Stikkordarkiv: Tekster om å mislykkes

Forsvinne

Denne teksten lå egentlig under forkastede. Det betyr at jeg ville kvitte meg med den, at den ikke var bra nok. Når jeg leser den nå på ny, ombestemmer jeg meg. Den er bra nok.

Forsvinne

Nå er året omme, og jeg skal forsvinne. Ja, jeg vet det høres merkelig ut, og jeg synes det er litt merkelig selv, men sånn er det altså. Jeg forsvinner. Aldri mer er det jeg som skal registrere det som skjer rundt meg. Aldri mer jeg som skal se meg selv gå på teater, på kafé og forskjellige slags andre steder med vakre kvinner for kanskje å få dem til å forstå hva jeg ønsker de skal gjøre med meg. Aldri mer skal jeg sitte ved et instrument for å uttrykke følelser jeg ikke får frem på andre måter, og heller ikke på denne måten. Aldri mer skal jeg stå på scener for å lese opp tekster jeg selv har skrevet, nå er det andre som skal lese. Dette er restene av meg. Jeg skulle ønske jeg klarte det bedre, jeg skulle ønske jeg bedre klarte å uttrykke hva det er med meg. Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive det ned slik at andre kunne forstå det, men når jeg leser tekstene mine nå på ny, så ser jeg at det har jeg ikke greid. Det er hele tiden noe annet, uansett hvor mye jeg anstrenger meg, blir det hele tiden en annen enn jeg som opptrer, det blir alltid andre følelser enn mine, alltid tanker litt på siden av det jeg egentlig tenker. Hadde jeg bedre tid, kunne jeg kanskje skrive det bedre, men bedre tid har jeg ikke, og bedre ville det kanskje ikke blitt uansett. Dette er så bra som det ble. Kanskje må tankene være skjeve og unøyaktige for at de skal være mine. Kanskje er kontrollen jeg har over følelseslivet mitt så dårlig, at når jeg forsøker å fange dem i skrift, så må de skli ut og jeg må forandre meg til å bli en annen enn den jeg er. Og kanskje er denne andre mer jeg, enn den som sitter her og skriver. Det er ikke min oppgave å finne ut, jeg forsvinner nå.

ES2005

Reklamer

Kartet stemmer ikke med livet

Mellom 2003 og 2007 satset jeg virkelig på tekstene mine. I den tiden håpet jeg det skulle bli noe med dem. Det var viktig for meg. Det var noe jeg brukte svært mye av tiden og tankene og kreftene mine på. Jeg skulle skrive 52 skikkelige korttekster i året, en for hver uke, og ved å gjøre det i 5 år, skulle det vel være mulig å plukke ut noen etterpå det var noe med. Jeg mente det var noe med dem, det fantes andre også som mente det, men ikke mange nok og viktige nok til at det kom noe videre. Det ble litt, helt litt. Så hva skulle jeg gjøre etterpå? Fortsette å skrive? Nå hadde jeg satset hardt i fem år, og oppnådd det resultat at det gikk – litt.

Tekstene etter 2007 er mer halvhjertede. De er mer forsonede. Slik som denne.

Merk at innledningen kunne vært skrevet på en helt annen måte, mens teksten må være som den er.

Kartet stemmer ikke med livet

Ja, jeg vet det finnes et uttrykk som heter ”kartet stemmer ikke med terrenget”, og det humoristisk kan følges opp med at man da må gjøre noe med terrenget, for å få kartet til å stemme. Det er terrenget det er noe galt med. Akkurat dette forholdet finner jeg mellom livet mitt og hvordan jeg tenker det skal være, altså livet og planen min med det. Jeg skriver dette i håp om at noen skal finne interesse for det, at noen skal finne interesse i at jeg, forfatteren av denne teksten, lever et liv, som ikke er helt i samsvar med hvilken plan jeg hadde for det. Og for å si det rett ut, så tror jeg at interessen for dette er liten. Jeg skriver teksten likevel, det er det jo åpenbart at jeg gjør, og det er en av de få protester jeg er i stand til å opparbeide meg for tiden. Ja, jeg skriver denne teksten som en slags protest, som en slags resignert protest, over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker, og at hvordan jeg lever, ikke spiller så stor rolle lenger. Om mitt liv var i tråd med planen, skulle verden, eller om man kanskje ikke skulle ta så hardt i, så i alle fall en god del folk, bekymre seg litt over hvordan det gikk med meg, og fulgt litt med på det. Da ville en god del folk med interesse lest en tekst sånn som dette her, for å finne ut mer om meg, og hva det er med meg, og jeg ville med den ha gitt en gåtefull forklaring, som bare gav interessen ny næring. Og interessen i seg selv skulle ikke være det viktige, nei, den skulle være en biting, den skulle være noe som fulgte med av at jeg var slik en interessant person, med så mye viktig på hjertet. Og gudene eller de som holder rede på slike ting, må vite, at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å tenke ut en rekke med viktige ting, jeg har prøvd å gjøre noe med dem, jeg har prøvd å skrive dem, bearbeide dem, jeg har virkelige prøvd. Jeg har fulgt det kart jeg liksom hadde tegnet opp for livets vei. Men veien jeg har gått, har ikke hatt noe med denne tegningen å gjøre. Det har vært noe feil med kartet eller terrenget, og jeg skulle så gjerne følt meg mindre dum, når jeg sa jeg gjerne skulle sett, det var terrenget som var problemet.

ES2009