Stikkordarkiv: Tekster jeg liker godt og selv har skrevet

Mine venner, begrepene

Her er en tekst som jeg liker godt, og som jeg har skrevet.

Mine venner, begrepene

Jeg savner fortvilelsen. Jeg husker ham godt, han pleide nettopp å komme dager som denne, søndager, etter enda en helg hvor det ikke var noen damer som ville være kjæreste med meg. Da kom fortvilelsen, han sviktet aldri, slik jeg nok følte damene gjorde, eller jeg følte jeg gjorde overfor dem. Det var ofte jeg følte at jeg handlet galt, og tenkte at om jeg bare hadde handlet riktig, så hadde det kanskje gått bra. Da kom fortvilelsen, og det nyttet ikke at jeg med kroppsspråk og ansiktsuttrykk gav tydelig til kjenne at han ikke var velkommen, han kom, og selv om jeg kunne tenke at jeg brølte ”hold deg unna!” kom han rett inn i meg og fylte meg helt. Det var en sterk og god følelse. Av og til kom depresjonen også. Huff a meg, det var en uvelkommen gjest! For uansett hvor sterk fortvilelsen var, så hadde han nå en gang det ved seg at han alltid var midlertidig. Depresjonen hadde det ved seg at han var permantent. Når han kom, så ble han der. Riktignok forsvant jo han også, det skal ikke underslås, men når han var der så gikk det ikke an å tenke at han kom til å forsvinne, ikke snakk om. Fortvilelsen kunne gå over, man kunne til og med håpe at han skulle gå over, men når depresjonen var kommet, håpet man ingenting. For eksempel kom han når en dame hadde sviktet, og nå mener jeg sviktet, for alvor, hun hadde valgt en annen og det var alvor. Da kunne jeg sitte i leiligheten min der jeg bodde den gang, og ikke bare få besøk av depresjonen hver søndag til kaffen, men dag ut og dag inn, kveld etter kveld, natt etter natt, og jeg tenkte så dystert at jeg kom til å forlate livet før depresjonen forlater meg. Disse to fyrene kommer ikke så ofte til meg nå, ja, jeg kaller dem to fyrer selv om jeg vet godt det er begreper, men her er det viktigere at det ikke er riktig å si at de ikke kommer ofte, de kommer aldri. Jeg går ut med damer fortsatt, jeg handler galt, du verden så jeg handler galt, men fortvilelsen uteblir. Selv om jeg legger alle ting til rette for ham, kommer han ikke. Og ikke depresjonen heller, han glimrer med sitt fravær samme hva som foregår i livet mitt, noe jeg for øvrig er glad for. Likevel, mine nye venner, det er begrep jeg ikke kjenner så godt, jeg vet ikke hvem de er, jeg har prøvd å kalle dem tvil og ensomhet og litt sånn forskjellig, men jeg er ikke sikker på at det er dem. Jeg kjenner dem ikke godt nok. Det gjorde jeg derimot når det gjaldt fortvilelsen og depresjonen, dem kjente jeg, da visste jeg. Det var sterke, gode følelser, og jeg hadde dem. Nå har jeg dem ikke lenger. Og som erstatning har jeg ingenting. Det uroer meg. Men heller ikke uroen er noen særlig god venn, for han forsvinner altfor fort. For eksempel i morgen, så er han her ikke lenger.

ES 2006

Reklamer