uten unntak lå de lenge før de sovnet. Alle var ikke skremt, skipper Espen for eksempel, han hadde blitt plassert på sin fars fang, der han var blitt fortalt hvordan det forholdt seg med indianere, innvandrere, historie og nåtid. Arne Ladegård heter faren, en siviløkonom som kunne fortelle sin sønn at indianere ikke var farlige, at det var like mye vi som var slemme med dem, som de med oss, ja, han tok frem både globus og leksikon og innførte sin sønn grundig i indianernes liv og levnet. Ni år gamle Espen fulgte med som et tent lys, i hodet hans rørte det seg allerede tanker om hvordan firkanten i lekeparken kunne brukes til leirområde, eller bedre! den kunne fortsatt være skip, et av skipene som oppdaget Amerika, så kunne sandkassen i hjørnet være Amerika, og Gunnar og Torgeir indianere, nei, han selv skulle være indianer, så kunne han ta Gunnar og Torgeir til fange og binde dem til totempælen. –Hadde indianarne totempæl? spurte han sin far, og Arne Ladegård la ut om at indianerne i nord hadde totempæl, mens de i sør ikke hadde, men de i nord brukte den ikke så mye som det ser ut til på film, iallfall bandt de ikke folk til den. – Ka bandt de folk te’ då? spurte Espen, og faren svarte, og de snakket til langt over leggetid om dette.

Den tidligere orienteringsløperen Jan Egil Egeland, rekker hver morgen en joggetur rundt Stokkalandsvannet før han går på jobb. Han har elektrolinjen, og jobber på Vagle elektro. Han har ikke så mye med elektronikken å gjøre, han driver helst med salg, og hva han driver med er ikke det viktige. Nå jogger han. Det virker til å bli en bra dag, det er ikke meldt regn, og hvis det da går som meldt, er man fornøyd med sommeren på Ganddal. Middelaldrende Egeland er derfor ved ganske så godt mot, der han jogger avgårde i tungt tempo. Plutselig blir han forstyrret av et forferdelig spetakkel, et veldig leven, det er så voldsomt at den gamle orienteringsløperen stopper opp, og ser seg til venstre. Og det han ser, er så sjokkartet, rystende at han snur og springer hjem igjen. Det har aldri skjedd før. Han springer rett og slett hjem igjen. Og ikke nok med det, selv om han etter alle disse årene utmerket vet konsekvensene, vekker han kona. Det er tydelig det har hendt ham noe helt usedvanlig.

– Ka e’ det du vil? freser Elin. Hun er bestemor til all morgentrøtthet.

– Det va’ en fyr som drepte ei and, svarer Jan Egil, engstelig.

– Ja, ka’ vil du eg skal gjør’ med det? spør Elin kontant, og brer dynen over hodet. Et brennsikkert tegn på at hun ikke er snakkenes til.

– Han såg ud som en indianar, sa Jan Egil stille, men Elin forble under dynen. Jan Egil nikket. Han ble sittende å tenke, en uvant situasjon for ham. Kanskje han begynner å bli gammel? Det er det han begynner å bli, slik forklarer han det meste av det som foregår i livet sitt, hver gang de går galt, bruker han forklaringen, han begynner å bli gammel. Nå bruker han forklaringen igjen. Han begynner å bli gammel. Han klør seg på haken, og tusler i dusjen. Han begynner å bli gammel. Kanskje han må begynne å jogge to runder rundt vannet, heretter? Han begynner å bli gammel. Huff, det er ikke enkelt dette livet, når man er nødt til å bli gammel i det. Den slags visdom er høydepunkt i Jan Egils tenkning. Han begynner å bli gammel.

Spetakkelet som forstyrret Jan Egil Egelands joggetur, gikk ikke upåaktet hen for beboerne nederst i Elgveien heller. De våknet av det. – Ka’ va’ det? sa de til hverandre. Dette var forskjellig fra hvordan morgenene pleide å være for dem. Og det var på grensen av hva tankene deres kunne gripe fatt i så tidlig på morgenen. Slik støy, slik uventet støy, det var ikke til å bli klok på. Folk reagerte forskjellig. Noen stod opp, noen sov videre, alt avhang av når de skulle på jobb, og selvsagt av hvor stor pris de satte på morgensøvnen. De største syvsoverne fryktet mest av alt at det var vekkerklokken som ringte, men da de så at det fortsatt var et kvarter igjen å sove, var det som om saligheten innhentet dem. De snudde seg rundt på andre siden, krøllet seg sammen, og utnyttet det siste kvarteret maksimalt. Slik er vi forskjellige.

Men det hadde hendt noe denne morgenen, det var for mange som hadde hørt det. Da det også ble funnet store mengder andefjær ved vannkanten, ble det stadig klarere for alle at det var et eller annet som hadde foregått her i nærheten. Hva man skulle gjøre med det, var ikke like klart. Nå som Harald Herredsvela var død, var ingen helt sikre på hvem som egentlig hadde ansvaret for endene. Standardsvaret var kommunen, og det var sikkert flere som ringte kommunen, men hva kan kommunen gjøre med en død and? Den har vanskelig nok for å gjøre noe med noe. De driftigste Ganddalitene skjønte at dette måtte de ta med egne hender, eller finne ut av med egne hoder, eller hva det nå var de skjønte. Det ble snakket mye, man hadde en del informasjon, det var hørt spetakkel og funnet andefjær. Det var snart gjort å koble dette sammen. Da det også kom nyheter om at det var observert indianere i Gaupeveien, ble dette også satt inn i informasjonssystemet, slik at Elgveiens befolkning fortalte hverandre at det var en indianer som hadde drept ei and denne morgenen – hørte du’kje bråge’? Og jo, bråket hadde alle sammen hørt, men det var riktignok ikke alle som ville gå med på at det var en indianer som hadde forårsaket det. For det var jo som man sa, at det finnes ikke noen indianer i Ganddal. Noen eldre folk sa til og med at det verken fantes pakistanere eller indianere her, men det var både usant og rasistisk, og de eldre som kunne si noe sånt måtte man bare riste på hodet og si «nei, nei» over. Både Signe Madland og Rannveig Soma ristet på hodet og sa «nei, nei», over de gamle rasistene og over det hele. De to var på besøk hos hverandre igjen. Rannveig hadde dessverre glemt eggene dagen i forveien, så nå måtte hun nedom igjen. Det passet egentlig godt, de hadde en del å snakke om. Kaffe ble ikke engang nevnt, ikke før Rannveig skulle gå og Signe ganske riktig påpekte at «ska’ du gå alt nå? du har jo’kje fått kaffi en gong!» Men dette hendte ikke før om kvelden, dagen bød på flere hendelser før den tid. Det var en ganske spesiell dag, til Ganddalsk å være.

Herr Tasta er alltid potte sur når han kommer fra jobben, en surhet han beholder utover dagen, og natten gjennom til neste morgen og bortover uken og videre fremover. Han er i det hele tatt sjelden blid denne Herr Tasta, som av foreldrene fikk det velklingende fornavnet Toby. Dermed var det gjort, kan man si. Toby Tasta vokste opp på Hundvåg, utenfor Stavanger. Der ble han mobbet for navnet sitt, det var for dumt å hete Toby Tasta. Kreative barn utnyttet dette, og ertet ham med å si setninger som gikk noe sånt som: – Kom og ta meg, Toby Ta-meg, eller –Totta Totta, Toby Tasta, det var ikke mer avansert enn dette. Manglet man kreativiteten, kunne man bare si: – Toby Tasta, Toby Tasta, det hadde også ønsket effekt. Unge Tasta ble rasende forbannet, han kunne ikke holde det ut, det kokte i hodet hans, han var vill av raseri over hele kroppen, han måtte banke dem som sa slike ting skikkelig opp. Hadde det ikke vært for at Tasta var soleklart sterkest i klassen, hadde han garantert fått store problemer som følge av mobbingen. Nå var det de han banket opp, som fikk problemer. Han var nemlig temmelig hardhendt, han var ikke den som forstod når motstanderen hadde fått nok. De jevnaldrende var livredde for ham, klassekammeratene hans gikk for å være overmenneskelig modige som turde å være i klasserom med dette uhyret. Det ble dermed opp til de eldre barna å erte ham og si rare ting om navnet hans, og det gjorde de til gangs, for det var jo egentlig ganske morsomt. Vel vitende om egen størrelse og styrke, sa de både «Toby Tasta», og det som verre var, samtidig som de fordreide stemmen og sørget for å gjøre de nødvendige kroppsbevegelser som skulle til for at unge Tasta skulle gå fra vettet og gå til angrep koste hva det koste ville. Så gjorde han det, så gikk han til angrep på de større og sterkere guttene, ble lagt i bakken, kastet i berberishekker, dradd etter beina gjennom sølepytter, rullet nedover skråninger, gjellet mot lyktestolper og slått på trynet til han blødde. Han måtte gjennom litt av hvert, men han gav seg aldri, han svarte med å kaste stein og ble belønnet med skikkelige lamaser over hele kroppen, knallharde slag uten kontroll, de bare pepret ham med knyttnever og vrengte armene, føttene og kroppen hans til det ugjenkjennelige, men Toby Tasta gav seg ikke, han spyttet på dem. Det ble rikelig med skambank gjennom hele oppveksten. Naturligvis tok han igjen da han selv ble stor, for da ble han stor som et beist og kunne slå i hjel hvem som helst, men Toby Tastas historie er en helt annen historie. I denne historien har Toby Tasta bare en liten gjesterolle, der han potte sur kjører inn innkjørselen i sitt nokså store hus i Reinsdyrveien, og ser en indianer stige over den vesle hekken som omkranser hagen hans.

– Ka i H. gjør’ du her? spør Toby Tasta. Slike som ham lar seg ikke overraske av uventede tildragelser i hverdagen. De kjører sitt løp uansett. Det gjør ingenting fra eller til, at den gråsvarte, smålubne indianeren på klingende norsk, svarer at han bare er på besøk. Toby Tasta beholder sin upåklagelige oversikt over situasjonen, han har bestemt seg hva dette dreier seg om, og lar seg ikke rokke av noe.

– Ja du ska’kje verr på besøg på hagen min, kom deg ud! sier Tasta, med et språk som grammatisk sett faktisk er dårligere enn indianerens. Det er uttalen som er Tastas styrke, her er han helt overlegen, det er erkeekte Rogalandsdialekt, ikke et feilskjær, her sitter alle lyder som de skal, og lyder som skal sløyfes hører man ikke snurten av, dette er skikkelige greier. Halvt på spøk spør indianeren om Toby har tenkt  å spise dette gresset, siden det er ulovlig å gå på det. Toby vet ikke om han skal bli rasende eller forvirret, ender opp med å bli litt av hvert, og svarer (fortsatt like teknisk dårlig) truende: – Enten komme du deg ud, elle så gjør’ eg det!

Indianeren blottlegger tennene og tannkjøttet og alt hva han har i munnen, han smiler som til VM, og gjør en eller annen indianerhilsen, – det betyr: jeg skal gå, sier han. Snakk norsk, sier Toby Tasta. Indianeren nikker og går, han vinker med hendene og stiger over hekken, han snakker litt også der han går, sier – ha det bra, – vi snakkes, og alt sånn vi sier når vi tar uhøytidelig avskjed med venner og bekjente. Toby Tasta sier ikke et ord, men er hvert øyeblikk klar til å bruke knyttnevene, hvis det skulle bli aktuelt. Han følger indianeren med blikket til han er på betryggende avstand fra hagen hans, så snur han seg og går inn til kona og krangelen.

Jarleif Todnem er en av dem som skal sette rekord i alle ting. Derfor er selvsagt stoppeklokken i gang hver gang han er ute på avisrunden for Stavanger Aftenblad. Ruten hans starter i Reinsdyrveien, hvor den ender er uvesentlig, for det er i Reinsdyrveien han akkurat nå raser nedover i vill fart fra postkasse til postkasse, det er viktig å få en god start når man skal sette rekord. Rekorden er på 22 minutter og 13 sekunder, det er en fantastisk rekord, han har ingen tid å miste skal han konkurrere med den, så at en indianer stiger over hekken til Toby Tasta, er ikke noe han har tid til å legge merke til. Toby Tasta abonnerer ikke på avisen.

– Hallo, sier indianeren. Fy fasiken, der ryker rekorden, Jarleif nikker til ham, og puster fort for å markere hastverket.

– Jeg kommer fra hagen her, sier Indianeren.

– E-e, sier Jarleif, slik Gandalsgutter gjør når de er uinteressert, vil komme seg videre og skal svare ja, det er ikke noe nølende i dette, det er som østlandsk m-m. Indianeren har imidlertid ikke helt finfølelsen for denne språklige nyansen.

– Det er en fin hage, det er mange fine hager her omkring. Jeg har sett dem. Har du hage?

Mens dette har foregått, har Jarleif fått levert avis både til familien Bjerkreim og til Gudrun Kleppa, han somler ikke med tiden, og svarer nå kjapt mens han trør opp farten (det er et stykke til neste postkasse, det er viktig med fart her), at han har ikke tid til å snakke nå, for han deler ut avisene.

– Hvilken avis? roper indianeren, etter ham.

– Stavanger Aftenblad, roper Jarleif tilbake, før han forsvinner rundt svingen.

Indianeren står tilbake. Han står og nikker og smiler nå også, selv om han er helt alene. Så bestemmer han seg for å lese avisen, hvorfor han gjør det må gudene vite, men han tar avisen ut av postkassen til fraskilte Gudrun Kleppa, hun skrukkete som tidligere måtte ringe både Beate Bore og gamle Klara – og begynner å bla i den. Man skulle kanskje ha trodd at han gjorde dette stille, brydd og i det skjulte, men langt i fra, han gjorde det greit, liketil og helt åpenlyst. Han stiller seg opp rett ved postkassen han har stjålet fra, eller tyvlånt fra, må vi kanskje si, men han skammer seg ikke, han hilser, nikker og smiler til alle som kommer forbi, her har for ham ingenting foregått. Det skulle være unødvendig å tilføye at folk i Ganddal svarer på hilsningen med et forskrekket uttrykk.

Dette blir da også samtaleemnet rundt Ganddals mange middagsbord, denne dagen. Av alle dem som med et forskrekket uttrykk har besvart indianerens blide hilsen, er det bare Jarleif Todnem som unnlater å nevne det hjemme. Han har så mange andre ting å tenke på. Han har blant annet planer om å sette opp et fullstendig kartotek over alle spillerne Liverpool har hatt i stallen opp gjennom tidene, han ser det ferdige produktet for seg, enhver spiller registrert, kanskje også med en kort beskrivelse om spillestil, litt om typen, det hadde vært noe, jernmannen Tommy Smith, løpssterke Roy Houghten, galgode Ray Clemence, alle sammen samlet i kartoteket. Han forteller med mat i munnen foreldrene om dette, og foreldrene nikker og smiler og ser ut vinduet og sier at dette må være en god ide, men orker du dette, og moren sier han er flink, og Jarleif spiser lynraskt opp maten for å komme i gang. Dette skjer imidlertid senere. Nå ville uhellet det slik at indianeren som sagt plukket avisen til fraskilte Gudrun Kleppa, og hennes to sønner: Stian og Bja-arte; hvis navn ikke må forveksles med den østlandske varianten av Bjartenavnet, der det går så fort for seg at tungen ikke har tid til å få med seg r’en og man etterpå lurer hva det var som smalt i ørene. Nei, det navnet Gudrun gav sin sønn, det er Bja-arte på Rogalandsk, der har man saktens tid nok til å uttale alle bokstavene, og det langsomt. Dette gjelder så til de grader den midtre vokal, den sentrale ’a’, ved uttalen av den er det bare å ta den tid man trenger, lyden kan simpelthen ikke gjøres lang nok, det er bare å fortsette, det er ingen som blir utålmodige, det er bare å gå på: Bja-arte. Det er fullt lovlig å sovne mens man sier det. Stian sier vi på vanlig måte, han er 21 år, og burde nok snart flytte hjemmefra, men slike tanker utsetter han. Bja-arte er 8, han var en av dem som var med og lekte skip på lekeplassen, men han gjorde så lite av seg at han ble ikke nevnt. Slik er livet for Bja-arte. Han trer kun ut av sin anonymitet, når han gjør en håpløs rampestrek. Det skjer av og til, ikke fordi Bja-arte er spesielt rampete anlagt, men mer fordi konsekvensene har en tendens til å bli større enn Bjarte hadde tenkt seg. For eksempel skulle han slå til sin bror for noen år siden, det var greit nok, de hadde kranglet, og nå skulle Bja-arte slå Stian, det hadde skjedd før og kom til å skje igjen, det var egentlig rutine, spørsmålet var bare hva han skulle slå med, skulle han slå med flat hånd eller skulle han slå med knyttneven, eller skulle han kanskje slå med sagen han hadde fått fatt i? Det gikk litt fort for stakkars Bja-arte, det var ikke hans feil at det gikk så alldeles galt, han hadde jo egentlig tenkt å slå med den siden som ikke var tagget, og han tenkte han skulle sikte mot pannen eller noe sånt, men så ble det litt feil her, og litt feil der, og heidundrende mas og kjeft etterpå. Stian gikk rett i bakken besvimt, og Gudrun Kleppa er slett ikke den som holder hodet kaldt i slike situasjoner, det er bare å tenke seg, av natur stressede Gudrun Kleppa løpende ned trappen og inn i kjelleren, for å finne sin sønn Stian ligge blødende og besvimt på gulvet, og Bja-arte stående ved siden av med sag og blod og – det var ikke meningen, det var ikke meningen, det var mer enn hun kunne tåle, og det ble som sagt et heidundrende oppstyr, og både Stian og Gudrun på sykeshus. Bja-artes korte livshistorie er full av slike uhell, det blir altfor ofte slik som han ikke hadde tenkt. Akkurat nå har imidlertid Bja-arte i lengre tid sittet ved vinduet og nistirret på en indianer, som fortsatt står rett opp og ned like utenfor og leser avisen. Bja-arte stirrer så helhjertet at han sannsynligvis vil stirre til sultedøden tar ham, hvis ingen fjerner ham eller eventuelt indianeren han stirrer på. Broren Stian kan vi ikke regne med, Stian med arret er interessert i multimedia, og fortapt i mulighetene det gir å kjøre Jean Michael Jarre sin musikk inn på PC’n, og derfra stille på både bass og diskant, og alt mulig annet kun folk som Stian vet finnes. Når han setter i gang med dette, er han ikke tilgjengelig for resten av verden. Han blir sittende ved PC’n i overskuelig fremtid. Indianeren holder på med første del av Stavanger Aftenblad, han er ikke lenger enn på side fem. Stavenger Aftenblad har fire deler, så dette kommer til å ta tid. Det betyr at den naturlig stressede Gudrun Kleppa, risikerer å komme hjem fra jobb, og finne en avislesende indianer i gårdsrommet sitt, og en vettskremt sønn i vinduet. Skjer det, er det ikke godt å vite hva som skjer videre. Hun kommer hjem fra jobb klokken 1530.

Det var så vidt det ikke gikk bra. Indianeren var begynt på fjerde del, sporten, det burde gå raskt, det er måte på hvilken interesse en indianer vil ha for hva Viking Fotballklubb gjør i sommerferien, og hvilke forhåpninger lokale svømmere har for å kapre tiendeplassen i NM, han burde være ferdig med å lese ganske snart. Men det var et eller annet som oppholdt ham. Var det kan hende annonsene? Var det kanskje TV-sidene? Det var vel antagelig tegneseriene, men hva det var kan være det samme, saken var i hvert fall den, at han fortsatt stod på sin plass og leste avisen, da Gudrun Kleppa kom kjørende hjem fra jobben på Rogaland Egglag. Hun hogg i bremsene da hun fikk øye på ham, og uten å tenke videre gjennom den saken, satte hun bilen i revers og rygget i racerfart tilbake til Elgveien, der hun svingte inn i en gammel, gjenglemt busslomme, og tviholdt på rattet, som om det nå var rattet som utgjorde den største faren. Sjelden har hjerter dunket raskere. Indianeren fikk i løpet av de hodebevegelsene han gjorde i forbindelse med Gudrun Kleppas ankomst, øye på hennes sønn, Bja-arte, som selvsagt stod i vinduet og nistirret, fortsatt. Nå ble de satt i gang, de kreftene, som kunne røske Bjarte ut av hans fjetrede tilstand. Indianeren smilte sitt bredeste smil med tenner og tannkjøtt, vinket til Bjarte og brettet sammen avisen. Det var nok for Bja-arte. Nå hadde han i timevis vært mildt vettskremt, nå kom det opp og ut alt sammen på en gang, nå måtte frykten få utløp, og det fikk den ved at Bja-arte la på sprang ut av rommet, inn i stua, rundt og rundt i stua, ut av stua, inn på gangen, frem og tilbake på gangen, inn på kjøkkenet og opp på benken og ned igjen, krasje litt med noen kjøkkenstoler, gjemme seg under kjøkkenbordet, ut derfra igjen, inn på Stians rom, fullt firsprang og hylende sinnstemning.

– Kan du tia stilt? ropte Stian. – Eg prøve å hørra på musikk!

– Men det va’ en indianar…

– Det e’kje farligt…

Vanskelig situasjon for Bja-arte. Vant som han var med å gjøre alle ting galt, var han snar til å ta på seg skylden for dette også. Han kunne ikke forstå hva det var nå han hadde gjort, det var helt uforståelig alt sammen i verden, men slik pleide det å være, så akkurat dette var ikke så uvant. Han hadde sin greie metode mot slikt. Bja-arte sprang ned i kjelleren og inn i skapet. Der var han som regel i sikkerhet.

Vi forlater her familien Kleppa, uten å forklare hvordan de kom seg ut av denne fastlåste situasjonen. Det går nok greit, denne familien er vant med å la seg kaste rundt omkring fra den ene sterke følelsen til den andre, de glemmer greit selv de mest følelsesladde øyeblikk fra den ene dagen til den neste. Nå er det ikke sagt at skrukkete Gudrun noensinne vil glemme synet av den avislesende, gråsvarte indianeren med «nogen siv her og der», men hennes liv vil nok fortsette i det vante spor. Det skal mer til enn en helt utrolig tvers igjennom usannsynlig episode, for å gjøre noe med det.

Det er ikke mer enn en dag siden Gabriel Soma så indianeren, og allerede er det kjent over mesteparten av Lundehaugen. I Gaupeveien, Reinsdyrveien, Bjørneveien, Hjorteveien og Elgveien – alle må ha hørt om ham. Og historien sprer seg videre, den brer seg utover, mange steder samtidig, den ene sier det til den andre, og den andre videre, og sånn går det. Slike historier lar seg ikke bremse. For eksempel hadde omtalte Gudrun Kleppa, lenge før hun selv hadde sett ham, fortalt en god venninne blant arbeidskollegaene på Rogaland Egglag, at – Bja-arte kom heim og sa han hadde sett en indianar igår, – seie du det? svarer venninnen, og dermed er historien utenfor Ganddals grenser, for denne venninnen bor på Vaulen, og på Vaulen tror man på alt. Og gamle Klara hadde plutselig en datter på Hønefoss hun måtte ringe til, en datter som hadde gått på høyskole og visste litt av hvert, og selv om datteren var skeptisk til beskrivelsen, er det all grunn til å tro at historien sprer seg i Hønefoss også, og derfra og videre, det er utrolig hvor fort det går. Og fremdeles vet ingen hvem indianeren er, eller hva han hadde på Ganddal å gjøre. Årsaken var selvsagt at ingen ennå hadde snakket med ham. Det måtte skje en gang.

Roger og Tanja skjulte ikke for noen at de var kjærester, spurte du dem fikk du svaret: – Ja, me e’ kjeresta. Det var som regel Tanja som svarte, og hun svarte lavt. Ingen hadde sett dem holde i hendene, eller være borte i hverandre, eller noe sånt, de var ganske sjenert når det kom til den slags. De avslørte seg ikke ved annet enn at de hadde en tendens til å sette seg ved siden av hverandre, og ved at Roger selv om han aldri så gjerne ville bekjempe det, stadig måtte se bort på Tanja og hvordan hun så ut. Etter at de ble sammen, hadde også Tanja begynt å se bort på Roger. Han hadde fregnete fjes og bollekinn, og en munn der overleppen stod litt ut, han var ikke helt fornøyd med det, Roger. Tanja hadde langt, mørkt, stritt hår, og ganske så nøttebrunt ansikt, en skikkelig kjekk norsk ungjente, og helt usannsynlig vakker, syntes Roger. Utover dette og hva det er helt umulig å skjule, var det ikke godt å si hva de følte for hverandre. Man måtte spørre dem, og da svarte Tanja det som var sant, at de var kjærester og likte hverandre godt.

Så hendte det altså at Roger og Tanja gikk tur sammen rundt Stokkalandsvannet. Det var helst om kveldene de gikk. Nysgjerrige hadde spurt om hva egentlig foregikk under disse turene, men der hadde ingen av dem villet svare. Ikke at det hadde foregått så mye, men disse turene ville de ha for seg selv. Det var en slik tur de var ute på nå. De hadde det godt, de hadde snakket en del med hverandre i begynnelsen. Tanja hadde mange historier hun måtte fortelle, mange episoder hun hadde vært ute for, og Roger syntes hun var et mirakel til å gjøre det levende. Hun var så levende selv også, der hun gikk, ved siden av ham, det var ikke til å tro, og det var ikke til å stå i mot heller. Han måtte gå tettere inntil henne, det var ikke noe å gjøre med det, og det var helt greit. Tanja merket nok dragningen hun også, det var ikke fritt, hun tidde stille og tettet seg inntil, de var to om det. De gikk tettere, og snakket mindre. Det var utviklingen. Det ble etterhvert ganske så faretruende tett. Til slutt kom de borti hverandre, det var nede ved broa, ikke på den siden med endene, men på den andre siden, tre fjerdedeler av løypa, én fjerdedel igjen å gå, og så kom de borti hverandre. De kjente det godt, de var borti hverandre ved skuldrene. Og enda var det en fjerdedel igjen av turen, det var mye å gå på, de kjente det begge, det var langt igjen, det var bare å komme seg tettere, det gikk an, ganske utrolig tett, gikk det an, de trengte seg inn på hverandre, og ingen stod i mot. Det var bare et spørsmål om tid før de ville gå over den vanvittige grensen og holde hverandre i hendene. De gikk og så ned på sykkelstien, talte skrittene, studerte fargen på skoene. Da de passerte den bitte lille sandstranden som ligger der sykkelstien deler seg, og man har valget mellom å gå opp til Lundehaugens bebyggelse, eller fortsette langs sykkelstien, godt skjult av busker, trær og store hager, fortsatte de langs sykkelstien. Stokkalandsvannet lå på andre siden, og skvulpet noen småbølger til vannkanten. Liksom for å minne om hvor stille det var. Her var ingen. Plutselig merket Roger at Tanjas hånd var åpen, han merket det bare, og før han fikk tenkt seg om hadde han tatt den, og så hang de fast. Roger og Tanja gikk hånd i hånd for første gang, de så i hver sin retning og smilte sjenert. De følte begge det var noe ukontrollert ved situasjonen, de visste ingenting om hvordan disse tingene skulle foregå, visste ikke når man skulle slippe, visste ikke hva man skulle si, visste ganske lite, holdt bare godt fast og håpet det ville vare litt til.

Det unge usikre kjæresteparet hadde brutt en barriere, man kan gjerne le litt overbærende av denne barrieren, den er jo så enkel og søt og barnslig, det er jo ingenting å skjule, vet vi, de lærer nok og så videre. Slikt er lett å si når man selv er velberget over denne fasen av livet. Roger og Tanja følte det annerledes, de tok sin kjærlighet på alvor. For dem var dette langtfra enkelt, søtt og barnslig, det var vanskelig, viktig og voksent. Det var ikke noe å skjule, men man må forstå at de hadde ikke vært gjennom dette før. De var meget usikre, rett og slett engstelige for å bli sett i sine famlende forsøk, de ville blitt sjokkert samme hvem som hadde sett dem der de gikk, da er det bare å tenke seg hvordan det var for dem, da en diger, gråsvart indianer kom opp fra nedsiden av sykkelstien med et klingende muntert «hei, hei!» og ”nogen siv her og der”. Roger bråslapp Tanjas hånd, og trakk sin egen til seg som om det var en glohet kokeplate han hadde tatt på. Tanja plasserte like hurtig sine hender foran sin vid åpne munn og struttende nesebor, samtidig som hun helt ubevisst gjorde også øynene så store som mulig.

– Hvem er dere? spurte indianeren på sin merkverdige måte, grammatisk korrekt, men uttalemessig tvilsomt. Roger var som overbevist om at han hadde begått en forbrytelse, for ham var disse spørsmålene ingenting annet enn et rent avhør. Han forbeholdt seg retten til å holde seg i ro. Tanja holdt fortsatt hendene foran munnen og nesen, hun hadde verken blunket eller pustet siden indianeren viste seg, hun hadde rett og slett mistet evnen til å savne slike normalt sett vanlige kroppsfunksjoner.

– Bor dere her? Roger bestemte seg i denne stund for aldri å gripe ei jente i hånden mer, what so ever. Indianeren smilte, – jeg heter MbÜÎÈd÷, sa han. Navnet er umulig å gjengi for en nordmann, verken i skrift eller tale er det mulig.

– Hæ? sa Tanja, samtidig som hun frigjorde nesen. Nå var det bare munnen som var dekket, og den var ikke så spill åpen som for et øyeblikk siden.

– MbÜÎÈd÷, gjentok indianeren. Det var litt lyder i nesen, litt fra et stykke nedi halsen, litt klakkelyder og litt lyder vi nordmenn ikke har tenkt på en gang. Det var litt forskjellige lyder. – Hvem er dere?

Først nå begynte Roger og Tanja å bli oppmerksom at indianeren var enestående blid, han hadde klart å kunststykket å la ansiktet stivne i et hjertelig smil. Tanja tok hendene ned til haken, begynte å blunke igjen og pustet som vanlig.

– Tanja og Roger, svarte hun på indianerens spørsmål. Det gikk greit, hendene kunne henge ned langs siden nå. Indianeren ble om mulig enda blidere da han fikk svar,

– Ah! ja! sa han jublende blid, – hvem er hvem?

– Hæ? Det var Roger som brøt inn med et utrop. MbÜÎÈd÷ nikket og smilte og bablet i vei og gjentok spørsmålet, – hvem er hvem? og Tanja sa hvem som var hvem. MbÜÎÈd÷ smilte slik at man kunne mistenke ham for å mangle forstand, ingen med sitt sunne vett og forstand i behold kan smile på denne måten. Slik stod de.

– Kor bur du? spurte Tanja, noen måtte jo si noe.

– Egentlig bor jeg i ¦ß÷, det ligger ved siden av €ýmÈd, ja i Selvas… En provins… men jeg bor i ¦ß÷, der er det fint, bor dere her?

– Eg bur i Lundegeilen, rett ne’for butikken. Roger bor i Gaupeveien.

– Lundegeilen, akkurat, sa indianeren som om han visste hvor det var, – hvor ligger det?

– Rett ne’for butikken, som eg sa.

– Ah! ah! butikken, Prix!

– Nei, Rimi, gamle Lunde Snarkjøb.

– Lunde snarkjøp ja, akkurat, har dere lyst på noe å spise? Av frykt for hva Tanja kunne finne på å si, brøt Roger inn med et definitivt nei. Her var ikke verd å ta noen sjanser. Indianeren så imidlertid ikke ut til å bry seg så nøye om man svarte nei eller ja eller i det hele tatt, her var det bare å bli med, det var smiling og vinking og en hjertelighet som bare hører hjemme i eventyrene.

– Jeg har en nydelig and, kom bare her… den er fabelaktig… Se her, her ligger anda, jeg spiste litt av den i går, men det er mye igjen, se her, mye kjøtt, mye godt kjøtt, en and er en stor fugl, en svane er større, men dere vet svanekjøtt… Her ristet MbÜÎÈd÷ på hodet, hvis det var noen der som likte svanekjøtt, må det garantert ha vært pinlig for vedkommende. Samtidig som han gjorde dette, fant MbÜÎÈd÷ frem to trestykker han hadde liggende, og gav seg til å gni dem mot hverandre til Rogers formidable forbløffelse. Roger hadde hørt noe om at det var slik de laget bål i steinalderen, men han hadde ikke vært i nærheten av å lykkes de gangene han selv hadde forsøkt. Han hadde bedt faren om hjelp, faren hadde hjulpet, men noen flamme hadde de aldri greid å lage. Faren mente han så en gnist en gang.

– Kossen klare’ du det der? spurte Roger, han måtte bare spørre. Indianeren kunne ikke skjønne hva han mente, han gav seg til å svare på et spørsmål ingen vet hvor kom fra og ingen skjønte noe av.

– Klare’ å få fyr sånn uden fyrstikke’, presiserte Roger.

– Nei, jeg bruker ikke fyrstikker, lo indianeren, ristet på hodet og fikk samtidig gnist, – jeg bruker bare to pinner, det er så mye enklere, han la noen bjørkenever til gnisten, blåste på bålet og minsanten flammet det seg til. Indianeren lo videre, humret og ristet og pratet i vei. – Det gjelder bare at pinnen du snurrer med må være hard, mens trestykket du snurrer på må være mykt. Så er det bare å snurre, det er så enkelt, du snurrer og snurrer, og når det blir gnist er det bare å få bort noe som kan brenne og så blir det brann med en gang. Roger kunne fortsatt ikke få dette til å stemme. Indianeren var allerede i gang med å dele ut noen solide andestykker, men Tanja og Roger ville fortsatt ikke ha.

– Jo, jo, ta, ta, det er godt, indianeren tok en bit av den rå anda, for virkelig å vise hvor godt det var, men dømt etter Roger og Tanjas ansikter, ble nok effekten snarere den motsatte.

– Hvor fant du den? spurte Tanja.

– Jeg fanget den, det var så enkelt, det var så mange av dem, og de fløy ikke noen av dem, så bare fanget jeg den og så var den død. Det var i går.

– Vi går, sa Roger til Tanja.

– Skal dere gå? spurte indianeren.

– Ja, sa Roger. Så gikk de.

Det ble altså en begivenhetsrik tur, så begivenhetsrik at både Roger og Tanja brøt med sitt selvpålagte prinsipp om å holde munn om dem. Da Roger kom hjem leste faren hans avisen. Roger sa liksom i forbifarten mens han tok av seg skoene at han hadde støtt på en indianer under turen. Faren brettet ikke sammen avisen engang, han sa bare at han hadde hørt det var en indianer i området og spurte kona om ikke hun hadde hørt det samme og det hadde hun. Så leste han videre. Roger utsatte til siden å fortelle hvordan indianeren tente bål på steinaledervis. Far til Tanja leste også avisen da Tanja kom hjem, men han brettet den sammen allerede før Tanja hadde begynt på fortellingen. Den type far var han. Og Tanja fortalte, hun fortalte i vei, tok med alt, la ikke skjul på noe, utenom at Roger hadde holdt henne i hånden, når hun først kom i gang var det ikke mye som forble ufortalt. Det faren fant mest spennende, var naturlig nok denne indianeren hun hadde sett. Han hadde nok hørt ryktene om at det fantes en indianer i området, men han hadde hittil ikke trodd på dem. Nå stilte det seg imidlertid annerledes, nå som hans egen datter hadde sett indianeren og fått ham til å avsløre at det var han som hadde drept andefuglen i morges, gikk det ikke an å sitte stille lenger. Nå var det på tide å ta affære. Og nå er det på tide avsløre at denne faren ikke var en hvilken som helst Ganddalsk far, dette var Jan Kjell Tjelta. Den samme Tjelta, som i alle år hadde sittet i 17 mai komitéen på Ganddal, og nå syslet med planer om å gå inn i Sandnes bystyre, bare han fant et parti han kunne støtte, dette var herremann med handlekraft. Ikke før hadde Tanja fortalt ferdig sin historie, så var Jan Kjell Tjelta i telefonen.

Kort etter var Jan Kjell, Magnus og Geir på vei ned mot Stokkalandsvannet. De hadde klare instrukser fra Jan Kjell hvor de skulle hen, nå var det alvor. Nå skulle Ganddals ansvarsbevisste og handlekraftige ordne opp i sakene, det var Jan Kjell, Magnus og Geir. Det må nesten sies noen ord om Magnus og Geir også. Magnus er en typisk varamann, han stiller til valg, blir ikke valgt. Men han er Jan Kjells støttespiller på en rekke områder, og da Jan Kjell var trener for lilleputtlaget var Magnus oppmann. Kona heter Jorun, og hun overkjører ham fullstendig. Mer er ikke nødvendig å si om ham. Geir er en venn av Magnus, selvstendig næringsdrivende, og full av gode råd. Han er gift med Turid, og ryktet forteller at dette ekteskapet ikke går bare godt. Det får være nok om ham. Denne gjengen gikk nå nedover mot Stokkalandsvannet, sykkelstien der, på østsiden. Nøyaktig der Jan Kjells datter hadde møtt indianeren, dit skulle de. Nøyaktig der indianeren akkurat i dette øyeblikk satte til livs et godt stykke, velstekt and.

Verken Jan Kjell eller Geir ville nevne det for Magnus, men de hadde begge liksom en følelse av at motet forsvant lite grann nå som de nærmet seg målet. Da de kom så langt at de fikk øye på indianeren, var det ikke fritt for at de alle tre håpet at en av de andre skulle ta ordet og sette indianeren på plass. Magnus visste det ikke ville bli ham. Geir og særlig Jan Kjell følte presset, det ville være ergerlig å få denne irettesettelsen forkludret av en pinlig pause i starten. Det var på en måte viktig å få alt til å virke målrettet og planlagt, de var Ganddals menn som visste hva de ville, derfor gikk de på med uforminsket fart. Forhåpentligvis ville noen komme på noe å si, innen de nådde frem. At dette skulle bli indianeren var ingen av dem forberedt på, det var i hvert fall ingen som svarte på indianerens lystige: – hei, hei! Indianeren fikk både sagt hvem han var og hvor han kom fra, før de handlekraftige herrer hadde fått frem et eneste ord. Først da indianeren inviterte til andestek, trådte 17-mai-komiteens Jan Kjell Tjelta frem som den ubestridte ener og viste hva som bodde i ham.

– Ok, nå e’ det nok, nå blir du med her, sa han. Men da indianeren spurte hvor hen, var visst den ubestridte ener kommet til ytterpunktene for hva som bodde i ham, for nå tidde han stille.

– Kor har du fått tak i den andå? spurte Geir og pekte.

– Rett nedi her, det var fullt av både ender og svaner, men svanekjøtt… Indianeren ristet på hodet igjen, svanekjøtt er rett og slett ikke tingen.

– Har du bare tatt og forsynt deg der nere?

– Jada,  jada,  nikket MbÜÎÈd÷, – jeg tok en, de er så lite skvetne av seg, en av dem hadde ikke overlevd lenge i ¦ß÷, det er sikkert. Indianeren tok fornøyd et jafs av anda, spyttet ut noe flesk og graps, og tilbød sine tre venner en smakebit.

– Ikke rør, Magnus, sa Geir.

– Kor bor du hen? spurte Jan Kjell.

– Jeg bor i ¦ß÷, som jeg sa, jeg heter MbÜÎÈd÷. Fikk dere det ikke med dere? MbÜÎÈd÷. Indianeren gikk smørblid mot de tre, de tre skvatt likevel unna. Men så skjønte de vel at indianeren ikke ville ha sjanse mot alle sammen, uansett hvor gråsvart han var, de ble i hvert fall stående.

– Hva gjør du her? spurte Jan Kjell. Indianeren var nå helt borte med de tre, han hadde kløpet dem i øret, og dradd dem i armen, gjort de underligste ting, klart de var nervøse.

– Jeg er bare på besøk, jeg kommer fra ¦ß÷, og har reist hit.

– Kor lenge ska’ du bli?

– Det får vi se, det er litt kalt her, å sove ute, kanskje reiser jeg et annet sted, vi får se. Jeg vet ikke. Tiden vil vise, sa han.

– Søve du ude?

– Ja, jeg sover ute, i går sov jeg der nede, i dag skal jeg sove her.

– E’kje det kaldt?

– Jo, jo iskaldt, brr…

Og indianeren stod der og hutret og frøs og illustrerte.

Jan Kjell og hans venner opplevde nå litt av problemet med det å være handlekraftig, det er ikke alltid alt er som man tror, og indianerens oppførsel og svar var så visst ikke som forventet. Snarrådigheten som hersket da de slo på tråden til hverandre, og møtte opp på Jan Kjells trapp, var nå erstattet med regelrett ukomfortabelhet.

– Du må’kje dreba endene her, dei e’… dei e’…

– Freda, kom Jan Kjell inn, selv om alle visste at endene på ingen måte var fredete.

– Freda’?  spurte indianeren forskrekket, – unnskyld, det var… hva skal jeg gjøre nå?

De tre så på hverandre, Magnus hadde ikke sagt et ord hittil, og visste med seg selv at han ikke kom til å si noe nå heller.

– Du kan’kje sova ude, du må finna deg en plass å bu.

Jan Kjell reddet situasjonen for de to andre, nikket at det var på tide å gå, og de tre gikk uten å ta farvel, selv om indianeren sa ha det bra. Forresten er det mulig det slapp ut et ha det fra Magnus.

MbÜÎÈd÷ stod stille og så på de tre som gikk fra ham. Sakte tok han andestykket han hadde stekt, bet av en bit og tygget den langsomt. Så kikket han på husene som lå gjemt bak høye busker, gjerder og plener. Han la fra seg andestykket, pakket det inn i noe gress og gjemte det under en stein. Sommerkvelden mørknet mer og mer, det begynte å bli sent. MbÜÎÈd÷ satt på en stein og så ut over Stokkalandsvannet, det var stille nå. Han satt og så på vannet. Så reiste han seg opp, børstet av seg noe støv, og gav seg av gårde mot bebyggelsen. Der gikk han litt frem og tilbake, tumlet rundt på må og få, det var ingen ute, ingen å treffe på. Enten var folk på Ganddal inne denne julikvelden, eller så ungikk de indianeren, det var ikke godt å vite, han gikk i hvert fall alene opp og ned Reinsdyrveien, rundt omkring. Det luktet grillmat, det var grillselskap hos familen Brevik. Brevik var nabo til Tasta, som vi har hilst på før, og som vi vet bor i Reinsdyrveien. Mellom disse husene var ikke annet enn en hekk, og denne hekken var blitt temmelig pjuskete. Det skyldtes at Tasta- og Brevikungene tidligere pleide å springe frem og tilbake mellom hagene, det var nytteløst å si at de måtte gå rundt. Det gikk gjennom hekken, og hekken ble nedtråkket. Denne løpingen hadde avtatt med årene, sønnen til Toby Tasta var jo en sann tulling, og de mer oppegående Brevikbarna fant seg andre lekekamerater så fort de lærte å tenke. Men hekken fikk ingen redning, Ludvig Brevik og Toby Tasta kunne ikke bli enige hvem som i bunn og grunn eide den, og dermed hadde ansvaret for vedlikeholdet. Det endte med minste motstands vei for begge, ingen gjorde noe som helst, og det var derfor enkelt for MbÜÎÈd÷ å gå gjennom den. Han kom fra nabogården, den var han litt vant med. Reaksjonene blant grillgjestene ble de sedvanlige, de mistet alle sammen munn og mæle, og ble bare sittende og stirre lamslått på denne merkelige fremtoningen i gråsvart og siv. Indianeren reagerte imidlertid annerledes. Han prøvde å nikke litt og smile litt forsiktig, men fikk ingen respons. Han ble stirret i senk av familiens bestemor, som satt der som en studie i fiendtlig stirring. Feilen mange gjør når de skal stirre stygt, er at de glemmer seg av og lar for eksempel munnen være åpen. Denne bestemora lot ingenting være åpent, aller minst munnen, den var snurpet sammen til det absolutte minimum. Det samme var ansiktet, pannen var dradd nedover, haken oppover, ansiktet var liksom presset sammen til en spiss like mot MbÜÎÈd÷. Og inni her var de mest hatske øyne det er mulig å forestille seg. Det virket. Da indianeren fikk øye på det, trakk han seg ganske stille ut av hagen. Han nikket og gikk, steg over buskashekken til Toby Tasta, og var tilbake på veien igjen. Grilleselskapet oppløste seg like etter, bestemor og bestefar måtte visst komme seg hjem, det var ikke mer snakk om det.

MbÜÎÈd÷ snakket heller ikke, han var stille resten av dagen. Han gikk sakte bortover veien, uten å se verken til høyre eller venstre. Han kunne ikke høre de som så ham fra kjøkkenvinduet, og ropte til resten av familien: – hei dokke, her e’ an’ derane indianeren igjen, du verden så triste han ser du då! Han kunne ikke høre det, han hørte ikke noe, og sa ikke noe. Han gikk bare ganske stille ned til Stokkalandsvannet, der han liksom hadde slått leir. Det var noe mygg der, de bet ham, men han brydde seg ikke synlig om det. Da virket det å være verre med den kjølige Rogalandsluften, for han tok alt han kunne samle av siv og buskas, og bredte over seg der han la seg til å sove. Han lukket øynene, og forsøkte så godt han kunne å sovne.

Reklamer