Stikkordarkiv: Tekster jeg er fornøyd med

Tredemøllen

Dette er en fin tekst. De som leser den, vil ikke angre på det.

Tredemøllen

Jeg vet ikke om det var tredemøllen eller meg, men jeg stod nå i hvert fall på en tredemølle og jeg tenkte på livet og den tiden man er i det. Føttene mine gikk hele tiden, for å holde følge med båndet som rullet under meg. Jeg kan også si det slik at det var jeg som gikk, hele tiden. Jeg gikk på en tredemølle. I et ikke altfor hurtig tempo. Men det var likevel slik, at om jeg sluttet å gå, så ville jeg falle rett av. – Er det ikke merkelig, tenkte jeg, at vi lever dette livet? Båndet rullet hele tiden. Her blir vi født, inn i en tilværelse vi ikke skjønner noe av, inn i en kropp som vi skal lære å kjenne mens den utvikler seg, slik at vi ikke kjenner den lenger. Ta for eksempel min kropp, tenkte jeg, der jeg gikk på tredemøllen og kjente kroppen min anstrenge seg litt. Den er 38 år. Jeg husker den pleide å være 10, 11 og 12, det passet å være meg i den. Oppover tenårene var jeg alltid i god form. I 20-årene var det ingen skavanker. Nå var jeg 38. Tredemøllen rullet mot meg. Hendene som jeg aldri trengte å smøre, er tørre nå. Hva har jeg brukt all tiden min til? Hva har brakt meg dit jeg er nå? Om det bare var innbilning, eller gikk ikke tredemøllen raskere nå? Det var ikke sånn jeg måtte løpe, men jeg måtte gå ganske fort. Og hvor skulle jeg hen? Hva vil jeg utrette med livet mitt, for eksempel nå fremover? Hva er kriteriene for at jeg skal kunne si mitt liv har vært vellykket, at jeg har gjort en god jobb? Sannelig om jeg vet, og begynte mer eller mindre umerkelig å jogge. Kanskje var det noe med innstillingene. Slike tredemøller kan jo stilles inn på de merkeligste måter. Også slik, at den ruller raskere og raskere, men sakte, slik at du knapt merker det. Mine 38 år gamle ben greide dette med å jogge. Jeg har kropp til det ennå. Men hva skjer om noen år? Om for eksempel nye 38 år, da jeg er 76? Det er mye. Men vil det være noen egentlig forskjell? Vil jeg ha kommet lenger?

ES2012

Barnet

Denne teksten er skrevet 7. april, faktisk mellom 0900 og 0930 på morgenen, og knapt nok redigert siden, vil jeg tro, selv om jeg ikke husker det. Det er postet fra en helt annen dag, 6. august, 2013, da jeg fant ut at det ikke var postet noen korttekst for april i 2012. Og teksten, tekten liker jeg. Det er enda en tekst om drømmen, lengelsen, og med fantasien til hjelp når virkeligheten ikke strekker til.

Barnet

Jeg har ventet så lenge på å få meg et barn at jeg fant tiden inne til å lage et selv. Det hadde nettopp lært å krype, noe mer kunne det ikke. Henrik het det, en liten gutt på bare noen måneders tid i live. Han lå så flott og gurglet på teppet. Han hadde fått tak i en sykkellås han gjerne ville smake på. Tenner hadde han ikke, og fra gommene rant spyttet ettersom han med kjevene på forskjellige måter forsøkte å få tak i den uhåndterlige låsen. Han gav det opp, og kastet den fra seg. Krøp videre, full av opplagt forventning om alt det denne verden kan inneholde, og en like opplagt forventning om at det alt sammen vil bli oppfylt, bare ikke raskt nok. Han er så skjønn, jeg må bare ut på gulvet og løfte ham opp lite grann. For ham er det at jeg løfter ham opp like selvfølgelig som alt det andre som skjer med ham i verden. Ingenting kommer verken ventet eller uventet. Han er myk som bare varmt, levende liv kan være. – Er det Henrik, spør jeg? Hm? Er det Henrik som sitter der på fanget mitt? Han stikker fingeren i munnen, suger på den, later ikke engang som om han tenker over spørsmålet mitt. Øynene er alltid på jakt etter noe spennende å se på. Jeg smiler til ham, han ser mitt smil og smiler tilbake, men han stråler. Enn at noen ville smile til ham! Han må bare riste på hendene av glede! Tenk at dette skulle hende ham! Så ventet og uventet dette var på en gang! – Du er veldig fin, forteller jeg ham, slik vi alltid forteller barn bare de tingene som er enkle og klare og sanne. – Vet du, sier jeg til ham, – du er det aller, aller vakreste jeg har. Jeg lyver aldri når jeg snakker med ham.

7. april, 2012