Stikkordarkiv: Tekster om frykt

En hemmelighet (Når jeg er på bunnen)

Noen tekster blir mer gåtefulle og bedre av ikke å ha så mye innledning, sånn som denne.

En hemmelighet (når jeg er på bunnen)

Jeg satt i et selskap hvor man skulle fortelle om sin største frykt. Selskapet kan minne om det selskapet der jeg leser opp denne teksten, det var sånn som dette, dere kan forestille dere det, jeg snakket, de andre hørte på. Sånn var det. Så skulle vi altså fortelle om vår største frykt. Jeg vet ikke om de andre løy, eller fortalte sannheten, noen av dem forsøkte sikkert å være morsomme, men jeg forstod i alle fall leken sånn at her gjaldt det å fortelle sannheten. Og for meg var det lett, jeg har nemlig en helt konkret frykt, den er høyst reell, og fryktelig pinlig. Jeg er en person som kan svinge veldig humørmessig, og når jeg er på bunnen, pleier det være mye verre enn jeg klarer å holde det ut. Og dette er ikke noe jeg bare sier, slik er det virkelig, jeg holder ikke ut, jeg går i veggene i fortvilelse, hører musikk på full styrke rett i ørene, skriver hundrevis av tekster og dagbok så fortvilet jeg bare kan få det til, men det blir selvsagt aldri nok, fortvilelsen er mye større enn at jeg på noen måte kan få utløp for den, eller lindre den. Men jeg må altså lindre den, den er som jeg sa verre enn jeg klarer å holde det ut, og dette er ikke bare billedlig talt, det er virkelig sånn det er. Jeg må prøve hva som helst. Jeg er desperat i ordets rette forstand. Og for å si det som det er, så skyldes mine ytterste fortvilelser vanligvis en kvinne, eller mangelen på en kvinne. Jeg savner så inderlig noen som kan tro på meg, når jeg slik er nede og skraper bunnen, det trenger ikke være mer enn en tekstmelding, ”stå på Eivind,” eller noe sånt, så lenge det kommer fra en vakker kvinne eller en hvilken som helst kvinne, bare jeg liker henne, og det vil jeg jo sannsynligvis gjøre hvis jeg har telefonnummeret hennes. Så er det altså bare det, at hun sender ikke noen tekstmelding til meg, hvem det nå er, det er jo nettopp derfor jeg befinner meg der nede på bunnen. Og her er det altså jeg har min aller største frykt. For jeg har nemlig kjøpt meg en ekstra mobiltelefon, det er denne her, og med den har jeg sendt meg selv meldinger, ”stå på, Eivind”, ”jeg synes du er vakker og veldig attraktiv”. Sånne meldinger har jeg sendt meg selv. Og jeg frykter at det skal bli oppdaget. At jeg for eksempel forulykker, eller noe, så blir hjemmet mitt undersøkt, og man finner disse telefonene, med disse rare meldingene fra meg, til meg. Hvordan skal man forklare dem? Hvordan skal man forklare meg, når man kjenner dem? Dette er det jeg frykter mest, og det er ikke bare min største frykt, men også min største hemmelighet.

ES2007

Reklamer