Stikkordarkiv: Tekster om drømmer

En drøm (om et piano)

Denne teksten er ikke den beste jeg har skrevet. Heller ikke den verste. Det er en av de greie, om en grei drøm, i et helt greit liv.

En drøm om et piano

Jeg har en drøm om å få meg et piano, og en gang fortalte jeg den til noen. Det var en gang jeg på konsert, og etterpå gikk jeg ut sammen med bandet og deler av publikum. Jeg hørte ikke hjemme der. For det første var det et band som hadde spilt, et band som hadde drevet det så langt at de kunne holde konserter og folk ville betale for å se på dem. For det andre var publikummerne svært vakre og attraktive damer, de hadde pyntet seg for konserten og var like tiltrekkende nå som konserten var slutt og vi satt rundt et bord og drakk øl. Jeg hørte ikke hjemme der. Jeg hadde likevel fått lov til å være med, og gjorde nå mitt beste for å få det til å virke som om dette var som det skulle være. Jeg kjøpte en øl sånn som de andre, og da noen av de andre også kjøpte chillinøtter, kjøpte jeg også chillinøtter etter at jeg hadde vært med på å spise dem opp. Damene snakket naturligvis mest med folkene i bandet, eller de satt og lyttet mens folkene i bandet snakket, og når bandmedlemmene hadde sagt noe morsomt, lo vi alle sammen. Jeg også. Så var det en dame som på en måte falt litt utenfor en stund, hun hadde vært med på en liten samtale med en av bandets grunnleggere, en av dem som hadde vært med lengst, men nå var denne samtalen slutt, og hun fant plutselig ut at hun ville gi sin oppmerksomhet til meg en stund. Det første spørsmålet hennes var ganske nådeløst, for det handlet om hva jeg drev med, og jeg syntes det ville ta seg dårlig ut i dette miljøet å si at jeg drev som lektor, og ellers skrev litt uten at det hadde blitt til noe. Jeg sa allikevel dette, for det var jo sannheten, og det vekket langt større oppmerksomhet enn jeg hadde trodd. Ikke bare hun som hadde stilt meg spørsmålet, men også han hun nettopp hadde snakket med, han grunnleggeren av bandet, han også, og enda noen til fulgte med på hva jeg sa og så nå rett på meg, hun ene fulgte til og med opp med et spørsmål om hva slags tekster jeg skrev, og hvilke forfattere som inspirerte meg. Jeg syntes at å svare på dette spørsmålet ville være å overvurdere virksomheten min, men jeg svarte likevel, for egentlig var det jo å la være å svare som ville være arrogant. – Det er kjempebra, sa han grunnleggeren av bandet, og flere andre nikket, de syntes alle det var kjempebra å arbeide som lektor, og ellers skrive litt på siden, selv om det ikke ble til noe. Og jeg sa videre at ambisjonene med tekstene var såpass høye at jeg ikke bare vurderte, men faktisk hadde søkt om å gå ned i stilling, slik at jeg skulle få bedre tid til å skrive. ”Kjempebra,” sa de rundt bordet, og jeg la merke at enkelte snakket sammen to og to om hvor bra det var, å gå ned fra sin faste stilling, og å arbeide mindre for heller å gjøre noe kreativt. Og jeg fulgte opp med å si at jeg har ikke så høyt forbruk, jeg klarer meg med lite, det er ikke noen risiko for meg, jeg har ikke noe å tape på det. ”Det burde flere gjøre,” var omkvedet, jeg tok en slurk øl, fra her og der kom det spørsmål, jeg svarte, jeg merket jeg la mindre og mindre vekt på å snakke så jeg oppfylte rollen jeg hadde sett for meg å spille i dette miljøet, men snakket mer og mer som om jeg skulle spille en større rolle. Og kanskje ikke bare her i dette lille miljøet, kanskje skulle jeg spille en større rolle i samfunnet og verden rent generelt. – Jeg krever ikke mye av livet, sa jeg, – har aldri gjort det, sa jeg, – men jeg håper jeg en gang skal få meg et piano. Jeg fortalte dem dette. – Nei, jeg spiller ikke mye, sa jeg til dem, – og jeg spiller svært dårlig. På rockesanger klarer jeg å spille akkordene, det blir litt monotont, men jeg klarer å hamre løs på dem, liksom, og kanskje ta en og annen enkel bassgang i mellom, ikke de store greiene, og ofte bommer jeg. Jeg forsøker å spille klassisk også, Mozart og Beethoven, jeg har øvd i timevis, hver ferie hjemme hos mine foreldre, jeg prøver meg på måneskinnssonaten, kanskje den enkleste av alle Beethovens sonater, jeg har spilt i sikkert femti timer, og klarte nettopp nå, for første gang, å spille gjennom hele første sats. Jeg sa ikke noe mer etterpå, for dette var drømmen min, det var en drøm om et piano og nå hadde jeg fortalt den. Og nå enda en gang.

ES2006

Reklamer