Stikkordarkiv: Tekster som bare vil ha det litt gøy

Einar Tambarskjelvar

Da jeg var et lite barn fortalte min far meg om vikingen Einar Tambarskjelvar, som var så sterk at han rauk buen til kongen, og sa den var «for veik, for veik». Det var så tøft, det gjorde sånn inntrykk. Tenk at han var så sterk, at det ikke engang nyttet å skyte med en kongepilogbue! Så sterkt inntrykk gjorde denne historien far fortalte meg da jeg var liten, hentet fra Snorres kongesagaer, at jeg selv skrev en egen, morsom versjon, da jeg var 29 år gammel.

Einar Tambarskjelvar

Jeg var ute og gikk, og jeg vil bare først som sist igjen og som vanlig insistere på at dette er helt sant, så ikke si meg i mot. Jeg var ute og gikk. I Strandgaten. Her i Bergen (eller i Bergen, hvis teksten blir lest et annet sted). Det var nå for noen dager siden, ikke særlig mange dager siden, en av de dager det ikke er særlig lenge siden har vært. Så gikk jeg der da, den gangen, i gågaten, i Strandgaten, på brosteinene der, i gaten som tidligere var en sentral handlegate, men som nå ikke er det lenger, det er bare en handlegate, i Bergen, der gikk jeg, og ved siden av meg gikk Einar Tambarskjelvar. Og jeg må bare si: ja, det var ham, den berømte, bueskytteren. Dere kan vel levende forestille dere at jeg var sitrende nervøs. Jeg tenkte som så at det var best at jeg ikke forsøkte å innlede noen samtale, hvis det skulle bli noe snakking, så var det han som måtte ta ordet. Imidlertid hadde jeg en sterk følelse av at jeg på en eller annen måte måtte utnytte dette øyeblikket, tross alt gikk jeg like ved siden av selveste Einar Tambarskjelvar. Det er ikke hver dag man får oppleve slikt. For meg gjaldt det kun denne ene gangen. Så hva som enn skulle skje, måtte det skje nå, eller aldri. «Kanskje burde jeg gjøre alt som stod i min makt for at det ble skaft til veie en bue?» tenkte jeg. Samtidig tenkte jeg at var det noe jeg burde gjøre alt som stod i min makt for å unngå, så var det at det ble skaffet til veie en bue. Hvem vet hva Einar Tambarskjelvar kunne finne på med den. Og hva han ville finne på med meg, når han hadde funnet ut at også denne buen var for veik. Han hadde vel neppe engang tilegnet meg noen bevingede ord, – for veik, for veik, er Eivinds bue, han hadde vel bare tilegnet meg et hardt knyttneveslag i tinningen. Og det ville vært mer enn nok til å slå meg dønn i bakken. Jeg hadde kanskje også tatt banesår av det, som Einar Tambarskjelvar ville sagt, om han hadde åpnet munnen til min fordel. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke jeg vil forsøke å skaffe til veie noen bue. Like lite som jeg vil forsøke å sette i gang en samtale. Det er nok å gå her, ved siden av Einar Tambarskjelvar. Det er det største i mitt liv, det er helt sant, det er i hvert fall helt sant.

1. okt, 2003

Reklamer