Stikkordarkiv: Tekster om drømmen

Hvis jeg fikk være en vanndråpe

Sommeren 2008 reiste jeg med den transsibirske jernbanen. Mot slutten av juli, litt etter den tjuende, var jeg kommet frem til Bajkalsjøen. Den mest rikholdige drikkevannskilden i verden, så mye dypere enn alle andre innsjøer i verden, at ingen kan konkurrere med den. Det er så mye vann i den, at solen ikke rekker å varme den opp om sommeren, det er iskaldt å bade, hele året. Til gjengjeld tar det tid for den sibirske vinteren å fryse den til. Bajkalsjøen stabiliserer temperaturen i området den ligger. Og vannet er så rent, at man kan drikke det direkte. Det er et mirakel av et vann. Dette er en tekst jeg skrev da jeg var der, 23. juli, det året.

Hvis jeg fikk være en vanndråpe…

Jeg er jo ikke det, og vil aldri kunne bli det, og jeg vil heller aldri kunne sette meg ordentlig inn i hvordan det er å være den, jeg er jo så vant med å være meg. Og det er jo slik med oss mennesker, vi tenker og føler så mye, vi har så mange drømmer og fantasier, så mange ting vi vil og for all del ikke vil gjøre, så mange ting vi ønsker skal skje med oss, og ikke skal skje. En vanndråpe har det ikke slik, den går sin gang, havner i en pytt uten å bli skuffet, eller havner midt i Stillehavet uten å bli imponert. Den kan bli en regndråpe på en nesetipp, eller en svetteperle på kroppen. Det er det samme for den, den bryr seg. Jeg bryr meg. Om jeg hadde vært en vanndråpe, ville jeg brydd meg, slik jeg selvfølgelig bryr meg, nå som jeg er et menneske. Jeg ønsker å oppnå det høyeste og det beste, noe som selvsagt er umulig, hvem klarer vel det, men jeg ønsker det skal skje meg noe som er virkelig vakkert og storslått. Jeg ønsker å tre inn i en slags tilstand av lykke, kan man si, en tilværelse jeg kan være fornøyd i, og alle vil skjønne at det har jeg all grunn til. De kan til og med snakke med hverandre om det, Eivind har all grunn til å være fornøyd, vil de da si, og folk rundt vil nikke. Om jeg hadde vært en vanndråpe, så ønsker jeg at jeg hadde vært i en av de 541 store og små elvene, eller en av de mange pyttene, sølevannet, eller til og med regnvannet, som før eller siden vil ende opp i Bajkal-sjøen. Folk vil da stoppe og se på meg. Den dråpen er på vei til Bajkal-sjøen, vil de tenke. Eller de vil sikkert ikke tenke det, men jeg vil likevel være på vei dit.

ES2008

Bajkalsjøen, uti

Reklamer

Dit jeg slutter å være jeg

16. juli 2007 skrev jeg denne teksten første gang. Jeg var i Minsk, jeg hadde reist dit for å studere russisk, og var sammen med en liten gruppe norske studenter i alle aldre, stort sett fra Nord-Trøndelag. Året før hadde jeg vært i Firenze, lært italiensk, før det igjen i Moskva, for russisk, og St. Petersburg, også for russisk, Roma, for italiensk og Firenze i 2002, for italiensk. Jeg reiste og reiste, lærte og lærte, men meg selv – forble jeg. Med de lengsler og problemer, gleder og sorger, jeg var så vant med overalt hvor jeg var.

Dit jeg slutter å være jeg

Jeg kunne av og til tenke meg å reise til det stedet der jeg slutter å være jeg. Dette er en slik ”av og til”. Så jeg overskrider grensen, og kjøper billetten. Jeg vet det høres uventet ut, eller av den type ting som bare ikke skjer, men jeg kan ikke ta hensyn til sånt, jeg så lei av å være jeg. Det er som jeg har vært det for lenge, disse armene, hendene, jeg har sett dem så ofte og kjenner kroppen min så altfor godt. Den blir ikke yngre, den blir eldre. Og følelsene mine, jeg vet hvordan jeg føler i så kjedelig mange situasjoner, og er lei av å bli overrasket over hvordan jeg føler meg i andre. Og tankene, de har kvernet om det samme i årevis, jeg kan ikke hjelpe for det, jeg tenker som jeg gjør. Og det livet jeg lever, Gud bedre, jeg har grepet det med begge hender og levd det så godt jeg kan. Men nå reiser jeg. Billetten har jeg i hånden, toget står på perrongen. Du verden så jeg ønsker å gå om bord, og av og til ønsker at toget fantes.

ES2007